Mediene melder at antallet bostedløse øker i Norge. Bildene av desperate uteliggere dukker opp i flere sammenhenger. Men de aller færreste uten fast adresse ligger på gata.
NRK slår stor opp at antallet bostedløse stiger i taket. Politikerne reagerer med avsky og skuffelse. Det varsles at man trenger nye, målrettede tiltak for å hjelpe fattige. Alt er ved det vanlige.
Uteliggere blir ansett som selve symbolet på en sviktende velferdsstat. Ikke sjelden advares det mot amerikanske tilstander, der fattigfolk må «ligge på gata». Til dette er det mye å si og fokusere på, deriblant grunnene for at mennesker må sove og bo ute. Dette er imidlertid ikke hovedfokus i dette innlegget. Jeg skal nøye meg med å nevne at forskning viser at andelen fattige som er uteliggere antagelig er like stor i USA og Europa.
Svært få uteliggere
Det som kanskje er mer interessant, er hvem som klassifiseres som bostedløse. Ifølge de vanlige definisjonene, tar man utgangspunkt i at en person regnes som bostedsløs dersom han eller hun ikke disponerer egen eid eller leid bolig. Det er enkelte unntak fra denne vide definisjonen, for eksempel personer som bor varig hos pårørende og nære slektninger, men det er ikke relevant for mitt poeng. Det som er det sentrale, er å påpeke at ikke alle bostedløse er nødt til å sove under åpen himmel.
Ifølge NIBRs oversikt er det kun 2 prosent av de bostedløse som virkelig er uteliggere.
Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) utarbeider rapportene som brukes for å kartlegge antall bostedløse. Ser man på deres ferskeste rapport, er det laget en interessant oversikt over hvor de bostedløse tilbringer nettene. På side 98 påpekes det at nesten 40 prosent bor midlertidig hos venner, kjente eller slekt. Rundt 20 prosent bor i institusjon. I underkant av en tiendedel er i kriminalomsorgens hender.
Hvor mange må «ligge på gata»? Enkelte politikere later til å tro at dette tallet er omfattende. Unge Venstre omtaler saken på sine nettsider, og skriver om de bostedløse at «Mange [min kursivering] av disse må sove utendørs, selv i vinterkulden». Vel, ifølge NIBRs oversikt er det kun 2 prosent av de bostedløse som virkelig er uteliggere. Det er vanskelig å oppfatte dette som mange av de bostedløse.
Tiltak liten effekt
Selv om antallet bostedløse stiger, er det verdt å merke seg at prosentandelen av dem som er uteliggere faktisk har gått ned siden 1996, fra 4 prosent til 2 prosent. Dette er på den annen side ingen særlig god trøst når det totale antallet stiger. Det er videre interessant at tallet stiger på tross av flere statlige grep. Statsråd Navarsete sier selv at «Det har vært en vekst, selv om vi har satt inn økte tiltak». Kanskje velferdsstaten ikke er den mirakelkuren den skulle være likevel.
Kan det hende folk selv har et ansvar for at de bor på gaten?
Så til et annet punkt som sjelden tas opp: hvorfor har vi uteliggere? I henhold til lovverket finnes det nok av regler som forplikter kommunene til å ta seg av dem og gi dem husly. Og som vi har sett tidligere i innlegget, er det angivelig satt i gang flere tiltak nå enn før. Kan det hende folk selv har et ansvar for at de bor på gaten? Jeg tror det. I et oppslag i Aftenposten fra 2009, påpekes det følgende:
Hjelpeorganisasjonene skryter av det offentlige tilbudet til uteliggerne i Oslo, og forteller at det skal være sengeplass til alle hjemløse. Men mange av dem ønsker av ulike grunner ikke å benytte seg av tilbudet, og forblir uteliggere av egen vilje.
Det er lett å skylde på strukturelle forhold og manglende velferdsordninger. Noen ganger må man imidlertid se også på dem som er «ofre» og finne ut hva de selv kan gjøre for å komme ut av en dårlig situasjon.
- Ove Vanebo (f. 1983) er formann i Fremskrittspartiets Ungdom.
Ingressfoto: Matthew Woitunski. Publisert under Creative Commons Attribution 3.0 Unported-lisensen.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Marius Thorsen. Marius Thorsen said: Er det syn på alle bostedsløse? (Minerva) http://bit.ly/6ynGtG [...]
Ja, de aller fleste “bostedsløse” sover innendørs. Dette er gammelt nytt. Men antallet som sover utendørs er likevel betydelig, spesielt med tanke på de forferdelige forholdene disse nå må leve under, noe som fikk meg til å velge ordet “mange” i mitt debattinnlegg på Unge Venstres nettsider. Dette har jeg nevnt for Ove da vi nylig diskuterte bostedsløshet.
Jeg innser imidlertid at det er nærliggende å tolke meg annerledes. Mon det. Mer interessant er det nemlig at mange uteliggere er uregistrerte eller registrert som personer med fast bopel. Blant sistnevnte gruppe er det mange unge som er registrert boende hos sine foreldre. Antallet som av ulike årsaker sover utendørs er derfor mye større enn det som fremkommer i denne artikkelen.
Det er riktig at sengeplasser står tomme mens mennesker likevel sover utendørs. Det er flere grunner til dette, f.eks. strenge åpningstider, paradoksale krav om rusfrihet og fare for tyveri av livsnødvendige eiendeler. Senest i kveld møtte jeg en mann som hadde så sterke innvendinger mot overnattingstilbudene i Oslo at han vanligvis sov utendørs, og døyvet smertene med ekstra sterke doser heroin.
Som liberaler og (derfor) borgerlig mener jeg at det offentlige bør påta seg færre oppgaver. Jeg ønsker meg et bærekraftig velferdssamfunn som faktisk fungerer der det skal, og som i minst mulig grad går på bekostning av alle som ikke trenger den. Derfor må det offentlige konsentrere seg om sine kjerneoppgaver. Å skaffe adekvate overnattingstilbud til mennesker som trenger det, er etter min mening klart innenfor disse kjerneoppgavene.
Se der ja! Dette var ventet. Man bruker teoretiske modeller og statistikk for å kunne slå fast at de fattige, ofte rusavhengige bostedsløse egentlig har det ganske bra, og at grunnen til at folk sover under en bru i steden for på hotell antagelig er fordi de velger det selv.
Tør jeg foreslå at Ove i sitt neste innlegg bruker sine teoretiske modeller for å bevise at den som sliter aller mest i dette landet egentlig er den stakkars mangemilliardæren Stein Erik Hagen, som jo knapt nok har råd til sine egne varmepumper.
*stakkars*
Fabian: Jeg ser hva du skriver, men jeg har vanskelig for å tolke din første artikkel anderledes enn at du anså en stor andel for å leve på gata. Det er ikke lett å komme frem til en annen tolkning siden du skrev “mange AV”, noe som må henspeile på gruppens sammensetning. Anyways, Unge Venstre er ikke de verste i denne debatten, og jeg er enig i at man bør redusere velferdsstatens omfang for å fokusere på virkelig trengende.
Peter Andre: Hvis du hadde giddet å se nærmere på det jeg skriver, så har jeg ikke påstått noe sted at det er glamorøst å være uteligger. Men benekter du virkelig at det finnes mennesker som velger å bo på gata? Hvorfor stoler du ikke på hjelpeorganisasjonene som faktisk jobber med disse menneskene på daglig basis? Det er jo faktisk disse som uttaler seg til Aftenposten i oppslaget jeg henviser til. Du kan jo selv se på oppslaget: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3444234.ece
Grunnen til at det ikke gjøres nok for å hjelpe disse er vel egentlig at mange andre vil klage over at taperne får alt for mye puter sydd under armene om man hadde gjort det, og at det hadde blitt alt for ressurskrevende?
Godt skrevet PeeWee,men det hadde vel vært oppsiktsvekkende om Fpu hadde talt de aller dårligste sak.Det har vært stille om sliterne som har bygd landet etter Alvheim døde.
Ove Vanebo: Nei, jeg tror ingen velger å bosette seg på gata fordi de synes det er så uhyre flott. Men, at mange drives til å bo på gata fordi de tiltaksplassene kommunene/organisasjoner kommer med et sett regler som en del rusavhengige kanskje ikke kan følge, kan vi vel være enige i? Hvis det ikke er “lov” å være full på et herberge, så kan jo ikke alkoholikeren bo der, ikke sant?
Men jeg synes det er litt uverdig av deg å bruke uttrykket “ofre” (med klammetegn) som om du egentlig ikke mener at ofrene er ofre helt sånn på ordentlig. Du bagatelliserer over dette på en måte som jeg ikke hadde forventet fra en debattant som jeg ellers har vært enig i svært mye med før.
Ove Vanebo synes jo at folk burde synes det er flott om de svake får det dårligere, for da blir det jo mer velferd til “folk flest”.