Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

De rådende økonomiske teoriene klarte ikke å forutse krisen, og de sliter fortsatt med å forklare den. Dette er ikke bare et akademisk problem: Mangel på gode teorier kan være med på å føre verdensøkonomien ut i et nytt uføre.

Den østerrikske økonomen Ludwig von Mises minnet ofte om at tenkning alltid går forut for handling. Selv om handlingene bærer preg av rutine og tegner et rutinemessig mønster, så bygger de alltid på en underforstått teori, eller et sett av tanker som forbinder vår forestilling om mål med vår forståelse av hvilke midler som vil lede til målet. Eller sagt på en annen måte: det er i det store og hele ideer som styrer verden, og lite annet. Keynes la til at selv interesser må gi tapt for ideene, og Mises var hvertfall på dette punktet helt enig.

Ideenes makt
La oss så anta at ideenes makt også gjelder makroøkonomisk politikk, slik både Mises og Keynes åpenbart mente. Derfor er det naturlig å spørre: Hvor stor innvirkning har de dominerende makroøkonomiske teoriene og modellene hatt på den makroøkonomiske politikken før, under og etter den aktuelle finanskrisen? De avslørende svarene kan oppsummeres slik:

Før: De nyklassiske og nykeynesianske tankeretningene har dominert, men ingen av dem har bidratt med hverken gode forklaringer på årsakene til krisen og nedturen siden høsten 2008 – og bidragene til å advare og motvirke den feilutviklingen og de ubalansene som skapte grunnlaget for krisen og nedturen har også glimret med sitt fravær.

Tilhengerne av de dominerende tankeretningene har i løpet av det siste halvåret dullet seg inn i den falske troen at en serie oppgangssignaler på en eller annen måte vil bygge seg opp til en fullstendig og bærekraftig oppgangsperiode.

Under: Den ukonvensjonelle trippelstimulansen i et stort antall land, bestående av store redningsaksjoner for truede banker og finansinstitusjoner og en ekstrem kombinasjon av ekspansiv penge- og budsjettpolitikk – med en bemerkelsesverdig høy grad av internasjonal koordinering, kan tolkes som en ekstremkombinasjon av krise-monetarisme og krise-keynesianisme – og overgår det meste vi kjenner til av historiske paralleller når det gjelder stimulativ doseringsstyrke.

Etter: Tilhengerne av de dominerende tankeretningene har i løpet av det siste halvåret dullet seg inn i den falske troen at en serie oppgangssignaler på en eller annen måte vil bygge seg opp til en fullstendig og bærekraftig oppgangsperiode, takket være sterk vekst i offentlige utgifter og selvkorrigerende markedskrefter. Men de klokeste hodene stiller seg meget kritisk til denne fortellingen, og ser behovet for en bedre, mer virkelighetsnær, mindre mekanistisk og langt mer forklaringskraftig teori. Den makroøkonomiske politikken synes i den nåværende situasjonen å befinne seg i et vakuum – avventende i beste fall, hjelpesløs i verste fall. Jeg er redd hjelpesløs er det mest treffende begrepet.

Makroøkonomisk nytenkning
Dagens Næringsliv stilte i en artikkel 3. oktober i fjor et interessant spørsmål til fire kjente norske økonomer; om det ikke nå var på tide å tenke helt nye makroøkonomiske tanker, sett på bakgrunn av de rådende modellenes impotens. Svarene var dessverre like kjedelige som de var forutsigbare. Alle svarene kan karakteriseres som tja-svar – uten at det ble formidlet hverken bekreftelser på alvoret i situasjonen, eller antydet nødvendige løsninger på våre aktuelle makroøkonomiske problemer. Passiviteten i svarene kan selvfølgelig skyldes at svarene ble gitt av økonomer i et land som har sluppet langt lettere unna den internasjonale resesjonen enn mange andre land. Det som derimot ble bekreftet var at det makroøkonomiske forbedrings- og fornyelsesbehovet er tilstede, spesielt i forhold til den dominerende makroøkonomiens overflatiske behandling av den stadig mer betydningsfulle finanssektoren, samt finansmarkedenes koblinger til realøkonomien.

Dårlige teorier som lenge har hatt en tendens til å drive ut de gode teoriene, med alvorlige konsekvenser.

Et langt mindre forsiktig svar på tilsvarende spørsmålet som DN stilte til de fire norske økonomene kan leses ut av nobelprisvinner Edmund Phelps artikkel i Financial Times en måned senere, ”A fruitless clash of economic opposites”. Phelps kritikk av de to dominerende makroretningene må kunne betegnes som knallhard. Phelps hevder – omtrent som Greshams lov – at vi har å gjøre med to typer dårlige teorier som lenge har hatt en tendens til å drive ut de gode teoriene, med alvorlige konsekvenser. Phelps hovedkritikk kan sammenfattes slik: Den groveste feilen ved både de nyklassiske og nykeynesianske teoriene er deres overflatiske og mekanistiske karakter, som både er virkelighetsfjern og bidrar til å skyve til side de virkelige viktige spørsmålene om dynamikk og struktur i økonomien. Alvoret i dette understreker Phelps (fra et amerikansk ståsted) med å påstå at de to dominerende teoriretningene til sammen er en direkte kilde til å skape uberettigede og falske forhåpninger om at en robust oppgang allerede er underveis. En diskontert historiefortelling som har dominert mediebildet i de siste 2-3 måneder i mange land.

Jeg merker meg også gjenkjennende Phelps spissformulering: ”The ‘Keynesians’ seem not to have studied Keynes and the neoclassicals misread or do not read Hayek. No wonder fallacies abound.” Jeg skal ta opp igjen den tråden senere.

Det østerrikske perspektivet
Nok et svar på DN-spørsmålet er gitt av den økonomen som bedre og tidligere enn noen andre advarte om den økonomiske stormen som spredde seg etter Lehmann Brothers gikk overende. Og, det kan kanskje tillegges at kanskje heller ingen andre satt mer sentralt plassert til å forstå de problemene som bygget seg opp enn nettopp sjefsøkonomen (inntil i fjor sommer) i sentralbankenes bank, Bank for International Settlements (BIS) i Basel, canadieren William White. White har skrevet flere viktige rapporter og artikler, blant annet en meget interessant artikkel i desemberutgaven av Finance & Development, utgitt i det internasjonale pengefondet IMF, under tittelen Modern Macroeconomics is on the Wrong Track.[1] Etter Whites vurdering er både nykeynesianske modeller og mainstream nyklassiske modeller beheftet med så store utilstrekkeligheter at de i praksis har vist seg ubrukelige – derfor taler han om at moderne makroøkonomi befinner seg på et feilspor.

Men, det er likevel den konstruktive siden av Whites kritikk som er mest interessant og viktig for fremtiden. De to viktigste forbedringene innen makroøkonomisk tenkning er etter Whites mening å tilføre perspektivet fra den østerrikske skole forsterket med Hyman Minskys forståelse av det finansielle systemets grunnleggende problemer og mekanismer i krysningspunktet med realøkonomien. Dette er det all mulig grunn til å legge nøye merke til.

Mises forutså krisen og depresjonen på 30-tallet, Hayek forutså og forklarte stagflasjonen på 70-tallet, og det bør understrekes at den østerrikske konjunkturteorien har vist seg å være en god forklaringsmodell til både den såkalte bankkrisen på 80-90-tallet, for ikke å glemme opptakten til den aktuelle internasjonale resesjonen.

For alle som har studert den østerrikske skole mer enn overflatisk, er det liten tvil om at Mises-Hayek teorien om har vist seg å være den mest forklaringskraftige konjunkturteorien over lang tid. White har helt rett når han påpeker at det østerrikske perspektivet på måten politisk skapte penge- og kredittekspansjoner leder til kumulative ubalanser, ikke-bærekraftige endringer i produksjonsstrukturen og massive feilinvesteringer i kapitalintensive prosjekter er en helt vesentlig innsikt – som hverken det keynesianske eller det nyklassiske (inkl. det monetaristiske synet til Friedman) evner å belyse. Og, det er selvfølgelig kjent for alle som har studert Keynes og Friedman at ingen av dem hadde noen forklaring på hvordan boomen i 20-årene bygget seg opp til en finansielt utløst kollaps, som var starten på den store depresjonen på 30-tallet. Keynes’ General Theory fra 1936 starter sitt resonnement med det utgangspunktet at den økonomiske krisen allerede var et faktum, og spurte: Hva må vi gjøre nå for å komme ut av krisen? Det samme gjorde Friedman og Schwartz i A Monetary History of the United States, selv om deres konklusjoner i sterkere grad enn Keynes vektla pengepolitiske stimulansetiltak.

Ludwig von Mises la allerede i sitt banebrytende verk om penger og kreditt fra 1912 de første byggesteinene på den teorien han senere videreutviklet i 20- og 30-årene, og som Friedrich Hayek senere utvidet og foredlet, blant annet i Prices and Production. Mises forutså krisen og depresjonen på 30-tallet, Hayek forutså og forklarte stagflasjonen på 70-tallet, og det bør understrekes at den østerrikske konjunkturteorien har vist seg å være en god forklaringsmodell til både den såkalte bankkrisen på 80-90-tallet, for ikke å glemme opptakten til den aktuelle internasjonale resesjonen.

William White er selvfølgelig mer kjent som makroøkonomisk rådgiver enn som teoretiker. Han har i den sammenheng gjentatte ganger tatt til orde for og vært en pådriver for å reformere finansregulering i retning av sterkere motsykliske kapital- og likviditetskrav, og reformering av pengepolitikken i retning av å gi sentralbankene et nytt og bredere mandat, slik at hensynet til prisstabilitet går lenger enn til konsumpriser, og inkluderer kapital- og rentesensitive områder som boliger og verdipapirer.[2] White står i så måte for det motsatte synet av Greenspan-doktrinen. Det betyr at pengepolitikken i følge White skal motvirke alle former for finansielle bobler i forkant – og ikke nøye seg med å rydde opp i etterkant.

Den egentlige Keynesianeren
Det interessante med Hyman Minsky er at han på tilsvarende måte som John Maynard Keynes på 30-tallet har utviklet en forståelsesramme for finansmarkedenes funksjon og virkemåte som klargjør de problemstillingene og risikoelementene som i sum handler om finansiell systemstabilitet. Ikke bare det, Minsky forstod de helt konkrete problemene som oppstod under finanskollapsen høsten 2008 bedre enn noen, hvis William White har rett. Mange har hørt om det berømte ”Minsky moment” – det øyeblikket interbankmarkedet begynner å tørke ut på grunn av at enkeltaktører fryser midler for å sikre seg mot frykten for selv å bli rammet av insolvente motparter. De dynamiske prosessene innen finanssektoren kompletterer i følge White den østerrikske dynamiske forståelsen av økonomien som helhet, sett i sammenheng med endringer i penge- og kredittsystemet. Derfor utgjør de to retningene også avgjørende forbedringsspor for fremtidens makroøkonomiske tenkning, ifølge White.

Keynes hadde direkte føling med finanssektoren som aktiv finansiell spekulant og investor, og forstod derfor farene for overdrevne prissvingninger (bobler) og saueflokkmentalitet som fra tid til annen styrer børsene på kort sikt.

Minsky har imidlertid – i motsetning til en rekke ”keynesianere” – virkelig lest Keynes nøye. Interessant nok har Minsky brakt et helt sentralt tema fra Keynes frem i lyset, som Keynes av en eller annen grunn ikke formaliserte i like stor grad som andre tema, og som mange av hans etterfølgere kanskje av den grunn også lot ligge i ro: Rollen som forventninger og usikkerhet spiller i både økonomien som helhet, og i finanssektoren spesielt. Som kjent hadde også Keynes direkte føling med finanssektoren som aktiv finansiell spekulant og investor, og forstod derfor farene for overdrevne prissvingninger (bobler) og saueflokkmentalitet som fra tid til annen styrer børsene på kort sikt. Denne realismen og virkelighetstilknytningen var unik for Keynes (slik den også er for George Soros i vår tid), og denne realismen har Minsky systematisert og videreforedlet, slik at den er lettere å bygge inn i vår makroøkonomiske forståelse. Dermed utfyller også Minsky en svakhet ved både Mises og Hayek, som tydeligst kom frem i Hayeks grove undervurdering (i diskusjonene med Keynes på 30-tallet) av hvilke konsekvenser et uhindret finansielt kollaps kunne få. Hayek justerte senere sitt syn på dette punktet.

Men, vel så interessant er det kanskje å registrere at Minsky faktisk introduserer og utdyper et perspektiv som var helt sentralt for Keynes, men som er helt fraværende innen ”nykeynesianske” teorier og modeller![3]

Undervurderer alvoret
Siden de dominerende makroøkonomiske teoriene på nytt har bevist sin skrantende evne til å forklare den nåværende økonomiske resesjonen og vise vei ut av den kan det være på sin plass å dvele litt lenger ved Whites kritiske røst. Kanskje spesielt fordi den rådende tenkningen har en forståelig men høyst uberettiget tendens til å skape falske forhåpninger om at en robust oppgang allerede er underveis. Faren er nå at vi nettopp lar oss lulle inn i en behagelig forestilling om at ”det meste ordner seg sikkert”. Nå gjelder tvert i mot å ikke sove i timen. Jeg skal ikke gjenta det jeg skrev i min forrige artikkel, men heller vise til at dette nå er bud nummer 1 i følge både William White, Edmund Phelps, George Soros[4], Martin Wolf[5], og senest på lederplass i The Economist 9. januar – Bubble warning!

Det vil være tragisk om vi på nytt står midt oppe i en farlig boble.

William Whites østerrikske analyse fra september kan tjene som en understrekning av dette alvoret. Han minnet i en artikkelen ”Some fires are best left to burn out” i Financial Times 17. september i fjor om følgende:

For decades, successive economic downturns and even threats of downturns (”pre-emptive easing”) have been met with massive monetary and often fiscal stimuli. This was the case when the global stock market crashed in 1987, and it was repeated when the property boom in many countries collapsed in the early 1990s. Interest rates rises were put on hold during the Asian crisis of 1997, even though traditional indicators said some industrial countries were overheating. Rates were then sharply reduced in 1998, after the collapse of the hedge fund Long-Term Capital Management, and were lowered again when the stock market collapsed in 2001. Today, policy rates in most industrial countries are close to zero, in response to the financial crisis.

What needs reflection, against this backdrop, is whether the policy reaction to each successive set of difficulties laid the foundation for the next one.

Nettopp disse stegvis økte dosene med pengepolitiske stimulanser er det det østerrikske perspektivet advarer så sterkt i mot. Det vil være tragisk om vi på nytt står midt oppe i en farlig boble, og det vil som White har advart være ekstra problematisk hvis også Kinas ekstreme investeringsboom viser seg å være mer et faresignal enn et tegn på fornyet bærekraftig vekst.

Den økonomiske politikkens time
Har Economist rett i at den internasjonale økonomiske situasjonen og den kraftige verdistigningen på børsene siden bunnen ble nådd tidlig på fjoråret ikke er holdbar, og at et nytt tilbakeslag truer rett rundt hjørnet? Legg gjerne til at behovet for både redusert privat gjeldsgrad, økning av bankens kapitaldekning og redusering av de enorme offentlige budsjettunderskuddene synes å presse på samtidig. Hva betyr det? Sannsynligheten for at et nytt tilbakeslag truer, eller at robust vekst uteblir i flere år, er dessverre langt større enn de fleste vil like å høre. Hovedproblemet er fortsatt at problemene ikke forstås, følgelig heller ikke tas på alvor, og følgelig heller ikke får den oppmerksomheten de fortjener både teoretisk og politisk.

Sannsynligheten for at et nytt tilbakeslag truer, eller at robust vekst uteblir i flere år, er dessverre langt større enn de fleste vil like å høre.

Hvis problemet hadde vært forstått og tatt på alvor hadde verden allerede kommet langt lengre på veien mot finansiell systemreform, pengepolitisk reform, styrt avvikling av de enorme offentlige underskuddene i mange land, bedring av de internasjonale balansene, friere handel og en mer liberal, innovasjons- og entreprenørskapsorientert strukturpolitikk. Dette er temaer som langt flere samfunnsøkonomer bør jobbe langt mer dedikert med for å bidra sterkere til fellesskapets beste, slik Keynes en gang viste det var mulig å gjøre.

Det er synd å si det, men den intellektuelle slappheten og det snevre nasjonale perspektivet som preger de fleste økonomer og ledere innen næringsliv og politikk i mange land, ikke minst i Norge, er direkte skremmende. Det er på tide å våkne for noen og enhver. Eller for å si det med Keynes’ egne ord:

”If the barometer is high and the clouds are black, don’t waste time on a debate on whether to take an umbrella.”

• Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon.

[2] Se William R. White, Should Monetary Policy ”Lean or Clean”?, Federal Reserve Bank of Dallas, Working Paper No. 34, August 2009.

[3] Se Hyman Minsky, John Maynard Keynes, McGraw Hill, New York, 2008, s. 126.

[4] Se George Soros, Fortsatt stor usikkerhet, DN, 29. desember, 2009.

[5] Se Martin Wolf, The challenges of managing our post-crisis world, Financial Times, December 30th, 2009.