Først til premisset om at ”reguleringsstaten” erstatter inngrep, eierskap og byråkrati med reguleringer. Det er nok riktig at reguleringer til en viss grad erstatter politikk gjennom eierskap, all den tid de fleste regler som vedtas av Stortinget og som begrenser næringsdrivendes handlefrihet også gjelder for statlig eller kommunalt eide foretak. Med andre ord; hver ny næringsregulering gir litt mindre rom for politisk utøvd eierskap. Som høyremann er jeg veldig glad for det, siden alternativet typisk vil innebære større privilegier til offentlig eide foretak.

At reguleringsstaten skal erstatte ”inngrep” og ”byråkrati” er imidlertid vanskeligere å forstå. Inngrep – forutsetningsvis overfor foretak eller borgere som staten ikke allerede eier – krever hjemmel i lov i Norge som i alle andre siviliserte land. Der ”inngrep” erstattes med ”regel” – for å holde meg til artikkelens terminologi – vil det vel normalt være slik at reglene utformes på en måte som gir myndighetene og byråkratiet færre muligheter til etter eget skjønn å gripe inn overfor bedrifter eller borgere. Igjen noe jeg som høyremann setter pris på.

Uansett, om dette innebærer ”mer” eller ”mindre” regulering er etter mitt syn helt uinteressant. Det er reglenes innhold, ikke deres antall som er avgjørende for hvilken frihet markedsaktørene har. Flere regler på et område kan like gjerne innebære at markedene fungerer bedre enn om reglene hadde blitt færre. Jeg er riktignok enig i at mange regler er til fordel for reguleringsobjektene, men hvis dette er uheldig må reglenes innhold og håndhevingen av dem endres gjennom politiske vedtak. Men bortsett fra i landbrukssektoren er det vel ikke så mange eksempler på slike politiske privilegier igjen?

Det er en vanlig oppfatning at politikken rettsliggjøres når politikerne vedtar regler som de setter for eksempel et tilsynsorgan til å håndheve. Jeg syns heller ikke dette er lett å få grep om. Dersom politikerne vedtar at man skal ha en generell regulering som bedrifter og andre må respektere, til erstatning for fullmaktslover som gir politikere og byråkrater adgang til å gripe inn i bedriftenes prioriteringer, kan man kanskje si at politikk erstattes av rettsregler. Men like nærliggende er det vel å si at politikerne bare har vedtatt en annen politikk? Man kan gjerne kalle dette ”rettsliggjøring”, men det innebærer jo ikke at politikkens spillerom begrenses? Politikerne kan jo – dersom de ønsker mer diskriminering og styring etter dagsaktuelle prioriteringer – bare endre reglene? At politikerne velger å styre gjennom lover og regler som håndheves av spesialiserte tilsynsorganer kan alltid reverseres, og det er etter mitt syn vanskelig å se at dette innebærer at demokratiet forfaller.

Som høyremann vil jeg i alle fall heller ha Mattilsynet til å vurdere matsikkerhet enn Landbruksdepartementet… Og jeg vil heller ha en dårlig forskrift som er lik for alle, enn direkte styring av næringslivet fra en handlekraftig sosialdemokratisk næringspolitiker.