Midt oppi karikaturstriden kan det være greit å minne seg selv på andre trusler mot ytringsfriheten.
Google meldte igår at de vil revurdere sine operasjoner i Kina. Bakgrunnen er en mistanke om at kinesiske myndigheter har forsøkt å hacke seg inn på Googles mailservere for å lese e-posten til menneskerettighetsaktivister, antagelig både kinesiske og utenlandske.
Kina, med sine 1,3 milliarder innbyggere og verdens nest største økonomi, har i flere år lokket Google til å gå alvorlig på kompromiss med ytringsfriheten, i bytte mot profitt. Historien er selvfølgelig ikke svart-hvitt: Google har hatt et berettiget håp om at begrenset bruk av søkemotorer er bedre enn ingen bruk av søkemotorer. Det håpet ser nå ut til å svinne.
Nyheten fra Google er en påminnelse om to ting: For det første at når vi ser på trusselen mot liberale verdier i et globalt perspektiv, er Kina dessverre fortsatt nær toppen av listen. Demokratiske land mangler foreløbig en god strategi både for å påvirke menneskerettighetssituasjonen i Kina selv og for å begrense innflytelsen det udemokratiske regimet har i mange land i Afrika og Sentral-Asia. Håpet om at vekst i Kina skulle frembringe liberale verdier av seg selv, har foreløbig ikke slått til. Og selv om en plass som undersått i det kinesiske diktaturet neppe vil bli like attråverdig blant verdens fattige og forfulgte som ”the American dream” med det første, kan det kinesiske regimets økonomiske suksess brukes som en unnskyldning for diktatorer andre steder.
For det andre setter denne nyheten ytringsfrihetsdebatten som har vært i forhold til islam, i en bredere kontekst. Ytringsfrihetsbrudd er normen i svært mange land, og slett ikke bare i muslimske. Og selv om folket i et udemokratisk land ofte ønsker større ytringsfrihet for seg selv, er det ikke alltid en befolkning som er vant til sensur, uten videre forstår konseptet ytringsfrihet godt. Da jeg bodde i London, studerte jeg med mange kinesere som hadde stor forståelse for sensur. Det var nødvendig av hensyn til harmonien i samfunnet, kunne de fortelle. Men selv om kinesiske utvandrere til Vesten kommer fra et land med en håpløs menneskerettighetssituasjon, og selv om mange utvandrere mangler en god forståelse for vestlige verdier, og føler et stort behov for å forsvare sitt fødeland, er det få i Vesten som er redd for kinesere idag. (I Norge er det jo ikke så mange kinesere ennå, rundt 5000, men det er flere der de kommer fra – og i USA og Canada er det et betydelig innslag.)
Man kan selvfølgelig innvende at kinesere ikke står bak terrorangrep mot Vesten. Det er riktig, men kinesiske myndigheter står i hvert fall bak webangrep mot menneskerettighetsaktivister. Antagelig er det ingen land som henretter så mange mennesker som Kina. Likevel vil man finne at nokså mange eksilkinesere går langt i å forsvare kinesiske myndigheter mot vestlige fordømmelser. Og ikke bare kinesiske myndigheter, men også mange vanlige kinesere, tørster etter å gjenopprette om ikke kalifatet, så i hvert fall kinesisk herredømme over Taiwan, i siste instans med militær makt om nødvendig.
Poenget mitt er selvsagt ikke at man skal demonisere kinesere. For 100 år siden gjorde mange imidlertid akkurat det, ikke minst i USA. ”Den gule fare” fikk skylden for mye som var (eller syntes å være) galt, kriminalitet, synkende levestandard og introduksjonen av en laverestående kultur. Idag finnes ingen slik fare, og datidens gule fare fremstår som en forbigående paranoia. Kineserne er i hovedtrekk blitt en vellykket minoritet, de forbindes med hardt arbeid, en lett kollektivistisk holdning og grønn, svart, hvit eller gul te, og man har en viss forståelse for behovet for å forsvare det fedrene land. Poenget er snarere at synet på en stor trussel fra islam som stadig flere i Norge holder seg med, når man plasserer det i kontekst, synes å inneholde flere trekk fra paranoiaen som preget ”den gule fare”, og langt færre trekk fra den relative forståelse Vesten i hovedsak møter kinesiske innvandrere med idag.
Selv om vi ikke bør demonisere kinesere, bør vi kjempe for ytringsfrihet også i Kina. Googles avgjørelse viser at modige avgjørelser i en global verden handler om langt mer enn å trykke karikaturer.
Google kan lære oss noe om Kina og ytringsfrihet altså. Men kan Google lære oss noe om islam? De siste dagene på nettet vært en farsott av meldinger som ser selvsensur hos Google når det gjelder oss islam, fordi søkemotoren ikke automatisk foreslår søk når man taster inn ”islam is”. Taster man derimot inn ”christianity is” får man opp søkeforslag som ”christianity is the most perverted system that ever shone on man” eller “christianity is wrong”. Saken nådde, ikke overraskende, Fox News, og inntrykket er at man der i gården har stor tro på sensurversjonen. Selv sier Google at det dreier seg om en “bug”, og et system som filtrer bort ukvemsord, som skal rettes.
Men fortsetter man å søke, ser man at også denne saken kan sees fra mange vinkler. Bytter man ut ordet ”is” med ”te”, vil de fleste forslagene knyttet til islam dreie seg om terrorisme. For kristendommens del vil man få forslaget ”christianity tenets”. Slik er det med mange av debattene rundt islams posisjon i Vesten: Flyttes perspektivet bare et lite ord til siden, blir resultatet dramatisk annerledes.
Og for Kina? Hadde man kunnet google ”Chinese” og ”te” for 100 år siden, hadde man garantert kommet til denne tegningen. Idag er forslagene ”Chinese text” og ”Chinese tea”. Kanskje kan det gi håp til dem som i dag frykter den islamske fare: På hundre år er den gule terror blitt redusert til gul te. I hvert fall i følge Google – nå en medsoldat for ytringsfriheten.
- Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Du kan følge ham på Twitter.
Jøss; og hvis jeg skriver “norske fj”, kommer det opp forslag om fjell, fjellhytter osv – men hvis jeg skriver “danske fj” (eller “danske be”), kommer det ikke noe om fjell, fjeld eller berge. Hva kan det komme av, tro?
Litt perifert, men denne (herfra, via Marginal Revolution) er fantastisk. Særlig hvis man tar forslagene fra Google som svar til hverandre…
Jeg sliter med å kunne tro at redaktør Andresen kan mene dette innlegget seriøst. Påstås det at kinesernes kommunisme og islam innebefatter omtrent samme grad av ‘engasjement’ hos sine etterfølgere? Er det virkelig noen som innehar dette synet?
Kineserne har (nær sagt) alltid (som sine sovjet-russiske ‘brødre’) vist seg som rasjonelle aktører. Kinesere tolker ‘kommunismen’ slik de vil for å oppnå maksimal økonomisk vekst og verdiskapning i sitt samfunn. Mennesker som har forsøkt pragmatisering av Islam er nå stort sett ett hode kortere enn før de forsøkte.
-
Det kan være grunn til å vise til klokere mennesker enn oss. Winston Churchills observasjoner av Islam i boken “The River War” fra 1899:
“How dreadful are the curses which Mohammedanism lays on its votaries! Besides the fanatical frenzy, which is as dangerous in a man as hydrophobia in a dog, there is this fearful fatalistic apathy.”
“Selv sier Google at det dreier seg om en “bug”, og et system som filtrer bort ukvemsord, som skal rettes.”
Aha, så det er derfor første forslag for “christianity is” er “christianity is bullshit”. Google, please try again, with less lying.
Vanskelig å ta dette innlegget seriøst. Når du påpeker på det du ser på som en stor geopolitisk trussel mot vesten, Kina, da bør du jo spørre deg hvorfor ikke det er større “fremmedfiendtlighet” mot kinesere blant vestens befolkning. Kan det faktisk være slik at kinesere rett og slett har en kultur som i langt større grad gjør de til gode samfunnsborgere enn hva som er tilfelle med visse andre kulturer? En kultur som er anti-religiøs, rasjonell, med sterkt fokus på hardt arbeid, utdanning og lite kriminalitet vil selvsagt være en suksessrik kultur. Med en litt bedre fordeling av kinesere og muslimer i Norge, istedet for dagens 5000 kinesere og 200 000 muslimer, så hadde integrasjonsproblemene i Norge vært langt mindre.
Istedet for å forsøke å forklare alle innvandringsproblemer eller ulike lands utviklingsproblemer med at det er vestlige mennesker som undertrykker, så bør man innse at visse kulturer er rett og slett overlegne andre. At Kina reduserer fattigdommen, utdanner millioner av vitenskapsmenn og kvinner og skaper et enormt nytt marked er en stor berikelse for hele verden. Og akkurat som man ikke var enormt bekymret for at Taiwan, Sør Korea eller Hong Kong ikke skulle bli demokratiske etterhvert som de industrialiserte, så bør man heller ikke være enormt bekymret for at det samme ikke kommer til å skje i Kina.
Det er ganske problematisk å knytte kinesernes p.t. høye økonomiske vekst til en spesifikk kinesisk kultur, rett og slett fordi Kina før Dengs reformer hadde vært gjennom mange århundrer med stagnasjon, enevelde/kommunistisk diktatur og folkemord, sist i form av keiser Maos totalt irrasjonelle Store Sprang Fremover.
Kina viser snarere at kultur ikke er skjebne – at den kan endres, selv om det fremdeles er langt frem også der. Det gir håp også for den dysfunksjonelle kulturen i mange muslimske land.
Stikkordet er endring, og da må uheldige sider ved kulturen utfordres. For både Kina og muslimske land gjelder det særlig autoritetstroen. Muhammed og Mao må kritiseres, rives ned som gudebilder – ja til og med karikeres og spottes.
Uheldigvis kom Kina under kommunismens klamme hånd under Mao, og undertrykkelsen av tradisjonelle kinesiske verdier som utdanning, arbeidsmoral og forretningssans spesielt under “kulturrevolusjonen” gjorde situasjonen uutholdelig.
Kinesisk kultur er derimot langtfra eksklusivt for landet Kina. De kinesiske minoritene i sør-øst Asia er alle de mest suksessrike innvandrerne, det har de vært i århundrer. Også kinesiske innvandrere til vestlige land betegnes som “model minorities”. Kinesisk kultur er også den rådende i økonomier som Singapore, Hong Kong og Taiwan. Ikke overraskende har de hatt en enorm utvikling og er i dag velutviklede økonomier. Kinesisk kultur ligger i bunn i alle disse tilfellene. Forretningssans og gründerkultur er også noe som kinesisk kultur har overflod av, og er langt mer likt USA enn Japan på dette området.
Det er ikke dermed sagt at kinesisk kultur er perfekt uten svakheter. Autoritetstroen kan være både positiv og negativ, men dersom kinesisk kultur kanaliseres riktig og får frie tøyler til å utfolde seg ser man resultatet. Når man ser resultatet av kineseres suksess, med eksempler etter eksempler, så var det altså ikke noen stor prestasjon i seg selv det Deng Xiaoping gjorde. Han bare ga kinesere den frihet som kinesere andre steder hadde, og resultatet ser man jo i dag, 30 år med eventyrlig utvikling og fattigdomsreduksjon.
Har dere prøvd å skrive “Christianity is ” i søkefeltet til Google og se hva som blir foreslått?
Du vil få forslag som lyder som dette:
Bullshit
not a religion
a lie
false
a cult
Tilsvarende får man med andre religioner.
Interessant nok, men prøv å skriv inn “Muslims are ” eller “Islam is ” og Google foreslår ingenting… Tilfeldigheter?
Det er nok ikke bare Kina som har innflytelse over Google.
Jan Arild Snoen,
Sitat : “Kina viser snarere at kultur ikke er skjebne – at den kan endres, selv om det fremdeles er langt frem også der. Det gir håp også for den dysfunksjonelle kulturen i mange muslimske land. ”
Kulturen er nok overkommelig, men den kinesiske kulturen er ikke så til de grader gjennomsyret av religion som kulturer som har islam som grunnlag og inspirasjon. Båndene er mye tettere. De islamske landene må først og fremst komme over religionen for å kunne forsere eventuelle kulturelle hindringer. Jeg tror du er alt for optimistisk her.
Ser forresten at noen allerede har nevnt denne Google-”feilen”… Beklager repetisjonen.
[...] har tidligere på redaksjonsbloggen bemerket at Kina er en betydelig trussel mot liberale verdier globalt. Danmark opplevde kinesiske [...]