Et sosialt sikkerhetsnett er en grunnleggende forutsetning for et godt samfunn, og vi bør hjelpe de bostedløse. Men velferdsstaten er i altfor stor grad innrettet å hjelpe sterke grupper som klarer seg fint selv.
Når kulda setter inn blir man fort mye mer bevist de som har gått på tryne og i dag lever et liv på gata – ofte med rusavhengighet. De synlige skjebnene blir gjenstand for debatt, og fattigdomsdebatten fra valgkampen får ny relevans. Om vi skal bry oss, og om vi skal kaste penger etter problemet, er to spørsmål som ofte går igjen. Det er behov for å se litt nærmere på dette.
Ideologisk utgangspunkt
Mitt ideologiske ståsted er førende for hva jeg mener om spørsmål som narkotika, fattigdom og skatt. Mer velferdsstat er ikke alltid det overlegne svaret. Vi ikke har råd til å tenke på skatteøkninger og offentlige tjenester som de eneste svarene på alle problemer.
Enkeltmenneskets frihet er for meg det viktigste målet. Der er grunnleggende for å sikre et godt samfunn. Dette er kjerneverdien for en liberaler. Alle skal ha mulighet til å ta sine egne valg, og til å følge sin egen vei til det gode liv. Ethvert menneske er et mål i seg selv, og ikke et middel for den ene eller den andres vilje.
Bostedløse
Den 8. januar har Ove Vanebo et innlegg hvor han spør om det er synd på alle bostedløse. Han konkluderer med at de som bor under himmelen i stor grad selv har skyld for sin livssituasjon. Jeg tror nok ikke de som selv har tatt det valget bør være fokus i debatten, men vi har nok av eksempler på mennesker som helst vil bo under tak heller enn under himmelen.
Å hjelpe disse er lettere sagt enn gjort. Mange politikere har erfaring fra budsjettrunder hvor bostedløse blir viet mange ord, men der lite penger blir bevilget når det kommer til et stykke. Det er som regel det store sorte hullet ”Skole og omsorg” som prioriteres til slutt.
Ufrivillig bostedløse kan etter min mening ses på som symboler på en feilslått velferdsstat. Det handler om hvordan man organiserer tjenester i dag, og manglende bruk av frivillig sektor for å løse oppgaver. Offentlig tjenester betyr ikke automatisk større frihet til den enkelte. Snarere tvert i mot. Dagens velferdstat har et overdrevent fokus på de som allerede er friske; rettighetskrav fra sterke grupper prioriteres, og det er lite fokus på de som faktisk trenger hjelp.
Rusavhengige
For noen mennesker har gått på tryne, og sliter for eksempel med avhengighet til narkotika. Dette er en tøff utfordring, og et liv som er vanskelig å komme seg ut av. Målet er ofte å klare et liv som kombinerer avhengigheten og muligheten til å stå på egne bein. Dette handler ofte om kampen for å få selvstendigheten tilbake.
For meg er det rivende likegyldig om en rusavhengig klarer å stå på egne bein fordi han eller hun har fått legemiddelassistert behandling, avrusning eller har møtt Jesus.
Dette er ikke en avgjørelse jeg mener er opp til politikere å ta. For oss må det handle om å sette rammene for den enkelte kan oppnå mest mulig frihet. Her må vi sette rammer som gir leger og helsepersonell muligheten til å ta de riktige beslutningene som gir den enkelte sjansen tilbake.
Man møter av og til argumentet om at avhengigheten er selvforskylt, og at samfunnet derfor ikke skal bry seg. Men for meg handler dette om at man skal sikre friheten til den enkelte, også når det handler om friheten til å gå på tryne. Vi kan likevel ikke fraskrive oss et ansvaret som følger med når det skjer. Den enkeltes skjebne er et resultat av at vi stiller opp for hverandre, også når det er tøffe tider.
Fattigdom
Dagens omfordelende velferdsordninger kan oppleves nedverdigende og skaper en psykologisk fattigdomsfelle hvor man føler man har mistet evnen til å selv skape seg et bedre liv. Fattigdom bekjempes best med målrettede tiltak til de med dårligst råd, heller enn med generelle omfordelingstiltak – altså mer til de som trenger det mest.
Alle må ha tilgang til et sosialt sikkerhetsnett som hindrer at noen faller utenfor på grunn av sine forutsetninger eller valg i livet. Et slikt sikkerhetsnett kan innrettes uten å gå på bekostning av individets frihet til å velge egne løsninger. Dagens ordning, der man mister rett til sosialhjelp og bostøtte hvis man får en inntekt eller dersom inntekten stiger over en viss grense, fungerer i praksis som en fattigdomsfelle.
Det er et viktig liberalt prinsipp, både for den enkeltes og samfunnet skyld, at det alltid skal lønne seg å gå i arbeid. Et grunnleggende prinsipp i et liberalt velferdssamfunn er at alle skal ha reelle muligheter til å skape seg et godt liv.
- Anne Solsvik (f. 1981) er leder i Unge Venstre.
