Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Kunstnerne Tonje Gjevjon og Amina Bech* setter likhetstegn mellom kultur og stat.

For et par dager siden gikk kunstnerne Tonje Gjevjon og Amina Bech til angrep på statens påstått manglende vilje til å ta ansvar for kunstneres levekår. Saken følges opp i Klassekampen i dag, og undertegnede får æren av å kritisere kulturminister Anniken Huitfeldt.

Men enda viktigere enn å kritisere Huitfeldt, var det for meg å kritisere Gjevjon og Bech. En underliggende påstand er for dem at billedkunstnere i snitt bare tjener 80-90.000 på virket sitt. Det nevnes ikke – før Huitfeldt gjør det i dag – at inkludert andre inntektskilder nærmer de seg 220.000 (ref levekårsundersøkelsen). Det er altså langt fra fattigdomsgrensen.

Men det verste er at de frivillig innskriver kunstnerne som offentlig ansatte og del av en statlig strategi. Hvor er ideen om uavhengighet og autonomi?

Videre har de et merkelig syn på forholdet mellom stat og kultur. Dette er sitatene jeg foreslo for Klassekampen:

”Gjevjon og Bech snur hele situasjonen på hodet. Gjevjon sier for eksempel at det å jobbe med kunst er “ulønnet arbeid i regi av staten” og at det er staten som må ta “ansvaret for at forholdene for kunstnere er slik de er” fordi staten som har ansvar for utdanningsinstitusjonene. Dette blir helt feil. Å være kunstner er et frivillig valg. Å ta kulturutdannelse er et frivillig valg. Å kunne overleve på egen lønning er i utgangspunktet ens eget ansvar. Det er ingen rettighet å få drive med akkurat det man vil og tjene godt på det. Dette blir som om en ingeniør kommer til staten og krever penger fordi den nystartede bedriften går dårlig. Men det verste er egentlig at de frivillig innskriver kunstnerne som offentlig ansatte og del av en statlig strategi. Hvor er ideen om uavhengighet og autonomi?”

”Til slutt peker de på at næringslivet må komme på banen med mer penger. Det er et godt poeng. Men de må ikke glemme at kunstnerne selv har noe av hovedansvaret for å få til det, for eksempel i samarbeid med gallerier.”

”Når det kommer til Huitfeldt er jeg helt enig i at selv om vi trenger mer kunnskap om kulturnæringer, blir det tullete å lage en oversikt over hva kultur og kulturnæringer totalt bidrar med av verdiskapning og inntekter. Det blir bare gjetting. Dessuten gir jo ikke det offentlige støtte til kulturen for å generere inntekter, men for å gi muligheter til et fritt, uavhengig kulturliv, som overhodet ikke er forpliktet i forhold til å generere inntekter. Kulturell verdi er noe helt annet enn økonomisk verdi. Det virker det som om Gjevjon og Bech glemmer.”

Det offentlige gir ikke støtte til kulturen for å generere inntekter, men for å gi muligheter til et fritt, uavhengig kulturliv, som overhodet ikke er forpliktet i forhold til å generere inntekter.

”Likevel demonstrerer Huitfeldt igjen noe jeg har inntrykk av at mange i kulturfeltet begynner å bli leie av: Vi har fått en kulturminister som holder seg til forslitte, generelle fraser og nekter å konkretisere noe som helst. Kanskje er det bedre enn Giske, som stadig utvidet statens rolle og makt. Men dessverre tyder det på manglende kunnskaper. Ingen i kulturlivet kan tjene på å ha en politisk ledelse som kjenner sitt eget felt dårlig.”

Det viktigste for meg var altså å kritisere Gjevjon og Bechs merkelige likhetstegn mellom kunst og stat. At Klassekampen bare tar med angrepet på Huitfeldt, er helt greit – jeg foreslo da også altfor mye. Kanskje de til og med deler kunstnernes ønske om en symbiose mellom stat og kultur: Sammen kan de gode krefter virke til å skape et godt samfunn! Da blir maktkritikk og pluralisme mindre viktig.

Kanskje er det også grunnen til at de klippet vekk sleivsparket mitt til Giske (merket i fet). For dem var han kanskje den gode, sterke leder som stod i spissen med maktbrynde og åpen lommebok.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.

*Oppdatering 18.1: En presisering. Har endret “Kari Øverseth” til “Amina Bech” i saken. Det er Amina Bech og Tonje Gjevjon som lanserer angrepet på Huitfeldt, og som dermed er de to jeg kritiserer i saken. Kari Øverseth blir også intervjuet om saken, men er altså ikke hovedperson. Min feil. Kronikken til Bech og Gjevjon kan forøvrig lastes ned på www.kunstkreditt.no.

Les også Tonje Gjevjon og Amina Bechs tilsvar her: “Kunstnere må få være profesjonelle”.