Jeg kan ikke se at det er irrasjonalt å observere virkeligheten og dra logiske slutninger på bakgrunn av det man observerer. Men på den andre siden kan det jo hende jeg bare mangler selvinnsikt i egen sykdom.
Jeg plages ikke av mange fobier, det vil si irrasjonell frykt for forskjellige ting. Jeg er for eksempel ikke redd for åpne plasser, bortsett fra hvis en gal mann ligger på taket av en av de omgivende bygningene, utrustet med et jaktgevær, og har fått det for seg at han vil drepe tilfeldige personer ute på plassen. Edderkopper er jeg heller ikke særlig redd for. Jo, jeg liker ikke trange rom uten vinduer, men har ingen problemer med heiser eller flykabiner. Høyder har jeg derimot helt klart et acrofobisk forhold til. Heldigvis er jeg bare 1.62, men tenker med gru på hvordan jeg ville ha måttet gå krumbøyd gjennom livet hvis jeg hadde vokst opp til gjennomsnittshøyden.
Diagnose fra venstresiden
Nå viser det seg imidlertid at jeg lider av en annen sykdom som skal være nokså ny i Norge, og som jeg forståelig nok inntil nylig ikke var klar over at jeg hadde – nemlig islamofobi. Diagnosen har jeg fått av mine fastleger, for ikke å si mine fastpsykiatere, det vil si mine politiske motstandere på venstresiden (til venstre for DNA, skjønt Jagland har lekt løs kanon også på dette dekket), som i slike tilfeller gebyrfritt tilbyr sine tjenester uten venteliste. Som kjent var psykiatrisk behandling av kommunistofobi en av de få tjenester Sovjetstaten hadde klart å utvikle til et overlegent nivå.
Som kjent var psykiatrisk behandling av kommunistofobi en av de få tjenester Sovjetstaten hadde klart å utvikle til et overlegent nivå.
Hvordan arter så denne nye psykiatriske sykdommen seg? Ifølge den norske Wikipedia ”betyr betegnelsen ordrett «irrasjonell frykt for islam», men begrepet blir i praksis brukt generelt om alle slags negative holdninger til islam og muslimer.” I likhet med kommunistofobi er vel islamofobi nært beslektet med den norske psykiatriske sykdommen kverulant paranoia, hvor et viktig kjennetegn er manglende innsikt i at man er syk. I mitt tilfelle er det ingen tvil om at jeg ikke mener at det er noen sykdom eller irrasjonalitet inne i bildet i mitt forhold til islam. Hvis det faktisk har foregått skyting fra et tak ned mot en åpen plass, er det neppe irrasjonelt, og kan ikke diagnostiseres som agorafobi, hvis jeg en stund framover unngår å gå over denne plassen. Eller kvekker til hvis jeg får øye på noe som til slutt heldigvis viser seg å være en taktekker oppe på en av de omgivende bygningene. At det er visse likheter mellom en takskytterpsykopat og en taktekker, kommer man ikke fra. Begge er oppe på et tak og bærer noe i hånden. Det er intet irrasjonelt ved å gjøre slike observasjoner. Derimot er det selvfølgelig irrasjonelt å frykte taktekkere generelt, men en slik fobi har jeg ikke merket hos meg selv, og den lar seg dessuten lett fjerne ved å snakke med taktekkere, som jeg antar stort sett er vennlige mennesker.
Irrasjonelt?
Tilsvarende er det likheter mellom islamistiske terrorister, som jeg antar står for 99 % av alle terrorhandlinger i verden i dag, og normale mennesker som tilhørerer religionen islam. Dermed er det ikke irrasjonelt, men evolusjonsmessig naturlig å være litt på tå hev i forhold til også normale muslimer. Men det er selvfølgelig irrasjonelt å frykte muslimer generelt, uten at jeg har merket en slik fobi hos meg selv. Det kan igjen naturligvis skyldes manglende selvinnsikt i min sykdom.
Det er likevel flere likheter mellom islamister og muslimer generelt enn det er mellom takskytterpsykopater og taktekkere
Det er likevel flere likheter mellom islamister og muslimer generelt enn det er mellom takskytterpsykopater og taktekkere. Islamister rekrutteres uten unntak blant muslimer, mens det kanskje aldri har skjedd at en vanlig taktekker har begynt å skyte på folk fra tak. Islamister og muslimer generelt er begge tilhengere av en religion som krever at menn, og enda mer kvinner, skal underkaste seg (derav navnet “islam”). Begge er tilhengere av en religion som er negativ til et klart skille mellom det sekulære og det religiøse, og som derfor er totalitær. Begge er tilhengere av en religion som har et bokstavtro forhold til sin religiøse tekst, med større vekt på innpugging enn fortolkning. Begge er tilhengere av en religion som ikke godtar frafall og konvertering. Begge deltok i ville demonstrasjoner mot Salman Rushdie. Begge deltok i ville demonstrasjoner i forbindelse med publiseringene av Muhammed-tegningene. Begge tente på den norske og den danske ambassaden i Syria. Begge ser på visse utøvre av ytringsfrihet som provokatører. Og selv om de fleste regimer med muslimsk bakgrunn har ledere som er anti-islamistiske, er det ingen av dem som er tilhengere av demokrati annet enn i navnet.
Likheter og forskjeller
Alt dette er ting vi liberale i Vesten etter harde kamper har klart å frigjøre oss fra. Vi vil ikke gi opp disse erobringene. Vi er glade for at vi vant den kalde krigen, og for at kommunistenes syn på frihet tapte. Det er derfor vi har negative holdninger til islam – ikke på grunn av sykdom, men av ubehagelig saklige grunner. Men vi ønsker heller ikke å ha et fiendtlig forhold. Vi ønsker rett og slett å ikke ha noe som helt forhold til denne religionen, annet enn på individuell og privat basis, slik vi i dag heldigvis ikke har et forhold til buddhisme, jansenisme, sikhisme, taoisme, shintoisme, voodoo, rastafarisme, animisme etc etc. Forhåpentligvis vil kristendommen snart kunne plasseres i samme bås. Å kalle dette for en fobi, som altså sykeliggjør en bestemt verdiposisjon, er jeg ikke med på, selvinnsikt eller ikke.
Å kalle dette for en fobi, som altså sykeliggjør en bestemt verdiposisjon, er jeg ikke med på, selvinnsikt eller ikke.
Men for å vise helt konkret hvordan det er større likhet mellom islamister og vanlige muslimer, enn det er mellom takskytterpsykopater og taktekkere, skal jeg ta for meg en muslim som utvilsomt ikke er terrorist eller fanatisk islamist, nemlig Stortingets visepresident Akhtar Chaudry (SV). I et intervju i Klassekampen, 5. januar i år, i forbindelse med drapsforsøket på Westergaard, kommer Chaudry med uttalelser som fortsatt gir en liberaler grunn til sine negative holdninger overfor islam, og altså da slik at jeg fortsatt må diagnostiseres som “islamofob” av mine psykiatrisk-politiske motstandere.
Chaudry sier: “Poenget er at det finnes fanatiske elementer på alle sider som styrker hverandre med denne typen dumheter. Den ene parten spiller på den andres dumhet. Det store fellesskapet har ingen interesser av å styrke enkeltfanatikere, og DagenMagazinet-redaktør Vebjørn Selbekk er en av dem.” Intervjueren spør da: “Mener du at Selbekk er en fanatiker?”, hvorpå Chaudry svarer: “Nei, det er feil ord. Men han publiserte tegningene og har brukt dette for alt det er verdt for å forsterke en ond sirkel som vi har virvlet oss inn i.”
De ”virkelige” ofrene
Til dette har jeg følgende “islamofobe” kommentar: Her er alt snudd på hodet. Ytringsfrihet og religionskritikk er nå blitt selvsagte ting i vårt samfunn. En gang, i Middelalderen eller i Sovjetsamveldet, ble dette også her sett på som krenkelse av religion/politikk, med døden som fortjent straff. Derfor er det ikke vi som har satt i gang en ond sirkel, vi har bare holdt på med en god linje. Det er islamistene, og altså hjulpet av Chaudrys “moderate” beskrivelser, som vil krumme dette til en ond sirkel. Jeg antar at den kristne Selbekk er helt innforstått med at det i dag kan publiseres svært raljerende karikaturer av Jesus, og i så fall er det umulig å likestille Selbekk med islamister eller fanatikere generelt.
Det er islamistene, og altså hjulpet av Chaudrys “moderate” beskrivelser, som vil krumme dette til en ond sirkel.
Chaudry sier andre merkelige ting i intervjuet, men det mest avslørende er hans siste svar: “Jeg er glad for at denne personen ikke lyktes med å drepe Westergaard, for hvem ville ha betalt prisen om han hadde lyktes? Jo det er vanlige norske og europeiske muslimer, unge og gamle. Taliban og al-Shabaab og fanatikerne har ingenting å tape. De er mot demokratiet og dets verdier, mens muslimene i Norge er for.”
For meg er det et helt annet svar på spørsmålet: Den som ville betalt prisen om terroristen hadde lyktes, ville vært, først, Westergaard selv, dernest hans famile og venner, dernest alle som jobber i en fri presse, dernest alle som har bygd opp et moderne samfunn med ytringsfrihet. Helt til slutt ville de “vanlige norske og europeiske muslimer, unge og gamle” kanskje betalt en pris, men neppe noen spesielt stor pris.
Til kamp mot agrofobi
Jeg skal imidlertid ikke bare være kritisk i denne spalten, men også gjøre et forsøk på å være konstruktiv. Så her er et forslag som krever en innsats av alle parter: medier, etniske nordmenn og personer som er tilhengere av islam: Som vi så ovenfor: Taktekkerne i Norge har det bra (de har sikkert langt høyere lønn enn jeg), og blir aldri mistenkt for å være takskytterpsykopater. Dette skyldes at forskjellene mellom de to er så store. Hvis nå ikke-islamistiske muslimer skal tilsvarende unnslippe mistanker, må forskjellene mellom dem og islamistene bli like store som mellom takpersonene. Den beste måten dette kan skje på er ved at vi alle slutter å bruke ordet muslim om ikke-islamistene. For så lenge vi gjør det, indikerer vi at deres natur er å være muslimer, og dermed vil også såkalte liberale muslimer bare framtre som en variant av denne art. Dermed spiller vi med på islamistenes ønsker om deres religions totalitære karakter, og motstand å bli integrert i vestlige land. To forskjellige dyrearter lar seg ikke lett integrere.
Taktekkerne i Norge har det bra (de har sikkert langt høyere lønn enn jeg), og blir aldri mistenkt for å være takskytterpsykopater. Dette skyldes at forskjellene mellom de to er så store.
Det er motsatt med slike som meg: Min natur er å være et menneske. Om jeg er kristen eller ikke, er i offentlig sammenheng en ikke-nødvendig egenskap med meg. I stedet for å omtale ikke-islamisten Akhtar Chaudry som muslim, burde vi, aviser, tv, debattanter, omtale han som pakistansk-norsk, eventuelt med tilleggsopplysningen om at han er tilhenger av islam. Vi omtaler f.eks. palestinere som palestinere, og ikke som muslimer, fordi vi vet at der finnes framtredende kristne palestinere, og dermed er muslim ikke en nødvendig egenskap med palestiner. Men selvfølgelig: Hvis Chaudry selv mener at han i likheter med islamister primært er muslim på en slik totalitær måte, er vi like langt.
Wikipediaartikkelen forteller forøvrig at “et eksempel på bruk av islamofoi-begrepet i Norge er en uttalelse vedrørende Midtøsten-konflikten fra Kontaktgruppen for Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk råd i Norge der det oppfordres til “felles kamp mot islamofobi og antisemitisme”. Burde man ikke bestemme seg: Fobier er sykdommer, mens antisemitisme er en ideologi. Fobier skal vel behandles? Man går vel ikke til kamp mot fobier? Vil det snart komme en uttalelse fra Taktekkerlauget og Norsk tindeforening hvor de oppfordrer til kamp mot acrofobi? Var det ikke bedre om vi fikk behandlingstilbud?
- Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har spesiell interesse for filosofisk estetikk.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva and Hårek Hansen, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Bitende av Arild Pedersen om diagnosen islamfobi. http://is.gd/6uMwS [...]
bra, Arild. Men når du avskriver genuint demokrati for alle regimer i alle muslimske land, har du da tenkt på Indonesia? I naboen Australia er det visstnok en utbredt oppfatning at Indonesia har gjennomgått en overbevisende og overraskende demokratisk utvikling etter Suhartos fall. Hvilken rolle den spesille variant av Islam på Java spiller (Acheh og enkelte andre provinser er annerledes), kan bare eksperter har en velbegrunnet mening om. Men demokrati-fiendtlig synes den ikke å være.
Kjell Madsen har selvfølgelig rett når det gjelder Indonesia. Av og til er mine fordommer raskere enn min fornuft.
Meget god artikkel!
Det er en annen politiske sak som har religiøse overtoner og der meningsmotstandere blir forsøkt sykliggjort: Klimaalarmismen.
Klimaalarmisme preger også mange langt inn i Høyre.
På litteraturhuset diskuterer de seriøst diagnostisering av de som er skeptikere, og det med deltagelse fra presumptivt seriøse professorer:
http://www.litteraturhuset.no/program/2010/01/klimadiagnoser.html
Gulag neste!
Fin artikkel. Helt klart noen som ønsker å diagnostisere motstand.
Av og til så finner man korn, noen ganger også gullkorn. Kanskje er jeg til tider en blind høne (han), men jeg vet å finne gullkorn (blar på webben).
Takk, Arild, for at du setter vanskelig ting i fokus på en måte som virker samlende og slett ikke splittende. Jeg er rimelig sikker på at mange muslimer også vil være enig med deg.
La meg nevne en ting. Vi har et alvorlig islamistisk problem her på Filippinene, Mindanao. Visste du/dere andre at svært mange muslimer har flyktet fra Mindanao og opp til oss i Cebu (Visayas)fordi de her kan få lov til å være fredelige muslimer i trygghet for vanvittig bombing og granatkasting, som Moro Islam Liberation Front (MILF) så “pent” bruker for å overbevise muslimer at de skal være enda mer EKTE muslimer? Jeg møter mange muslimer når jeg går på markedene her. Muslimske markeder er ok, for de har noen ganger lam, nemlig.
Jaja, det var nå bare noen ord fra meg her i utlendigheten
Kom over en kommentar hos Hjorten:
http://hjorthen.org/?p=8445
Full av faktafeil og lettvinte generaliseringar. Det med demokrati i Indonesia er nemnt frå før. Filosofen sitt innsyn i tankesettet til leiarane i t.d. Tyrkia, Bosnia og Mali som gjer at han kan slå fast at dei ikkje er tilhengjarar av demokrati, er òg eit mysterium for meg. Nokon moment til: Pedersen skriv: “Hvis det faktisk har foregått skyting fra et tak ned mot en åpen plass, er det neppe irrasjonelt, og kan ikke diagnostiseres som agorafobi, hvis jeg en stund framover unngår å gå over denne plassen.” Jo, det er faktisk 100 % irrasjonelt. Sjansen for at nokon skal skyte frå same tak mot same plass igjen, er like liten som at nokon skal skyte frå eit kvart tak mot ein kvar plass. Det ville faktisk vera ein irrasjonell fobi. Det at Pedersen ikkje skjønnar dette, forklarar ganske bra kvifor han avskriv fenomenet islamofobi. Den gamle “99 % av alle terroristar er muslimar”-replikken er meiningslaus. Dette stemmer berre viss ein definerer terrorisme som “islamsk motivert terrorisme”. Kva med ETA, Real IRA, FARC, LTTE, dei som skyt fotballspelarar i Cabinda, etc? “Muslimer generelt” tente på den norske ambassaden i Syria? “Jeg antar at den kristne Selbekk er helt innforstått med at det i dag kan publiseres svært raljerende karikaturer av Jesus”? Jaha? Kor mange raljerande Jesus-karikaturar har avisa hans trykt? Orda det er verd å merka seg her er “Jeg antar”. Heile resonnementet er bygd på lause antakelsar. Nei, eit slikt usakligheitsnivå fører oss ingen stad. La oss halda oss til fakta.
Indonesias regjering er nådeløse mot muslimske terrorister:
http://www.jamestown.org/programs/gta/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=35910&tx_ttnews%5BbackPid%5D=26&cHash=d651d105c3
Hjortens kommentar er temmelig lettvint. Rapporten han viser til dreier seg først og fremst om terrorangrep i EU-land, ikke om global terror. Det er mange gode linker om global terror i denne artikkelen:
http://en.wikipedia.org/wiki/War_on_Terrorism
Rapporten Hjorten viser til er god, og gir et langt mindre “politisk korrekt” bilde av virkeligheten en han fremstiller det som:
http://www.europol.europa.eu/publications/EU_Terrorism_Situation_and_Trend_Report_TE-SAT/TESAT2009.pdf
Social comments and analytics for this post…
This post was mentioned on Twitter by jasnoen: Bitende av Arild Pedersen om diagnosen islamfobi. http://is.gd/6uMwS...
Selvfølgelig er kommentaren min lettvint, det går vel frem av tonen at den ikke er ment å være noe annet enn det, og selvfølgelig gir rapporten et mer nyansert bilde om man gidder å lese den. Men fakta er fortsatt at av alle terroristangrep i Europa i 2008 så var det ett eneste som kunne tilskrives islamistisk terrorisme. Og det er altså feil at 99 prosent av alle terrorhandlinger utføres av muslimer, selv om man tar med hele verden, og selv om bildet naturlig nok er annerledes i Afghanistan, Irak og Somalia enn i Europa.
Så kan man selvfølgelig mene at det er grunn til å være “på tå hev” overfor vanlige muslimer på grunn av islamistisk terrorisme i andre verdensdeler, eller frykte kristne på grunn av Lord Resistance Army i Afrika, men jeg synes faktisk det er ganske irrasjonelt.
Det som ikke bare er irrasjonelt, men patetisk, er å innlede et innlegg med å gi seg selv seg et offerstempel gjennom på vise til at “de andre”, De “politisk korrekte” på “venstresiden” deler ut psykiatriske diagnoser til de som har mot til å stå opp å advare om de farlige muslimene. Dette er en form for for retorisk stakkarsliggjøring av seg selv som bare tjener til å frata innlegget interesse.
Innlegget fra professoren holder ikke på en flekk. Det generaliseres i hytt og pine, og “fakta” er til dels løse påstander (av typen “tenk på et tall”).
“Jeg antar at den kristne Selbekk er helt innforstått med at det i dag kan publiseres svært raljerende karikaturer av Jesus”? Jaha? Kor mange raljerande Jesus-karikaturar har avisa hans trykt? Orda det er verd å merka seg her er “Jeg antar”. Heile resonnementet er bygd på lause antakelsar. Nei, eit slikt usakligheitsnivå fører oss ingen stad. La oss halda oss til fakt.”
Alle vet at Selbekk er innforstått med at det kan det kan publiseres svært raljerande Jesus-karikturar i alle aviser som ønsker det.
Alle ve også at Selbekk ikke går ut i gatene brenner flagg og angriper ambasader av den grunn.
[...] Pedersen står frem med sin islamofobe lidelse i sin spalte denne uken. Muslimer ligner på terrorister, skriver han, og da er det ikke til å unngå at man [...]
Norge er igjen blitt rystet av et brutalt angrep på ytrinsgfriheten. SV-politiker Amir Payan har blitt drapstruet for sine ytringer om regjeringens asylpolitikk. Payan lever nå med voldsalarm og livvakt, og karaktiserer situasjonen som verre enn da han måtte flykte fra regimet i Iran. Spørsmålet de fleste nå stiller seg, er hvordan dette kan skje i et land som Norge. Drapstruslene kommer fra flere personer, noe som forsterker inntrykket av et organisert ekstremistisk miljø som vil ytringsfriheten og våre liberale verdier til livs. Under den såkalte karikatursakens første og andre akt, var ytringsfriheten voktere på plass. De oppfordret både redaktører og massene til å fremføre sine solidaritetserklæringer for drapstruede personer og ytringsfriheten. Men nå er ikke et pip å høre fra dem. Musestille. Hykleri?
Hei Arild. Ja, jeg er så frimodig at jeg kaller deg Arild, selvom du nok er totalt fremmed for meg. Hvis du da ikke er av de pene menn jeg av og til titter på på t-banen eller bussen eller toget. Jeg er dame bare for å nevne kjønn. Det kan jo være på sin plass i denne forvirrede tid.
Dette med fobier – det er vel ikke noe farlig – for å bruke det enkle uttrykket, å lide av en fobi…dette gjelder vel de fleste mennesker. Selv lider jeg av fjes-fobi. Ja, det er faktisk menneske-ansikter som uroer meg og særlig siden masse-innvandringen har jeg gått rundt med denne fobien. OG det er ikke noe vondt ment fra min side, men man kan jo lure på om det er i hodet eller kroppen det sitter – dette med at man frykter noens ansikter og ikke andres. Men alt blir en vane også fobier og man lærer seg å leve med dem. Jeg har faktisk ikke så stor frykt for den muslimske religion som jeg har for noen fjes. Jeg – i motsetning til deg – som er kristen skulle jo gå rundt å være trygg, men så enkelt er det nok ikke. Men bortsett fra min fjes-fobi – så har jeg den heldige egenskap ved det å være kristen at jeg ønsker og ber for de fjes jeg uroer meg for. Ønsker dem all Guds velsignelse. OG i motsetning til islam – så ønsker jeg som kristen heller å dra ut i marka og langt vekk og bort fra de som ikke mener eller tror det samme som meg. Jeg er HELT avhengig av min tro på Jesus Kristus. For meg er det den ultimate lykke for å sette ord på hva jeg føler er den høyeste lykke og jeg mener (og altså drar på skauen med meningene mine – men jeg har jo ytringsfrihet…) at å leve i et kristent samfunn er det beste for verden. (De kristne kan nok skuffe deg, men aldri Jesus Kristus).
Nå taler jeg jo ut fra det jeg selv har opplevet og jeg er jo en eldre dame med både livs- og tros-erfaring og vekkelses-erfaring -så jeg skulle jo ha litt kunnskap om det åndelige liv. For meg betyr ånds-livet og livet med Jesus Kristus alt. Jeg ønsker hvert eneste menneske den like store lykke som jeg selv har opplevet. Jeg har opplevet både scene-suksess, har foretatt flotte reiser, har god økonomi, et sveisent utseende, føler at jeg er på høyde med alle slags mennesker av all slags dannelse, men ingenting kan måles med den lykke det er å ha en Kristus-tro. Men det er MEG, andre er seg. Vel, dette var bare en kommentar til DIN fobi. Og det å utveksle tanker og tro kan være både viktig og fruktbart og selvom du ikke er Kristus-troende så ønsker jeg deg allikevel Guds velsignelse over ditt liv. Det har både du og jeg godt av. Godt nytt år forresten.
[...] Etter å ha lest dette litt deprimerende og forvirrende innlegget på Minerva fra Arild Pedersen, var det rasende festlig å lese Hjortens tilsvar. Anbefales på [...]
Det viktige i islamsaken er vel å gi respekt, og forvente respekt – og å behandle folk på samme måte uansett hvem de er. Dersom den ene siden skal ha rett til å kritisere den andre, må også den andre siden har rett til å kritisere – og hvis den ene siden forventer å bli lyttet til, må også den andre siden lytte.
Karikaturstriden og en del andre elementer har rystet mange av oss nordmenn, og med god grunn. Det er åpenbart at Jon Selbekk på ingen måte er en ekstremist – hvis ordet ekstremist skal ha noen mening i det hele tatt. En 54 år gammel mann som gifter seg med en 9 år gammel jente, som tar med seg en dukke inn i dobbeltsengen er ufyselig – uansett kultur. Det gjorde Muhammed med Aisha. Så tanken på at denne profeten ikke skal kunne kritiseres – og at noen som brenner ambasader for å forsvare profetens ære skal kunne forsvares og forstås – er syk. Det er muslimene selv som har gitt oss disse mangfoldige kildene av Muhammed – det vil si at grupperinger som levde omkring profeten var meget historisk-kritisk bevisste. Jeg skulle ønske at den åpne og interesserte holdningen de hadde kunne vært videreført. Men det som ser ut til ha skjedd er at de som kaller seg muslimer, forestiller seg at det er fromt å forsvare det som ikke kan forsvares og å kalle det åpenbart urettferdige for rettferdig. Det er en ting, men enda verre er det når folk som regner seg som bevisste politiske borgere forsvarer slike ting.
Man skal forsvare de legitime rettighetene til alle norsk-tyrkere, norsk-pakistanere og norsk-somaliere. Men man skal ikke forsvare deres rett til lovbrudd, trusler og vold – særlig ikke hvis dette begrunnes fra en eller annen slags religion.
[...] datt ut av Arild Pedersens artikkel om islamofobi på Minerva når han begynte å sammenligne muslimer med taktekkere eller hva det nå egentlig var han drev med [...]
Pedersen skriver: “Tilsvarende er det likheter mellom islamistiske terrorister, som jeg antar står for 99 % av alle terrorhandlinger i verden i dag, og normale mennesker som tilhørerer religionen islam”
Hjorthen skriver: “Men fakta er fortsatt at av alle terroristangrep i Europa i 2008 så var det ett eneste som kunne tilskrives islamistisk terrorisme. Og det er altså feil at 99 prosent av alle terrorhandlinger utføres av muslimer, selv om man tar med hele verden, og selv om bildet naturlig nok er annerledes i Afghanistan, Irak og Somalia enn i Europa.”
For å få ligningen til å gå opp må Hjorthen ta utgangspunkt i Europa i år 2008. Nå skynter han selv inn at selv om man tar med hele verden, så utfører ikke muslimer 99% av alle terrorhandlinger.
Har du tall, H?
En terrorhandling og en terrorhandling kan forøvrig ikke uten videre sammenlignes.
Når dyrevernaktivister setter fyr på fórlagret til pelsoppdretteren, så er dette en terrorhandling, men den komme til kort mot sprengingen av undergrunnsbaner, kafeer og pendlertog, med noen titalls død mennesker som resultat.
Ikke sant?
Så hvis vi sammenligner antall død mennesker som følge av islamsk terror med antall død mennesker som følge av annen terror, så tror jeg tallet 99 holder stikk. Også i 2008.
The truth’s tough.
En juvel av en artikkel.
Det er mye man kan si om “islamofobi”. Bare bruken av det forteller en hel historie. Blant annet den om de doble standardene. Som Pedersen vel er inne på er hele samfunnsformen i Vesten fundert i kritikk og hån av (også) religiøse autoriteter. Men etter at terroren gjorde seg gjeldende oppstod en plutselig elastisitet i grunnsetningene. Identitetspolitikken vokste frem som “(politisk) evolusjon på speed”, for å resirkulere en formulering anvendt på dyrelivet rundt Tjernobyl. Det handler om å tilpasse seg etter de endrede livsbetingelsene.
Ved hjelp av identitetspolitikken kunne man fastsette verdien av verdiene etter hvem de skulle gjelde for. Ytringsfrihetsverdien kunne man sette veldig lavt for én gruppe; det samme med likestillingen; deretter selvbestemmelsesretten. Og selvfølgelig religionskritikken.
Men dette holder ikke i lengden ettersom man ikke kan segregere f.eks. nyhetsstrømmen. Så det ene verdisettet vil spille over på det andre og gjøre forbudene der kraftløse. For å bevare forbudene inntakt må de ekspandere til å gjelde de andre gruppenes verdier også.
Det vil alltid være plass til en ny Life of Brian, men det er komplett tabu å lage en ny variant av Turbantegningen eller Rondellhunden. Faktisk vil selv et hvitt ark være krenkende hvis tittelen er f.eks. “Profet i Snøstorm”. Det som begynte med “hensyn til religiøse følelser” er endt som tankeforbrytelse bare fire år senere.
Det er bare naturlig at tankeforbrytelser rubriseres med diagnoser. Men nærværet av dem synliggjør et demokratisk underskudd. Des mer diagnoser, des mindre demokrati. Derfor burde man ta et oppgjør med den politiske diagnostikken som en trussel mot det åpne samfunnet. Diagnosen “Islamofobi” hører hjemme på listen over hate-speech. Den demoniserer mottageren, naturligvis, men også muslimer generelt. Idet den slår sakesløse troende og morderiske ideologier under ett og samme navn. Den trekker et skille mellom “oss” og “dem” etter etniske merkater, hvilket vel er rasistisk. Og endelig sier diagnosen at alle verdens muslimer er ett eneste, uniformt subjekt. Den type stereotypisering er allerede straffbar, så vidt jeg vet.
Diagnosen inneholder altså selv den rasismen man rettferdiggjør bruken av den med. Den kvalifiserer, pussig nok, i kraft av seg selv til sitt eget forbud. Des mer man bruker ordet “islamofobi”, des mer frykt og hat blir det. Og omvendt.
“Islamofobi”? Den irrasjonelle frykten for å bli halshugget, mener du? ;o)
Godt innlegg, forresten.
Bare for å illustrere hvor tåpelig dette ordet, “islamofobi”, er: Jeg vokste opp i Jehovas Vitner, og har et problematisk forhold til dem. For å være ærlig misliker jeg dem, som gruppe, meget sterkt, fordi jeg vet så altfor godt hvilke “kvaliteter” som dyrkes fram hos disse menneskene (mennesker, som i utgangspunktet var akkurat som meg og deg) av lederne for denne sekten. Og ja, jeg vet at individuelle JV er ok, til tross for den propagandaen de blir påført på ukentlig basis. Men altså, som gruppe, så misliker jeg dem.
Gjør det meg til en “Jehovas Vitneofob”? Og kanskje enda viktigere: Ville noen, i dagens samfunn, ha funnet på å stemple meg som en “Jehovas Vitneofob”? Hva med dem som misliker kommunister? “Kommunistofober”? Og de som misliker nazismen? “Nazismofober”? Frp: “Frpofober”? Partiet Rødt: “Rødtofober”?
Det er et latterlig ord, for det er fullstendig meningstomt. En “fobi” er en overdreven frykt for “et eller annet”, og kan ikke brukes om folkegrupper (med mindre aktivistene da på venstresida ville satt pris på å bli stemplet som “jødeofober”?). Nå er juryen fremdeles ute på følgende spørsmål: 1) Er det egentlig “frykt” som driver de såkalte “islamofobene”? Hva hvis det ikke er frykt, men hat? Vil det ikke da dreie seg om en feildiagnose? ;o). 2) Dersom det er frykt det dreier seg om; Hva er det da som tilsier at denne frykten er uberettiget eller overdreven? For hvis man ser på kriminalitetstatistikken, og, ikke minst, tilstandene i den muslimske del av verden, så er vel det, for å være helt befriende, politisk ukorrekt og ærlig, fremdeles et åpent spørsmål?
I det hele tatt er begrepet “islamofobi” så FREKT at det ikke ligner grisen. For ikke bare innebærer det en utidig stempling av den andre, når noen bruker dette begrepet (fremmedhater, rasist, lite verdensvant), og en samtidig glorifisering og herliggjøring av seg selv (rettferdig, god, verdensvant, bedrevitende, forståelsesfull overfor verdens fattige og uheldige), men også en rekke konklusjoner og tatt-for-gitte-premisser innebygd i selve begrepet, at det blir som…ja, jeg vet ikke hva. Det er i hvert fall fryktelig provoserende.
Øystein Hellesøe Brekke gjør noen pekuliære betraktninger ovenfor, når han skriver:
“Sjansen for at nokon skal skyte frå same tak mot same plass igjen, er like liten som at nokon skal skyte frå eit kvart tak mot ein kvar plass. Det ville faktisk vera ein irrasjonell fobi. ”
For det første trenger nok Brekke et lynkurs i sansynlighetsregning: Jo, det er faktisk mer sannsynlig at noen kommer til å skyte fra det samme taket en gang til enn at noen skal skyte fra alle tak mot alle plasser. Det sistnevnte er nemlig uhorvelig usannsynlig. Men det spiller egentlig ingen rolle. Metaforen er, slik Brekke forsto (eller ikke forsto) den, temmelig meningsløs. Det artikkelforfatteren forsøkte å si, var nok noe slikt som dette (og jeg kaller aktørene ved sine rette navn, da jeg ikke er like god på lignelser som verken artikkelforfatteren eller han Jesus-fyren): Det poenget artikkelforfatteren forsøkte å gjøre, var at ettersom det er slik at muslimer og islamister faktisk har mer til felles enn taktekkeren og takskytteren (de førstnevnte har det til felles at de tilber samme Gud, om enn de tillegger ham vagt forskjellige motiver, de utfører de samme religiøse ritualer, tror på dommedag og det samme paradiset o.s.v. – mens taktekkeren og takskytteren ikke har mer til felles enn at de begge er mennesker), så må man forstå at mennesker vil nære en viss skepsis overfor muslimer. Dette, fordi de, som vist ovenfor, faktisk har en viss likhet med islamister (les inni parentesen ovenfor). Men selvfølgelig, rent abstrakt sett har du rett. Som David Hume påpekte, bare fordi vi ser at biljardkulen begynner å bevege seg når den blir truffet av en annen biljardkule, så betyr ikke det egentlig at vi kan stadfeste som en “lov” at det er en årsak-virkningssammenheng, og at enhver biljardkule som treffes av en annen, selv under helt identiske omstendigheter, også vil begynne å bevege seg. Dette fordi vi ikke kan vite hva som vil skje i morgen, eller i neste sekund, for den saks skyld (det er jo tross alt ikke umulig at f.eks. naturlovene skulle bli påvirket av et eller annet, for oss, naturlig fenomen, og verden bli “snudd på hodet”, for å si det sånn). På samme måte kan man ikke trekke en årsak-virkningskonklusjon mellom islam som religion/ideologi og voldshandlinger (som f.eks. takskyttere). Men som Hume også påpekte: Hadde det ikke vært for dette så naturlige trekk ved alle pattedyr med en viss intelligens – generalisering – så ville vi alle ha vært døde i morgen.