Til syvende og sist koker spørsmålet om kristendommen skal særbehandles ned til et spørsmål: Er den mer sann enn andre religioner, dvs finnes Gud og sto Jesus opp fra de døde. Kan man ikke bevise det, skal den ikke ha noen forrang.

historisk er kristendommen selvsagt en spesielt viktig religion for Norge. Poenget er at den ut fra et prinsipielt synspunkt ikke bør være det, det er ikke noe spesielt mer sant eller riktig med den enn andre religioner, og følgelig bør den ikke særbehandles.

Noen synes man ikke skal blande religion og politikk, personlig synes jeg man ikke skal blande politikk og sosialisme. Ideologi/religion blokkerer for god selvstendig tenkning.

“Jeg kan ikke komme med argumenter basert på min tro når jeg argumenterer i politikken.”, skriver du. Kan du ikke? Jeg synes jeg hører slikt hele tiden, jeg. Også av Erik Solheim (SV). Er det ikke det KrF er basert på – å argumentere politisk på basis av den kristne troen? Er det noen som nekter deg og ditt parti dette?

Dessverre svarer du ikke på hva jeg skriver om. Du har heller ikke oppfattet at jeg mener at religion absolutt bør være tilstede i det sivile samfunnet – der den sekulære staten bør ha ansvaret for borgernes religionsfrihet. Jeg har altså nettopp sagt at religion ER et offentlig anliggende. I stedet insinuerer du at Human-Etisk Forbund vil gjøre religion til en privatsak. Lite redelig, spør du meg.

Du sier i grunnen det meste ved å skrive at “min tro ikke er en hvilken som helst tro.” (Jeg trodde vi diskuterte prinsipper her?) En islamist kunne ikke uttrykt det bedre. Det er slike holdninger som er en av grunnene til at vi har menneskerettighetene.

Toppen når du tillegger meg et standpunkt om at et “moderne demokrati skal dyrkes deres tro, nemlig ateismen”. Beklager, men der forsvant min oppfattelse av deg som seriøs debattant. Takk for meg!

Ingen vil nekte deg å snakke om det. Og selvsagt kan kristne og ikke-kristne i saker som abort ha sammenfallende standpunkter, ja ganske like begrunnelser ut fra menneskeverd, selv om det ene vil legge en kristen tro i bunnen. Begge kan mene at livet er ukrenkelig fordi det har verdi i seg selv, selv om man har forskjellig utgangspunkt. Men, dersom er argument primært hviler på en religiøs begrunnelse må religionen være sann for at det skal ha gyldighet. “Guds vilje” blir meningsløst som argument hvis guden ikke finnes. Følgelig må religiøse bevise, eller sannsynliggjøre, gudens eksistens før man bruker ham som argument – ellers argumenterer man faktisk med ingenting!

På samme måte skal du naturligvis ikke ta en ateists argument alvorlig om det bare er “fordi jeg tror på det” – du må forvente en logisk, stringent argumentasjon for standpunktet og (i dette tilfellet) for menneskeverdet. Slik en ateist må forvente av en kristen.

“Og hvem sier at et moderne demokrati skal dyrke deres tro, nemlig ateismen? ”

At ateisme er en slags tro er et gammelt, forslitt argument fra religiøse. Det blir ikke mer riktig av den grunn. Ateisme er ikke tro, det er fravær av tro – jeg ser ingen positiv grunn, eller empiri, til å tro på Gud, følgelig gjør jeg det ikke, på sammme måte som jeg ikke ser noen positive grunner til å tro på enhjørninger eller på andre guder. jeg gir bare ikke den kristne gud noen særbehandling. Man skal ikke bort fra at det finnes ateister som positivt hevder å kunne bevise guds ikke-eksistens, eller som kan bli fanatiske i så fall, men det gjør ikke ateisme til tro som sådan.

Når det gjelder spørsmålet om staten skal tro eller ikke tro er jeg oppmerksom på faren for at man kan få en offisielt ateistisk stat. Staten bør ikke være ikke-religiøs, den skal være nøytral. Det kan imidlertid bli vanskelig i noen tilfeller å balansere mellom hensynet til religionsfrihet og hensynet til menneskerettigheter der religionen bryter disse, f.eks. i saker om kvinners rettigheter.

“Jeg mener Norge bør bygge på flertallets verdier, med rom og respekt for hver minoritet.”

De fleste av dette flertallet går sjelden i kirken og er med der bare av gammel vane. Du kan følgelig ikke bruke kirkens medlemstall som begrunnelse for hvor mange som tror hva. De aller fleste i Norge vil ha verdier som menneskerettigheter etc, uavhengig av tro (selv om KrF gjerne forsøker å tilrane seg “kristne grunnverdier”).

Å si at tankene i mitt innlegg er selvfølgeligheter for alle i dagens samfunn blir vel mildt sagt feil? SV for eksempel, eller alle i Human-Etisk Forbund vil jo gjøre religion til privatsak – selv om det er et offentlig anliggende. Den oppfatning mange derimot har i dag er at samfunnet bør tømmes for religion og livssyn.

Mitt syn er absolutt ingen selvfølgelighet, slik du hevder Brun-Pedersen. Dessuten håper jeg du (Jens Brun-Pedersen) vil holde deg for god til å komme med usaklige, sarkastiske angrep mot mine politiske evner.

Mitt innlegg handler tilsynelatende om kristendommens rolle i norsk politikk. Jeg kan ikke komme med argumenter basert på min tro når jeg argumenterer i politikken. Hvert fall ikke argumenter som skal tas seriøst. Det er i dette perspektivet jeg har skrevet mitt innlegg. For hvorfor er det slik?

For eksempel er jeg enig med dere i at stat og kirke bør skilles. Men det er ikke mitt hovedpoeng i dette innlegget.

For meg handler det om at jeg kan snakke om saker som for eksempel abort og aktiv dødshjelp, og bruke argumenter fra min tro og kristne overbevisning. Bør ikke dere som ikke er kristne ta miner argumenter på alvor? Hvis ikke; hvorfor skal jeg som kristen ta deres argumenter på alvor? Jeg synes vi bør respektere hverandres overbevisninger.

Til slutt vil jeg si at min tro ikke er noen hvilken som helst tro. Jeg tror ikke resten av Norges kristne vil si seg enig i det heller.

Og hvem sier at et moderne demokrati skal dyrke deres tro, nemlig ateismen? Jeg mener Norge bør bygge på flertallets verdier, med rom og respekt for hver minoritet.

Følgende avsnitt er imidlertid svært problematisk: “Mange hevder dessuten at kristendommen er en religion på lik linje med alle de andre religionene og livssynene vi har i Norge. Men spiller det ingen rolle at en stor gruppe av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske kristendommen? Mindretallet bør finne seg i at flertallet har noe de skulle ha sagt når det gjelder hvilke verdier staten skal bekjenne seg til i fremtiden.”

Ut fra et logisk synpunkt er kristendommen en hvilken som helst religion, i den forstand at den ikke er mer sann eller usann enn andre religioner. (Som ateist anser jeg alle religioner for overtro). Følgelig bør den behandles likt, følgelig må statskirken avvikles. Det bør ikke spille noen rolle hvor mange som tror på hva – staten og lovene må beskytte alles rett til å tro eller ikke tro, og særlig mindretallet mot overgrep fra flertallet. At Norge av historiske grunner vil ha flere kirker enn moskeer i overskuelig fremtid gjør meg ingenting, jeg har heller ikke noe i mot at det ligger kirker i “det offentlige rom” – men Staten skal ikke støtte eller finansiere en bestemt religion eller trossamfunn.

Ønsket om at flertallet skal få bestemme hvilke verdier samfunnet skal bekjenne seg til (de evinnelige “kristne grunnverdiene” som egentlg er ganske universelle, men som de kristne gjerne tilraner seg?) vil i virkeligheten medføre et majoritets-livssynsdiktatur. Slikt kan de drive med i fundamentalistiske araberland, ikke i et moderne demokrati.