Arild Pedersen står frem med sin islamofobe lidelse i sin spalte denne uken. Muslimer ligner på terrorister, skriver han, og da er det ikke til å unngå at man blir litt redd. Jeg tilbyr en kur.
Pedersen spør seg om det kanskje er rasjonelt å være på i forhold til norske muslimer, gitt at, som han antar, 99 prosent av verdens terrorisme utføres av radikale islamister. Nå er det ikke korrekt at 99 prosent av verdens terrorisme utføres av radikale islamister, som det er blitt påpekt i vårt kommentarfelt. I Europa var i 2008 omtrent halvparten av de som ble tiltalt for terroraktivitet tilknyttet islamistisk terror. Men la gå – en forholdsvis stor andel av terrorister globalt er islamister.
Det skremmende for Pedersen er at disse islamistene ligner sånn på muslimer generelt: ”Islamister og muslimer generelt er begge tilhengere av en religion som krever at menn, og enda mer kvinner, skal underkaste seg (derav navnet “islam”). Begge er tilhengere av en religion som er negativ til et klart skille mellom det sekulære og det religiøse, og som derfor er totalitær. Begge er tilhengere av en religion som har et bokstavtro forhold til sin religiøse tekst, med større vekt på innpugging enn fortolkning. Begge er tilhengere av en religion som ikke godtar frafall og konvertering. (…) Begge deltok i ville demonstrasjoner i forbindelse med publiseringene av Muhammed-tegningene. Begge tente på den norske og den danske ambassaden i Syria.”
Nå er ”muslimer generelt” faktisk ikke er én person, og som sådan var ”muslimer generelt” ikke tilstede i Damaskus i 2006 for å tenne på ambassader, og nå var faktisk den drøye prosenten av norske muslimer som demonstrerte mot Muhammed-tegningene i 2006, ikke noe mer generelle muslimer enn de snaue 99 prosentene som ikke demonstrerte. Men la gå – forholdsvis mange muslimer synes det var dumt at karikaturene ble trykket. La gå, fordi Pedersen kunne skrevet om sin beskrivelse slik at den ble mindre flåsete, men slik at det likevel kom frem at det finnes likheter mellom muslimer ”generelt” og radikale islamister.
Poenget er, fra et fobiperspektiv, at slike likheter ikke er noen god grunn til å være redd. En del av sammenligningene mellom muslimer generelt og islamistiske terrorister minner meg litt om amerikansk politikk: En anekdote om President Reagan sier at da han ble spurt om hva han mente om Gro Harlem Brundtland, svarte han at han ikke like kommunister. En rådgiver kunne opplyse at Brundtland var sosialdemokrat, hvorpå Reagan skal ha svart: ”I don’t care what kind of communist she is.”
Anekdoten er neppe sann, men treffer ikke veldig langt fra mål i amerikansk politisk debatt, der Obama ble anklaget for å ville gjøre USA om til et sosialistisk land ”much like Sweden”. Men bildene de som stiller slike spørsmål, har i hodet, er ikke av Sverige, men av Che Guevara, Sovjetunionen og Nord-Korea. Er det noe likt, mellom Obama, Sverige og Stalin? Ja, selvsagt: Alle tre mener staten bør ha et større ansvar for helsevesenet enn tilfellet er i USA idag. Slik sett er alle tre på motstandere for det ytterste høyre. (Rush Limbaugh fant også betydelige likheter til Hitler, men for å unngå Godwins lov lar jeg det ligge.) Men det er ikke denne likheten som er relevant når vi skal sammenligne Barack Obama, Fredrik Reinfeldt og Josef Stalin: Det er forskjellene mellom dem, i synet på demokrati og menneskerettigheter, og for så vidt også i synet på statens rolle i økonomi og samfunnsliv generelt. Det er faktisk ikke alle sosialdemokrater som er kommunister, heller ikke om de har det felles at de ønsker en større rolle for staten i økonomien enn det republikanske partiet. ”Socialized medicine” betyr noe annet når en nordmann sier det enn når Limbaugh sier det – og noe helt annet igjen når Stalin sa det. Sosialdemokrat betyr ulike ting for Reagan, Brundtland og Lenin.
Selvfølgelig, også når ordet brukes av Brundtland, er det litt ubehagelig: Vi kan vel alle føle litt på et ubehag når vi støter på en sosialdemokrat som ikke viser den samme intuitive evnen som oss fornuftige konservative til å se betydningen av grenser for statsmakten, maktspredning også bort fra staten og liberale holdninger også på det økonomiske plan – men for dem av oss som har gått så langt som å ha personlige venner også blant sosialdemokrater, viser det seg ofte at de ikke er så verst likevel.
Litt det samme inntrykket får jeg av sammenligningene mellom radikale islamister og vanlige muslimer i Norge: Ja, mange norske muslimer mener man skal respektere profeten. Hvis man setter seg ned og snakker med dem, viser det seg imidlertid at dette ikke er det viktigste spørsmålet i livet deres, og at de sannsynligvis ikke deltok i noen rabiate demonstrasjoner, at de sannsynligvis er sterke motstandere av å drepe Kurt Westergaard. Det finnes en likhet: Mange muslimer mener man ikke bør tegne Muhammed (mange bryr seg også lite); det samme mener radikale islamister. Men forskjellene er det som er vesentlig. I tillegg er det ofte slik at ”likhetene” er avhengig av hvem som snakker: ”Underkastelse” i islam betyr ulike ting for islamofobe nordmenn, vanlige muslimer og fanatiske islamister – eller mer presist: antagelig betyr det omtrent det samme for den islamofobe og islamisten, mens den norske muslimen legger noe annet i det. Flere muslimer jeg har snakket med, bruker underkastelse omtrent som jeg ville brukt ordene dydsetikk eller pliktetikk, i motsetning til utilitarisme. Det er mye å si om dydsetikk, men det klinger annerledes enn et krav om underkastelse under et totalitært system.
Hvordan kan jeg vite at jeg har rett, og at Pedersens frykt er ubegrunnet? Jeg kan selvsagt ikke vite det. Og siden “muslimer generelt” ikke er mer generelle enn at man finner både det ene og det andre, er det ikke alltid godt å vite hva eller hvem man skal legge vekt på. Min erfaring er imidlertid stort sett at jo mer man snakker med folk – og jo mindre forutinntatt man er når man gjør det – jo mindre skremmende virker det de sier. På samme måte som jeg tror republikanere kanskje ville miste noen fordommer mot Sverige om de tilbragte litt tid der, tror jeg islamofobi kunne behandles gjennom litt mer vennligsinnet kontakt med norske muslimer. Slik eksponeringsterapi har hatt stort hell ved andre fobier, – før du bestemmer deg for om det er en sykdom eller ikke, Pedersen, synes jeg definitivt du skal gi det en sjanse.
- Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Hmmm.
Mener du at det ikke går an å både kjenne mange hyggelige, dyktige norske muslimer og samtidig være skeptisk til muslimsk innvandring på den skalaen vi har sett de siste tiårene? I så fall, vil du diagnostisere slike med en personlighetsforstyrrelse, gitt at du synes det er greit å sykeliggjøre dine meningsmotstandere? (Hvertfall tilsynelatende, siden du ser ut til å mene at betegnelsen “islamofob” er legitim.)
Helt greit å være skeptisk til omfanget av innvandring. Jeg tok utgangspunkt i at Pedersen skrev at han var på tå hev i forhold til muslimer generelt – det sa altså noe om hans forhold til muslimer, ikke til innvandring. Jeg mener selvfølgelig heller ikke å sykeliggjøre noen. Pedersens innlegg var skrevet i en nokså munter tone, og sluttet med en oppfordring om at man måtte bestemme seg om islamofobi var noe man ville bekjempe eller behandle – og jeg forsøkte å svare i samme tone.
Eksponeringsterapien foregår jo for fullt på Oslos østkant. Og hva er resultatet der? Jo, nordmenn flytter ut og muslimer inn, en radikal utskiftning av hele befolkningen. Dette viser jo bare at nordmenn slett ikke synes det er så flott og berikende med dette innvandringseksperimentet, men istedet ønsker å leve slik Norge var tidligere med mindre islam og islamskdominert kultur. Den multikulturelle ideologien bygger jo på ignoranse og naivitet om andre kulturer. Jo mindre man vet om andre kulturer, jo mer åpen og fordomsfri blir man. Men det kjæreste nordmenn eier er barna sine, og barna sine er enda ikke nordmenn villige til å eksperimentere med, for å bevise at man er så åpen for andre kulturer.
Joda, jeg så at tonen ikke var særlig alvorlig hverken i Pedersens innlegg eller i dette. Men problemstillingen Pedersen tar opp er reell: At mange forsøker å delegitimere sine meningsmotstanderes synspunkt ved å sykeliggjøre dem. Siden du har brukt “islamofob”-uttrykket flere ganger kunne du anklages for det samme.
Magnus – jeg bruker uttrykket “islamofob” fordi Pedersen selv bruker det – og har det som tittel på sitt innlegg. Vanskelig å tulle med innlegget uten å kunne bruke det ordet.
Nans: Det er ikke riktig at de som eksponeres mest, er de som er mest bekymret. Det har imidlertid noe mer for seg at heller ikke etniske nordmenn som eksponeres mye for innvandrere, ønsker at barna skal gå på skoler med høy innvandrerandel, dårlige norskferdigheter og integreringsproblemer. Det er et litt annet problemkompleks enn det Pedersen tar opp, som i stor grad går på frykt for muslimer i egenskap av at de deler egenskaper med terrorister.
[...] This post was mentioned on Twitter by Pål Hivand, Nils August Andresen. Nils August Andresen said: Debatt på http://www.minerva.as om islamofobi igår. Jeg foreslår en kur – http://is.gd/6EC3R [...]
Hvis jeg sier ting som blir misforstått er det stort sett min egen skyld. Men la meg understreke det jeg selv mente var konstruktivt i mitt innlegg: En oppfordring til å reflektere over språkbruk. Islamister mener at personer som er tilhenger av islam skal defineres 100% (og nå mener jeg dette tallet bokstavelig, i motsetning til tallet 99% jeg brukte i artikkelen, og som var ment metaforisk) som dette. Moderate tilhengere av islam, i likhet med moderate tilhengere av kristendommen, definerer seg selv i forhold til mange andre ting og aktiviteter av åpenbar sekulær karakter. Selv kommer jeg fra et land (Norge) hvor mer enn 90% (antar jeg er riktig) er medlemmer av kristne menigheter. Men å omtale nordmenn generelt som kristne annet enn i svært spesielle sammenhenger, er merkelig. Tilsvarende å hele tiden omtale personer som er moderate tilhengere av islam som muslimer, er å støtte islamistene i deres i deres definisjonsimperialisme. Jeg mangler ellers ikke eksponeringsterapi, men omgåes daglig pakistansk-norske personer med et svært moderat forhold til islam, og har ingen frykt.
Sykdomsbetegnelsen “islamofobi” brukes oftere i sammenheng med folks hverdagslige problemer med islam enn spørsmål rundt terror.
Så lenge “eksponeringsterapi” fører til at nordmenn flytter vekk fra områder hvor islamskdominert kultur råder, med alt hva det innbærer bl.a. i forhold til kvinnediskriminering, homoforakt, og brutal æreskultur, ja så er “eksponeringsterapi” en stor fiasko. Jeg skrev at den multikulturelle ideologien dyrker kunnskapsløshet om andre kulturer, den dyrker naivitet. Og mange får en oppvekker når man faktisk flytter til områder med stor muslimsk befolkningsandel. For muslimer flest så er det ingenting som er viktigere enn å kontrollere sine kvinners seksualitet. Dette vil også muslimer selv fortelle deg. Dette er utrolig fjernt fra nordmenns flest oppfatning av hva som er viktig og ærefullt. Det er slike forhold som gjør situasjonen uutholdelig for mange å bo, og leve, og oppdra barn i slike områder som bare øker etterhvert som andelen muslimer bare øker.
Jeg er veldig enig i Pedersens konstruktive poeng: Bruken av ordet muslim har en tendens til å definere den man snakker om for den som snakker, og gjør dermed den identiteten viktigere enn den antagelig i praksis er, og gir assosiasjoner det kanskje ikke er grunnlag for. Og veldig ofte gir det liten mening å bruke den identitetsmerkelappen, hvis vedkommende ikke opptrer qua muslim.
Samtidig er det slik at leger, stortingsrepresentanter eller studenter som er tilhengere av islam, av og til vil opptre som muslimer, eller i kontekster hvor det er vesentlig. Derfor er det viktig ikke å overlate definisjonsmakten over ordet “muslim” til ekstremister. Når det er kamp om definisjonen av et ord, må noen kjempe den kampen. Jeg har tidligere skrevet om at det også er en oppgave for norske muslimer – http://www.minerva.as/2010/01/03/fordøm-ham/. Men hvilken tolkning jeg som ikke-muslim gir ord som har å gjøre med islam, er selvfølgelig også mitt ansvar – og det er det jeg skriver noe om her.
Godt innlegg, Nils August. Jeg skrev nylig om et beslektet tema på min egen blogg: http://benjaminlarsen.wordpress.com/2010/01/13/muslimer-og-moral/
To momenter jeg gjerne vil ta opp:
1) Bruken av begrepet ‘muslim’. Arild Pedersen presiserer til noen grad hva han legger i dette begrepet, men presiseringen er problematisk fordi:
a) begrepet i en norsk kontekst brukes nærmest synonymt med “innvandrer fra land med islam som hovedreligion”. Dette er riktignok uheldig, men faren er overhengende for å bli misforstått dersom man bruker det på noen annen måte. Når jeg leser at noen er skeptisk til/redd for muslimer (i en sammenheng der det er klart at det er “veldig mange” av dem i Norge), forstår jeg det som at de er redd for eller skeptisk til personer med arabisk eller sør-asiatisk utssende, ettersom de svært sjeldent refererer til håndfast kunnskap om disse menneskenes religiøse iver og legning.
b) Det er mitt klare inntrykk at religionen jevnt over har større betydning i mange av de nevnte innvandrergruppenes liv enn det kristendommen har i de fleste nordmenns, uten at dette nødvendigvis gjør dem mer disponerte for antidemokratiske og antiliberale (i verdimessig forstand) holdninger. Dette kan også sies om de aller fleste mennesker på jorda, uavhengig av hvilken religion de bekjenner seg til. Det at religionen har så marginal betydning i den norske hovedkulturen framstår nok som rart for de fleste mennesker i verden.
2) Spørsmålet om bosettingspolitikk (i noe videre forstand, for oss på venstresiden kjent som sosial boligpolitikk). Fra et konservativt ståsted: Hvilke, om noen, inngrep i boligmarkedet er legitime for å unngå etnisk delte bomiljøer? Hvilke kriterier, utover rent sosioøkonomiske, er brukbare dersom man skal operasjonalisere en slik politikk?
Selv er jeg forøvrig helnorsk og har planer om å etablere meg i Groruddalen i løpet av inneværende år, i likhet med flere av mine venner.
Social comments and analytics for this post…
This post was mentioned on Twitter by PalHivand: leser Andresens http://bit.ly/5VsLcg kritikk av Pedersens artikkel “Islamofobi” http://www.minerva.as/2010/01/18/islamofobi/...
La oss ikke kritisere hverandre for hva vi føler. Hva er å føle rett….Det må ethvert menneske finne ut av og erkjenne og erfare selv. Jeg har som nevnt før den mening at jeg drar heller langt vekk fra mennesker som ikke mener og tror det samme som meg. OG hvorfor skulle jeg ha noe å gjøre med mennesker som ikke vil akseptere min tro på Jesus Kristus, når jeg føler meg både lykkelig og tilfreds med slike. Vi mennesker er da så selektive og valget kommer naturlig hvem vi vil omgås med. Det er så fine strenger i et menneske som gjør at man finner naturlig til hverandre. Selvfølgelig kan unge mennesker uten menneskekunnskap og livserfaring komme ille ut fordi de kommer borti mennesker som har uheldig virkning på dem. Men senere vil de jo oppdage at de tok feil og kanskje søke andre miljøer og mennesker.
Jeg tror det er mediene som oppfordrer oss til debatt om islam og muslimer. Hadde de ikke holdt på å skrive og utlegge som de gjør så hadde vi overhodet ikke hatt noe å engste oss over. Skriver mediene så mye om f eks Jehovas vitner eller Smiths venner eller sekter overhodet. Neida, det er muslimer og islam som EVIG OG ALLTID ser ut til å være på medie-menyen. Det ser ut til at mediene VIL ha uro – det er kanskje derfor jeg er så gærne på dem. Tabloid-medier som de er, både Aftenposten, VG og Dagbladet. Jeg er faktisk mere sinte på disse enn på f eks Klassekampen. De utgir seg ikke for annet enn det de er. De vet man hvor man har. Ikke de falske tabloidene. Og de står jo der og lyser mot oss midt i kvit-auget utenfor nær sagt alle kiosker i byen. Ikke bare det TV-og radio-mediene er også et alen av samme stykke som pressen. De er en pain in the……head for å si det mildt. Å sukk – det var godt å få lire av seg dette og det er jo sant…
Når kommer det en kommentar om den politiske forfølgelsen av Geert Wilders? Hvem vet, kanskje han blir idømt diagnosen islamofob med påfølgende obligatorisk medisinering, slik som man gjorde med “sinnsyke” dissidenter i Sovjet.