Statlige penger til kunstnere kan gi et fantastisk spillerom, høyere kvalitet og økt produksjon.
Dette er et svar til Minervas kulturredaktør Kristian Meisingsets innlegg “Er kunst bare en statlig strategi?”.
Tur/ retur Meisingset:
Meisingset sier: ”Gjevjon og Bech snur hele situasjonen på hodet. Gjevjon sier for eksempel at det å jobbe med kunst er “ulønnet arbeid i regi av staten” og at det er staten som må ta “ansvaret for at forholdene for kunstnere er slik de er”
Det vi refererte til når vi ga uttrykk for at vi som kunstnere ikke får betalt for utført arbeid av staten, er det faktum at billedkunstnere og kunsthåndverkere er de eneste faggruppene som ikke kan føre opp eller ta ut honorar når vi søker prosjektstøtte fra Norsk Kulturråd. Scenekunstnere, musikere og de andre faggruppene kan det – men ikke billedkunstnere og kunsthåndverkere.
Vi finner dette snodig og ønsker:
A) En saklig begrunnelse for hvorfor vi er utelukket fra dette.
B) Om man ikke finner en saklig grunn mener vi at også billedkunstnere, kunsthåndverkere og fotografer bør få honorar når de blir tildelt prosjektstøtte av staten. Vi mener i tilegg at vi bør kunne føre opp administrasjon som en utgiftspost (slik man også kan i de andre faggruppene).
Men vi hører gjerne hva Meisingset har å si om dette konkrete eksempelet og kravet, da vi er ute etter debatt og kommunikasjon omkring de faktiske forhold.
Næringslivet tør ikke sponse uforutsigbare kunstnerskap/ kunstuttrykk. De er redde for hva de kan bli assosiert med.
Videre skriver Meisingset: ”Men det verste er egentlig at de frivillig innskriver kunstnerne som offentlig ansatte og del av en statlig strategi. Hvor er ideen om uavhengighet og autonomi?”
Vårt utgangspunkt er: uten penger – ingen mulighet for å utvikle kunst i profesjonell forstand. Også kunstnere må ha midler til livsopphold, så de fleste må ta seg “brødjobber” utenfor kunstfeltet. Det er derfor lite av det du viser til som en “gjennomsnittsinntekt” for kunstnere (220.000,-), som er basert på kunstnerisk aktivitet. I følge NK ( Norske Kunsthåndverkere) sine hjemmesider, er gjennomsnittsinntekten en kunsthåndverker tjener på sitt kunstneriske virke 81.000. Det betyr at 139.000,- er inntekt fra annet arbeid (brødjobbing).
Kvalitet oppnås gjennom nok tid og midler til å forske, utvikle og realisere prosjekter. Kunstnere har ofte arbeidsprosesser som er tidkrevende. Hvis Norge vil være en kulturnasjon – og fremstå som en nasjon som satser på kunstfeltet, så må de også investere i kunstnerne så de kan arbeide som profesjonelle kunstnere. De prosjektene man får prosjektstøtte til, har man selv utviklet – og selv om det er riktig at staten forsøker å lede kunstnere til å lage kunst som er anvendelig gjennom oppgaver som man kan svare på (og derigjennom motta midler til), så mener vi man ta opp diskusjonen med staten – og forklare folk hvorfor kunstnere selv skal velge sine “oppgaver”.
Å tilfredsstille et marked er ikke kunstneres utgangspunkt. Vi kan påpeke, kommentere, utforske, utfordre osv., gjennom unike utrykk – nettopp gjennom å være uavhengige av stat og næringsliv. Et visst inntjeningsgrunnlag er man likevel avhengig av. Kunstnere kan også gjerne skape et marked, men Meisingset vet sikkert at å skape et marked for noe som er litt mer utfordrende for konsumentene enn Coca cola og hamburgere tar tid. Vi selger jo ikke tannpasta som Elizabeth Bjørn-Hansen – direktør for Kultur og Næringsliv – sa til Klassekampen.
Men, man mister jo ikke sin selvstendighet/ uavhengighet om man skulle motta fast månedslønn fra staten slik du hevder. Tvert i mot – å motta lønn ville gitt et fantastisk spillerom som medførte høyere kvalitet og økt produksjon fra de kunstneren som ble en del av denne ordningen. Garanti-inntekten kunne fungert slik om summen hadde blitt oppjustert betraktelig og om man løste noen andre ufordelaktige momenter ved ordningen. Realiteten er at mange kunstnere beveger seg i tabubelagte tematikk, de utfordrer vedtatte sannheter, de lager “stygge“ utrykk som folk ikke liker, og de driver system og maktkritikk.
Vi vil vel snarere hevde at det er når man ikke har fast inntekt, når det er altfor lite midler til enkeltkunstnerne at faren for å tilpasse sitt kunstuttrykk til markedet oppstår.
Det er på tide at også kulturdepartementet må føre regnskap der både inntekter og utgifter er med.
Forskjellen på staten og næringslivet er at næringslivet ikke tør sponse uforutsigbare kunstnerskap/ kunstuttrykk. De er redde for hva de kan bli assosiert med.
Staten derimot, skal også skape mening, verdier og stille seg åpen for kritikk og kan – om den seriøst ønsker selvstendige profesjonelle kunstnere og unike, uredde uttrykk, sørge for at den får det gjennom å tilføre profesjonelle kunstnere midler til å arbeide som kunstnere. Slik situasjonen er nå jobber mange mer i andre jobber – f.eks som nattevakt på sykehjem for å tjene penger til husleie, mat osv. For i helsevesenet er det jo også blitt sånn at man ønsker flere hender – men ikke flere hoder.
Og spørsmålet vårt er jo om det ikke er på tide at også kulturdepartementet må føre regnskap der både inntekter og utgifter er med. Da kan man risikere å finne ut om det lønner seg for staten eller ikke, økonomisk – å investere i kunstnere og deres prosjekter. I det minste får man en oversikt som vi mener burde ligge som grunnlag når man utformer kunstpolitikken.
For så lenge man ikke har kunnskap i form av reelle tall og regnskap – på hva de midlene man investerer til kunst og kulturfeltet- bringer tilbake, også i form av kroner (arbeidsplasser, inntekter til andre næringer osv) så fremstår de valgene staten, kommunene og fylkene tar som dårlig begrunnede.
Poenget er at det så lenge det ikke eksisterer noen langsiktig og målrettet plan som baserer seg på faktiske forhold og på et idemessig godt forankret grunnlag, så vil kunst -og kulturpolitikken fra kommune, fylkes og statlig hold fortsette å være styrt av følelser.
Vi viser til intervju med Prof. Kjell Lars Berge i Klassekampen der han etterlyser en debatt om kulturens verdi som kultur, og ikke bare som motor for annen samfunnsutvikling.
- Amina Bech og Tonje Gjevjon er redaktører for kunstkreditt.no, mail: post@kunstkreditt.no.
[...] også Tonje Gjevjon og Amina Bechs tilsvar her: “Kunstnere må få være profesjonelle”. Av: Kristian Meisingset – 16. januar 4 [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Meisingset and Amina Bech, kunstkreditt.no. kunstkreditt.no said: Kunstnere må få være profesjonelle http://www.minerva.as/2010/01/21/kunstnere-ma-fa-v%C3%A6re-profesjonelle/ [...]
Til Klassekampen sier Gjevjon og Bech at kunstnere “er arbeidere”. Vel, det er arbeiderens lodd å produsere det arbeidsgiveren/arbeidskontrakten pålegger dem.
Vil man ha større frihet må man være selvstendig næringsdrivende, som kunstnere tradisjonelt har vært å anse som.
Den ordningen Gjevjon og Bech ønsker, arbeiderens faste lønn kombinert med den næringsdrivenes frihet, er nok en drøm for mange.
Hvordan tenker man seg at tilgangen til en slik ordning skal styres? Alle som har kunstutdanning er kvalifisert?
Uttalelsen om at “slik situasjonen er nå jobber mange mer i andre jobber – f.eks som nattevakt på sykehjem” er forøvrig dristig. De risikerer at leseren begynner å reflektere over hva samfunnet trenger mest – flere kunstnere eller flere sykehjemsnattevakter.
Vi er nok mange som driver med kunst av forskjellig slag på hobbybasis som godt kunne tenke oss å leve av det. Hvis noen betalte, hvilket noen hittil ikke har gjort, men man jobber da med saken. Men jeg forventer ikke at staten skal betale for at jeg skal få dyrke hobbyen min. Det er ikke noen menneskerett å være kunstner på andres, dvs skattebetalernes, bekostning.
Bech og Gjevjon begår også en aldri så liten uteglemmelse, da det virker som de mener at det kun er Staten og næringslivet som kan støtte kunst. Men historisk sett (og internasjonalt sett) er det vel privatpersoner som har bidratt mest til “kunstkassa”? Hvorfor ikke heller forsøke å få øynene opp hos private for verdien av kunst, i stedet for å forsøke å lobbe seg til støtte fra politikere?
Det er greit at Norge kanskje er et så lite land at vi må bruke fellesmidler for å sørge for kunstens vilkår. (Dvs. prioritere dette over andre gode formål.) Men vi trenger ikke gjøre det på en måte som gjør at noen få, heldige utvalgte kunstnere får store fordeler på bekostning av andre, både kunstnere og fområl, noe garantilønnordninger vil føre til.
Sorry to say, men det er faktisk ingen menneskerett å være profesjonell kunstner.
Svar til TG, Karsten Eig og Anne Siri.
Tidsskriftet – og nettsiden MINERVA (minerva.as), blir sponset av blant andre Norsk Kulturråd, Minervastiftelsen, Høyres Hovedorganisasjon og Norad. Forum for kultur og næringsliv fikk støtte fra både Kulturdepartementet og Næringsdepartementet fra starten, med bakgrunn i initiativet “Tango for to” fra de daværende nærings- og kulturstatsrådene Grete Knudsen og Ellen Horn. I dag finansieres forumets aktiviteter med ca 33 % av inntekter fra medlemmene, og ca 67% av tilskudd fra NHD (Næring og handelsdepartementet), KKD (Kulturdepartementet)og KRD (Kommunal- og regionaldepartementet).
Den statlige støtten Minerva får gjennom Norsk Kulturråd, er med på å sikre et reelt mangfold innefor tidskrifter i Norge. Det igjen er med på å sørge for ytrings- og uttrykksfriheten, noe som er vesentlig om man ønsker at flere perspektiver skal komme ut til befolkningen.
På samme måte som det er viktig med statlig støtte til aviser og tidsskrifter er det viktig med statlig støtte til kunstnere og til utvikling av deres prosjekter. Hvorfor?
Om man ønsker noe mer en én statskanal, én radiostasjon, én avis.. eller sagt med andre ord; om man ønsker bred meningsutveksling og debatt – så må det skapes rom for dette. Det mener vi er en statlig oppgave. Og bare så det er sagt; Det handler ikke om støtte til hobby – men til profesjonelle kunstnere.
Kunstnere har ofte mellom 4-7 års utdannelse på høyskolenivå – gjennom et statlig utdanningssystem. Som regel har man 2-3 år med forskole før man søker seg til kunsthøyskolen. Det er vanskelig å komme inn på kunsthøyskolene, og hard konkurranse om plassene. En hobby er noe helt annet – og det forståelig at Karsten ikke forventer at han skal få betalt for, som han selv sier, ”dyrke hobbyen sin”.
For å bli kunstner må man konkurrere om alt fra visningsplasser, prosjektstøtte, utstillingsstøtte, arbeidsstipend og så videre. Man får ingenting – slik noen virker å tro. Det sitter kunstneriske juryer, fagutvalg osv., og velger ut de prosjektene og kunstnerskapene som de mener bør motta dette.
Om man ikke skjønner hensikten med å satses på kunstfeltet, så er det klart at diskusjonen blir problematisk – og vi ser det ikke som hensiktsmessig å gå inn den delen av diskusjonen. Vi finner det heller ikke hensiktsmessig å sette kunstfeltet opp mot helsevesenet og lar derfor disse poengene til TG ligge.
Det er ingen som har snakket om at det er en menneskerett å være kunstner. Det som er et av våre hovedpunkter er at profesjonell kunstner bør få betalt for de oppdragene man får – blant annet av Staten. Viser til punktet om prosjektstøtte som kan finnes på denne linken (på det gule feltet litt ned på siden – http://www.kunstkreditt.no).
Vi skjønner at det er viktig med informasjon omkring hva det er vi faktisk bidrar med – og hva det er vi krever honorar for, men – fint om folk leser litt nøyere på hva debatten går ut på før de uttaler seg..
Man kan godt stille spørsmål om hvorvidt det er riktig å sponse Minerva med skattepenger. Etter min mening bør heller ikke en nettside få slike penger.
Det er egentlig uinteressant hvor lang utdanning dere har – dere har selv valgt å ta den fordi dere har lyst, og kan ikke forvente at staten skal sponse dere med penger etterpå, på samme måte som jeg heller ikke bare kunne studere det jeg hadde lyst til og kreve at staten skaffet jobb til meg etterpå. Noe den ikke gjorde, jeg overlevde på lærervikariater i to år før jeg fikk en virkelig relevant jobb.
Karsten Elg skriver:”Det er egentlig uinteressant hvor lang utdanning dere har – dere har selv valgt å ta den fordi dere har lyst, og kan ikke forvente at staten skal sponse dere med penger etterpå, på samme måte som jeg heller ikke bare kunne studere det jeg hadde lyst til og kreve at staten skaffet jobb til meg etterpå. Noe den ikke gjorde, jeg overlevde på lærervikariater i to år før jeg fikk en virkelig relevant jobb”.
Mener du at kunstnere ikke skal få lønn når de blir tilkjent prosjektmidler fra staten? På samme måte som at vi regner med at du får timelønn, månedslønn for den jobben du gjør- uansett hvilken jobb det er, så forventer vi at kunstnere skal få honorar/ lønn når staten gjennom Norsk Kulturråd velger ut prosjekter de ønsker at skal realiseres. Mulig vi snakker forbi hverandre- men det hadde vært bra å få bekreftet eller avkreftet om du snakker om lønn for oppdrag staten ønsker realisert- eller om du snakker om noe annet..
Det er godt mulig at vi har snakket forbi hverandre, og at jeg har oversett det poenget – hvis dere har inngått en avtale om å utføre et oppdrag skal dere naturligvis ha betalt for det, på samme måte som andre kunstnere.
Det jeg ville ha frem var at store deler av innlegget deres fremstår som et krav om at staten må ta vare på kunstnere på generell basis – det mener altså ikke jeg.
[...] Innlegget følger opp Kristian Meisingsets første kommentar ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Amina Bech og Tonje Gjevjon svarte på her: ”Kunstnere må få være profesjonelle”. [...]
[...] Kristian Meisingsets ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Gjevjon og Bech svarte på i ”Kunstnere må få være profesjonelle”, og siste innlegg var Meisingsets ”Villedende tall og [...]