Vi trenger en ny og mye tydeligere høyreside i Norge. Vi trenger en høyreside med politiske ideer som er et reelt alternativ til sosialdemokratisk politikk, som søker en bedre balanse mellom staten og andre aktører i samfunnet.
Jeg har alltid regnet meg som politisk moderat. Ekstremt moderat. Likevel befinner jeg meg ofte, og oftere, til høyre ikke bare for den rødgrønne regjering, men også for den borgerlige opposisjon.
Vi trenger en ny høyreside fordi dagens opposisjon i all hovedsak er sosialdemokratisk. Jo, den er for å at staten skal kunne kjøpe offentlige tjenester også fra private, og den er for et mer konkurransedyktig kapitalbeskatningsregime. Men slike innvendinger mot den rødgrønne regjeringens politikk finner betydelig gehør langt inn i Arbeiderpartiets ledelse. Slike innvendinger nødvendiggjør ikke egentlig en opposisjon. Vi trenger en høyreside i Norge som mener at staten skal ha ansvar for mindre enn den har ansvar for idag. Ikke bare mindre økninger enn Stoltenberg. Ikke bare ikke mer. Men rett og slett mindre. For å få en bedre balanse i samfunnet, må staten gjøre litt mindre, og sivilsamfunnet og markedet må gjøre litt mer.
En moderat høyreside
Noen på venstresiden eller til og med i sentrum av norsk politikk blir redde når de hører slike utsagn. De frykter at det er en bevegelse som vil endre norsk politikk, og ser for seg et monster som ser ut som en blanding av Margaret Thatcher og Dick Cheney. Frykten er ubegrunnet: Den nye høyresiden jeg snakker om, er moderat. Ekstremt moderat, både i historisk og i internasjonalt perspektiv. Glem Ayn Rand-folka. Glem dem som bare vil dyrke enerne og forakter alle som mislykkes. Glem snakk om privatisering av skole og helsevesen. Glem sammenligninger med USA.
Den nye høyresiden jeg ønsker meg er for at en god skole og et godt helsevesen er offentlige oppgaver. Den er for statlig eierskap i bedrifter med nasjonal betydning. Den er for et godt offentlig sikkerhetsnett som gir trygghet mot plutselig sykdom, arbeidsløshet, så vel som planlagte barnefødsler og alderdom. Den er for mye som for Einar Gerhardsen ennå var en fjern drøm. Den er for et nivå på offentlige velferdsordninger som overstiger det som er vanlig i de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med. Denne moderate høyresiden tar avstand fra ekstremliberalisme, der ingen andre verdier enn kontraktsfrihet skal få telle med.
Men den høyresiden jeg ønsker meg, skal ikke være sosialdemokratisk; tvert imot må den være moderat i den betydningen ordet tradisjonelt er blitt brukt i politikken: Man følger ikke et syn til det ekstreme, men søker i stedet en balanse mellom ulike hensyn, man søker balanse mellom ulike krefter, mellom frihet og ansvar, mellom plikt og rett, mellom stat og privat.
”Mer til alt”
Den balansen i Norge gradvis er blitt forrykket. Det er 100 år siden Høyre og listesamarbeidspartneren Frisinnede Venstre sist fikk rent flertall på Stortinget. I de 65 år etter krigen har Arbeiderpartiet sittet i regjering i 44 år, med rent flertall i 20 av dem, med flertall sammen med en venstreopposisjon i SV i 12, og rødgrønt flertall i 5 – i tillegg til 7 år med Brundtland under ikke-sosialistisk stortingsflertall. Høyre har sittet i regjering i 16 år, 14 av dem med koalisjonspartnere fra sentrum som er glad i offentlige utgifter og 2 år i en mindretallsregjering alene. Kombinasjonen av et dominerende Arbeiderparti, hestehandel i sentrum og stadig økende oljeinntekter har bidratt til at det har vært vanskelig, slitsomt eller lite opportunt å fastholde moderate prinsipper. Om vi i dag fikk en flertallsregjering utgått av Fremskrittspartiet og Høyre, er det tvilsomt om den ville gjort mye for å endre det sosialdemokratiske status quo.
De siste årene har det blitt tydeligere for meg hvilket ord det er den norske offentligheten regner som ekstremt: Kutt. K-ordet. Å kutte i budsjetter oppfattes nesten alltid som ekstremt, som dramatisk og av og til som direkte ondsinnet. Mens man skulle tro at en borgerlig regjering som overtok etter lang tids sosialdemokratisk styre, ville skryte av at den reduserte statens utgifter, er den norske virkeligheten motsatt. Bondevik-regjeringen forsøkte ikke bare etter beste evne å unngå å kutte; om den på enkelte områder faktisk foretok kutt, kamuflerte den det så godt det lot seg gjøre. Lars Sponheim glimtet til med et sjeldent unntak i en TV-debatt foran valget i 2005 da han forsvarte kutt i sosiale ytelser, ikke fordi vi ikke hadde råd, men fordi det var riktig.
Det var et slags fjernt ekko av John F. Kennedys månelandingstale, hvor han sa: ”We choose to go to the moon in this decade, and do the other things; not because they are easy, but because they are hard.” For borgerlige partier å fremme reelle kutt i tiåret vi nå går inn i, det er idag en oppgave som ser langt mer krevende ut enn å sende en skarve rakett til månen.
For ved fremleggelse av statsbudsjett i Norge består opposisjonspolitikk, også borgerlig opposisjonspolitikk, i all hovedsak av å kritisere regjeringen for kutt, oftest i betydningen mindre økninger enn pressgrupper håper å oppnå, av og til i betydningen mindre økninger enn den økonomiske veksten ellers. Mer til vei! Mer til politi! Mer til fattige! Mer til klima! Ikke ”omprioriteringer innen samferdsel”. Ikke ”mindre middelklassevelferd og mer til klima”. Nei, i all hovedsak er norsk borgerlig opposisjonspolitikk mer til alt, og mer til alle, og skattelette dertil. Slå av litt for jordbruk og bistand, og du har det nærmeste Norge kommer et alternativ til sosialdemokratiet. Derfor blir nesten enhver utgiftsøkning i Norge permanent: Ingen tør reversere bevilgningen en tidligere regjering ga. I det alternative statsbudsjett for 2009 gjorde rett nok Høyre et forsøk på å nærme seg hele trygdekomplekset, foreløbig i hovedsak på det retoriske planet. Kanskje blir det noen reelle forslag til neste år? Hvor man sikter mot månen og faktisk tar i bruk k-ordet?
Derfor føler vi oss av og til ekstreme, vi som er på denne moderate høyresiden. I det norske politiske landskapet vil nemlig det moderate i mange tilfeller stå til høyre for den norske politiske debatten. La meg gi tre viktige eksempler:
Om en sunnere sykelønn
Sykelønn er et tema som har vært mye diskutert i det siste. Noen anklager nordmenn for dårlig arbeidsmoral, andre anklager anklagerne for moralisering. Jeg tror ikke norske arbeidstagere stort sett er unnasluntrere eller døgenikter. Likevel mener jeg at den norske sykelønnsordningen ikke er moderat: Det er en ordning der arbeidsgiver og staten tar 100% økonomisk ansvar for en ansatts sykdom, den ansatte 0%.
Det er rimelig at staten og arbeidsgiver skal bidra ved sykdom. Men ingen andre land har en tilsvarende ordning. Hensikten med en god sykelønnsordning må være å gi sykepenger som gir økonomisk trygghet under sykdom. Men at det skal være identisk med lønn, som er noe man mottar fordi man arbeider – helt opp til 437 286 kroner, som er langt over gjennomsnittslønnen – synes som en ekstrem, ikke en moderat, variant.
Dagens ordning gir svært dårlige incentiver, og bidrar til at Norge har verdens høyeste sykefravær. Selvsagt er ikke incentivvirkningen det eneste som skal telle, men skal det ikke telle overhodet? Selvsagt er ikke den samfunnsøkonomiske kostnaden det eneste som teller ved fastsettelsen av en offentlig velferdsordning som skal gi trygghet til alle. Men skal det ikke få lov å telle overhodet? Kan det kalles moderat? Hvis du i Norge er arbeidsledig i ett år, mottar du 62,4% av siste lønn, hvis du er syk i ett år mottar du 100%. Du kan jobbe et år som hjelpepleier, dag ut og dag inn uten en fraværsdag, og likevel tjene mye, mye mindre enn en konsulent som er sykemeldt i ett år. Kan det virkelig kalles moderat?
Likevel blir alle forslag om å redusere kompensasjonsgraden ved sykefravær skutt brutalt ned av den norske politiske offentlighet. Hverken Høyre eller Fremskrittspartiet, KrF eller Venstre foreslår å kutte sykelønnen.
Om en mer dannet utdanningsstøtte
Et annet felt som i Norge er 100% offentlig, er studiefinansieringen. Igjen finnes det knapt nok andre land, med unntak av Danmark, som norske studenter derfor alltid sammenligner seg med, hvor staten er like generøs overfor studentene. Staten og fellesskapet har selvsagt glede og nytte av at mange tar høyere utdannelse. Derfor er det rimelig at staten bidrar til høyere utdannelse for den enkelte. Det skjer i dag gjennom gratis utdanning og stipend. I tillegg er det rimelig at staten garanterer finansiering av studiene, siden studentenes inntekter først kommer etter endte studier. Det gjør den idag gjennom lån.
Imidlertid er det ikke åpenbart rimelig eller moderat at studentene ikke betaler noe selv. De som studerer ved universiteter og høyskoler får i gjennomsnitt en mye høyere livslønn enn de som ikke gjør det. I tillegg er det slik at barn av akademikere oftere velger å studere enn barn av foreldre uten høyere utdannelse. Likevel mottar de altså både gratis utdanning og stipend, uten å betale noe selv for den investeringen som gjøres i dem. Å be noen betale alt for en investering som ingen har større glede av enn en selv, ville av mange regnes hverken som moderat eller dannet.
I svært mange andre land, med bedre universiteter enn våre, betaler studentene en moderat sum i skolepenger for å bidra til finansieringen. Det finnes en mengde politiske tiltak for å sikre at studenter med en utsatt økonomi ikke skal skremmes vekk. For eksempel kan man la studentene vente med å betale studielånet tilbake til de når et visst inntektsnivå. For at alle skal ha lik adgang til utdanning, det er et viktig hensyn som en moderat politikk vil ta hensyn til.
Men det er ingen tvil om at å innføre skolepenger ved universitetene er en moderat politikk, og det er ikke mange andre offentligheter enn den norske som vil oppfatte det som ekstremt. Faktisk vil mange oppfatte det som svært lite moderat at staten bruker så store ressurser på ressurssterke barn av ressurssterke leger og jurister, mens de som begynner å jobbe rett etter skolen må klare seg selv.
Om moderate forventninger om privat engasjement
Slike svært moderate reduksjoner i ytelsene til middelklassen gir rom for reelle skatteletter for den samme middelklassen. Det norske skattenivået er blant de høyeste i verden – til tross for at vi har 130 milliarder oljekroner på budsjettet. Lavere skatt er langt fra det eneste saliggjørende for den moderate høyresiden; men gitt dagens utgangspunkt er det fortsatt moderat politikk å gå inn for lettelser i personbeskatningen.
Når skattene senkes, bør det legges til rette for å få en bedre balanse mellom stat og privat også på andre samfunnsområder. For eksempel mottar norsk kulturliv en stor og økende andel av sine inntekter fra det offentlige. Kultur har alltid vært, og bør fortsette å være, en arena der staten spiller en rolle. Vår sivilisasjon er bygget opp ved hjelp av et større og rikere åndsliv enn markedet alene ville kunnet opprettholde. Men Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng som et land der det offentlige står for en uforholdsmessig stor andel, på bekostning både av private givere og mesener, av kommersielle sponsorer og av publikum gjennom markedsinteraksjon. Staten kjøper gjennom innkjøpsordningen flere eksemplarer av nye norske diktbøker enn hele det private markedet til sammen. De fleste nye komposisjoner i landet er betalt av offentlige penger.
Det er ikke bare i kulturlivet staten tar, og forventes å ta, en stor og større del av ansvaret. Hele den ”frivillige sektor” i Norge har et blytungt innslag av statlige penger. Selvfølgelig skal staten bidra mange steder her i verdens rikeste land. Men i verdens rikeste land bor faktisk verdens mest ressurssterke middelklasse. Og sjelden har noe land i historien hatt så gode muligheter til å la enkeltmennesker ta mer ansvar for samfunnet rundt seg. En moderat politikk ønsker en balanse mellom statlig og privat initiativ. Både statlige og private penger lukter nemlig, men de lukter forskjellig, og en bedre balanse enn vi har i dag, gjør det lettere å få mest mulig av det positive, og minst mulig av det negative ved hver finansieringsform. En moderat politikk ville bygget på større engasjement av alle landets ressurssterke innbyggere også utenom skatteseddelen: Kunst og idrett, lokal utvikling og sosiale formål.
En transisjon fra statlig dominans til bedre balanse er vanskelig og vil ta tid. Veien går gjennom lavere generelle skatter, spesifikke skatteincentiver for bidrag, en stopp i den nærmest automatiske økning av statens utgifter som foreligger i dag, og en endring i innstilling til private bidrag både hos mottagere og ikke minst potensielle givere: men fordi den moderate innstilling ikke er prinsippryttersk eller ekstrem, må prosessen skje på en måte som ikke fører til forringelse for landets åndsliv.
Går det moderate alltid til høyre?
Det moderate søker altså en balanse, mellom stat og marked, mellom frihet og ansvar, mellom rettigheter og plikter. I mange land ville en moderat politikk hatt flere innvendinger mot markedsdominans. Hadde vi stått overfor den amerikanske finansbransjen, hvor incentivtenkningen har fått råde grunnen alene når topplederlønninger skal fastsettes; eller det engelske grunnskolesystemet der overklassen og andre som har råd i stor grad går på separate privatskoler, hadde den moderate kursen gått mot venstre.
Men i Norge er de fleste ubalansene i retning av for mye stat. Det kan finnes områder der det moderate søker å balansere markedet og markedstenkningen. For eksempel kan det være grunn til å stille spørsmål ved hvorfor NRK har beveget seg så langt i retning av å legge kommersiell tenkning til grunn for sin drift. Nettopp i en tid hvor de aller fleste medier er markedsdrevet, kunne en fullt ut ikke-kommersiell aktør være en viktig motvekt. Og kanskje har incentivtankegangen i offentlig forvaltning noen ganger gått for langt på bekostning av en ikke-økonomisk profesjonsstolthet. Også på slike områder trenger vi en balanse.
Men stort sett vil en slik moderat høyreside i Norge måtte søke mot høyre, og innimellom et stykke ut av den norske politiske konsensus. For selv om dagens Norge er et pragmatisk og trygt sosialdemokrati, er norsk politikk på mange områder ubalansert, og ikke moderat i den betydningen dette ordet normalt har hatt i politikken.
Moderat politikk er neppe en valgvinner i Norge idag. Men det er ikke til å undres over: Det er ingen som har frontet en slik politikk på mange år. Men når argumentene presenteres, har jeg møtt folk langt inn i SV som mener skolepenger ved universiteter og en mindre gunstig sykelønnsordning er moderat, balansert og rimelig. Fordi politikken faktisk er moderat. Derfor trenger vi en virkelig moderat høyreside, ikke for erkeliberalistenes skyld, men for det brede segment av befolkningen som er med på at motstridende hensyn må balanseres i politikken. Og den må ture å være så insisterende på at Norge på noen områder trenger en bedre balanse mellom det offentlige og det private, mellom plikter og rettigheter, kort sagt må den ture å være så insisterende på sin moderasjon, at den av noen i begynnelsen vil oppfattes som ekstrem – selv om den i virkeligheten bare er ekstremt moderat.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva.
En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 21. januar.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Magnus Thue. Magnus Thue said: Vi trenger en tydeligere høyreside i Norge, som kan være et reelt alternativ til sosialdemokratiet, skriver NA ANDRESEN: http://is.gd/6Nhg4 [...]
Ingen tvil om at dette er gode forslag og saker til debatt. Spørsmålet er bare hvordan denne debatten kan løftes videre, utenfor kretsen av Minerva-lesere som stort sett vil være enig i dette alle i hop..
I stedet for begrepet “høyresiden” burde forfatteren ha brukt “Høyre”. Dette er det eneste partiet i Norge som er trygt plassert på riktig side i den klassiske stat/individ-aksen. (Frp har riktignok noen fine formuleringer i programmet, men har i sine alternative budsjetter vist massiv bruk av offentlige ressurser i god sosialdemokratisk ånd.)
Utfordringen er å synliggjøre de ideologiske forskjellene. Det blir for ofte fristende å velge pragmatiske løsninger basert på ikke-politiske/faglige vurderinger. I slike saker kan derfor avstanden mellom et moderat Høyre og et moderat Ap ofte fremstå som svært liten. Utenrikspolitikken er med noen få unntak et godt eksempel på det.
Nils A Andresen skriver: “Den nye høyresiden jeg ønsker meg er for at en god skole og et godt helsevesen er offentlige oppgaver.” Jeg håper han ikke mener at det offentlige også skal yte selve tjenestene. Det kan private aktører utføre vel så bra (om ikke bedre), så lenge finansieringen ikke er avhengig av den enkeltes lommebok.
Må si jeg er uenig med Arve, Høyre er ikke det eneste “gode” partiet i Norge.
Faktisk vil folkets velferdsparti være langt bedre, i og med at de bygger seg opp på kombinatorisme, altså “ta det som fungerer og bruk det der det fungerer best”.
Og ja, helsevesen, skole og lignede må så absolutt ligge under staten. Historiske erfaringer viser at dette er oppgaver som markedet ganske enkelt ikke kan ta hånd om.
Rett skal være rett; Ap har “bare” hatt rent flertall i 16 år (1945-61), ikke 20. Uten at det nødendigvis forandrer så veldig mye på premissene i din analyse..
Takk Nils August for å forsøke å skape en debatt om dette.
I likhet med Snoen ble jeg mildt sagt sint på Høyre (og Frp) da de la frem et “alternativt” statsbudsjett som var minst like ekspansivt som den Rødgrønnes. Man har i realiteten en et partisstat i Norge nå – partimangfoldet er kun en illusjon hvor man har ulike nyanser av sosialisme. Jeg gremmes.
Som du selv påpeker – vi har nå et av verdens høyeste skattetrykk, men til tross for dette har vi behov for å bruke betydelige oljepenger for å få hjulene til å gå rundt… og hva får vi for pengene? Et elendig veinett (og infrastruktur forøvrig), en skole som gir middelmådige resultater, et helsevesen med lange ventelister, minimalt militære og en offentlig bygningsmasse som er falleferdig. Hvor går alle pengene?
Det er mye galt i samfunnet vårt, men ingen spør de rette spørsmålene. Enklte påpeker symptomer (og blir stemplet som sytere for det), men ingen er i stand til å få frem at Staten slettes ikke er skikket til å løse alle oppgaver i samfunnet bedre enn det “private” – det vil si du og jeg.
I Norge har vi en pervers oppfatning om at Staten er folket. Staten er oss sier vi. Det er mildt sagt en naiv oppfatning. I Norge har vi i beste fall representativt demokrati. De aller fleste har en overdreven tro på hvor demokratisk demokratiet vårt egentlig er. Staten er ikke folket. Det er politikere og byråkrater. Kanskje mest byråkrater og “lobotomerte broilere” (for å bruke en flåsete bemerkning). Vi skal langt tilbake i Norsk historie for å se så mye makt samlet på så få hender (les: polisk aktive blir stadig færre, og mer og mer makt overføres til politikere og byråkrater).
Folk må begynne å våkne opp. Folk må begynne å egansjere seg mer, og få tilbake troen på vanlige folk kanskje er bedre skikket til å løse mange oppgaver i samfunnet bedre enn staten.
I USA har de en politiker jeg virkelig har fått sansen for. Ron Paul. Mange har avblåst denne politikeren som en vits, og media gav han ikke en gang en mulighet i presidentvalget 2008. Men han bemerket seg mye etter at Obama tok over. Mye av det han sa i presidentvalget har skjedd. Kanskje hadde han rett i mer? Her en video han la ut for noen dager siden;
http://www.youtube.com/watch?v=nQts21QiKTQ
Jeg tror Ron Paul vil oppnå enorm support frem mot 2012 valget. Muligens blir han ikke valgt – han vil møte mye motstand. Han vil tross fjerne ufattelig mye makt fra byråkrater og politikere. Og om han skulle bli valgt vil det være svært begrenset hvor mye han kan endre det amerikanske systemet pga Senatet og Kongressen som vil fungere som bremseklosser – men valget i 2012 vil forhåpenligvis vekke verden. Forhåpenligvis.
Men Climategate saken gir meg egentlig ikke mye håp. Ikke en eneste avis eller TV kanal i Norge tok opp denne saken på en seriøs måte. Hvorfor?
Et spørsmål til slutt, Nils August; Hvilke historiske erfaringer viser at markedet ikke kan ta seg av oppgaver som helsevesen, skole og lignende?
Derimot kan historien vise til nok av eksempler hvor det offentlige ikke har vært i stand til å skjøte disse oppgavene særlig godt…
….det er vel uansett bare et tidsspørsmål før PeeWee kommenterer…
Bra innlegg. Akkurat innenfor det økonomiske ansvaret til staten tror jeg vi kan lære noe av svenskene. Deres statsbudsjett pr innbygger er halvparten av det norske, allikevel har de langt bedre veier og jernbane enn i Norge, og de færreste klager på at velferdsstaten er for dårlig.
Skattetrykket i seg selv er ikke det relevante her, problemet er at det virker som at det forventes at statens oppgaver skal øke i takt med at BNPet øker. Det finnes liksom ingen grenser ideologisk for hva staten skal drive med, argumentasjonen for at staten i fremtiden ikke kan bli større (fra deriblant Sigbjørn Johnsen) er ren økonomisk: vi har ikke råd til det.
Det er kanskje lov å håpe på at den ideologiske debatten kommer når BNPet begynner å synke pga oljealderens slutt samtidig med at mange forlater arbeidslivet for pensjon (eller trygder). Kompromisset om høy skatt/stor velferdsstat vil kanskje rakne når kaka blir mindre på tross av at det ikke vil være internasjonale nedgangskonjunkturer, og ingen bedring i sikte? Vil arbeidende folk finne seg i å få høyere skatt uten mer velferd, eller vil mottakerne i trygdesystemet godta lavere velferd? Jeg har mine tvil…
Du har skrevet et interessant innlegg. Hvis du med dette kan reise en ny ideologisk debatt i Norge , vil dette være meget betimelig.
Jeg viker imidlertid noe tilbake for din etikett “ekstrem moderat”, Jeg tror ikke det er mulig å mobilisere en slagkraftig høyreside med en slik etikett. Det moderate kan aldri i utgangspunktet bli ekstremt.
Hvis den nye høyreside skal markedsføres under banneret “ekstremt moderat” så trenger vi vel ikke egentlig en ny høyreside. Hvis du imidlertid mener , som synes å fremgå, at den nye høyrebevegelse skal være moderat i historisk og internasjonal sammenheng, så kan du ha et poeng. Men den bør ikke være moderat i den tradisjonelle norske politiske kontekst.
Vi ønsker imidlertid en mer moderat stat, og det er dette som bør være grunnlaget for en ny høyrebevegelse. I dette land tror jeg det er bred enighet om at den offentlige stat skal spille en viktig rolle i den politiske og samfunnsøkonomiske utvikling. Det er ikke her uenigheten er.
Men vi har nå en retning hvor den statlige innflytelsene blir for dominerende, binder opp for store ressurser og truer det private initiativ.
Sterke grupper i dette land ønsker en slik utvikling og den politiske debatt i Norge har sterke likhetspunkter med Cuba. Begge steder finnes mennesker og politiske grupper som strekt mener at det man har frembrakt i begge land er det største siden skaperverket og ikke egentlig trenger forbedringer. Sterke grupper har sugerør langt inn i statskassen, regjeringspartiene fremelsker aktivt en politisk klientisme og alle forsøk på å “moderere” statens makt avvises som forsøk på å legge en torpedo under den hellige ark og fellesskap som den oppblåste og uhåndterlige norske velferdsmodellen nå er blitt.
Jeg tror at en ny “ideologisk ” debatt bør tuftes på to pillarer.
Den ene pillar er å synliggjøre hvor meget svinn og sløseri som går med til å holde denne modell gående og understrteke at det finnes bedre og mer effektive alternative opsjoner. Skattetrykket i dette land er allerede for høyt og binder opp ressurser som enkeltindividet bedre kan rå over selv. En slik linje kan muligens kun synliggjøres over tid da altfor mange mennesker går omkring med kofferten full av “rettigheter”. Men etterhvert som skattetrykket stiger og ressursene blir mindre vil ventelig flere se at den norske modellen er ikke bærekraftig.
Den andre pillar må være av mer ideologisk karakter. Det må fremstilles som på sikt needverdigende for mennesket å bli omgjort til en statlig politisk og økonomisk klient mens den statlige sfære svulmer opp mer og mer. Er det en slik mennesketype vi ønsker å fremavle?. Bør vi ikke i stedet nedtone noe felleskapets rolle og satse mer på det sterke individ som kan spille en større selvstendig rolle og på denne måte skape mer verdi og rikdom , som på sin side kan bidra til at også fellesskapet kan vokse seg sterkere.?
Denne tanke var et viktig element i den høyrebølge som ble skap internasjonalt og i Norge i begynnelsen av 80 årene og som brakte st ore resultater.Det er på tide å blankpusse denne modell. Det blir ikke lett tatt i betraktning de krav nåtidens nordmenn har til statlige ytelser.
Her nytter ikke den “ekstreme moderasjon”. Det vil krevet meget kløkt å synliggjøre at en slik politisk modell ikke tar sikte på å torpedere velferdsstaten, men snarere gjøre den mer bærekraftig otg mer definert.
De statlige hovedfunksjoner vil bestå, men vi trenger en klargjøring over hva dette innebærer
Jeg finner det underlig at dette land som uten synderlig nøling igangsatte en statlig utreding om det i og for seg likegyldige “verdispørsmål”, nå viker tilbake for en utredning om de mer sentrale spørsmål. Politikerene, akademia og interessegrupper kan gjerne påbegynne denne debatt, men en slik debatt vil kunne bli styrket gjennom en objektiv ekspertkomisjon.
I alle tilfeller, det finnes mange nok mennesker i dette land som vil ønske å opprettholde mest mulig den eksisterende modell. Men jeg tror også at det finnes betydningsfulle grupper som vil ha interesse av å utforske alternativer modeller som vil bevare det beste i det bestående og finne nye elementer,
Når får vi et parti tuftet på disse prinsippene?
” Folk må begynne å egansjere seg mer, og få tilbake troen på vanlige folk kanskje er bedre skikket til å løse mange oppgaver i samfunnet bedre enn staten.”
Hvilke oppgaver er så dette helt konkret? Jeg bare lurer? Det med at man tar ansvar for egen inntekt vil aldri lykkes. Årsaken er kort og godt at strukturelle faktorer begrenser hvor stor andel som kan ha jobber som gir tilstrekkelig inntekt til å gi et brukbart liv i et fritt marked. Ser man på de østasiatiske tigrene har jo folk i mye større grad enn i vesten levd ansvarsfulle liv uten kriminalitet, sløvhet og rusmissbruk. Allikevel er andelen som faller utenfor og blir fattige ganske betydelig her også og den øker. Tror nok at dette heller egentlig bare er en pen måte å si at man ønsker at de fattige skal seile sin egen sjø.
Det kan dessuten være litt skummelt at finanssektoren blir så oppblåst grunnet de store fondene med private pensjoner og diverse forsikringer. Dette skaper jo store mengder kapital som først og fremst søker relativt sikre havner, og dermed bidrar mindre til nyskapning enn kapitalister. Det gjør også at finans blir så godt betalt at de beste hodene trekkes fra realfag over til finans og juss. Dette er en utvikling jeg mener på sikt kan få de samfunn som idag er rike til å råtne på rot. Dess mer en advokat eller økonom tjener i forhold til en sivilingeniør dess mer dekadent er samfunnet etter min mening.
I bunn og grunn synes jeg for mange på høyresiden, og da særlig folk som Ron Paul egentlig bare ønsker tilbake til den politikken som skaper de problemene som den store stat var en løsning på og som bieffekter skapte ideologier som kommunismen, anarkismen og nazismen. Den enorme graden av individuell risiko som finnes i liberalismen er rett og slett unaturlig for folk, og vil med unntak av samfunn med ekstrem grad av kulturell indoktrinering ikke overleve over lang tid. Leser man gammel kritikk av liberalismen og kapitalismen så er det jo faktisk ikke forholdene for de fattige som anses som det største problemet, men den store usikkerheten.
Denne artikkelen likte jeg! Mange ting jeg aldri har tenkt på før, som å redusere syklønnen. Virker veldig rimelig, synes jeg. Sykdom kan i hovedsak ikke regnes som selvforskyldt, men det forandrer jo ikke det faktum at verdiene du tilfører samfunnet plutselig går i negativ retning. Nice one.
Angående statlig betaling for studieplasser synes jeg personlig at det kunne blitt forandring i retning av at du som student blir sponset i større grad for enkelte fagvalg enn for andre – da er det spesielt realfag jeg tenker på. Ubrukelige fag som kunst, filosofi, og andre “samfunnsbærende fag” trenger jommen ikke staten å gi folk belønning for å studere, fordi vi trenger dem ikke. Tving folk til å innse hvor givende og flott realfag er, gjerne med litt gryn som de kan ødsle bort på seg selv i studietida. Men hovedpoenget er: Ikke forvent å få offentlig støtte for aktiviteter som ikke gjør noe positivt for noen andre enn deg selv.
PeeWee har meget rett i sin kommentar om at et samfunns dekadens øker i takt med lønnen til advokater / finansskruller vis a vis sivilingeniører. Talltriks skaper ikke verdier.
Noe jeg ofte lar meg fascinere av er hvilke tjenster som er private og offentlig drevet; jeg synes personlig det er meget underlig at telekommunikasjon ikke er et fullblods statlig ansvar – det koster jo så envindelig mye å bygge ut infrastruktur, og risikoen er som en koloss! Når en tenker på hvor enormt viktig det er med IT-infrastruktur, ville jeg gjerne sett hele opplegget på offentlige hender, gjerne fullstendig finansiert over statsbudsjettet – altså ikke noen kommersiell virksomhet her. Problemet kan vi se klart med hvor treigt det går å bygge ut glassfiberinfrastrukturen. Med mindre jeg husker helt feil.
Men i grunnen lurer jeg også på hvilke tjenester en kan løsne det offentliges grep over, annet enn helse, vei, tog og post. Og sikkert noe annet jeg glemmer i slengen. Men disse vil du jo ikke privatisere!
“Jeg har alltid regnet meg som politisk moderat. Ekstremt moderat. Likevel befinner jeg meg ofte, og oftere, til høyre ikke bare for den rødgrønne regjering, men også for den borgerlige opposisjon.”
Ja – dette er en pussig pussighet. “Ekrstremt moderat” er jo en betegnelse en god del AP folk bruker på seg selv også – inkludert noen av mine egne AP venner. Så – hvorfor havner ekstremt moderate på såpass forskjellige politiske standpunkter?
Et forslag kan være at AP moderaternes (selverklærte) moderatisme er moderat i den forstand at den ønsker kun moderate endringer av eksisterende institusjoner (institusjonsmoderatisme), mens Nils Augusts (selverklærte) moderatisme er moderat i prinsipiell forstand i det den søker balanse mellom ulike krefter (prinsippmoderatisme).
Det litt morsomme er likevel at den første moderatismen – altså institusjonsmoderatismen – kan minne litt om historisk høyrekonservatisme på sitt verste – politikk for dem som var fornøyd med status quo, mens prinsippmoderatismen kan slik den beskrives som avveiende trade off politikk, kanskje kan – om man er litt tverr – minne litt Stoltenbergs kompromisspolitikk – litt hit og litt dit.
Nei, det vi behøver er moderat progressiv politikk, hvor moderatismen ikke er ekstrem, men kun moderat. En moderatisme som er ektrem, er jeg nemlig redd blir for konservativt i lys av dagens utfordringer: helse, miljø, produktivitet og trivsel.
Spørsmålet er om en moderat moderatisme egentlig er moderat, eller om den er dobbelt moderat, og dermed ekstremt moderat…?
Gjersen: Private kan gjerne utføre offentlig betalte tjenester innen helse i de tilfellene de økonomiske argumentene for det er gode (mange lange debatter om kvasimarkeder og konkurranse) – men jeg mener at staten har et økonomisk ansvar for grunnleggende helse.
Tor: Vi har selvsagt utfordringer idag, det har vi nå forresten alltid hatt, og viktige utfordringer må få tung vekt. Blood, toil, tears and sweat, jo av og til går man selvsagt all in. Men da må det rettferdiggjøres at alle andre hensyn veier så lite. Miljø er et eksempel: Det er selvsagt viktig. Men det kan ikke gå på bekostning av alt menneskelig, alle andre hensyn. Jeg tror man kan ha en ganske aktiv miljøpolitikk før man kommer dit, men avveiningen er meningsfull.
Ellers er ikke det konservative og det moderate helt synonymer, men de korrelerer kjanskje en del.
Det er jo noen statsvitere som kaller nazismen for “sentrumsekstremisme”
God sammenligning, PeeWee. Spikeren på hodet. http://en.wikipedia.org/wiki/Godwin's_law
Det er trist å leve i et samfunn der folk på den ikke-sosialistiske side kan lire av seg slikt som dette uten begrunnelse:
“Glem snakk om privatisering av skole og helsevesen.”
Det tas for gitt og kan tas for gitt at dette MÅ være offentlige oppgaver. Det er merkelig at mennesker som generelt mener at privat konkurranse er bedre enn offentlig monopol (av åpenbare grunner), alltid vil bruke den generelt dårligste løsningen på de viktigste områdene.
Og slipper å begrunne dette uten motstand.
Jeg ønsker meg fullstendig private skoler fordi dette vil gi den beste utdannelsen for barn. Med det enkelte barnet i sentrum, ikke byråkratisk dokumentasjon.
Jeg ønsker meg et fullstendig privat helsevesen fordi jeg ikke vil overlate disse viktige delene av mitt liv til tilfeldige fremmede personer som ikke kjenner meg eller mine preferanser.
I et fritt samfunn ville mine synspunkter vært ekstremt moderate…
Å bruke uttrykk som ekstremt moderat er bare en unnskyldning for å kun flikke på status quo på de områdene som er minste motstands vei og i tråd med egne preferanser.
Det er behov for prinsipper og helhetlig forståelse av samspillet mellom ulike aktører – private og offentlige – langs en rekke dimensjoner som f.eks. historie, jus, statsvitenskap, økonomi, psykologi, matematikk, sosialogi og teknologi.
Bent Johan – bare for å understreke, jeg mente selvsagt ikke at staten må utføre alle helse- eller utdannelsestjenester, slik er det jo heller ikke idag, bare at utdannelse og helse er offentlig ansvar, men det skjønte du vel. Slik sett kan det godt være konkurranse i det systemet jeg snakker om, og det kan selvsagt også være islett av helt private foretak uten statsstøtte, slik det også er idag.
Et spørsmål tilbake: Hvis du mener det moderate synet ville være at staten ikke har NOE ansvar for helse og utdannelse, hva ville da være et ekstremt synspunkt? Det er vanskelig å gå lenger på den aksen. Hvis staten ikke har noe ansvar for helse og utdannelse, er det omtrent bare forsvar som naturlig er igjen på statsbudsjettet… Kan jeg tolke deg dit hen at du mener å være for forsvar er det moderate, mens å være mot statsmakt overhodet er det litt mindre moderate?
Det er dog mulig å hevde at de som også er imot statsmakt er mer moderate enn tilhengerne av nattvekterstaten, da nattvekterstaten kan regnes som det ytterste høyre.
Mitt poeng var at hva som er moderat er relativt i forhold til hvordan samfunnet de facto er. Hvis alt hadde vært helt privat, ville de moderate vært tilhenger av dette og det ville blitt regnet som radikalt å innføre offentlig engasjement på ulike områder.
Det å være moderat – som et politisk utgangspunkt – innebærer fravær av absolutte meninger om hvordan ting bør være.
Det moderate slik jeg bruker ordet – og slik det ofte har vært brukt politisk – tar ikke utelukkende utgangspunkt i hvordan samfunnet er til en hver tid. For å sette det på spissen: Å ønske fred er ikke radikalt når det er krig. Mer alment er også poenget at det moderate lar ulike hensyn telle, og da i praksis kanskje særlig de hensyn som et bredt lag i samfunnet kan være enige om at spiller en rolle. På venstre-høyre aksen innebærer det typisk at hensynet til kontraktsfrihet skal spille en viktig rolle, fordi det har å gjøre med det frivillige, moralske grunnlaget for menneskelig samhandling, mens hensynet til akseptable sosial resultater også skal spille en rolle. Det er det siste som gir en link mellom det moderate og de rådende samfunnsforhold, men det er ikke et absolutt link.
Hvis alt hadde vært helt privat – og absolutt alle hadde vært skjønt enige om at det var såre vel – ville det kanskje være vanskelig å få anerkjennelse for at noe annet er moderat; men det moderate er mer en begrunnelsesform, ikke et standpunkt. Bare hvis en betydelig del av befolkningen hadde ment, og begrunnet mindre statlige inngrep enn – i dette tilfellet – ingenting – ville det være umoderat å ta hensyn til eventuelle begrunnelser som måtte eksistere for noe mer statlige inngrep. I hvert fall er det i den betydning jeg bruker ordet.