Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: Friheten lovfestes, publiseringen blir både mer synlig og den øker, og Danmark ser til Norge for en modell som kan måle forskning. Når dette er utviklingen, hvorfor opplever flere forskere at friheten er truet?

Ved søking etter kunnskap og forståelse er frihet en innarbeidet idé. At forskerne skal være frie, har i vår lange universitetshistorie nærmest vært tatt for gitt. Nå opplever flere at denne friheten trues. De frykter konsekvensene.

Et tiltak som har vekket sterke negative følelser over lang tid, er innføringen av et tidsregistreringssystem for vitenskapelig personale. Fra og med 1. januar 2010 ble alle universiteter og høyskoler pålagt (av riksrevisjonen) å ha på plass et godkjent tidsregistreringssystem dersom det skal utbetales overtidsgodtgjørelse. Mange i sektoren oppfatter dette som hensiktsløs byråkratisering.

Bakgrunnen for tiltaket er at fagforeningene sa opp særavtalen mellom dem og høgskoler og universitetsområdet i 2006. Med oppsigelsen sluttet de egne ordningene om arbeidstid, betaling for ekstraarbeid, bistillinger og ferieavvikling. Det har ikke blitt inngått noen ny avtale, dermed har de hverken hatt fast arbeidstid, tilstedeværelsesplikt eller overtidsbetalt. I prosessen med å få på plass en ny avtale har tidsregisteringstiltaket vokst frem.

Fra frihet til byråkrati
De gamle ordningene ga forskerne frihet i forhold til hvor de jobbet, når de jobbet og hvor mye de jobbet. Arild Pedersen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, har tidligere skrevet om dette i Minerva. Han forteller om hvor privilegerte forskerne har vært som har fått så mye frihet. Han legger til at friheten er helt nødvendig, da forskning er en kreativ aktivitet.

– Tidskontroll betyr byråkratisk innburing. Det er forskjell på en sjokoladefabrikkarbeider som går inn og ut, og en forsker som til tider skal slå hodet i veggen og ikke gjøre noen ting.

Stort sett har forskerne jobbet mer enn en vanlig arbeidsuke. Da høres unektelig overtidsbetaling svært positivt ut.

– Å få uttelling for overtidstimer hadde vært fint. Men friheten er så mye mer verdt enn de pengene en ville tjene på overtid, sier Pedersen.

– Mer formalisering kan oppfattes som mistillit, sier Agnete Vabø.

Han synes det generelt har vært en rykkvis byråkratisering de siste ti årene, en utvikling han opplever som svært uønsket.

Formalisering
Agnete Vabø, forskningsleder for høyere utdanning i NIFU STEP, minner om at det har blitt flere vitenskapelige ansatte og at flere ber om å bli behandlet som ”vanlige arbeidstakere”.

– Sett på denne bakgrunn er det ikke så spesielt med registrering av timer, sier hun.

Likevel synes hun det er merkelig at et slikt forslag har kommet opp. Hun trekker, som Arild Pedersen, frem at vitenskapelig arbeid tradisjonelt har vært kjennetegnet av en privilegert jobb med stor grad av frihet. Å formalisere kan gi uventede konsekvenser.

– Mer formalisering kan oppfattes som mistillit, hvilket kan føre til at forskerne blir mer beregnende i forhold til hva de skal bruke tiden sin på.

Lovfesting av akademisk frihet
Som både Pedersen og Vabø forteller, har forskerne historisk sett hatt stor grad av frihet. Denne friheten har eksistert uten å være gitt ved lov.

I 2005 oppnevnte Stortinget Underdal-utvalget, som fikk i oppdrag å utrede om det var hensiktsmessig å lovfeste den individuelle akademiske friheten. Med formål om å styrke forskernes frihet overfor arbeidsgiver, kollegaer og eksterne oppdragsgivere kom det en lovfesting 1. januar 2008.

– Jeg mener at lovfestingen av den akademiske friheten er mer problematisk og i praksis gjør lite til eller fra, sier Vidar Enebakk.

Et naturlig spørsmål er om denne lovfestingen har medført endringer i forskernes frihet. I artikkelen ”Akademisk frihet – har vi den nå?” i Arr nr. 4/2008, stilte Vidar Enebakk, forsker ved Forum for universitetshistorie, spørsmålet om vi har sikret den akademiske friheten ved å lovfeste den?

Enebakk er opptatt av at det som tidligere eksistert som en uskreven regel, noe som man tok som en selvfølge, nå har blitt en lovfestet rettighet. Han skriver at en lovfesting opplagt kan bidra til å styrke forskernes frihet, men stiller spørsmålstegn ved hvorfor det er nødvendig nå.

I Arr nr. 4/2008 (s.30) skriver han: ”For det første kan vi spørre om den juridiske lovfestingen utelukkende innebærer en beskyttelse og en forankring av den tradisjonelle akademiske friheten, eller om det ikke samtidig også medfører en omdefinering eller innskrenkning av prinsippet: ’I det øyeblikket man begynner å regulere en frihet, er ikke friheten fri lenger’ poengterte for eksempel professor i rettsvitenskap Henning Jakhelln i 2005”.

Enebakk spør seg altså om selve formaliseringen av frihet truer den akademiske friheten. Om man i forsøket på å forsvare den, snarere omdefinerer og innskrenker den?

– Mange mener lovfestingen er bra for da har man sikret en frihet. Jeg mener lovfestingen er mer problematisk og at den i praksis gjør lite fra eller til, sier han til Minerva.

Økt forskningsaktivitet.
Noen år før Underdal-utvalget ble oppnevnt av Stortinget kom kvalitetsreformen (2002-2003), og med den resultatbasert finansiering. Systemet for resultatbasert finansiering fikk kallenavnet ”tellekantsystemet”.

Gunnar Sivertsen er forsker i NIFU STEP. Han var med på å utarbeide tellekantsystemet, som han helst vil kalle ”publiseringsindikatoren”. Hensikten er at større deler av midlene til forskning skal gis på grunnlag av vitenskapelig produksjon og stimulere til publisering.

– Det hele startet på 90-tallet, med en visjon om forskningsformidling, forteller Sivertsen.

– Poenget er at resultatbasert finansiering (”tellekantsystemet”) fører til mindre         styring.

Elektroniske databaser og internett skulle fungere som formidlingskanaler og utstillingsvindu for forskningsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Målgruppen var samfunnet og ikke minst ledelsen ved lærerstedene og fakultetene. I 2001 gjennomførte universitetene en egen evaluering, hvor de beklaget at de ikke hadde overblikk over egen forskning. Disse formidlingskanalene kunne gi et bedre overblikk over forskningen.

Etter hvert ble databasen Frida utviklet. Den gir innsikt i hva som foregår av forskning. Gunnar Sivertsen viser frem systemet, som ser svært oversiktelig og enkelt ut.

Hensikten med ”Tellekantsystemet” er altså at midler til forskning skal gis på grunnlag av vitenskapelig produksjon og stimulere til publisering. Sivertsen avviser at mer kontroll og styring er noen av konsekvensene av systemet.

– Poenget er at resultatbasert finansiering (”tellekantsystemet”) fører til mindre styring. Departementet sier til institusjonene: ”Her er pengene deres, forvalt dem godt.” Før var det styring på detaljnivå fra departementet.

Sivertsen erfarer at de fleste forskerne er positive til dette fordi det setter fokus på forskning. De som arbeider med administrasjon, vil nå også prioritere forskningsoppgaver.

– Noen av forskerne føler seg opptelt, men det blir de ikke reelt. Det er institusjonene som blir målt. Spørsmålet er om dette er styring? Målet er at de skal bli mer autonome. Den andre utfordringen er at systemet og målingene tas for bokstavelig, særlig der hvor man ikke er vant til å bli målt, man lar det bety mye symbolsk.

En av de viktigste hensiktene var å øke publiseringen, og publiseringsfrekvensen      har økt betydelig i perioden 1998-2006.

Danmark vil lære av Norge
Tellekantsystemet kan vise til gode virkninger på institusjonsnivå, blant dem mer fokus på de ansattes forskningsvilkår, at forskning i større grad oppfattes som felles, og at publikasjoner får mer intern oppmerksomhet og anerkjennelse.

En av de viktigste hensiktene var å øke publiseringen, og publiseringsfrekvensen har økt betydelig i perioden 1998-2006. I våre naboland har den ligget flatt, og Danmark ønsker nå å ta i bruk den norske modellen.

Samtidig er det flere innvendinger mot systemet, blant annet hvordan man sikrer at publiseringene er kvalitativt gode, og faren for at premiering av antall publikasjoner kan påvirke forskernes motivasjon og endre forskningskulturen.

• Kristine Blixrud (f. 1976) jobber som seniorkonsulent innenfor organisajonsutvikling i Headfield. Hun er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI.