Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Det er ingen synd å gå fra politikken til PR-bransjen. Eller tilbake igjen. Men større åpenhet er aldri galt i et demokrati.

I den amerikanske romanen, Thank You for Smoking – forøvrig skrevet at sønnen til den amerikanske konservatismens gudfar, William F. Buckley – møter vi Nick Naylor. Han er tobakksindustriens fremste lobbyist, en samvittighetsløs, skruppelløs, profesjonell fordreier som gjør alt han kan for å skjule farene ved kreftpinner.

Naylor er en ekstrem karikatur, like fullt er han nok ikke så langt unna det mange forbinder med PR-bransjen. Ironisk nok har bransjen som lever av å selge omdømme, selv store problemer med sitt. Det er noe med bransjen som lukter av hemmelighold, store penger og lyssky avtaler, sies det.

Legitim bransje
Under den smått spekulative overskriften ”PR-bransjen kjøper opp politikere” (som om de var kveg eller båter), har NRK satt fokus på den store utvekslingen mellom topp-politikken og PR-bransjen. Det er prisverdig. En av pressens viktigste oppgaver er å sette fokus på maktkonstellasjoner, spesielt i samfunnselitene. Man kunne selvfølgelig ønske at pressen var flinkere også når deres egne var involvert, men det er en annen sak. Det er en reell og viktig problemstilling NRK har satt på dagsorden.

Det er ingen grunn til den voldsomme moralske indignasjonen en del politikere og kommentatorer tillater seg.

Det er verdt å minne om at PR-bransjen faktisk er en lovlig og legitim bransje som i mange tilfeller også bidrar positivt. Å påvirke de folkevalgte er både legitimt og viktig, likeså å hjelpe bedrifter og organisasjoner med å takle et stadig økende mediepress. Det er heller ingen grunn til den voldsomme moralske indignasjonen en del politikere og kommentatorer tillater seg, og som man lett kan mistenke bunner i en skepsis ikke til PR-bransjen spesielt, men til privat næringsliv generelt. Når Arbeiderpartiets Marit Nybakk kritiserer at ”den politiske kunnskapen blir solgt til private økonomiske interesser” og sier at ”det er uheldig”, er det et mildt sagt merkelig utsagn. Eneste logiske konsekvens må være at ingen politikere kan ta jobber i annet enn offentlig sektor eller frivillige organisasjoner.

Det finnes mange organisasjoner som driver aktiv og tung påvirkning. LO gir store pengebeløp til Arbeiderpartiet, og sitter sågar godt representert i partiets styrende organer. NHO har stor innflytelse. Det har også Statoil og Natur og Ungdom på hver sin måte. Det er heller ingen mangel på maktnettverk i Norge. Faktisk er noe av det mest slående med den norske modellen i hvor stor grad vi har formalisert maktnettverkene, og gitt organisasjoner som per definisjon representerer særinteresser, direkte makt i de politiske prosessene.

Dette er viktige poenger, men gjør ikke den pågående debatten mindre relevant.

“Misbruk” av erfaring?
At politikere går ut av politikken og inn i PR-bransjen, reiser to problemstillinger. Den ene er at de kan avsløre politiske ”hemmeligheter”, i verste fall ting som er unntatt offentligheten. I så fall er det svært alvorlig. I noen tilfeller vil det være en sak for politiet. Den andre er at de ”misbruker” sin erfaring, kompetanse og sitt nettverk for å hjelpe kunder som har dårlige hensikter. Det er et etisk problem som samfunnet kan fordømme, men ikke et juridisk spørsmål. I ytterste forstand er det opp til den enkeltes samvittighet, og det gjelder enten man jobber i PR-bransjen, oljebransjen, LO, NHO eller på et sykehus for den saks skyld.

Å si at en PR-rådgiver som har jobbet med Kommunenes Sentralforbund ikke skal få stemme i visse kommunesaker, er som å si at en tidligere LO-ansatt ikke skal få stemme over fagforeningsfradraget.

PR-rådgivere som går inn i politikken, eller frem og tilbake mellom PR og politikk, er en annen utfordring. Først og fremst fordi det er to vidt forskjellige roller de skal fylle. PR-rådgiveren skal jobbe for en kunde. Politikeren skal, i hvert fall i en ideell verden, ha et blikk for helheten. Dessuten er ikke juridisk habilitet og politisk habilitet det samme. Det holder at noen har mistanke i politikken.

Å innføre habilitetsregler på Stortinget likevel er en svært dårlig ide. Ikke bare vil det være praktisk vanskelig å praktisere, og uegnet fordi Stortinget stort sett vedtar brede lover; men også prinsipielt galt fordi den øverste folkevalgte forsamlingen bør være åpen for alle landets innbyggere. De som sitter der representerer ikke seg selv, men velgerne. Å si at en PR-rådgiver som har jobbet med Kommunenes Sentralforbund ikke skal få stemme i visse kommunesaker, er som å si at en tidligere LO-ansatt ikke skal få stemme over fagforeningsfradraget.

Åpenhet nødvendig
Men det er gode grunner til å ta en grundig debatt, og enda bedre grunner til å gjøre det nå. Problemstillingen vil ikke forsvinne, snarere tvert i mot. Dersom det brer seg en følelse av at politikerne har urent mel i posen, eller konsekvent tenker mer på særinteresser enn på fellesinteressene, vil det være svært skadelig.

Åpenhet kan være kronglete, men i et demokrati er det avgjørende.

Mer åpenhet er så å si aldri galt i et demokrati. PR-bransjen bør selv avtale å offentliggjøre hvem de har som kunder. Det bør også vurderes om representanter bør registrere eventuelle forhold til tidligere kunder eller arbeidsgivere. Et lobbyregister kan bli byråkratisk, men hvis alternativet er mistanker og beskyldninger om hemmelighold, vil det være verdt det.

Åpenhet kan være kronglete, men i et demokrati er det avgjørende. Tillitt kan, på sikt, tross alt ikke kjøpes for penger.

OBS: Samfunnsredaktøren er selv ikke helt habil i denne saken. Ikke bare er han stortingsrepresentant, men han pleier også jevnlig omgang med flere av de omtalte i NRKs reportasjer.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hjemmesiden hans er www.konservativ.no