Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

DEBATT: Kunstneres retorikk og spissformuleringer kan svekke deres egen posisjon når de forhandler om økt støtte og bedre vilkår.

Innlegget følger opp Kristian Meisingsets første kommentar ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Amina Bech og Tonje Gjevjon svarte på her: ”Kunstnere må få være profesjonelle”.

Etter at kunstnerne Amina Bech og Tonje Gjevjon nylig gikk til frontalangrep på det offentlige for ikke å støtte kunstnernes arbeid tilstrekkelig, har det gått en debatt på Minervas sider. Jeg ønsker her å utdype min kritikk, samt vise hvorfor jeg mener at deres angrep faktisk svekker, heller enn styrker, kunstnernes forhandlingsposisjon overfor det offentlige.

Når det gjelder det ideologiske i debatten, er uenighetene åpenbare. Jeg er enig i at penger fra staten faktisk representerer frihet og muligheter, ikke underkasting og tvang. Som Bernt Hagtvet sa på et arrangement jeg var på: Norge er blant de få land hvor statlige midler symboliserer et frihetsbrev.

Men jeg er svært uenig i hvor langt statens ansvar strekker seg (og kanskje i betydningen av andre finansieringskilder som representerer et klart alternativ til staten). De mener at arbeidet med prosjekter som er delfinansiert av Kulturrådet faktisk er: ”…ulønnet arbeid i regi av staten, og det bør vi holde oss for gode for.”

Dette er å snu ansvaret på hodet. Statlig støtte via Kulturrådet handler om å gi muligheter, ikke om å ansette. På samme måte som at det å tilby utdanning, er noe annet enn å sysselsette. Men jeg har allerede kritisert det ideologiske (i første tilsvar), og Bechs og Gjevjons kobling mellom stat og kunst står åpenbart nok langt fra en liberalers kultursyn.

Villedende retorikk
Også når det gjelder harde fakta og konkrete ordninger er det klare uenigheter. Først til et par mindre spørsmål, før jeg ser på det bredere bildet. Bech og Gjevjons viktigste moment i påpekningen av billedkunstnernes svake posisjon er at: ”…billedkunstnere og kunsthåndverkere er de eneste faggruppene som ikke kan føre opp eller ta ut honorar når vi søker prosjektstøtte fra Norsk Kulturråd.” Og de lurer på hva jeg mener om det.

Jeg er helt enig i det prinsipielle. Det må være en likestilling mellom billedkunstnere, kunsthåndverkere og medlemmer av andre kulturfelt. Likevel undrer jeg meg. I et forsøk på å oppnå klarhet, snakket jeg med rådgiver Hans Henrik Olsen i Kulturrådets seksjon for billedkunst, som kunne fortelle meg at: ”Vi aksepterer at kunstnere fører opp honorar som en del av utgiftene, selv om vi aldri vil gi støtte til kun honorar.” Har Bech og Gjevjon en referanse for sin påstand?

Videre mener Gjevjon og Bech at kunstnere som regel får dårlig betalt for deltakelse på ulike arenaer. I kronikken i Klassekampen 11. januar (kan lastes ned her) forteller de at: ”Man får sjelden utstillingsvederlag når man deltar med arbeider på utstillinger, festivaler og lignende – og om man får honorar, er det så lite at man nesten kan begynne å le når man får det inn på konto…” Dette er sikkert tilfelle. Men hvorfor finnes det da ikke utarbeidede eller fremforhandlede standardsatser, slik for eksempel Norsk Teater- og Orkesterforening eller Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har fått i stand? Det ville formodentlig bidra til å styrke enkeltkunstnerens posisjon overfor institusjoner, og er altså ikke statens ansvar.

Samtidig sier Gjevjon og Bech at: ”Ikke sjelden kutter Norsk Kulturråd søkerens budsjett med opptil 75 prosent.” Mener de da at søkeren får tildelt 25 prosent av totalbudsjettet? Uten at jeg vet det sikkert, ville jeg anta at det er vanlig å få støtte til rundt halvparten eller mindre av et budsjett, også innenfor andre kulturfelt. Og da blir det retoriske grepet ”kutter” villedende.

Flere kunstnere, mer offentlig støtte
Oppfatningen om at det å tilby studieplasser er det samme som å sysselsette, deles av kunstner Ingeborg Stana, som var styreleder for Norske Billedkunstnere 2007-2009, noe hun understreker i en Twitter-melding til meg i etterkant av min kritikk av Gjevjon og Bech:

Stana vet sikkert veldig godt hva hun snakker om og kjenner nok tallene bedre enn meg. Men når jeg undersøker om støtteordningene har stått på stedet hvil, får jeg et annet resultat.

Først til utviklingen av billedkunstneres inntekt: I rapporten Billedkunstnernes arbeids- og inntektsforhold i 2006 mener Dag Solhjell og Jon Øien at det er sannsynlig: ”…at billedkunstneres markedsinntekter har økt med mer enn 40 %” i tidsrommet 1993-2006, noe som omtrent er på nivå med befolkningens gjennomsnittlige reallønnsøkning. Fra 1976, på tross av en økning isolert sett, understreker Solhjell og Øien at billedkunstneres lønnsnivå har ligget omtrent på stedet hvil i forhold til andre yrkesgrupper: ”Billedkunstnernes samlede inntekter har ikke bedret seg i forhold til andre yrkesgrupper, deres gjennomsnittsinntekter har forblitt blant de laveste både blant kunstnergruppene og i samfunnet.”

Samtidig har det blitt langt flere yrkesaktive billedkunstnere i Norge, og størrelsen på gjennomsnittlig offentlige stipend til hver av dem har økt betydelig i perioden 1969-2006 (fig. 1, kilden er rapporten referert til ovenfor). Antall kunstnere er omtrent doblet, og størrelsen på stipendene er mangedoblet (i 2006-kroner).

Bildet av en positiv endring bekreftes av tall fra Kulturrådets tildelinger (fig. 2). Selv om det var en kraftig økning i søknadssum på billedkunstfeltet 1998-2008 (noe som både skyldes økt aktivitet og økt kostnad per prosjekt), var det samtidig en økning i avsetningen, som i 2008 lå over 16 millioner, og som til 2010 skal stige med over 4 millioner nye kroner.

Et interessant spørsmål i denne sammen kan være hvorvidt støtten bør fordeles med større beløp til færre kunstnere, i stedet for å spres tynt utover veldig mange. Kunne dette bedre på problemet Gjevjon og Bech peker på?

Til slutt skal jeg ta med tall fra kunstnerstipendene som fordeles til billedkunstnere (fig. 3*). Økningen i midler i perioden fra 2000 til 2009 er begrenset, men klar.

Hvordan får Stana summen av disse tallene til å bli at: ”…støtteord. står på stedet hvil”? Kanskje det er noen tall her jeg ikke har fått med meg?

Vrir på fakta, vegrer ansvar
Mitt inntrykk er at Amina Bech og Tonje Gjevjon, og sist altså Ingeborg Stana, setter poengene på spissen og overdriver den negative situasjonen. Målet er kanskje å skape et inntrykk av at kunstnere aldri har hatt det verre og derfor må få mye, mye mer penger.

Men inntrykket som gis, dersom mine tall er riktige, er at kunstnerne vrir på fakta og vegrer seg for å ta sitt eget ansvar på alvor. Det er det i hvert fall ingen kunstnere som tjener på.

* Kilde: Kunsterstipendene. Merknader: 1. Beløpene for AS, ASY og GI er bruttobeløp. Mottakere betaler skatt av disse stipendene, derfor vil netto-utbetaling være mindre. 2. Mottakere av AS og ASY kan i noen tilfeller få forskjøvet selve utbetalingen av stipendet slik at den reelle utbetalingen pr. år vil avvike noe fra dette i tillegg til det som er nevnt i punkt 1. Summene kan derfor ikke brukes som eksakte tall, men gir en oversikt over den forholdsmessige økningen av utbetalinger i løpet av årene 2000-2009. 3. Arbeidsgiveravgift for AS, ASY og GI er ikke inkludert i summene. 4. Utbetalingene av Stipend basert på gjennomført kunstutdanning er ikke inkludert.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.

Innlegget følger opp Kristian Meisingsets første kommentar ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Amina Bech og Tonje Gjevjon svarte på her: ”Kunstnere må få være profesjonelle”.