DEBATT: Kunstnerne må kreve å få betalt for den verdifulle jobben de gjør, derfor må de statlige støtteordningene videreutvikles.
Innlegget følger opp debatten om statlig støtte til kunstnere. Først Kristian Meisingsets ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Gjevjon og Bech svarte på i ”Kunstnere må få være profesjonelle”, og siste innlegg var Meisingsets ”Villedende tall og retorikk”.
Vi begynner med et utdrag fra kunstneren Vebjørg Hagene Thoe. Det er fra en artikkel basert på et foredrag som Thoe holdt ved NAMFs vårkurs på Hurtigruta i mai 2009.
“Men hvorfor er kunstnerne så avhengige av stipendmidler og prosjektmidler fra Kulturrådet og Staten? Kan vi ikke leve av hva vi selger, når vi påberoper oss å være en del av næringslivet? Det blir som å spørre om ikke universitetene greier seg uten statsstøtte, kan de ikke klare seg med inntekter fra studentene? Kunstnerne driver også med forskning, både grunnforskning og anvendt forskning. Vi produserer ikke bare gjenstander for salg, vi befatter oss med selve livet – og for så vidt døden. En levende kunst står også for samfunnskritikk, den stiller spørsmål og utfordrer makten. Relasjonell kunst er et moderne begrep for kunsten som bare eksisterer i forhold til noe, som gjelder i en bestemt sammenheng definert av kunstneren. Mange utstillinger er av en slik karakter at de skal vekke betrakteren eller deltakeren til refleksjon og handling, uten at det betyr at et fysisk kunstverk skal bytte eier.
Ideen om kunst som vare får så mye oppmerksomhet at det tilslører hva det egentlig handler om å arbeide som kunstner.
Kunst som vare
Ideen om kunst som vare er ikke gått helt av moten, og det er selvsagt fint at folk stadig vekk kan kjøpe malerier og tepper til sine private samlinger. Men denne delen av kunstlivet får så mye oppmerksomhet at det tilslører hva det egentlig handler om å arbeide som kunstner.
Amina Bech og Tonje Gjevjon er kunstnere og redaktører i kunstkreditt.no
For at ikke debatten skal flyte ut velger vi å oppsummere hva vi mener gjennom følgende punkter:
1. Vår påstand er at det er kunstnere som finansierer store deler av kunstproduksjonen gjennom sine brødjobber og ektefellers inntekt. Vi har etterspurt et regnstykke for å få klarhet i hvem som finansierer hva, og for å få kunnskap om hva det koster – og hva det avkaster, når staten investerer i kunstfeltet. Dette regnstykket ønsker verken Meisingset eller kulturminister Huitfeldt å bestille, noe som for undertegnede tyder på at både Meisingset og Huitfeldt ønsker at følelser, synsing og antagelser skal få spillerom når det gjelder oppfatninger om hva kunstfeltet koster, eller genererer økonomisk. Hvor er tallene spør vi. Hvor er grunnlaget for de valgene man tar?
2. Det er ikke realistisk å tro at næringslivet eller private aktører vil sponse kunstnerskap av kontroversiell karakter, derfor er dette etter vår mening en uaktuell problemstilling – i hvert fall for de uttrykk som ikke passer inn i stuen (uten at det dermed er sagt at det er noe galt med de uttrykkene som passer inn i stuen).
3. Om Meisingset mener at kunstnere skal finansiere sine produksjoner selv, samt finansiere sin lønn gjennom salg, så kan vi forstå resten av hans resonnement – men da ønsker han i praksis ikke de utforskende og usalgbare utrykkene velkommen.
4. Hvor i kronikken leser Meisingset at vi mener det er et statlig ansvar at vi ikke får honorar ved utstillinger og festivaler? Meisingset har her trukket ut et av punktene under ”Hva med å spørre kunstnere selv – Hvorfor er du fattig?”. Vi henviser i dette punktet til ”arrangøren”. Og som vi har vært inne på tidligere, har fagforbundene ansvar for å utarbeide standardsatser, som den enkelte ”arrangør” så må forholde seg til. Disse satsene må indeksreguleres og økes i tråd med resten av pristigningen i samfunnet. Det er NBK sin oppgave å forhandle frem/sette satser og utstillingsvederlag som jo er et av flere bidrag som kan gjøre det mulig for kunstnere å overleve som kunstnere.
Om kunstnere mener det de driver med er av verdi, må de kreve å få betalt. Ikke i smuler, men i gull.
5. Til punktet der Meisingset trekker frem en sak som har vært mye debattert i billedkunstmiljøet, nemlig at billedkunstnere og kunsthåndverkere i Norsk Kulturråd som eneste fagfelt er utelukket fra å bli tildelt honorar når de får prosjektstøtte.
Meisingset skriver: “Jeg er helt enig i det prinsipielle. Det må være en likestilling mellom billedkunstnere, kunsthåndverkere og medlemmer av andre kulturfelt. Likevel undrer jeg meg. I et forsøk på å oppnå klarhet, snakket jeg med rådgiver Hans Henrik Olsen i Kulturrådets seksjon for billedkunst, som kunne fortelle meg at: ”Vi aksepterer at kunstnere fører opp honorar som en del av utgiftene, selv om vi aldri vil gi støtte til kun honorar.” Har Bech og Gjevjon en referanse for sin påstand?
Dette konkrete temaet var oppe i forrige debatt i Klassekampen; “Toppstyrt kunstfelt”, der det ikke kom en eneste motforestilling eller tilbakevisning fra Norsk Kulturråd da Gjevjon tok opp dette i blant annet “Ansvarsfraskrivelse fra Per Kvist og Kulturrådet”.
Gjevjon har tatt opp dette med rådgiverne i Norsk Kulturråd flere ganger, i telefonsamtaler i forkant av ”Toppstyrt-debatten”, og i etterkant med en av rådgiverne for billedkunstfeltet. Beskjeden har vært klar: Billedkunstnere og kunsthåndverkere kan ikke få midler til honorar når de søker prosjektstøtte. Hva som er årsaken til at rådgiver for fagfeltet billedkunst og kunsthåndverk Hans Henrik Olsen til Meisingset nå sier: ”Vi aksepterer at kunstnere fører opp honorar som en del av utgiftene, selv om vi aldri vil gi støtte til kun honorar”, kan man bare spekulere i. Gjevjon har i dag og i går sendt spørsmålet videre til seksjonsleder og rådgivere for billekunstfeltet, samt direktør Ole Jacob Bull. Norsk Kulturråd har her gitt to helt vidt forkjellige svar på samme spørsmål – og de får selv svare på hvordan dette er mulig.
Men vi lurer jo selvfølgelig på hvor mange søknader Olsen har mottatt der det kun søkes om honorar? For dét er en helt uaktuell problemstilling, som ikke fremstår som noe annet enn et sleivspark.
6. Meisingset: ”Et interessant spørsmål i denne sammenheng kan være hvorvidt støtten bør fordeles med større beløp til færre kunstnere, i stedet for å spres tynt utover veldig mange. Kunne dette bedre på problemet Gjevjon og Bech peker på?”
Dette er jo også noe som har vært luftet tidligere, og til det vil vi si at det i hvert fall ville bedret situasjonen for noen få (færre). Men vi er av den oppfatning av at man burde øke totalsummen så flere uttrykk kunne utvikles og produseres. Større beløp til flere, med andre ord. Om kunstnere mener det de driver med er av verdi, må de kreve å få betalt. Ikke i smuler, men i gull.
Akkurat som man har en reguleringsplan for andre felt, bør regjeringen drøfte og planlegge også innenfor kunstfeltet. En nasjonal, kunstpolitisk plan.
7. Meisingset skriver: ”Samtidig sier Gjevjon og Bech at: ’Ikke sjelden kutter Norsk Kulturråd søkerens budsjett med opptil 75 prosent.’ Mener de da at søkeren får tildelt 25 prosent av totalbudsjettet? Uten at jeg vet det sikkert, ville jeg anta at det er vanlig å få støtte til rundt halvparten eller mindre av et budsjett, også innenfor andre kulturfelt. Og da blir det retoriske grepet ’kutter’ villedende.”
Ja, kutter er sikkert feil begrep, men poenget er at budsjettene man setter opp ikke blir tatt alvorlig. Selv fikk vi dekket 80 000 av en søknadssum på omkring 300 000 – og da må man jo spørre seg om Norsk kulturråd ønsker at man skal realisere prosjektet. For hvem skal finansiere resterende sum? Det vi fikk beskjed om fra Norsk Kulturråd, var at budsjettet er urealistisk. Til orientering: Dette var til en Performancegruppe med syv medlemmer, vi søkte om turnestøtte blant annet til Japan med mer. Det som er urealistisk i våre øyne, er totalbeløpet til billedkunstfeltet, og særlig de avsatte midlene til prosjektstøtte og Statens Utstillingsstipend. Til orientering har Statens Utstillingsstipend stått stille på 3,8 millioner siden 2001. Det er ikke engang indeksregulert. Så da er det klart at man sakker akterut økonomisk.
8. Meisingset skriver under overskriften “Flere kunstnere, mer offentlig støtte”: Oppfatningen om at det å tilby studieplasser er det samme som å sysselsette, deles av kunstner Ingeborg Stana, som var styreleder for Norske Billedkunstnere 2007-2009, noe hun understreker i en Twitter-melding til meg i etterkant av min kritikk av Gjevjon og Bech.”
Det er mulig vi ikke har vært tydelige her, men det vi mener er at man bør ha en plan. Akkurat som man har en reguleringsplan for andre felt, bør regjeringen drøfte og planlegge også innenfor kunstfeltet. En nasjonal, kunstpolitisk plan. Og politikerne bør ta med fagfolk når de ønsker å få oversikt over og kunnskap om feltet.
Poenget vårt med å trekke inn studieplasser, er at i motsetning til andre kunstfelt, der det faktisk eksisterer arbeidsplasser som kringkastingsorkesteret, symfoniorkester, nasjonalteateret, nasjonalballetten og så videre, eksisterer det ikke slike arbeidsplasser for billedkunstnere og kunsthåndverkere. Vi mener derfor at man bør videreutvikle de statlige ordningene som allerede eksisterer, som for eksempel GI (Garantiinntekt) og arbeidsstipender. Disse ordningene gir kunstnerne forutsigbarhet i økonomien, noe som medfører økt fokus og kvalitet i de kunstneriske prosessene – som igjen fører til økt kvalitet på utstillingene som publikum presenteres for. Øker man antall garantiinntekter og arbeidsstipender, så øker man også antallet billedkunstnere og kunsthåndverkere som kan arbeide som det de er utdannet til.
At det utvikles relaterte deltidsjobber innefor kulturfeltet, der kunstnere kan jobbe i for eksempel 20-50-prosentstillinger, er det vel ingen som er mot, men det må ikke gå på bekostning av statlige ordninger som i bunn og grunn er gode om man bare videreutvikler og moderniserer ordningene.
- Amina Bech og Tonje Gjevjon er redaktører for kunstkreditt.no, mail: post@kunstkreditt.no.
Innlegget følger opp debatten om statlig støtte til kunstnere. Først Kristian Meisingsets ”Er kunst bare en statlig strategi?”, som Gjevjon og Bech svarte på i ”Kunstnere må få være profesjonelle”, og siste innlegg var Meisingsets ”Villedende tall og retorikk”.
Tileggskommentar fra AMina Bech og Tonje Gjevjon i forhold til punkt 5.
Gjevjon fikk en telefon fra direktør i Norsk Kulturråd Ole Jacob Bull i ettermiddag. Han sa blant annet at det ikke engang er utviklet honorarsatser for billedkunst- og kunsthånderksfeltet i Norsk Kulturråd, og at han mente denne saken besto i misforståelser.
Det tror vi også – og vi regner med en oppklaring til uken.
Det ser ut som vi at alle er enige om at det er viktig med mer midler til billedkunstfeltet i Norsk Kulturråd så det i praksis kan bli mulig å øremerke honorarmidler til også billedkunstnerne og kunsthåndverkerne. Dette er selvfølgelig en sak for NBK og NK, og som de – så vidt vi vet, også har på sin agenda.
Slik situasjonene er i dag, finnes det altså ikke øremerkede honorarmidler til billedkunstnerne og kunsthåndverkerne i Norsk Kulturråd. Dette må inn – og det gjennom nye friske midler fra Kulturdepartementet. Da kan også søkerne til billedkunstfeltet få ta del i de honorarordningene som de andre fagfeltene har praksis for.
Både ledelsen Norsk Kulturråd og kunstnerne er altså enige om at også Billedkunstnere og Kunsthåndverkere skal tildeles honorar når man blir tildelt midler fra Norsk Kulturråd. Det har ikke vært noen motvilje mot dette i Norsk Kulturråd – tvert i mot, men mangel på midler har gjort at det ikke er mulig å sette av midler til honorarer. Dette kan NBK og NK kreve i sine forhandlinger med Kulturdepartementet.
Vi håper Norsk Kulturråd selv kommer med en uttalse angående denne saken – så alle misforståeler blir ryddet av veien.
Om en ønsker økt statstøtte til billedkunstnere kan det som et alternativ til “nye friske midler fra Kulturdepartementet” ordnes ved omprioriteringer i Kulturrådets allerede romslige budsjett.
Samfunnet oversvømmes allerede i dag av langt mer statsbetalt kunst enn folket synes å ha noe ønske om eller nytte av, spesielt hvis kostnaden – og alternative bruksområder – ble åpent redevist. Hvilken interesse har noen utenfor det kulturindustrielle kompleks for at en norsk “Performancegruppe[sic]” skal turnere i Japan?
Et friskt tre overgår på alle måter de fleste skulpturer. Plant heller et tre!
TIL TG
I naturen ruver fjellene – i hjemmet bagatellene.
Sitat:Eivind Berggrav
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Meisingset and Amina Bech, kunstkreditt.no. kunstkreditt.no said: nå har vi svart Minerva/Meisingsets innlegg "villedende tall og retorikk": http://bit.ly/aLFT46 [...]
For å fortsette der den forrige debatten slapp: Vi kan godt diskutere dagens ordninger, fordeling etc – men når dere ønsker å utvide rammene for kunst er jeg tilbøyelig til å mene at dere gjør kunstnerne (dere selv inkludert?) mer viktige enn de egentlig er. Det blir noe oppstyltet over en formulering som “Kunstnerne driver også med forskning, både grunnforskning og anvendt forskning. Vi produserer ikke bare gjenstander for salg, vi befatter oss med selve livet – og for så vidt døden.”
Javel – men hvor mange bryr seg om det? Kunst kan være viktig som samfunnskritikk, noe alle fengslede opposisjonelle forfattere vitner om, men de kommer i en litt annen klasse enn norske performancekunstnere som reiser til Japan (og debatten om statsstøttte er heller neppe relevant når det gjelder slike opposisjonelle).
Jeg er noe usikker på om dette sitatet var ironisk ment, men det forbauser meg ikke om det er et utrykk for hva dette miljøet virkelig mener: “Om kunstnere mener det de driver med er av verdi, må de kreve å få betalt. Ikke i smuler, men i gull.”
Dette er jo flott, det er altså ikke noen kvalitetsnorm som skal ligge til grunn for støtte, men kunsteren selv.
Det sentrale spørsmålet er da: Hvem er “kunster” ? En som har tatt eksamen fra en kunsthøgskole ? Eller kanskje helst, en som selv anser at man er kunster ? Den bavianen som fikk antatt et maleri på en kunstutstilling i Borås, var det en kunster? Juryen mente i alle fall det.
Hva er kunst ? Prøv selv: http://reverent.org/true_art_or_fake_art.html
Dere sier, med referanse til Statens Utstillingsstipend: “Så da er det klart at man sakker akterut økonomisk.”
Er dere ikke enige i at grafene mine viste at det: 1. Har blitt flere kunstnere, 2. Har vært en økning i offentlig støtte til billedkunst?
Det er forøvrig en mye utbredt misforståelse at hvis man er kritisk til deler av den statlige politikken eller noen kunstneres retorikk, er man også motstander av offentlig støtte til kultur. Jeg kan med glede melde at det er jeg ikke. Jeg er absolutt tilhenger av offentlige midler til kultur, og også billedkunst.
Det vi er uenig om er nok heller hvor langt statens ansvar strekker seg…
Jeg viser til Tonje Gjevjons tilleggskommentar 29. januar. Kulturrådet forvalter prosjektmidler og har ikke øremerkede midler til honorar. Vi har i lengre tid vært oppmerksom på problemet og oppfordrer kunstnere til å synliggjøre det kunstneriske arbeidet ved å føre opp utgifter til honorar i budsjettet når det søkes prosjektstøtte på området billedkunst og kunsthåndverk. Kulturrådet har hatt som hovedregel ikke å fullfinansiere prosjekter, og det er i tillegg et problem at midlene er alt for knappe i forhold til prosjektenes reelle kostnader. Det er en realitet at en rekke kunstnerisk gode prosjekter får avslag, og det er et problem at når det først gis tildeling, så er den i de fleste tilfeller for lav i forhold til søknadssum. Dette går utover både produksjon, formidling av prosjektet og ikke minst honorar til kunstnerne. I 2009 mottok Norsk kulturråd søknader med en samlet søknadssum på kr 103 620 405 på billedkunstområdet, mens avsetningen var på kr 19 829 000. Dette gir en avslagsprosent i forhold til søknadssum på ca 80 %. Kulturrådet har pekt på problemet overfor Kulturdepartementet i budsjettsøknader og gjennom annen dialog. Vi er også i dialog med NBK og NK.
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk kulturråd.
(Lagt inn av redaksjonen på vegne av Bull.)
Meisingset skriver: “Dere sier, med referanse til Statens Utstillingsstipend: “Så da er det klart at man sakker akterut økonomisk.”Er dere ikke enige i at grafene mine viste at det: 1. Har blitt flere kunstnere,
2. Har vært en økning i offentlig støtte til billedkunst?
Gjevjon/Bech sier: Det man også bør informere om er at Statens Utstillingsstipend er et av de stipendene som går direkte til kunstnerne. Når totalsummen på 3.8 millioner ikke har blitt indeksregulert siden 2001- så er vel Meisingset enig i at Statens Utstillingsstipend sakker akterut og at det medfører at kunstnerne får mindre og mindre til utstillingstøtte fra Statens Utstillingstipend?
For å kunne gi et eksempel på hvordan noen av midlene faktisk fordeles i Norsk Kulturråd, har vi gått inn på Norsk Kulturråds tildelingslister og sett på rådsmøtet den 8. og 9. juni 2009.
Totalt tildelt prosjektstøtte ved dette rådsmøtet var kroner 3 632 000,-
Av de som har fått tildelt midler har vi delt dem inn i følgende:
Prosjektmidler direkte til kunstnere/ kunstnergrupper: kr. 1 171 000 som tilsvarer 32 %.
Prosjektmidler til organisasjoner, festivaler, forlag, visningsteder osv: kr. 1 525 000 som tilsvarer 42 %
Prosjektmidler til publikasjoner og manusutvikling, kr. 936 000 som tilsvarer 26 %.
NB! Det er mulig disse tallene ikke er helt nøyaktige, for vi har ikke tilgjengelig de søknadene som er grunnlaget for Norsk Kulturråds egne tall og statistikker – og som er utgangspunktet for våre utregninger.
Men vårt poeng i denne sammeheng er at tallene og statistikkene må analyseres for at man skal kunne finne ut hvilken prosentdel av midlene som går direkte til kunstnerens materialutgifter/ produksjonsutgifter og hvor mye som går til visningssteder, institusjoner- publikasjoner, osv.
Vi er selvfølgelig for at visningssteder, med mer, skal få midler til sine virksomheter- men det er kanskje en idé å heller øremerke midler til de forskjellige gruppene? Hvor mye skal gå til kunstnerne og utvikling av prosjekter, og hvor mye skal gå til visningsteder, seminarer, tekst/ katalog og manusutvikling, osv.
Vi ser at grafene viser at det har blitt flere kunstnere og at det har vært en økning til billedkunstfeltet. Vi skulle likevel gjerne visst hva som var indeksregulering og hva som var reelle “løft” på de grafene Meisingset viser til.
16 millioner til billedkunstfeltet i Norsk Kulturråd i 2009 er likevel vederstyggelig lite. For det er jo ikke bare antallet billedkunstnere som har økt- det er jo antallet kunstkritikere, kurratorer, kunsthistorikere, visningssteder, forlag, tidskrifter osv. Det medfører at det er en økning, også av disse gruppene – som søker billedkunstfeltet om midler og får det, noe også vårt eksempel overfor viser.
Hvor stor del av totalsummen til billekunstfeltet som går direkte til utvikling eller produksjon av kunsthåndverk og billedkunst, i form av midler til kunstnerne, kunne vært interessant å vite i så måte.
Meisingset sier viderere: Det vi er uenig om er nok heller hvor langt statens ansvar strekker seg…
Gjevjon og Bech svarer: Vi mener statens reelle ansvar i denne sammenheng ikke strekker seg i nærheten av en minimumsgrense engang. Tvert i mot som direktør i Norsk Kulturråd Ole Jacob Bull kommenterer overfor, så er realiteten at billedkunstfeltet ikke engang har midler til å honorere kunstnere når de blir tildelt prosjektstøtte. Og når man vet at billedkunstfeltet i 2008 fikk ca. 16 millioner og musikkfeltet nesten 100 milioner så taler det for seg selv.
Det er uheldig for alle innefor kunsfeltet at det i Kulturdepartementet ikke eksisterer tall på hva kunstnere og deres familier sponser kunstfeltet med. De visningsteder, institusjoner, forlag, nettsteder for kunstkritikk og tidskrifter som på forskjellig vis baserer seg på den kunsten kunstnerne selv har betalt for å utvikle og produsere, er ofte ikke engang delfinansiert av staten. At Kulturdepartementet unnlater å bringe inn de investeringene kunstnerne selv bidrar med i regnskapet – og heller ikke har oversikt over sysselsettingen av andre yrkesgrupper hver enkelt kunstner bidrar til, er en av årsakene til at folk tror kunstnere har sugerør ned i statskassa.
Fakta, tall og analyse av tallene vil kunne bringe realitetene på bordet og kanskje endre folks oppfatning av kunstnere.
Til Karsten Elg som sier “Javel – men hvor mange bryr seg om det”?
Tonje og Amina svarer: Kanskje flere enn du tror?
Norge er blant annet kjent i andre lverdensdeler på grunn av Grieg, Hamsun, Ibsen, Munch og andre kunstnere.
Fordi disse kunstnerne utviklet og produserte arbeider, noe også dagens kunstnere gjør. Kommunikasjon mellom forskjellige kulturer er viktig. Her er kanskje kunstnerne viktigere enn noen annen yrkesgruppe.
Det hadde vært fint om du kunne presisere hva du mener med oppstyltet..
Til Arve som sier: “Det sentrale spørsmålet er da: Hvem er “kunstner” ? En som har tatt eksamen fra en kunsthøgskole ? Eller kanskje helst, en som selv anser at man er kunster ?
Tonje og Amina:
Hvem er sykepleier? En som har tatt eksamen fra sykepleierhøgskolen eller kanskje helst en som selv anser at man er sykepleier?
@Tonje og Amina:
Ingressen på denne saken er “Kunstnerne må kreve å få betalt for den verdifulle jobben de gjør, derfor må de statlige støtteordningene videreutvikles.” Og dere skriver at “Vi produserer ikke bare gjenstander for salg, vi befatter oss med selve livet – og for så vidt døden”.
Jeg burde kanskje kalt det pompøst, snarere enn oppstyltet, men poenget er at dere gir kunstnere en viktigere rolle enn de faktisk har. Og hva er det fx en performanceoppsetniing i Japan formidler til nordmenn om livet og døden, som ikke kunne vært formidlet bedre og billigere på andre måter?
Ja, klarer man å formidle noe, når kunst ofte blir så sært at man ikke kan begripe hva det handler om? Jeg har kanskje fordommer, og innrømmeer at jeg ikke akkurat er den stor kunstelskeren – men det skyldes først og fremst at fx anmeldelser av kunstutstillinger og teater i mediene sjelden gir meg lyst til å se det.
Dere nevner noen kjente, store norske kunstnere. Ja, vi har noen, det er utmerket. Men hvor mange små skal vi holde oss med – eller, rettere sagt, hvor mange små skal staten betale for? Folk må naturligvis gjøre hva de vil, de må bare ikke forvente at staten skal betale dem for å utøve hobbyen sin. Dere trekker en parallel til Arve i forrige innlegg; hvem er en sykepleier? Men det viktige spørsmålet er: Hvem trengs? Hva en sykepleier gjør er konkret, nytten av det er utvilsom.
Akkurat hvor grensen for statens penger på kunst bør settes kan vi forsåvidt diskutere – jeg ser også at utøvelse av kunst gjennom fx musikkskoler for barn er verdifullt, og at kunst som symfoniorkestre og opera bør være tilgjengelig for andre enn de rikeste. Det er ikke gitt at dagens fordelingssystem er det riktige (jeg vet egentlig ikke noe om det). Men da bør vi dra ned kunsten fra pidestallen og se på den som en hvilken som helst annen offentlig tjeneste.
Det var et godt forsøk å sammenligne kunstere med sykepleiere. Poenget er at alle oss andre som har en fagutdannelse, inkludert sykepleierne, må konkurrere om jobbene i et fritt arbeidmarked. De som er dyktige gjør karriere og får bedre jobber. Dere mener at så lenge man har tatt eksamen på en eller annen kunstskole, så skal fellesskapet – les våre skattepenger – støtte denne personen økonomisk, helt uavhengig hvilken kvalitet som blir produserert.
Jeg mener at staten har et ansvar for et rikt kulturliv. Denne støtten kan gis på mange andre måter enn å gi generelle almisser til en hel yrkesgruppe.
Artikkelen heter “En nasjonal, kunstpolitisk plan”…
Da kommer ikke akkurat det inflaterte selvbildet og de pompøse flosklene til artikkelforfatterne overraskende.
[...] 07Feb10 There’s an interesting series of articles on how the Norwegian state finance art in Norway at [...]
Hans Abbing in his book “Why are artists poor?” claims, and I think we will find this in the Norwegian funding of the arts as well, that even though we spend more money on the arts than ever before, the artists are still poor. They continue to work for quite small amounts of money and often have second jobs to keep themselves fed and clothed. As Abbing writes: “In general more money spent on the arts per capita- whether its from consumers, donors, or governments – does not raise the average incomes of artists; instead it just increases the number of artists, including a larger number of poor artists per hundred thousand inhabitants, and therefore to more poverty (thesis 43).“
More on my blog: http://helenezs.wordpress.com/2010/02/07/financing-art/
Arve: “Dere mener at så lenge man har tatt eksamen på en eller annen kunstskole, så skal fellesskapet – les våre skattepenger – støtte denne personen økonomisk, helt uavhengig hvilken kvalitet som blir produserert.”
Det er da ingen som sier at alle kunstnere skal støttes. Kunstnere må jo konkurrere om prosjektmidler fra staten, akkurat som arbeidstakere må konkurrere på arbeidsmarkedet. Fagpersonell sitter og vurderer søknadene. Men når først en søknad om prosjektmidler innvilges, må kunstneren også få honorar akkurat som alle andre som jobber på statlige prosjeter, det være seg rikskonsertene eller operaen.
Hvem skal få kalle seg kunstner? Dette er et spørsmål om kompetanse. Ville du akseptere at en ufaglært uten autorisasjon kalte seg sykepleier -og verre- fikk jobb som en? Det kan ikke herske tvil om at en med 4-7 års utdanning innenfor utvikling og produksjon av kunst vil kunne tilby langt mer relevant kunst av mye høyere kvalitet enn noen som helst amatør. Det er fullstendig idiotisk å hevde noe annet, og alle som mener å diskutere problemstillingen kunstnere og statsstøtte på et noenlunde seriøst vis bør legge fra seg slike fordommer.
@Erik:
“Hvem skal få kalle seg kunstner? Dette er et spørsmål om kompetanse. Ville du akseptere at en ufaglært uten autorisasjon kalte seg sykepleier -og verre- fikk jobb som en? ”
Irrelevant sammenlikning. Vi stiller krav til sykepleiere fordi de jobber med folks helse, pasientene kan dø om de gjør feil. Ingen dør om en kunstner gjør feil. Jeg har skrevet en bok som jeg sannsynligvis får utgitt. Kanskje det kommer flere etter hvert. Jeg regner med at jeg da ville kunne kalle meg forfatter, selv om jeg ikke har et eneste studiepoeng i å skrive. I motsetning til sykepleier, som er og må være en beskyttet tittel, kan og bør hvem som helst som driver med kunst kalle seg kunstner.
“Det kan ikke herske tvil om at en med 4-7 års utdanning innenfor utvikling og produksjon av kunst vil kunne tilby langt mer relevant kunst av mye høyere kvalitet enn noen som helst amatør. ”
Vel, de med utdanning produserer mye vissvass også. Hvem skal avgjøre om kunsten er relevant – folket den skal nå ut til, eller de akademisk utdannede kunstnernes akademikervenner?
Poenget er uansett at selv om man har gått på kunstskole i noen år har man ikke dermed krav på at staten skal sørge for at man har inntekt fra kunsten – på samme måte som andre kandidater fra høyere utdanning heller ikke automatisk kan kreve en jobb.