Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: – Det var kanskje bra at Obama begynte å endre ting så raskt. Det var da vanlige folk virkelig våknet og så hvor mye den føderale staten hadde vokst under Bush, og hvor mye mer Obama hadde tenkt at den skulle vokse, sier en av teaparty-aktivistene til Minerva.

I 2009 så vi flere hundre ”teaparties” over hele USA. Noen av dem besto av fem stykker utenfor det lokale postkontoret og andre  samlet (ifølge arrangørene selv) nærmere en million mennesker i Washington, DC. De tar sitt navn etter Boston Tea Party, det berømte ”skatteopprøret” mot britenes særskatt på te i 1773, som dannet opptakten til den amerikanske revolusjonen. Men hvem er egentlig disse te-patriotene?

- Staten er ute av kontroll. Jeg var lei av å sitte og krangle med TVen. Jeg følte at det var mitt borgeransvar å beskytte dette storslagne landet, og grunnloven, og grunnlovens intensjon. Du vet, det er grunnloven som gjør dette landet til hva det er, sier Sharon Ferrell til Minerva.

Ferrell bor i Danville, California, hun er 62, gift, og jobber med helsefakturering. Det har hun gjort i 30 år, mens hun har sett barn bli voksne og få sine egne unger. Hun er en typisk te-aktivist og leder Nor Cal Freedom Fighter som er en av de mange gruppene som er tilsluttet nettportalen Tea Party Patriots.

Nor Cal Freedom Fighter har et aktivt program med månedlige møter der de lærer om grunnloven. Når Californias kongressrepresentanter har vært tilbake i hjemdistriktene sine, har gruppen organisert flere protester, og de gjennomførte en storslagen ”begravelse” for den nye helsereformen, komplett med preken over kisten.

- Jeg har lenge vært forarget på begge partiene, og så kom de med denne helsereformen. Det er ingenting i grunnloven som gir den føderale regjeringen tillatelse til å gjennomføre dette prosjektet i de femti delstatene. De burde ikke en gang ha debattert innholdet i reformen. Den er grunnlovstridig, og det burde vært så langt debatten gikk. Dette var ikke noe annet enn et fremstøt for å flytte mer makt til Washington, sier Ferrell.

Frustrasjonen blant mange amerikanske velgere over voksende statsmakt og budsjettunderskudd har vært til å ta og føle på i flere år. Når politikerne foreslo stimuleringspakken på 787 milliarder dollar begynte ilden å ta fatt i det ulmende kullet. Redningsaksjonen for den amerikanske bilindustrien og forslagene om å regulere klimautslipp gjorde at ilden virkelig blusset opp. Helsereformen startet en storm.

- Det var kanskje bra at Obama begynte å endre ting så raskt. Det var da vanlige folk virkelig våknet og så hvor mye den føderale staten hadde vokst under Bush og hvor mye mer Obama hadde tenkt at den skulle vokse, sier Ferrell.

Gammel mistillit til staten
Dave Weigel, som dekker det republikanske partiet og høyresiden for Washington Independent sier lavere skatter, en begrenset statsmakt, og klar maktfordeling mellom det føderale og statlige systemet er de viktigste temaene for te-patriotene.

Men utenom kjernesakene påpeker han at te-patriotenes agenda er uklar, og at de ikke helt vet hva de står for. – De hadde ingen mening om kvotehandelssystemet for klimagasser før Fox fortalte dem hva som var riktig.

- Amerikanerne har alltid hatt en tradisjon med uavhengighet fra og mistillit til staten. Dette er en grasrotbevegelse for økonomisk konservative som føler at ingen av de to store politiske partiene har gjort nok for å begrense omfanget på den føderale staten, sier Weigel.

Det er likevel vanskelig å se hvordan vanlige velgere, som ikke har vært politisk aktive tidligere, plutselig klarer å organisere gigantiske protester i Washington, DC. Progressive mediesynsere ropte “kunstgressrøtter”, og gjorde det de kunne for å marginalisere deltagerne. En måte å gjøre dette på var å konsekvent omtale dem som “teposer.” Den engelske utgaven av dette ordet er en seksuell slang. – Det er velfinansierte grupper som har forsøkt kunstgressbygging i Washington i årevis uten særlig suksess, sier Weigel.

Lederløs, men ikke uten organisering
De siste årene har flere av de amerikanske tankesmiene organisert aktivistorganisasjoner, separate fra tankesmien. Denne delingen er nødvendig i forhold til den amerikanske skattelovgivningen, men gjorde også at det lå et rammeverk til rette for å kunne gi te-patriotenes protester en formell ramme. De viktigste av disse gruppene er FreedomWorks, Americans for Prosperity, og National Tax Payer’s Union.

- Bevegelsen har gjæret i årevis. Helt siden George W. Bush ødela den siste støtten han hadde i velgerbasen. Dersom du sier at prinsippene for et fritt market ikke funker når du er midt i en nedgangsbølge, når tror du på dem da, sier Adam Brandon, pressetalsmann for FreedomWorks.

FreedomWorks var vertskap for en gruppe på 60 te-patrioter denne helgen. De var i Washington for å diskutere de viktigste sakene i 2010, samt hvilke kandidater te-patriotene bør støtte i høstens kongressvalg. Den neste store nasjonale protesten er 15. april, som er innleveringsfristen for selvangivelse i USA.

- Dette er en lederløs bevegelse. Den kontrolleres ikke av en organisasjon, eller av en leder. Denne mangelen på sentralisert kontroll er en styrke. Dersom en del av bevegelsen snubler, så ramler ikke hele gjengen. Det er forskjellen på valgbevegelsen Obama skapte, og Teaparty-bevegelsen. Nå som Obama snubler vet ikke valgbevegelsen hans hvordan de skal forholde seg til det, sier Brandon.

Weigel dro også en sammenligning mellom Obama og te-patriotene. De færreste hadde trodd at Obama kunne overvinne den politiske valgmaskinen som Clinton hadde bygget, sier han. Obama klarte likevel å gjøre dette gjennom å nå uavhengige aktivister spredd rundt i systemet via sosiale medier. Te-patriotene er en lignende gruppe uavhengige aktivister, som ikke har deltatt i partiaktivisme tidligere.

- Det er ingen tvil om at sosiale medier er en faktor. Det har senket kostnaden for å gå inn i markedet til et minimum. Vi kunne ikke ha bygget denne desentraliserte bevegelsen for tyve år siden. Vi kunne ikke en gang ha gjort det for to år siden, sier Brandon.

Triumf i Massachusetts
Te-patriotene har fått skylden for valgseieren til Scott Brown i Massachusetts, selv om de selv har nølt med å ta på seg æren. En av de som brukte tid på å ringe velgere på Browns vegne var Maggie Siegmund fra St. Joseph, Missouri. – Jeg var sjokkert over valgresultatet i en delstat som tradisjonelt stemmer demokratisk. Vi har sendt donasjoner, deltatt i telefonbanken. Det har vært stor entusiasme for Brown lokalt, sier Siegmund.

Siegmund er 72, jobber med helseadministrasjon, og er fortsatt i full jobb. Hun bor i et av de idylliske, renoverte victorianske husene i St. Joe, . St. Joe er en småby en time nord for Kansas City. Hun dro på den store protesten ved Liberty Memorial 15. april i fjor, etter å ha hørt om det på et lokalt talkshow. – Jeg dro med ektemannen min, og flere venner. Vi hadde en flott dag, og det var rundt 5.000 andre der som var bekymret over de samme tingene som meg, sier Siegmund.

Etter å ha kjørt frem og tilbake til organiseringsmøter med andre te- patrioter i Kansas City bestemte Siegmund og en venninne seg for å starte en egen organisasjon i St. Joe. 180 stykker møtte opp på det første møtet, men det er blitt litt færre ettersom det er blitt kaldere. Hun regner med at dette vil ta seg opp igjen utover våren.

Hennes gruppe har organisert to protester, en av dem mot helsereformen. På møtet i februar skal de planlegge deltagelse i Kansas City på skattedagen, og snakke om hvilke kandidater de har lyst til å støtte. – Dette er definitivt en grassrotaksjon. Folk har tatt kontakt med oss, og vi vet at noen av dem har vært agenter for partiene. Vi sier alltid at du er mer enn velkommen til å bli med i vår gruppe, men vi kommer ikke til å delta i din, sier Siegmund og ler.

Som resten av søskenflokken har Siegmund alltid vært en aktiv, men uavhengig velger. Det samme gjelder hennes to sønner, begge tidlig i 40- årene. Den yngste har vært tre runder i Irak. Hennes far, som var førstegenerasjons innvandrer fra Irland stemte alltid demokratisk. – Far var en hardbarket demokrat. Men om han hadde levd lenge nok til å se hva det demokratiske partiet i dag, så ville han vært forferdet, sier Siegmund.

Hun drev selv valgkamp for Ross Perot i 1992. Også den gangen var den populistiske stemningen mot Washington og økende budsjettunderskudd sterk. Hun sier de fleste i hennes gruppe vil ha lavere skatter, mindre statlig inngripen, at den føderale regjerningen skal slutte å drive bilprodusenter, og la den amerikanske grunderånden få lov til gjøre det som skal til for å få økonomien tilbake på skinner.

- De har misbrukt skattepengene våre. Om jeg hadde styrt mitt hushold slik som politikerne fra kommunenivå og opp styrer den offentlige økonomien, så hadde jeg vært konkurs for mange år siden! Jeg har regnet på det, og onkel Sam kommer til å ta rundt halvparten av mine inntekter i år, sier Maggie Siegmund.

Høyresidens medier – og Glenn Beck
Weigel mener at høyresidens medier har vært svært flinke med å formulere en kritikk av demokratene. Medier som World Net Daily, talk radio, National Review, og Fox News har virkelig helt bensin på velgernes misnøyebål. Det er ikke mulig å overvurdere Glenn Becks innflytelse.

- En mediafigur har blitt et samlepunkt for opposisjonen under hver av de tre siste politiske periodene i USA. Rush Limbaugh var først ute, så var det Michael Moore, og nå er det Glenn Beck. Mange i Washington synes han er en bajas, men han er vel ansett utenfor det politiske etablissementet. Jeg har sett at mange europeere sliter med å forstå rollen hans, sier Weigel.

Glenn Beck deler mange trekk med te-patriotene. Han er uavhengig, har bakgrunn fra den arbeidende middelklassen, og er opptatt av grunnlovens rolle i amerikansk politikk. – Det virker som om Glenn Beck har fordypet seg grundig i amerikansk historie og i grunnloven, sier Siegmund.

• Lene Johansen er frilanser bosatt i Philadelphia, PA. Mer av hennes arbeid finnes på http://www.lenejohansen.com.

Ingressfoto: Sage Ross. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen, versjon 1.2 eller senere.