Det er tydelig at norsk offentlighet har lært mye siden Muhammedkarikaturene først ble publisert, og en ytterligere presisering av den grunnlovsfestede retten til religionskritikk er ikke nødvendig.
Jordskjelvet som ble utløst av Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten, har fått et etterskjelv av middels styrke. I norsk sammenheng har rystelsene vært beskjedne, men merkbare. De holdningene som målbæres i norske medier, er blitt mer reflekterte og nyanserte enn de var. Det viser at det har funnet sted en læringsprosess.
Ingen åpning for kompromisser
Det viktigste som har skjedd siden de første rundene med rabalder rundt karikaturstriden her på berget, er at blasfemiparagrafen er blitt borte. Når det kunne skje praktisk talt støyfritt, skyldes det først og fremst Regjeringens forhastede og lite gjennomtenkte forsøk på å sikre den fortsatt plass i lovverket i modernisert utgave. Når dårlige lovforslag fremmes på det dårligst tenkelige tidspunkt, har det en egen evne til å skape bred politisk oppslutning om å velge motsatt kurs. Samtidig har dyrekjøpt erfaring med enkelttilfelle av vold og trusler om vold mot forfattere, journalister, redaktører og forleggere gjort det stadig mer innlysende at det er nødvendig å markere at det ikke finnes noen åpning for kompromisser når det gjelder samfunnets vilje til å verne om ytringsfriheten.
Når dårlige lovforslag fremmes på det dårligst tenkelige tidspunkt, har det en egen evne til å skape bred politisk oppslutning om å velge motsatt kurs.
For å markere dette har Venstre fremmet et forslag om å forandre Grunnlovens § 100 ved eksplisitt å skrive inn retten til religionskritikk. Dersom forslaget skulle oppnå tilstrekkelig støtte når det kommer opp til behandling i neste stortingsperiode, vil § 100 for fremtiden slå fast at ”Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen, RELIGIONEN og hvilkensomhelst annen Gjenstand ere Enhver tilladte”. Begrunnelsen fra forslagsstillernes side er at det ikke er tilstrekkelig at straffebestemmelsene knyttet til blasfemi er fjernet. Det er nødvendig å gå et skritt videre ved å synliggjøre retten til religionskritikk i Grunnloven.
Presisering unødvendig
Intensjonene bak forslaget er det ikke vanskelig å slutte seg til. Ikke desto mindre melder det seg umiddelbart noen motforestillinger. For det første er dagens § 100 den grundigst gjennomarbeidede av alle paragrafer i Grunnloven, og ordlyden er resultat av en omfattende politisk prosess, der alle relevante hensyn er omhyggelig avveiet i forhold til hverandre. For det annet kan det virke lite logisk å bryte opp den nedarvede formel ”Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand” ved å føye inn nye ledd som skal spesifisere særskilte tema eller områder. Det vil lett kunne invitere til nye fremstøt for å synliggjøre formål som ønskes tillagt en særlig vekt ved å hente dem ut av sekkebetegnelsen ”hvilkensomhelst anden Gjenstand”. Uten at det er tilsiktet, kan det lett føre til en devaluering av denne.
Det er grunn til å tenke seg godt om før man begynner å operere inn nye spesialbestemmelser knyttet til stikkordet religion i Grunnloven.
I tillegg kan det være verdt å minne om at det tverrpolitiske forliket om stat og kirke innebærer at Stortinget i løpet av denne perioden skal ta stilling til forslag om omfattende grunnlovsendringer. Når disse er vedtatt, vil det ikke lenger finnes noe eget kapitel om religion – nåværende kapittel A har overskriften ”Om Statsformen og Religionen” – og det vil heller ikke finnes noen ”Statens offentlige Religion”. Riktignok kan det hevdes at det religionsbegrep Venstre i neste omgang ønsker å skrive inn i § 100, har et annet innhold enn det som kommer til å forsvinne ut av Grunnloven i denne stortingsperioden. Men det er ikke desto mindre grunn til å tenke seg godt om før man begynner å operere inn nye spesialbestemmelser knyttet til stikkordet religion i Grunnloven.
Sivilisert samkvem
I og med den avklaring som skjedde i tilknytning til debatten om blasfemiparagrafen, er det knapt noe behov for ytterligere tiltak av lovgivningsmessig art når det gjelder å sikre at ytringsfriheten også omfatter retten til kritikk av religion og livssyn. At det er behov for å styrke kunnskapen om hva ytringsfriheten innebærer og bevisstheten om hvilken verdi den har, er derimot hevet over tvil.
I og med den avklaring som skjedde i tilknytning til debatten om blasfemiparagrafen, er det knapt noe behov for ytterligere tiltak av for å sikre
ytringsfriheten
At det ikke lenger finnes noen rettslig hjemmel for å påberope seg samfunnets maktapparat for å straffeforfølge ytringer enkeltindivider eller grupper opplever som religiøst krenkende, innebærer naturligvis ikke noen tilskyndelse til å ta i bruk sterkest mulige virkemidler for å fremkalle den slags følelser. Det innebærer bare at det gjelder de samme uskrevne normer for sivilisert samkvem mellom mennesker på dette som på alle andre livsområder.
Samt at ingen krenkede følelser kan brukes som begrunnelse for at noen tar seg til rette ved å bruke vold eller trusler om vold mot andre mennesker.
- Inge Lønning (f. 1938) er tidligere stortingsrepresentant fra Høyre.
