Det er på tide med en prinsipielt forankret abortlov. Retten til å avbryte svangerskap bør utvides til 24. uke.
Jeg leser en interessant bok, skrevet av Jeffrey Toobin, med tittelen The Nine. Den handler – tross tittelen – ikke om Tolkiens ringskrømter, men om de ni dommerne i USAs Supreme Court. Som kjent er adgangen til abort i USA i hovedsak forankret i to avgjørelser fra The Supreme Court (SC). Den første er Roe v. Wade fra 1973 og den andre er Planned Parenthood v. Casey (1992). (For ikke å overforenkle må det nevnes at det er avsagt en rekke andre dommer av SC i abortspørsmålet. Adgangen til abort og statenes og føderale myndigheters adgang til å innskrenke abort, må derfor også tolkes på bakgrunn av disse.) I Norge hviler retten til selvbestemt abort på abortloven fra 1975.
Mange innvendinger
Det kan innvendes at de amerikanske avgjørelsene har et dårligere demokratisk fundament enn den norske abortloven. Særlig sett hen til hvordan amerikanske høyesterettsdommere ”velges”. Imidlertid er de amerikanske avgjørelsene i det minste av prinsipiell karakter; og dét er en karakteristikk som ikke passer for vår lov om svangerskapsavbrudd. Noe upresist er det slik at levedyktighet utenfor morens liv er skjæringspunktet for abort i USA. Det gir en rett til selvbestemt abort innenfor et tidsrom på 24 uker, eller seks måneder. Etter vår abortlov § 2 (2) er retten til selvbestemt abort satt ved tolvte svangerskapsuke, eller tre måneder. Mot denne regelen er det en rekke innvendinger.
Hvorfor akkurat tolv uker? Hvorfor ikke ni og en halv, eller femten og tre kvart? Hva er så spesielt med disse tolv ukene i livmoren?
Det mest iøynefallende er – etter mitt skjønn – at tolvukersregelen ikke er prinsipielt begrunnet i forarbeidene. Den er for eksempel i Ot.prp. 38 (1974-1975) begrunnet med ”fosterets graderte rettsvern”. Dette innebærer at fosterets biologiske utvikling er avgjørende for dets krav på rettslig beskyttelse. Dess lenger ut i svangerskapet man kommer, jo sterkere er fosterets krav på liv. Men hvorfor akkurat tolv uker? Hvorfor ikke ni og en halv, eller femten og tre kvart? Hva er så spesielt med disse tolv ukene i livmoren? Ja, til og med så spesielt at det bestemmer om en kvinne har rett til å bestemme over egen kropp eller ikke? Forarbeidene gir ikke svar. Dersom vi følger argumentet helt ut, er retten til liv knyttet til hvor stor hjernen din er på et gitt tidspunkt under svangerskapet. Til sammenligning er de levende firbente dyr vi vanligvis spiser, bedre utrustet enn et foster på dette stadium i utviklingen.
Slutningen fra dette er at forarbeidene anser mennesket som noe helt spesielt, og at sammenligningen med for eksempel en hund ikke er gyldig, fordi disse er inkommensurable størrelser. Dette er jeg enig i, men det begrunner ikke nærmere at tolv uker skal være et skjæringspunkt. Det er ingen prinsipiell kjerne i tolv uker, og fristen fremstår etter gjennomlesning av forarbeidene som et kompromiss mellom to steile parter. En annen sak er at enn abortlov ikke akkurat glir gjennom voteringer i Stortinget, og at loven av 1975 nødvendigvis måtte være et kompromiss. Dét argumentet bør likevel ikke lenger være avgjørende for at vi p.t. har en uprinsipiell abortlov. Ikke dermed sagt at lovens løsning historisk sett er forståelig og nok var uunngåelig.
Trenger prinsipiell forankring
Et argument for tolvukersregelen som også kommer frem i forarbeidene, er at kvinnen innen de tre månedene har hatt tid til å tenke seg om. Hvorvidt kvinnen har hatt tid til å områ seg innen et fastsatt tidsrom, er dermed også avgjørende for om hun selv skal få bestemme over sin egen kropp i de neste seks månedene. Setningen foran har som premiss at kvinnen har selvbestemmelse så lenge fosteret hun bærer er avhengig av henne for å leve, som er situasjonen slik jeg ser det. Inntar man det motsatte standpunkt, vil den rettslige beskyttelsen oppstå allerede fra befruktningen; retten til liv er ubetinget. Og når vi først er inne på det: Det er ikke alle som vil oppdage at de er gravide innen tolv uker; gjennombruddsblødninger kan forekomme, og hvem har ikke lest den klassiske VGeske: ”Fødte i do – trodde det var en …”?
Poenget er at loven er et mellomstandpunkt uten prinsipiell forankring, og at lovteksten umyndiggjør kvinnen
En annen side av samme sak – abortloven – er nemndsbehandling (to leger) når kvinnen ikke har fremsatt begjæring om abort innen tolvte uke. Ordningen fungerer sikkert fin-fint i praksis, ved at det sannsynligvis aldri skjer avslag på begjæring om abort, men prinsippet om, og ydmykelsen ved, denne nemndsbehandlingen er etter mitt syn uakseptabel. I tillegg har kvinnen plikt til å motta informasjon vedrørende sitt valg om å avslutte svangerskapet. Det standpunkt hun har kommet til på egenhånd er tilsynelatende ikke godt nok. Igjen en undergraving av kvinnens selvstendige valg til selvbestemt abort. At hun skal ha krav på informasjon – slik loven også gir anvisning på – er selvsagt.
Jeg har lite nøyaktig kunnskap om hvordan loven i praksis fungerer. Hvorvidt nemndene gir rutinemessig innvilgelse, og om abort etter tolvte uke derfor er en smal sak. Det er heller ikke poenget. Poenget er at loven er et mellomstandpunkt uten prinsipiell forankring, og at lovteksten umyndiggjør kvinnen (noe som også var innvendingene mot den tidligere Lov om svangerskapsavbrott i visse høve fra 1960). Etter mitt syn er de eneste to prinsipielle standpunktene 1) retten til liv er beskyttet fra befruktningen eller 2) retten til liv er beskyttet fra det tidspunkt da fosteret (potensielt) er levedyktig utenfor livmoren, levedyktighetskriteriet. I USA er grensen satt ved 24 uker, og det viser seg at denne grensen ennå er holdbar. Medisinske fremskritt har så lang ikke medført at fosterets levedyktighet inntrer tidligere (de siste ti årene). Man kan si mye om USAs Supreme Court, men i alle fall er de prinsipielle i dette spørsmålet. Selv om det ikke er gitt at Roe v. Wade blir opprettholdt, er den inntil videre ikke overruled.
- Karianne F. Aa. Lundgaard (f. 1985) er utdannet journalist fra Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun er tidligere politisk leder i DKSF, aktiv i studentpolitikken og går på 4. avdeling ved Det juridiske fakultet på UiO.
Hva med å kakke ungen i hodet etter at den er kommet ut? En baby klarer seg ikke på egen hånd – den er ikke levedyktig (finner ikke mat og husly selv, osv.).
Et foster kan begynne å sutte på tommelen fra uke elleve, og ser veldig menneskelig ut på ultralydbildet. Uke tolv er mer enn sent nok å ha muligheten til å ta livet av det. “Retten til å bestemme over egen kropp” – det er andre involverte i en graviditet enn bare hun som går å bærer på den lille tassen.
Merkelig valg av kampsak, forøvrig.
Selv om jeg er sterk tilhenger av den (fra vårt perspektiv) utvidede grunnlovsmessige prøvelsesretten de føderale domstolene har, er jeg slettes ikke sikker på om man bør håpe på et mer prinsipelt begrunnet abortregelverk i Norge. Tidfestingen i Norge er et komprimiss som de fleste (egentlige) amortmotstandere også kan akseptere. En tidfesting som i USA tror jeg har potensiale til å gjenopplive en debatt vi i Norge – i motsetning til USA – stort sett har lagt bak oss, uansett hvor prinsipielt begrunnet den måtte være.
Videre synes jeg vel at fokuset for konservative i et såpass rettighetsfokusert samfunn som Norge heller bør være å påpeke de plikter som medfølger enhver rettighet, og jobbe for at antallet uønskede graviditeter reduseres. For å omskrive (?) en kjent kvinnelig norsk blogger; jeg er for selvbestemt abort, men har ingen illusjoner om hva abort egentlig innebærer.
Abort er vanskelig for alle som er opptatt av prinsipper; men jeg slutter meg ikke her til kravet om prinsippenes renhet. Levedyktighetskriteriet er selvsagt en mulig knagg å henge et prinsipp på, men i spørsmålet om livets verd og menneskets sjel blir også det rimelig tilfeldig. Saken er vel den at for mange av oss er det en slags (almen retts-)oppfatning at menneskeverdet begynner å ta form en gang under svangerskapet, men det er umulig for oss å si akkurat når.
Obamas ofte kritiserte uttalelse om temaet treffer egentlig ganske presist: Skråsikkerhet om hva menneskeverd er og når det begynner er “above my pay grade”. Og selv med min moderate stipendiatlønn tror jeg det er sant for flere.
Vi kan ikke av den grunn la være å ha et regelverk. 12 uker kan selvfølgelig fra et strengt prinsipielt ståsted virke arbitrært og tilfeldig, og kanskje litt konservativt (i forhold til dine 24), men ethvert standpunkt utenom full motstand mot abort vil ha et innslag av noe arbitrært. Det er imidlertid ikke det samme som at det er galt: Det er et forsøk på å utøve skjønn i det som er en ualminnelig vanskelig materie etisk.
Til info: I fjor ble det utført tre aborter etter 23 uke, og fire i uke 22. (av totalt 16.054 totalt)
http://www.fhi.no/dokumenter/f00277759c.pdf
(s. 14)
Sammenligner man med statistikken på s.15 over antall behandlede søknader ser man at det store flertallet får innvilget søknaden i uke 13 og 14, mens langt de fleste får avslag sent i svangerskapet. Man kan således redusere mye av “fornedrelsesargumentet” ved å øke grensen fra 12 til 14 eller 15 uker.
Forøvrig finnes det barn som har overlevd i uke 21, og uke 24 gir en 50/50 sjans for å overleve.
http://en.wikipedia.org/wiki/Preterm_birth#Mortality_and_morbidity
Oppsummert vil uke 24 bli en ekstrem overgang fra dagens ordning og vi vil være alene i verden om en slik praksis.
Se forøvrig:
http://en.wikipedia.org/wiki/Late-term_abortion
Forøvrig slutter jeg meg til Chr.E hva angår at fokuset bør rettes mot de plikter som følger med en rettighet. Forsøk å få ned det totale antallet aborter uten å stigmatisere. Økende aborttall er emm. enda et eksempel på at vi som samfunn har en stadig synkende tolleranse for avvik. (Se bare på statistikken over antall aborter utført etter at det er påvist kromosomfeil eller arvelig sykdom)
Om 200 år kommer man til å se tilbake på abort på samme måte som vi ser på slaveri. Et komplett umoralsk barbari.
For konservative bør begrepet frihet under ansvar tillegges betydelig vekt i abortspørsmålet. Jeg finner derfor ingen konservative argumenter for å utvide selvbestemmelsesretten, snarere tvert imot.
Det rene prinsipp er vel og bra
Men i kompromisset må man gi og ta
Det skal man ikke kimse a´
Anbefaler alle å lese:
http://www.amazon.com/Architects-Culture-Death-Donald-Marco/dp/1586170163/ref=sr_1_2?ie=UTF8&s=books&qid=1265143766&sr=1-2
Til de som ønsker innsikt i den grusomme virkelighet som abort er:
http://www.abortionno.org/gap.html
Abort kan vel samanliknast med folkemord. Sidan det er utført omlag 14 000 abortar årleg i snitt etter 1978, blir det 447552 menneske som er abortert. Truleg ville ein del av desse fått eigne born i dette tidsrommet, så talet skulle vel vore noko høgare. Desse utrydda borna utgjer ein tidel av dagens innbyggjarar i Noreg, så me kan vel faktisk med rette bruka ordet desimering.