Fortsatt rekordvekst i Kina. Man bør ikke stole på tall fra totalitære diktaturer. Sovjetunionen var jo en suksess det og gjennom hele 1980-tallet.

Dessuten BRIC (Brasil, Russland, India og Kina med 3 mrd innbyggere er en mindre/like stor økonomisk faktor en 300 mill amerikanske forbrukere (trekk ut forretninger, non-profits og myndigheter i USA). Litt av en trussel gitt!

http://www.voxeu.org/index.php?q=node/4026

det er ikke bra å fornærme 1,3 milliarder kinesere unødvendig. Om det er riktig, og nødvendig, kan det imidlertid forsvares å fornærme de kinesere som blir fornærmet av at man møter Dalai Lama. Jeg håper jeg hadde ment det samme om det bodde flere kinesere i Norge – og jeg håper jeg hadde vært i stand til å forklare en del av dem hvorfor det å møte Dalai Lama hverken er en trussel mot Kina, eller – og viktigst – en fornærmelse av kinesere. Den moralske vurderingen av hvorvidt det er riktig å møte en bestemt person, endrer seg ikke vesentlig av at noen blir fornærmet: hadde vi oppfattet fornærmelsen som vel begrunnet, ville vi tatt hensyn til argumentene allerede på forhånd. Truslene fra det fornærmede Kina påvirker dermed i hovedsak den realpolitiske vurderingen av å gjennomføre et møte. Slike vurderinger er viktige – men hvis andre land driver med realpolitikk, vel, da må vi også gjøre det.

Å møte Dalai Lama innebærer ikke noe forsøk på å gjøre Tibet til en vestlig buffer, selv om mange i Beijing oppfatter det slik. En slik buffer ville heller ikke ha noen meningsfull økonomisk, militær eller strategisk betydning for Vesten. Du er sikkert også kjent med at den kinesiske overtagelsen av Tibet ikke skjedde helt fredlig, og at det har vært tildels voldelig undertrykkelse av befolkningen der. Selv om vi ikke kjemper for tibetansk selvstendighet, er det ingen grunn til at vi ikke skal møte flere sider i en slik sak, og lytte til hva de har å si. Vestlige politikere møter opposisjonsledere, menneskrettighetsaktivster, opprørsledere og geriljaledere, moderate og fundamentalister over hele verden. At akkukrat fredsprisvinneren Dalai Lama skulle være off limits, henger ikke på greip. Jovisst: Kina ser det annerledes. Mitt poeng er at, jo, vi bør ikke unødig provosere, men det er heller ingen grunn til at vi skal føye oss etter en kinesisk, delvis paranoid oppfatning, om et område hvor de har stått for betydelige menneskerettighetsbrudd.

jeg er kjent med situasjonen i Taiwan, det er en av grunnene til at jeg sier at det er et betydelig vanskeligere og mer usikkert argument. Under DPP ville argumentet vært sterkere. Uansett er det mulig å anerkjenne både Kina og Taiwan, uten at det innebærer et bestemt syn på hvorvidt de to landene senere finner sammen. Det er i all hovedsak frykten for kinesiske reaksjoner, snarere enn andre etiske eller politiske vurderinger, som fraholder flere land fra å anerkjenne Taiwan.

Taiwan har selvsagt ikke alltid vært et eksemplarisk land. Chiang Kai-Sheks stormannsgale og autoritære styre var ikke noen aktverdig kandidat å støtte. Men i dag er Taiwan et demokrati. For noen betyr det lite, og man konstruerer narrativer om vestlige buffere, strategiske spill, frikoblet fra underliggende moralske spørsmål om legitimt styre og legitime internasjonale relasjoner – det er et spill vi kjenner godt fra Russlands “nære utland”, i Baltikum, Kaukasus eller andre steder. Men for noen av oss er fortsatt ideen om demokrati viktig. Å støtte den demokratiske ideen i Taiwan mener jeg derfor uansett er riktig. Om det i dagens situasjon innebærer anerkjennelse, er et annet og vanskeligere spørsmål.

Tibet og Taiwan har i 100 år blitt brukt mot Kina av vestlige makter for å få “buffersoner” på Kinas dørstokk. Og om du ikke har fått det med deg, så har Taiwan valgt det kinesiske nasjonalistpartiet KMT som sin regjering og de ønsker slett ikke at Taiwan skal bli anerkjent som noen selvstendig stat, men ser på KMT som det rettmessige partiet for hele Kina.

Man kan jo bare nevne Wilderssaken, der aktoratet sier rett ut at det hjelper ikke om Geert Wilders sier sannheten, det viktige er hvorvidt folk føler seg krenket.

Eller hva med den irske loven mot blasfemi, der man kan bøtelegges 25000 Euro for å såre religiøse følelser? Vår egen rødgrønne regjering forsøkte å innføre et lignende makkverk.

Eller hva med forsøkene på om overgå det sveitsiske demokratiske vedtaket mot minaretbygging?

Hva med dommen mot Birgitte Bardot for islamhets?

Hvorfor skulle kinesere, afganere og irakere være mottagelige for vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet, når denslags avvikles i rasende fart i våre egne vestlige land, AV VÅRE “LEDERE”?