Autoriteten til FNs klimapanel er alvorlig truet gjennom en serie avsløringer av feil i rapportene og i den underliggende prosessen. IPCCs rapporter er ikke hellige bøker, og må alltid underlegges kritisk vurdering.
Fredrik Gierløff utfordret hos Minerva mandag FrP til å svare på hva partiet bygger sin klimapolitikk på. Det er et godt spørsmål som jeg overlater til FrP. Men i prosessen synes jeg Gierløff hopper for lett over at IPCCs troverdighet er blitt alvorlig undergravd i løpet av de siste månedene.
Særlig britisk presse har avslørt en rekke eksempler på at IPCC-prosessen har gitt åpning for politisert seleksjon av data, og bruk av kilder som ”passer” for det underliggende budskapet, men langt fra er solide. Særlig har de britiske kvalitetsavisene Telegraph og Times gått i spissen med kritiske reportasjer og faktasjekk. På søndag leverte Telegraph følgende dom:
In its zeal to persuade the world of the catastrophic consequences of man-made global warming, the IPCC has lost both its objectivity and the trust of the public.
Som spaltisten Christopher Booker skriver i Daily Telegraph, er aktivist-organisasjoner som Greenpeace og WWF mye sitert i IPCC-rapportene. Greenpeace er sitert åtte ganger og WWF enda flere. At Greenpeace mener noe, sier ingenting om sannhetsgehalten, men husk at IPCCs talsmenn hele tiden lager et nummer av at alle påstander i IPCC-rapportene skal være basert på peer-reviewed forskning. Disse aktivist-rapportene er ikke det, og skal derfor ikke brukes som primærkilder.
Nedenfor går jeg gjennom et knippe ferske presseoppslag, hovedsakelig fra britiske kvalitetsaviser, altså ikke typisk klimaskeptikere, eller ”klimafornektere” som Gierløff i et anfall av bibeltro stemplingsteknikk velger å kalle fritenkere.
Isbreene i Himalaya
For et par uker siden avslørte Sunday Times at IPCCs påstand om at isbreene i Himalaya ville forsvinne innen 2035 var basert på svært mangelfull forskning, ja knapt nok forskning i det hele tatt. Dette skjedde etter at klimaskeptiske bloggere hadde gravd i saken i lang tid.
Ikke bare ble påstanden tatt med uten å være peer-reviewed, men på tross av sterk kritikk fra ledende forskere, slik Sunday Times skrev om sist søndag. Det er også indikasjoner på at den var med i IPCC-rapporten mot bedre vitende. Den ansvarlige for denne delen av IPCC-rapporten forklarer at han visste at påstanden ikke var peer-reviewed og hvordan han synes det er naturlig at IPCC jobber til Daily Mail.
We thought that if we can highlight it, it will impact policy-makers and politicians and encourage them to take some concrete action.
IPCCs formann, Rajendra Pachauri, har benektet at han kjente til feilen før helt nylig, men som miljøredaktøren i Times har beskrevet: Han ble i virkeligheten gjort oppmerksom på den av en journalist i forskningsmagasinet Science allerede i november, uten å gjøre noe med det.
Verre er det at Pachauri i begynnelsen av januar, lenge etter at han ble gjort oppmerksom på dette, fastholdt feilen, og til og med beskrev en rapport indiske forskere, utgitt av den indiske regjeringen som påpekte at IPCC tok feil, for “voodoo science”. Slik snakker ikke en som er opptatt av å søke sannheten.
Regnskogen i Amazonas
Sunday Times skrev 31. januar om hvordan IPCC brukte stoff fra aktivistorganisasjonen WWF.
A startling report by the United Nations climate watchdog that global warming might wipe out 40% of the Amazon rainforest was based on an unsubstantiated claim by green campaigners who had little scientific expertise.
The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) said in its 2007 benchmark report that even a slight change in rainfall could see swathes of the rainforest rapidly replaced by savanna grassland.
The source for its claim was a report from WWF, an environmental pressure group, which was authored by two green activists. They had based their “research” on a study published in Nature, the science journal, which did not assess rainfall but in fact looked at the impact on the forest of human activity such as logging and burning. This weekend WWF said it was launching an internal inquiry into the study.
Mer om denne saken her.
Flere naturkatastrofer
Times forskningsredaktør Jonathan Leake skrev 24. januar om hvordan IPCC feilaktig koblet global oppvarming og økende frekvens i naturkatastrofer.
It based the claims on an unpublished report that had not been subjected to routine scientific scrutiny — and ignored warnings from scientific advisers that the evidence supporting the link (was) too weak. The report’s own authors later withdrew the claim because they felt the evidence was not strong enough. (…)
When the paper was eventually published, in 2008, it had a new caveat. It said: “We find insufficient evidence to claim a statistical relationship between global temperature increase and catastrophe losses.” (…)
It has also emerged that at least two scientific reviewers who checked drafts of the IPCC report urged greater caution in proposing a link between climate change and disaster impacts — but were ignored.
Mer om dette temaet her og her.
Anekdotiske bevis via fjellklatrere
Daily Telegraphs Science Correspondent skrev 30. januar om hvordan IPCC hadde kommet frem til at det var reduksjon i isdekket på fjelltopper:
However, it can be revealed that one of the sources quoted was a feature article published in a popular magazine for climbers which was based on anecdotal evidence from mountaineers about the changes they were witnessing on the mountainsides around them.
The other was a dissertation written by a geography student, studying for the equivalent of a master’s degree, at the University of Berne in Switzerland that quoted interviews with mountain guides in the Alps. (…)
Mer om denne saken her.
Når det er sagt, finnes det annen forskning som understøtter selve påstanden om at isbreene krymper, noe jeg anser relativt veletablert. Derimot er det mindre sikkert at dette skyldes global oppvarming. Isbreene har vært i tilbakegang i lang tid, som en etterdønning etter den siste istiden.
Den opprinnelige Climategate – e-mailene fra CRU – har jeg skrevet om tidligere. En detaljert gjennomgang (149 sider) er gjort av klimaskeptiske Science & Public Policy Institute. Det er forøvrig nå veletablert at CRU brøt loven ved å nekte å utlevere sine grunndata.
Den siste omdreiningen i denne saken kom i Guardian på mandag:
The Guardian has learned that crucial data obtained by American scientists from Chinese collaborators cannot be verified because documents containing them no longer exist. And what data is available suggests that the findings are fundamentally flawed.
Fra klimaskeptisk hold fremmes det dessuten påstander om at det er store problemer med justeringen av rådataene også ved de andre institusjonene som sammenfatter den globale temperaturutviklingen, men jeg lar være å gå inn i dette temaet denne gangen. Dette er svært tekniske spørsmål som først må få modne seg i den internasjonale debatten.
Krav om Pachauris avgang
Andrew Weaver, en av Canadas ledende klimaforskere, IPCC-insider og langt fra klimaskeptiker, mener i et intervju med Canwest News at IPCCs ledelse bør skiftes ut.
A senior Canadian climate scientist says the United Nations’ panel on global warming has become tainted by political advocacy, that its chairman should resign, and that its approach to science should be overhauled.
Andrew Weaver, a climatologist at the University of Victoria, says the leadership of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) has allowed it to advocate for action on global warming, rather than serve simply as a neutral science advisory body.
Tre andre fremtredende klimaforskere, riktignok blant IPCCs jevnlige kritikere, selv om to av dem har deltatt i arbeidet, krever i Der Spiegel at Pachauri går av. Den tyskspråklige versjonen av tidsskriftet drøfter også IPCCs krise.
The Guardian tolket 1. februar den britiske regjeringen dithen at Pachauri ikke lenger har dens støtte. Regjeringens chief scientific advisor har snakket med Times:
Professor Beddington said that climate scientists should be less hostile to sceptics who questioned man-made global warming. He condemned scientists who refused to publish the data underpinning their reports.
He said that public confidence in climate science would be improved if there were more openness about its uncertainties, even if that meant admitting that sceptics had been right on some hotly-disputed issues.
Det hjelper ikke akkurat at Pachauri tidligere er kritisert for å blande sammen sin rolle og kommersielle interesser. Å hitle en av sine fremste kritikere, danske Bjørn Lomborg, vitner heller ikke om respekt for saklig debatt.
Søndag konkluderte både Sunday Telegraph, i lederen nevnt innledningsvis, og Sunday Times på lederplass med at Pachauri må gå av. Det er et råd IPCC gjør klokt i å følge, dersom de ikke ønsker å gi klimaskeptikere enda mer amunisjon. Det er tynt med folk som nå helhjertet forsvarer Pachauri. Telegraphs James Delingpole, en av de mer aggressive klimaskeptikerne, trygler ham ironisk om å bli sittende.
Hundre blomster
Fremdeles utgjør IPCC den beste sammenfatning av hva vi vet om klimaendringer. Dens mangler, og det er rimelig grunn til å tro at det er mange flere enn det mainstrean-pressen har tatt tak i, betyr ikke at et slikt dokument og en slik prosess er uten verdi. En så god sammenfatning av forskningen som mulig er alltid en fordel som grunnlag for beslutninger. Det er auraen av ufeilbarlighet og ”settled science” som er problemet – eller som Gro Harlem Brundtland uttrykte det: Det er umoralsk å tvile.
Noen forveksler mangel på 100 prosent sikkerhet med manglende grunnlag for å handle. Men veldig få beslutninger er basert på 100 prosent sikkerhet. Vi handler likevel. Men graden av usikkerhet påvirker selvsagt hvor kostbare tiltak vi vil sette i gang, og hvorvidt vi tar sjansen på tiltak med usikre virkninger.
IPCCs autoritet er utvilsomt svekket. Man kan ikke lenger argumentere med at dersom noe står i IPCC-rapporten, så må det være riktig. Organisasjonen kan – og bør – gjøre noe for å bedre sin troverdighet. Jeg tror ikke at problemet primært har sitt opphav i IPCC organisering, men at den er befolket med en del personer som hegner om Den Rette Lære, stikk i strid med god forskningsskikk. Nettopp derfor støtter jeg kravet om at Pachauri går av. Dette vil gi et signal om at IPCC skal være politisk nøytral, og vil gjøre det lettere å få en god debatt om forskningen IPCC presenterer.
Selv om IPCC vil stå sentralt også fremover, mener jeg ikke at vi kan – eller bør – komme dit at IPCC kan være det eneste faglige grunnlag for politiske beslutninger, slik Gierløff synes å mene. Det som er avslørt den siste tiden, er rett nok i hovedsak knyttet til spesifikke personer, men viser det generelle behovet for ikke å lukke slike prosesser, og for å trekke inn forskere utenfor IPCC i beslutningsgrunnlaget.
Skjønn vil bli brukt – og misbrukt
Det åpner selvfølgelig opp for et politisk skjønn, som selvsagt kommer til å bli brukt og misbrukt av politikere til å underbygge det som passer dem. Slik er politikken, på de fleste områder. Vi må appellere til å bruke best mulig skjønn, og kritisere når vi mener det ikke brukes, både av FrP og klimaortodokse.
Bruk av skjønn utover IPCC er nemlig ikke noe unikt for FrP. Andre partier, aktivister og media har i årevis argumentert med at IPCC er altfor moderat. Selv om mange vil plassere meg i den klimaskeptiske leiren, har det dessuten regelmessig vært min oppgave i Minervas mediekritikkspalte å forsvare IPCC mot journalister og andre som har misforstått eller misbrukt rapporten.
Norsk politikere har villig, og formodentlig uten å ha studert saken særlig grundig, latt seg manipulere. Et eksempel er tidligere miljøvernminister Børge Brende, som snakket varmt og fullstendig ukritisk om Stern-rapportens ekstremt lave anslag for kostnadene ved å stoppe oppvarmingen og høye kostnader ved å la den inntreffe. Etter hans uttalelser å dømme var Brende tilsynelatende ikke kjent med at IPCC hadde regnet på dette lenge før Stern kom med sin rapport, og kommet frem til helt andre og mer moderate anslag. Statsråder i senere regjeringer har behandlet Stern-rapporten på samme måte. Stern er kanonisert, på tross av kraftig kritikk fra miljøøkonomer, og søken etter sannhet avblåst. (Det viser seg for øvrig at Stern-rapporten i all stillhet er blitt ”justert” på et viktig punkt. Se Stern-gruppens tilsvar her, og en ledende forsker som føler seg misbrukt av Stern på det samme sentrale punktet her).
Twitter: @jasnoen
God artikkel, men jeg kjenner meg ikke helt igjen i den kritikken jeg får. Jeg tror vi nok er enige om mer enn det gis inntrykk av de fire gangene navnet mitt nevnes.
Spørsmålet til FrP var ikke primært hva de bygger sin klimapolitikk på, men hvordan de bygger den. Dette er også essensen i de andre artiklene om temaet jeg har skrevet for Minerva.
Spørsmålet handlet ikke så mye om IPCCs troverdighet (som jeg ikke har noe sterkt behov for å forsvare på auto-pilot, og har kritisert dem og deres arbeidsforms påståtte objektivitet både her (http://www.minerva.as/2009/12/07/klimakamp-i-det-apne/) og her (http://www.minerva.as/2008/09/02/ – noe galt med link?). I strømmen av stadig nye porter som synliggjøres etter ClimateGate så er jo åpenbart “HimalayaGate” og “AmazonasGate” alvorlig undergravende for IPCCs Working Group 2 og deres publikasjoner. Working Group 1 har også åpenbart fått flere slag mot baugen etter CRU-lekkasjene.
Spørsmålet til FrP var snarere hvordan de forholder seg til ideen om å starte en forsøksvis autoritativ organisasjon under FN som skal vurdere eksisterende klimaforskning for politikere – én idé som jeg eksplisitt har uttrykkt sympati med. Samtidig er det klart at mistilliten mot IPCC i enkelte miljøer predaterer de senere avsløringer – selv om man kan si “it was bound to happen”.
Jeg har *ikke* sagt, som du skriver, at IPCC er det eneste fagmiljøet vi bør høre på, men snarere uttrykt en klar bekymring for at i fravær av en organisasjon med IPCCs mandat blir en stemning for at politikere fritt kan shoppe forskningsmessigekonklusjoner som støtter deres allerede eksisterende politiske oppfatninger, fra den poolen av sprikende forskning som vil og bør finnes. Det er denne sannhetsrelativismen i politiske debatter om spørsmål som er sterkt påvirket av vitenskap som jeg dypest sett er redd for, og frykter at vil kunne hindre handling i spørsmål der det virkelig gjelder å handle.
Samtidig ligger det derfor et enormt ansvar på IPCCs til å være reseptive for kritikk, og ikke bli bundet mer av et mål om å forsvare konklusjonene sine, enn å være ærlige om prosessen dit. Nettopp fordi jeg forsvarer ideen bak IPCC, krever det at en slik organisasjon faktisk klarer å beholde sin legitimitet som en åpen og ærlig organisasjon. Samtidig er jeg inne på noe av dynamikkene som har satt IPCC i rollen som “sannhetsforvalter” i artikkelen “Klimakamp i det åpne”.
Ang. min bibeltro: Jeg brukte vel – noe uvørent – klimaskeptiker og klimafornekter. Vi kan vel være enige om at sistnevnte uttrykk passer på deler av internettaktivistene, men jeg skal ikke argumentere heftig for uttrykkets legitimitet generelt. Ideelt sett burde egentlig alle være klimaskeptikere, for skepsis bør være grunnlag for all vitenskaplig aktivitet. At, på den andre siden, IPCC har knyttet seg til og bestått av personer som ser ut til å ha manglet denne skepsisen er det liten tvil om. CRU e-postene avslørte at forskerne der har følt seg som forvaltere av en “sannhet” i en krig som føres på langt flere arenaer enn de tradisjonelt vitenskaplige, i en snever forstand av ordet.
For øvrig: For spennende perspektiver om vitenskapsproduksjon og den offentlige debatt og samspillet her kan “Re-thinking Science” av Helga Nowotny med flere, der den oppfattede demarkasjonen mellom samfunn og vitenskap problematiseres – eller snarere avvises at eksisterer i praksis.
Derfor ligger det vel ganske implisitt i min siste artikkel (se særlig kommentarfeltet, i diskusjonen med Ketil Solvik-Olsen), at jeg er positiv til hvordan man kan få en debatt om IPCCs organisering, arbeidsform og åpenheten rundt deres arbeid og deres rapporter (Selv om jeg ikke føler meg komfortabel med å konkludere med hvordan). En idé som Hans Henrik Ramm fremmet på Offshore.no, var å opprette flere konkurrerende organisasjoner som også ligger under FN, og selv om jeg ikke uforbeholdent og umiddelbart er overbevist om at dette er riktig, så er det slike innspill som er viktige. (Se: http://www.offshore.no/nyheter/sak.aspx?id=27471)
Snoen, du skriver: “Fremdeles utgjør IPCC den beste sammenfatning av hva vi vet om klimaendringer. Dens mangler, og det er rimelig grunn til å tro at det er mange flere enn det mainstrean-pressen har tatt tak i, betyr ikke at et slikt dokument og en slik prosess er uten verdi. En så god sammenfatning av forskningen som mulig er alltid en fordel som grunnlag for beslutninger. Det er auraen av ufeilbarlighet og ”settled science” som er problemet – eller som Gro Harlem Brundtland uttrykte det: Det er umoralsk å tvile.”
Strengt tatt er ikke dette veldig annerledes enn det jeg selv har skrevet, og jeg har også brukt det samme Brundtland sitatet som eksempel på et særdeles problematisk utsagn og et forsøk på at politikere lukker den vitenskaplige debatten.
Det jeg derimot har vært mer eksplisitt kritisk til har vært det inntrykket jeg har fått av at mange hopper direkte fra å konstatere at det eksisterer vitenskaplig enighet til å dermed konkludere med at IPCC per def er upålitelige sjarlataner som forsker seg frem til forhåndsvedtatte sannheter. (Richard Lindzen har selv sagt, og jeg gjengir fra hukommelsen her, at “the consensus was reached before the research had even begun.”) Det er påfallende at dem som fort avviser det problematiske i at klimaskeptiske forskere er sponset av olje- og gassindustrien, villig kritiserer uavhengige forskningsinstitusjoner for å ikke være uavhengige (og implisitt politisk motiverte) fordi de er finansiert av staten/”politikerne”.
Det blir kanskje litt enkelt å så ensidig gå mot FrP i denne saken. I artikkelen du referer til var det rettet dit, men temaet bør etter nyere avsløringer diskuteres bredt i politiske miljøer – bakgrunnen for å angripe FrP var jo i konteksten av Siv Jensens utspill i helgen som jeg oppfatter som ganske spekulativt (og, jeg mener at Solvik-Olsens moderering av inntrykket Jensen ga, var betegnende – selv om det han sier er fullt kompatibelt med ordleggingen hennes, så handler kommunikasjon og politikk mye om å signalisere holdninger og budskap i vendinger med mange mulige meningsinnhold).
Det har kanskje virket urimelig å ikke anvende samme logikk for å kritisere store deler av dogmatikerne i motstatt leir, som jeg har lite behov for å nekte for at eksisterer. At deler av den motstatte fronten (der jeg tydeligvis plasseres) er langt mer dogmatisk overbevist om “den rette lære” og avvisende til skeptikeres moralske konstitusjon, samt har en tidvis håpløs lav terskel for å foreslå tåpelig og illiberal politikk, kan jeg evt. ta selvkritikk på å ha brukt for lite energi på.
Motivasjonen har vel vært en personlig overbevisning om at klimaendringene er en reell utfordring som vi bør gjøre noe med, og det har nok påvirket valg av motstandere i denne debatten. Det er vel ikke særlig overraskende.
Alt dette bekrefter bare det jeg alltid har tenkt om IPCC, nemlig at det er et politisk organ som opptrer som om det er et vitenskapelig organ. Det kan ikke finnes noe annet enn politiske motiver for at man har funnet fram tvilsomme påstander fra aktivistblader og lagt dem inn i vitenskapelig rapport og gitt dem høye sannsynlighetstall.
Påstanden om Himalayas fikk 90% sannsynlighet! Dette kan ikke forklares på noen annen måte enn at det var politiske motiver inne i bildet for å smøre rapporten og få politikere til å gjøre som de ville. Vitenskapelig er det iallfall ikke. Når de får flettet inn alle disse forskjellige uvitenskapelige påstandene, hvordan skal man i det hele tatt ha tillit til det underliggende poenget deres?
The truth shall set you free, sies det. Hvis IPCCs hovedkonklusjoner var så skråsikre og solide, hadde man ikke behøvd å jukse som sånn dette. Al Gore og Pachauri hadde ikke trengt å gå rundt og lyve for å hause opp stemningen. Klimaforskere hadde ikke trengt å skjule dataene sine og utøve uvitenskapelige metoder.
Det er ikke bare ledelsen i IPCC som må byttes ut – hele måten organisasjonen jobber på må få bedre innsyn og gjøres mer tilgjengelig. Dessverre jobber de innenfor FN, som er et av de verste organiasjonene i verden hvor det gjelder akkurat innsyn og etterrettelighet.
Jeg visste at de drev med politisk spill i IPCC, og nå kan jeg (og mange andre) si: I told you so.
Må legge til at jeg absolutt ikke er imot å senke utslipp og ellers senke energiforbruket. Forurensing forårsaket av biler og industrien er f.eks. et mye større problem, spesielt i u-land. Det er fokuset på CO2, og måten de har tenkt å løse dette på, som virker totalt imot sin hensikt og mer som en unnskyldning for å skattelegge folk for andre formål.
Fredrik, det er ikke noen av dagens ledende klimaskeptikere som er fundet av noen oljeselskaper det er en ren venstresidebesvergelse. Skal gjerne se bevis for at McIntyre, Pielke, Tony Watt( Wattsupwiththat) , eller Montford (Bishop Hill blog)er fundet av Exxon e.l. før jeg vil vektelgge noe slikt
Christopher, Verdens Gang skrev i sin tid følgende om “M&M”:
“De kanadiske forskerne Steven McIntyre og Ross McKitric har begge vært tilknyttet som eksperter til den amerikanske tenketanken George C. Marshall Institute (GMI). GMI har mottatt 630 000 dollar i støtte fra Exxon siden 1998. Frp beskriver forskerne som «uavhengige».”
Muligens litt søkt å si dette betyr at de er finansiert – og står vel ikke om det er årlig eller ikke, det beløpet. Uansett, det er vel ikke veldig kontroversielt å hevde at det er enkelte interessenter som har finansiert forskning på temaet. Jeg vil likevel påpeke at dette ikker er noe man skal være automatisk kritisk til. Når man vet hvor mye penger dette er snakk om for disse firmaene er det overhodet ikke overraskende at de er villige til å putte penger i å sørge for at dissenterende syn kommer frem i media. Om det har påvirket forskernes produksjon eller integritet blir jo et empirisk spørsmål. Poenget mitt var at det er farlig å bruke finansielle koblinger som selvstendige argumenter, fordi det argumentet går begge veier.
Finansiert eller sponset; man må skille mellom rene bestillingsverk av typen “Tobakk kan ikke sies å lede til kreft” og forskning som har mottatt midler fra industri for å kunne drive forskning. Klart; oljefirmaer vil ha en grunnleggende interesse av å diskreditere en teori som i det lange løp vil ramme dem. Det er ikke derav utlagt at det betyr at forskerne som har mottatt midler leverer bestillingsverk av den grunn.
For å løse dette må vanlige vitenskapelige normer legges til grunn. Det vil igjen si at en teori må tåle de anomalier som måtte dukke opp. Hvis teorien kan svare på spørsmålene, vil den styrkes; hvis ikke vil den svekkes. Mitt problem med IPPC er at man har hoppet over denne biten og svarer på kritikk med å mistenkeliggjøre kritikerne.
Legg ned likestillingsombudet, ta avstand fra Trond Ali Linstads muslimske manifest, publiser Muhammed-karikaturene – og nå dette…
Er Minerva i ferd med å bli en ren politisk publikasjon, slik Dagsavisen (igjen) har blitt det under Arne Strands ledelse?
Flere av Minervas redakjonsmedlemmer har tatt til orde for opprettelsen av en norsk avis med ideologisk tilhørighet til høyre for sentrum. Men er det virkelig det gamle kulturtidsskriftet Minerva som skal ta rollen som høyresidens meningsavis?
Eirik:
Er det din mening at “det gamle kulturtidsskriftet Minerva” skulle ha kjempet for likestillingsombudet (og alle andre ombud), IKKE tatt avstand fra Lindstads muslimske manifest, IKKE publisert Muhammed-karikaturene, og inntatt en 100 % kritikkløs holdning til IPCC?
Eirik – Minerva er selvfølgelig en publikasjon med politisk innhold, og like selvfølgelig har vi et politisk ståsted som er borgerlig. Spesielt på nettsidene ønsker vi at en betydelig del av artiklene skal relatere seg til aktuelle og mindre aktuelle politiske saker. Også på nett har vi selvsagt godt med kulturstoff og artikler som er mer prepolitiske eller idéorienterte. Men at vi skal ha en nettside med flere artikler daglig som ikke forholder seg til politiske spørsmål – nei, det er ikke konseptet, og det er heller ingen motsetning mellom å engasjere seg i konkrete saker og å beholde en kontakt med det prepolitiske feltet.
Minervas andre ben er selvfølgelig fortsatt vårt kvartalsvise papirtidsskrift, som legger større vekt på det prepolitiske. Jeg får anbefale deg å søke tilflukt der hvis du synes det politiske er for påtrengende.
http://www.youtube.com/watch?v=FOLkze-9GcI
En flott avhandling av som avkler IPCC rapporten punkt for punkt.
http://www.youtube.com/watch?v=6TqqWJugXzs
I denne dokumentaren fra BBC forteller “Lead Author IPCC” Professor John Cristy og andre vitenskapsmenn på en god måte hvorfor IPCC rapporten er søppel vitenskap.
“Politisk innhold” – hvis Andresen med det mener at bidragsytere så vel som redaksjonsmedlemmer kan forfekte enkelte klare standpunkter – er nå én ting: de stadige oppfordringene til å hele tiden ta standpunkter til diverse saker er en annen. Som jeg skrev over, er dette en form for politisk journalistikk som er forbeholdt debattaviser som Dagsavisen, Klassekampen, etc. Jeg synes det bør eksistere en tydelig borgerlig avis i dette landet, men synes ikke – av historiske og kan hende noenlunde sentimentale grunner – at Minerva bør innta den rollen. Det at Minerva skal operere med to vidt forskjellige profiler på internett og på papir forstår jeg heller ikke.
Når dette er sagt, har jeg vanskelig for å spore et “politisk ståsted som er borgerlig” hos enkelte av bidragsyterne på nettstedet – jeg sikter særlig til slike som mener at “religionen forgifter alt”, de som mener at retten til fosterdrap bør utvides til 24 uker, de som mener at “kapitalismen er den ekte julenissen”, m.v. Heller ikke redaksjonen er unntatt denne kritikken: fra redaksjonelt hold har også – sett med konservative øyne – uholdbare meninger blitt ytret, som den uforbeholdne støtten til endringene i ekteskapsloven, idéen om å la forlagene ta betalt for bøker på biblioteket, etc.
Fredrik, det omtalte instituttet har 6 ansatte – vannmelonene på Cicero (Grønne utenpå røde inni) har 63, og får 60 millioner kroner av de rødgrønne i året. De fikk 23 millioner av Bondevik 2 i 2005
Av instituttets hjemmeside ser det ut til at McIntyre har deltatt på roundtables og foredrag – å si at Exxon har sponset ham blir da som å påstå at Rolf Utgård er i lomma på Johan Andresen fordi han har holdt foredrag på et Civita-arrangement.
Oljeindustrien forsvinner ikke selv om global oppvarming påvises, men klimahysteri-industrien, vil forsvinne – altså er incentivene mye sterkere.
Tenk deg å være klimaforsker på 80-tallet: Du har null ansatte, lav inntekt og ingen er interessert i hva du driver med på det mørke kontoret ditt innerst på meteorologisk institutt. Tenk deg så hvordan det er på 2000 tallet: Eget institutt, fine kontorlokaler, høy lønn, mange ansatte, reiser på konferanser på topphoteller, statsministeren lytter andektig til det du har å si, bra funding av ditt fagfelt/interesse, riksmediene intervjuer deg et par ganger i måneden, du er gjest i Dagsrevyen og på talkshows – litt forskjell i status? Relativt sterke incentiver?
Hva tror du om Orklas (og andres) investeringer i REC går hvis man finner ut at hypotesen ikke stemmer?
Hva skjer med investeringene i bioenergi? Du skjønner at Ulltveit-Moe som allerede har tapt en mrd og nå satset en til på bio-energi har sterke incentiver til å hisse opp stemningen i sin faste spalte i Aftenposten? Og kreve mer “handling” (les subsidider/avgifter) fra politikerne?
Mange arbeidsplasser og mange penger står og faller med hypotesen – selv i lille Norge. ( En journalist burde jo kartlagt dette)
Mitt siste poeng er derfor uansett at venstresidens besvergelser ikke bør svelges og gules opp av oss, til det har de allerede nok taletid og spalteplass ellers.
For øvrig er det da noen norske klimaforskere med en viss integritet som ser de perverse økonomiske og statusmessige incentivene http://www.nrk.no/nyheter/klima/1.6912801
Fra det storbritannias svar på Minerva;-), the Spectators, siste utgave:
http://www.spectator.co.uk/spectator/thisweek/5749853/the-global-warming-guerrillas.thtml
Mye bra, men spesielt relevant:
Notice that all of these sceptic bloggers are self-employed businessmen. Their strengths are networks and feedback: mistakes get quickly corrected; new leads are opened up; expertise is shared; links are made. Prejudice and ignorance abound too, but the good blogs get rewarded with scoops and guest essays so they tap into rich seams of knowledge. When Montford first ran his now classic post called ‘Caspar and the Jesus paper’, about the shenanigans the IPCC had to resort to in order to get a flawed paper rebutting McIntyre into the peer-reviewed literature in time to use it in their report, word of mouth caused interest in his website to explode.
Eirik – Minerva-navnet opererte i to vidt forskjellige varianter også tidligere: Studentbladet Minerva og kvartalsskriftet. Det er et behov for å relatere seg til dagsaktuell politikk. Jeg forstår ikke helt forskjellen mellom å forfekte standpunkter og å oppfordre til å ta standpukt. Pachauri-artikkelen forfekter et standpunkt: At det vil være best for IPCC om Pachauri går.
”Religion forgifter alt” er neppe et utpreget konservativt standpunkt. Vår journalist Snoen regner seg nok som mer liberal enn konservativ – men det er ikke av den grunn ikke borgerlig. De øvrige artiklene du nevner er innlegg i meninger-spalten – her trykker vi svært ulike politiske standpunkter. Redaksjonens ”uholdbare meninger” må vi selvsagt da ansvar for selv: Her er forklaringen at vi ikke overlater til andre å definere den konservatismen Minerva forfekter: http://www.minerva.as/2009/05/14/de-falske-konservative-2/
http://cdsweb.cern.ch/record/1181073/
Her er en link til CERN i Sveits som har tatt for seg klimaet fra et vitenskapelig utgangspunkt og med et utgangspunkt i hva man veit og ikke veit. Det er befriende lite prat om CO2 der. De er nå igang med å prøve ut ved hjelp av partikkelakselleratoren noen av teoriene til Henrik Svensmark.
Man kan ikke akkurat beskylde CERN for å ikke være seriøse forskere, slik man med rette kan si om mye av IPCCs “forskere” der de gjør hva de kan for å unngå at andre får innsyn i sakene.
Det er et langt videoklipp, men det er absolutt verdt å se. Det er en spesielt god kur for alle som går rundt og er deprimerte fordi jorda går under i løpet av de neste hundre årene.
http://wattsupwiththat.com/2010/02/09/hansen-colleague-rejected-ipcc-ar4-es-as-having-no-scientific-merit-but-what-does-ipcc-do/#more-16256
Toppen av isberget er i fer med å komme fram. Hvordan kan det være konsensus om at CO2 er årsaken til global warming, når det ikke har vært global warming?
http://www.dailymail.co.uk/news/article-1250872/Climategate-U-turn-Astonishment-scientist-centre-global-warming-email-row-admits-data-organised.html?ITO=1490
Climategate viser at det slettes ikke var noen konsensus om hva som foregår.
On Oct 14, 2009, at 10:17 AM, Kevin Trenberth wrote:
Hi Tom
How come you do not agree with a statement that says we are no where close to knowing where energy is going or whether clouds are changing to make the planet brighter. We are not close to balancing the energy budget. The fact that we can not account for what is happening in the climate system makes any consideration of geoengineering quite hopeless as we will never be able to tell if it is successful or not! It is a travesty!
Kevin
hehe
Climategate raser videre ute i verden. I den lille bobla kalt “Norge” sitter alle og ser på NRK. Og der er det helt stille.
Tidenes forsøk på global svindel ble stoppet i København. Nå har Phil Jones åpent inrømmet at Hockeystick var konstruert;
http://newsbusters.org/blogs/noel-sheppard/2010/02/13/climategate-scientist-says-g-warming-debate-not-over-discusses-hide-d
Det er forstemmende å se en så balansert kommentar ikke sjekke de påstandene den fremmer.
Først er det bare å slå fast at 2035 aldri skulle stått i IPCC 4. Og folk hopper i taket over at dr. Latif, som ledet WG II på dette punktet, skal ha inrømmet at det var politiske grunner til det. En skeptisk artikkelforfatter ville (skulle jeg tro) spørre seg om hvordan det ville være tilfelle, når påstanden ikke var i nærheten av den oppsummeringen av rapporten som politikerne fikk. Men mer merkelig er det at han tar for god fisk et oppslag i Daily Mail. De er ikke viden kjent for kvalitetsjournalistikk. Og har heller ikke rapportert korrekt her. Se http://climateprogress.org/2010/02/15/rosegate-dailymail-error-riddled-articles-misquote-credibility-science/
Når det gjelder Booker og Leake, evt Telegraph og Times, kan det virke som om de har været blod etter første feil, og i sitt forsøk på å finne flere feil har de bedrevet en form for.. overstretch. Det finnes en del tilbakevisninger av påstandene de kommer med, en del med skarp ordbruk (en blogger har startet en føljetong om ‘Leakegate’, fordi Leake ikke er helt etteretlig i sine artikler. Men de påstandene som referers her, blir oversiktlig kommentert her: http://www.realclimate.org/index.php/archives/2010/02/ipcc-errors-facts-and-spin/
Når det gjelder den linken til d’Aleo og Watts, er det greit å informere om at det ikke er stedet man går for troverdighet. Men en del har tatt for seg temperaturene, regnet på det hele og kommet – ikke overraskende, med Watts’ troverdighet – til at han bommer FULLSTENDIG. Se http://tamino.wordpress.com/2010/03/05/message-to-anthony-watts/ og tidligere poster på tamino.wordpress.com for å se utregningene.
Pachauri bør trekke seg, han er ingen god frontfigur. Men det resultatet som er levert er mye bedre enn hva artikkelen antyder. Svært mye bedre. Og der ligger litt av problemet med mediedekningen. Påståtte feil gis mye tid (IPCC-feil), og når det viser seg at hmmm.. det var ikke så feil som jeg trodde, kommer det ingen korreksjon. I tillegg får ikke slikt møl som Watts og d’Aleo presenterer noen vurdering på samme måte – til tross for at det er en fullstendig intetsigende og feil artikkel!
Når media ikke dekker godt nok, og kommentatorer forholder seg til det som står i media, hvordan skal man da finne ut hva som skjer?
A propos “Leakegate”: Sunday Times ble nylig felt i PFU for en artikkel der de anklaget IPCC for å ha kommet med ufunderte påstander om at 40 prosent av regnskogen i Amazonas er truet pga klimaendringer. Artikkelen er trukket, og hver eneste påstand dementert.
http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/news/article196428.ece. Man må registrere seg for å få tilgang, men det er gratis.
Omtale i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/klima/article3704541.ece
Omtale i The Guardian: http://www.guardian.co.uk/media/greenslade/2010/jun/21/sundaytimes-scienceofclimatechange
Jeg er enig med Jan Arild Snoen og flere av debattantene her at man ikke uten videre bør ta alt som står i IPCCs rapporter for god fisk. Tvil er vitenskapens fundament, og selvfølgelig er utsagn som at “det er umoralsk å tvile” håpløse. Men når man bare er skeptisk til den ene siden av saken, og mer eller mindre ukritisk sluker det som står i klimaskeptiske blogger og tabloidaviser, risikerer man å få et veldig skjevt bilde av virkeligheten. Det er kjernen av klimaskeptikernes problem.
Og a propos “Climategate”: Er det noen som har fått med seg resultatene av de uavhengige granskningene av CRU? Jaggu ble de ikke frikjent. Hvem hadde trodd det? De klimaskeptiske bloggene og tabloidavisene skrev jo at hele klimaforskningen var avslørt som svindel?
På tide med en ny bloggpost, Jan Arild?
Med “PFU” mener jeg selvfølgelig den britiske versjonen, ikke den norske.