En kollega av meg slo triumferende fast at jeg ( i egenskap av innvandringsmotstander nok ville endre syn på innvandring når jeg som gammel vil bli pleiet av en kvinne fra Thailand.

Jeg svarte at jeg har ingen problemer med å bli ivaretatt av en gjestearbeider. Men at denne kun bør få lov til å oppholde seg her så lenge denne er i jobb. I det øyeblikket den gifter seg eller blir gravid eller på andre måter blir arbeidsinaktiv, bør denne straks miste rett til å være gjestearbeider og utvises.

Dette ville vært en klart lønnsom form for arbeidsinnvandring. For alle parter.

Dagens regime er de facto utarmende for majoriteten av den arbeidende norske urbefolkning. Vi importerer selv og betaler for fremmede kolonister.

Hvis Kristin Clemet mener at jeg tar feil, ser jeg frem til at Civita tar initiativet til et innvandrerregnskap, slik at vi kan få på bordet hva vi faktisk tjener per somalier, pakistaner, iraker etc.

Arbeidsinnvandring som hjelp til selvhjelp:
http://www.bi.no/Content/Article____64024.aspx

Sykepleiere fra Malawi til Norge:
http://www.bi.no/Content/Article____64876.aspx

Fremtidsbilder 2030:
http://www.bi.no/Content/Article____43832.aspx

Jeg viser feks til følgende reportasje i Aftenposten om en kristen filippinsk gjestearbeider i det arabisk-muslimske landet Dubai: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/lohne/article3420136.ece

Han kjører taxi 14 timer i døgnet, 7 dager i uken, og maksimallønnen hans er 48.000 kroner i året, men det er under forutsetning at han jobber 14 timer for dagen i 365 dager i året. Resten av tiden sover han, så i motsetning til innvandrere i Europa som ofte har altfor mye fritid til å bedrive negative handlinger, så har man i Dubai ingen av de innvandringsproblemer Europa har. For i Dubai enten sover eller jobber innvandrerne, ingenting annet alle døgnets timer, alle ukens dager.

Når det gjelder å behandle innvandrere (i muslimske land kalt gjestearbeidere) så er ikke Dubai verst av de muslimske landene. Land som Jordan, Libanon, Saudi Arabia, Libya, Kuwait, Oman, Qatar, Bahrain behandler sine gjestearbeidere ofte mye verre. For kristne filippinere for eksempel, er Dubai og Abu Dhabi øverst på listen. Saudi Arabia er nederst, for der har kristne lavere status som rettssubjekter enn kameler.

Når dere leser denne reportasjen fra Dubai om denne kristne filippinske gjestearbeideren som har 100 timers arbeidsuke, 52 uker i året, og som tjener 48.000 kroner i året i muslimske land, og det helt uten å klage over forholdene, så la oss tenke litt på våre egne muslimske innvandrere her i det kristne Norge og deres stadige syting og klaging.

Og la oss også gjøre følgende tankeeksperiment; Hva om europeiske land gikk over til å føre en muslimsk innvandringspolitikk vi også? Altså vi sa til for eksempel alle pakistanere og somaliere og arabere; Dere er hjertelig velkommen til Norge på følgende vilkår; 14 timers arbeidsdag, 7 dager i uken, 52 uker i året, arbeidskontrakten varer i 2 år, og da reiser dere hjem igjen til familien i hjemlandet med to årslønner tilsvarende 100.000 kroner, som kun blir utbetalt om dere har oppført dere eksemplarisk i disse to årene. Take it or leave it!

Det bor nå minst 200.000 muslimer i Norge, disse utfører kun 30.000 årsverk i Norge, resten er hjemmeværende, husmødre, barn, studenter, arbeidsledige, trygdede. Dersom Norge skulle ført muslimsk innvandringspolitikk, ville det betydd at 200.000 gjestearbeidere ville utført 500.000 årsverk i Norge, dersom de må jobbe like hardt som kristne filippinske gjestearbeidere gjør i muslimske land, 100 timers arbeidsuke, 52 uker i året.

Nå vil selvsagt noen si: Europa kan ikke være like grusomme som muslimske land, i muslimske land behandler de sine gjestearbeidere og andre dhimmier som kamelmøkk, vi kan ikke bli like grusomme som i muslimske land her i Europa.

Nei selvsagt ikke, jeg er helt enig. Men hva om Europa sa som så; Nå stenger vi grensen for integrerte innvandrere fra muslimske land, og så lar vi heller kristne filippinske gjestearbeidere komme her til oss, slike som han taxisjåføren i Dubai, og slike som de filippinske sykepleierne i Saudi Arabia, og så gir vi dem tredobbelt så gode arbeidsvilkår som de ville fått i muslimske land; De trenger kun å jobbe 45 timer i uken, de får 5 ukers ferie, de får tredobbel årslønn, dvs 150.000 kroner for å jobbe i Norge eller Europa i 2-3 år, før de reiser hjem igjen til Filippinene, med dobbelt så høy lønn og halvparten så lang arbeidsuke som i Dubai og andre muslimske land.

Da ville Norge og Europa meldt seg på i konkurransen om en internasjonal arbeidsstyrke av såkalte gjestearbeidere, som i dag er på mellom 50 og 100 millioner svært arbeidsvillige mennesker, og som i dag hovedsakelig må reise til rasistiske muslimske land for å jobbe på slavevilkår der. Om Norge og Europa gikk bort fra integreringsmodellen og over til gjestearbeidermodellen ville det ført til en større konkurranse om denne arbeidskraften, deres markedsverdi ville økt, noe som igjen ville ført til at også muslimske land ville måtte begynne å gi disse gjestearbeiderne langt bedre vilkår.

En vinn-vinn situasjon både for Europa og alle verdens gjestearbeidere. De eneste som ville tapt var velstående muslimske land som Dubai. Og ikke minst bortskjemte muslimske innvandrere i Europa, som sammenliknet med verdens gjestearbeidere er totalt uproduktive, enormt kostbare å integrere, og som tar ut langt større deler av Europas verdiskapning enn de selv bidrar med, mens for gjestearbeidere er forholdet stikk motsatt.

Det er utvilsomt en del potensiell arbeidskraft å hente i bl.a. en omlegging av trygdesystemet – i dagens Europa betaler vi i realiteten innvandrere for å holde seg unna “jobbene våre”, og her har vi mye å lære av amerikanerene. Men at den demografiske situasjonen vi er i kan møtes med dette, automatisering og bedre medisinsk behandling er urealistisk i den tidshorisonten det er tale om.

Spørsmålet om en systemendring er bedre å gjennomføre nå heller enn siden er upraktisk, fordi det er en politisk umulighet.

SAP: Hvis arbeidslivet i Norge er dynamisk nok til å skaffe arbeid til en ubegrenset mengde nye ufaglærte og analfabeter hvert år, hvorfor har det ikke skjedd allerede?

Jeg svarer: Det er prinsipielt nok ikke noe i veien for at sysselsettingen vokser nærmest vokser inn i evigheten. Det skjer på ingen måte av seg selv, og det meste av de innvandringsinstituttene vi har i dag er ikke innrettet på å bidra voldsomt til sysselsettingen. Man gir ikke folk asyl fordi man tror de vil bidra til næringslivet, men fordi vedkommende er forfulgt. Man gir kanskje særlig ikke opphold på humanitært grunnlag fordi man anser vedkommende som en ressurs – tvert imot! Familieinnvandring innvilges heller ikke for å bidra til norsk verdiskaping. Det Clemet snakker om er åpenbart noe annet. At dere fortsetter å snakke som om all innvandring er lik, er lett uforståelig. Det er jo nettopp det Clemet avviser ved sammenlingen med f.eks. USAs ordninger.

-
Jeg: “hvordan skal man kunne gi ærlige “lykkejegere” en sjanse uten å vanne ut asylinstituttet?”

SAP:
Hva er problemet med kvoteordningen?

Jeg: Hvilken kvoteordning sikter du til?

http://www.ssb.no/emner/06/01/innvregsys/tab-2009-06-24-09.html

Sysselsatte innvandrere, etter utvalgte fødeland og kjønn. Absolutte tall og i prosent av personer i alt 15-74 år i hver gruppe i Norge. Et lite utdrag:

Etniske nordmenn: 73%

Norsk-pakistanere: 48%

Norsk-tyrkere: 54%

Norsk-somaliere: 35%

Norsk-marokkanere: 49%

Norsk-albanere: 60%

Lykkejegerne i Norge forsørger ikke en gang seg selv, men må altså forsørges av urbefolkningens høye sysselsetting og verdiskapning.

En økt import av ikke-vestlige lykkejegere, vil dermed fullstendig ødelegge velferdsstaten for alle, også for urbefolkningen.

Men til syvende og sist er det vel det som er Kristin Clements mål med sin liberale innvandringspolitikk?

I så fall, står Norge og Europa foran enorme politiske uroligheter.

Ikke minst vil innfødte danne borgerrettighetsbevegelser for å kjempe fram sine urbefolkningsrettigheter i morgendagens multikulturelle Norge og Europa.