Det finnes ingen rett uten plikt, og plikten i samfunnskontrakten går derfor foran retten. Dette gjelder også for våre nye landsmenn.
Ingen er tvunget til å bli borger av denne staten. Det finnes ingen menneskerett til å bli statsborger i noe land. Statsborgerskapet er en kontrakt mellom borgere og stat som varierer fra land til land, og det er det enkelte land som bestemmer hvilke krav det stiller til sine borgere. Menneskerettighetene pålegger enhver stat å oppfylle sistnevnte for sine borgere, men det er noe helt annet.
Borgerplikt
Det finnes selvsagt internasjonale konvensjoner som definerer hva som kreves for å innvilges politisk asyl i et land, men å få politisk asyl er ikke det samme som å få statsborgerskap.
Poenget her er å skille mellom menneskerettigheter, som en stat skal oppfylle for sine borgere, og statsborgerrettigheter, som må balanseres mot borgerplikter i den samfunnskontrakt borgere har med sin spesifikke stat. I dagens demokratiske styreform er det til syvende og sist borgerne som gjennom nasjonale valg bestemmer innholdet i denne kontrakten.
Det er etterhvert er blitt en utbredt oppfatning at alle mennesker har en slags menneskerett til å skaffe seg statsborgerskap i andres stater.
Menneskerettighetene er ikke balansert mot menneskerettighetsplikter. Det finnes kun rettigheter som man har qua menneske, basert på et postulat om menneskets iboende og medfødte verdighet. Men statsborgerrettighetene er politisk bestemt av borgerne selv. I et liberalt demokrati er disse ofte helt sammenfallende med de sentrale sivile og politiske rettigheter, naturlig nok, ettersom menneskerettighetene er basert på et menneskesyn som er vokst frem i den europeiske tradisjon med individuell frihet, likhet, demokrati og rettstat.
Ingen menneskerett å bli norsk
Hvorfor denne tematikken? Jo, fordi det etterhvert er blitt en utbredt oppfatning at alle mennesker har en slags menneskerett til å skaffe seg statsborgerskap i andres stater. Slik er det altså ikke: det som følger av menneskerettighetene er at enhver skal få disse innfridd av sin egen stat, ikke av andres stater. Videre er det strenge krav til å oppnå politisk asyl i et annet land og derved etter hvert statsborgerskap der. Min mann er politisk flyktning fra Ungarn (1956); og det måtte naturligvis være klare grunner til politisk forfølgelse med fare for livet ved innvilgelse, hvilket det også var. Men at et land er urolig og endog i borgerkrig, er ikke det samme. Det betyr bare at trygge Norge er å foretrekke fremfor urolige og fattige Irak eller Somalia. Men dette har ikke noen relevans for spørsmålet om politisk asyl – uansett hva diverse FN-ansatte måtte si.
Så til statsborgerskapet. Her er vi ved sakens kjerne, som er den sosiale kontrakt. Hvem kan bli statsborgere gjennom innvandring og ikke bare politisk asyl i f. eks. Canada, USA og Australia? Helst mennesker med arbeidsvilje, noe utdannelse, og ikke minst ambisjon om å bidra til fellesskapet. Vi kan anta at de som motiveres av generøse sosialpolitikk og trygdesystemer ikke er hovedfeltet av de som vil til disse land som utmerker seg ved ”equal opportunity”, som i sin tur krever hardt arbeid og sterk vilje dersom man skal lykkes. Hovedfokuset i innvandrerdebatten i disse land er da også på arbeid og utdannelse, ikke på manglende integrering. På fritiden kan du være hva du og stort sett gjøre hva du vil, men fra samfunnets side er hovedfokuset jobb – å kunne få én og holde på én. I Norge og i mange andre europeiske land er det nesten omvendt. Her kan man leve godt av den staten man kommer til, og vi må anta at kunnskap om dette er en sentral motivasjon for valg av land for mange.
Vi kan ikke laste folk for å tenke slik, men det forhindrer ikke at nordmenn må tenke nytt om sin sosiale kontrakt
Det er helt rasjonelt; hadde jeg skullet velge land for immigrasjon, ville jeg muligens sett på trygghet og trygd som sentrale variable. Vi kan ikke laste folk for å tenke slik, særlig ikke fra nødens posisjon, men det forhindrer ikke at nordmenn må tenke nytt om sin sosiale kontrakt. For det første kan ikke maksimering av ”trygghet og trygd” virke – til det er tilgangen på folk helt uten grenser og vår betalingsevne som nasjon klart begrenset; for det annet er dette ikke hva borgerrettigheter skal handle om.
Balanse mellom rett og plikt
En borgers rettigheter skal og må balanseres av borgerplikter. Den fremste plikten er å betale skatt til fellesskapet, noe de fleste av oss merker svært godt. Vi vil selvsagt betale for solidarisk samhold med resten av borgerne der de ikke kan yte – ved sykdom, alderdom, etc. Men borgernes aksept for å underholde folk som aldri har tenkt å bidra selv, er null og bør være null. Dette kan selvsagt gjelde nordmenn såvel som innvandrere, men det er klart at de som bidrar til fellesskapet også har mer rett til å trekke på fellesskapet. Nykommeren i Norge som aldri har bidratt har mindre moralsk – ikke juridisk – rett til å trekke på vårt fellesskaps goder enn andre. Den som blir borger, må vise vilje til å bidra fordi vi lever i en kontrakt med oss selv som nasjon – staten har ikke penger dersom ikke borgerne betaler dem inn, selv med oljeinntekter.
Nykommeren i Norge som aldri har bidratt har mindre moralsk – ikke juridisk – rett til å trekke på vårt fellesskaps goder enn andre.
Plikten i samfunnskontrakten går derfor foran retten, og ingen rett finnes uten plikt. Pliktens betydning må alle bevisstgjøres på, for samfunnet er ikke annet enn dens borgere og deres kvaliteter og evner. De som lever av fellesskapet uten å bidra til det, må være unntakene, aldri regelen. Hvis man ser på staten som ens forsørger, er man ikke lenger borger, men snylter.
Jeg tror bevisstheten om plikt må komme tilbake med full kraft dersom vårt samfunn skal ha økonomisk og annen bærekraft i det lange løp. Det må bli klart at man ikke er sykemeldt med mindre man virkelige er syk, ikke uføretrygdet med mindre man virkelig ikke kan arbeide; ikke lever på arbeidsledighetstrygd med mindre det absolutt ikke finnes jobber å oppdrive. Med et skattenivå som det norske – et av verdens høyeste – er toleransen for utnyttelse av systemet meget lav, med god grunn. Jeg betaler gjerne høy skatt, men kun til reelle formål, ikke til understøttelse av folk som utnytter systemet eller til sløseri i systemet.
En forvirret tid
Den sosiale kontrakten er mye mer enn pengene. Den er egentlig om samfunnsmoral. Det er vi borgere av dette landet som bestemmer dens innhold. Det er rett å kreve en viss lojalitet til nasjonens kultur og verdier, dens historie og egenart, og ikke minst kunnskap om dette. Det er en selvfølge at en stats borger må beherske landets språk, ellers kan man ikke være borger i det hele tatt.
Det er rett å kreve en viss lojalitet til nasjonens kultur og verdier, dens historie og egenart.
Dette er ikke intoleranse, det er normaliteten: å delta i samfunnsliv og politikk, å respektere den kultur man kommer til som innvandrer, og å innse at de som har bodd i landet i generasjoner og bygget det har bidradd mer enn nykommeren. En viss ydmykhet overfor de goder og det samfunn man derved får del i, er derfor helt riktig og å forvente.
Vi lever i en forvirret tid med hensyn til basisverdiene vårt samfunn bygger på. Forvirret fordi mange mener at ingen verdier er objektive og erkjennbare. Mange tror derfor at multikulturalisme og pluralisme betyr at alt er like riktig eller galt og at alt må tolereres. Men slik er det heldigvis ikke.
- Janne Haaland-Matlary (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Geir Vikan. Geir Vikan said: klokt: http://www.minerva.as/2010/02/08/krav-til-en-norsk-borger/ [...]
Herlig befriende konservativ “straight talk”. Men hvordan forholder Haaland-Matlarys meninger seg til hva hennes parti, KrF, står for?
Et klargjørende basis innlegg.
Det du sier er i grunnen “self evident” og det er desverre et tegn på den stadig omgripende forvirring at man nok en gang er nødt til å rydde opp i begrepene.
Dessuten er jeg dypt takknemlig at du styrte unna metafysiske begreper som
multikulturaisme og det multikulturelle samfunn samt politiske korrektheter som “eliminere forskjellen mellom dem og oss “
Amen!
Synd Krfs program eller politikk ikke har noe som helst med dette å gjøre
Et par kritiske kommentarer til et ellers interessant innlegg:
En svakhet ved artikkelen, er at den ikke tør ta et oppgjør med ideen om asyl som en (universell) menneskerettighet. Asyl-ideen er ikke bærekraftig i en globalisert verden. Statsborgerskapet er således et spørsmål som kommer i andre rekke. Tar man, som Haaland-Matlary, utgangspunkt i en idé om at det ikke er en menneskerettighet å bli norsk statsborger, hva blir resultatet? En opphoping av mennesker uten stemmrett? Som oppfølging av mitt uærbødige forslag om å vrake asylretten som en menneskerettighet; poenget er at eventuelle krav til et samfunnsmedlem bør settes før, ikke etter, at det gis opphold på territoriet. Et slikt utgangsunkt innebærer videre behov for å vurdere om det er nødvendig å forskjellsbehandle ulike grupper av mennesker som søker fast opphold – av hensyn til demokratiet og nasjonale verdier.
En annen svakhet, er at Haaland-Matlary snakker om borgerplikt som om det hovedsaklig er noe som består i å betale skatt til felleskapet. Er det den enkeltes skattebidrag som skaper sosial sammenhengskraft i et samfunn? Dersom det ikke er flere borgerplikter i et demokrati enn selvangivelsen, trenger man ikke være professor for å skjønne at fremtiden blir problematisk i et multietnisk samfunn, der store grupper av mennesker med vidt forskellige verdier lever side om side. Kanskje på tide å slå et slag for noen av de kulturverdier som tross alt har gjort det mulig å utvikle et sekulært demokrati – f.eks. den evangelisk-lutherske kristendommen..?
Det er forsåvidt interessant å se en KrF’er begynne å snakke om plikter igjen, det er en stund siden sist – partiet til Haaland-Matlary er jo fortsatt på rettighetskjøret (sammen med de fleste andre partier). Med tanke på den støtten Hansen nå får fra KrF-topper etter sitt siste liberalistutspill, gjør Ares kommentar svært relevant.
Professoren har uansett rett i sin beskrivelse av at vi befinner oss i “en forvirret tid”. Takk uansett for et utspill til ettertanke.
Et flott innlegg som trekker debatten i riktig retning!
Det ville vært spennende å få en seriøs analyse hvor man sammenlignet asylinstituttets kostnader per person som blir hjulpet med hva man kunne ha fått for de samme pengene dersom de hadde blitt brukt til å hjelpe på andre måter.
Og regnestykket må gjerne inkludere hva summene som brukes på menneskesmuglere kunne ha betydd hvis de heller hadde blitt brukt til investeringer i utviklingsland.
Norsk asylpolitikk og familiegjenforening fra ikke-vestlige land, er nå veien til Norges undergang. Tallet på muslimer øker nå med 25.000 årlig i Norge, og totalt har vi nå 75.000 årlige innvandringer. Selv innvandringsapologeten Lars Østby i SSB kaller nå dette for en folkevandring uten sidestykke siden den europeiske utvandringen til Amerika.
Når disse eksplosivt voksende folkevandringsgruppene mottar enorme mengder velferdsgoder, samtidig som de bidrar minimalt i arbeidslivet, vil det innen få tiår gå til helvete med dette landet. Muslimer har kronisk lav sysselsetting i alle vestlige land de innvandrer til, så at naive Norge skal kunne få opp muslimers sysselsetting er rein utopia.
Sjekk denne SSB-linken: http://www.ssb.no/emner/06/01/innvregsys/tab-2009-06-24-09.html
Total sysselsetting i Norge: Menn: 74,5% Kvinner: 68,5% Begge kjønn: 71,6 %
Innvandreres sysselsetting: Menn: 69,3% Kvinner: 58,7% Begge kjønn: 58,7 %
- – -
Noen innvandrergrupper med høy sysselsetting, begge kjønn:
Nordmenn: 74 %
Svensker: 80,1 %
Chilenere: 71,1 %
Tamiler: 69,5%
Hollendere: 75,7%
Litauere: 75,5%
Innvandrergrupper med lav sysselsetting, begge kjønn:
Pakistanere: 48,2%
Somaliere: 35,7%
Marokkanere: 49,2%
Tyrkere: 54,7%
Irakere: 47,4%
Når de er de sistnevnte gruppene som nå øker dramatisk i Norge, og vil som følge av asylinnvandring og fortsatt familiegjenforening bare fortsette å øke på i tiårene framover, så går Norge mot tidens nedtur når det straks også er slutt på oljen og eldrebølgen tar seg opp.
Denne “kontrakten” bør legges frem for alle som får oppholdstillatelse her i landet. DETTE er kravene. Godtar du dem eller vil du reise igjen? Og ikke minst, kravene bør være mye strengere i dag. Permanent oppholdstillatelse bør ikke gis til annet enn statsborgere. Vi kan gjerne ha en ordning som nesten automatisk fornyer oppholdstillatelsen, f.eks for de som er gift med en norsk statsborger, men som ikke vil skifte statsborgerskap, men de trenger ikke å ha en RETT til å bli her. Det bør også differensieres mellom norske statsborgere og folk med oppholdstillatelse i forbindelse med sosiale ytelser og liknende og statsborgerskapet bør betinge brukbar norsk, 10 år i landet og en sannsynliggjøring av at folk er integrert (aller helst assimilert) i landet ved å ha jobb.
Vi gir bort enorme verdier pga vår dumsnille politikk. Jeg har en bekjent som jobber på asylmottak og der forteller afghanerne at de har fått høre at penger kan plukkes opp fra gata (!) her i landet og at familien hjemme ringer så snart de er fremme og spør om de er rike.
Er det på tide at vi begynner å sette ting i perspekiv og forstår at dette landet er på vei mot en konkurs med en stadig større innvandringsbefolkning som har sin lojalitet helt andre steder enn til Konge og Fedreland?
Hva har skjedd med JHM? Er dette en ny erkjennelse for damen, eller har hun ment dette i årtier? Det hadde vært interessant å vite.
Og hvordan kan hun være medlem av KrF – dette synet kolliderer front i front med kristensnillistenes politikk, gjør den ikke?
Uansett, det er positivt at man viser evne til å lære av sine feil. Jeg ser frem til at JHM holder dette innlegget til en forsamling KrFere. Det er ingen grunn til å holde sin nyervervede innsikt for seg selv.
Dette var en meget interessant artikkel. Prof. Haaland-Matlary peker på problemer som vi må konfrontere og løse, men etter min mening tilbyr hun feil medisin. Her er mine tanker:
Det finnes ingen samfunnskontrakt mellom borgere og staten (eller individet og samfunnet), eller om den finnes så forklarer ikke Prof.Haaland-Matlary hva denne egentlig er og nøyaktig hva den består av. Bør ikke begge parter i en kontrakts-inngåelse oppfatte hva kontrakten består i? Jeg har ikke inngått noen kontrakt og har ikke gitt samtykke til noen lover som finnes I Norge i dag. Å late som om det finnes noen kontrakt, og at man derfor har forpliktelser (eng. “obligations”) til å etterleve denne kontrakten, virker på meg som å være kun en måte å snik-påføre moralske forpliktelser (eng. “obligations”) på en uvitende “kontrakts-part” (“borgeren”) som ikke engang er klar over hva slags kontrakt man egentlig skulle ha inngått. Her bruker Prof. Haaland-Matlary en lignelse fra jussen for å forsøke å begrunne sin forkjærlighet til såkalt moralsk plikt. Det skurrer.
Bruken av ordet plikt hos Prof. Haaland-Matlary er egnet til å forvirre. På engelsk – i motsetning til på norsk – kan man skille mellom to typer av det upresise begrepet plikt. Vi har
a. “obligation”/forpliktelse, det man påtar seg å gjøre etter at man selv har samtykket eller forårsaket det man har påtatt seg
og
b “duty”/plikt, noe en er ensidig tvangs-pålagt å gjøre uten at man selv er forespurt eller har samtykket.
Ut i fra det Prof. Haaland-Matlary skriver så må man tolke henne til å med “plikt” mene ensidig tvangs-pålagte moralske plikter som borgere og individer ikke har samtykket til. Hun skriver:
“Statsborgerskapet er en kontrakt mellom borgere og stat som varierer fra land til land, og det er det enkelte land som bestemmer hvilke krav det stiller til sine borgere”
og
“I dagens demokratiske styreform er det til syvende og sist borgerne som gjennom nasjonale valg bestemmer innholdet i denne kontrakten” (om borgerplikter, utg.anm.).
Deskriptivt er dette korrekt, men det gjør det ikke moralsk eller riktig av den grunn.
Majoriteten er ingen autoritet i moralske spørsmål, kun en innrømmelse av at man ikke egentlig har noe rasjonelt fundament for å sanksjonere sin moral (“det er rett fordi alle de andre mener det…”). Flertallet valgte f.eks. Hitler til makten, og den demokratisk valgte riksdagen valgte ham så til Kansler – historien forteller resten. Her støter man på det klassiske problem med flertalls-tyranniet: om rett er det flertallet til enhver tid mener, vel så kan flertallet også ha “rett” til å krenke individets rettigheter (forstått I en klassisk liberalistisk lockeansk forstand) ved å påføre dem plikter (“duties”) de ikke selv har gitt samtykket til.
Man innrømmer altså en rettighet til å krenke rettigheter, hvilket er en selvmotsigelse.
Prof. Haaland-Matlary skriver selv hva hun anser som slike plikter “samfunnet” har rett til å fåføre den enkelte: betale skatter på det nivå flertallet bestemmer, ta vare på de syke, eldre pleietrengende etc., kort sagt “betale for solidarisk samhold med resten av borgerne der de ikke kan yte”.
Prof. Haaland-Matlary ser ikke ut til å ha plass til individuelle klassiske rettigheter i sin rettighets-teori – og det er egentlig forståelig – for individuelle rettigheter er i sin natur anti-demokratiske og ser ikke ut til å passe inn i det jeg vil betegne som Prof. Haaland-Matalarys anti-indiviualitsike kommunitarisme. Intet flertall innrømmes i den rettighets baserte politiske individualismen noen moralsk rett til å pålegge individet plikter de ikke selv har samtykket til, eller som krenker dets frihet (demokratiske valg gjennomføres kun for å velge hvem som er mest kompetente til å lede staten i å beskytte de individuelle rettigheter). De generelle moralaske rettighetene (liv, frihet, eiendom) i den politiske individualismen er anti-tesen til enhver plikt-etikk eller deontologi, de er generelle rettigheter til å handle i frihet fra enhver plikt.
Faktisk er individuelle rettigheter nettopp ment å beskytte den absolutte minoritet (individet), mot slike tvangs-krenkelser (“plikter”) fra staten. Begrunnelsen for de individuelle rettightene ligger ikke i noe subjektivt flertall, noen mystisk gud eller annen imaginær autoritet, men i menneskets natur som et rasjonelt vesen. For å forstå verden må mennesket tenke rasjonelt, for å kunne handle på grunnlag av denne forståelsen må det ha frihet, for å kunne beholde resultatene av rasjonell produktiv handling må mennesket ha rett til å beholde denne verdiskapning. Det er nettopp disse generelle, universelle moralske rettighetene den klassiske liberalismens moral og rettighets-teori skal beskytte. Da kan ikke individet underkaste seg noen uvalgt plikt eller tvang, kun en eneste forpliktlese (“obligation”) påhviler det: å ikke innlede brukt av fysisk tvang (svindel er en indirekte variant herav) mot et annet menneske. Men dette er ingen “plikt” i egentlig forstand, kun en forpliktelse til å ikke krenke andres rettigheter (deres liv, frihet, eiendomsrett, avtalefrihet).
Individuelle rettigheter nevnes ikke med et ord i Prof. Haaland-Matlarys lille artikkel, men slik jeg ser det kan denne teorien utmerket godt brukes til å løse de problemer vi står overfor i dag.
Kort skissert: fri innvandring, ingen velferdstjenester fra staten til innvandrere, ingen automatikk i statsborgerskap, skille mellom stat og kirke (ingen statstøtte til religion), en beinhard og streng håndhevelse av alle norske lover med landsforvisning av dem som ikke kan leve under norsk lov. Kutt av all støtte til alle organisasjoner som direkte eller indirekte støtter totalitære bevegelser. Kun privat veldedighet til fattige innvandrere, ingen statlige.
Dersom innvandrere måtte leve slik i Norge, og derfor kun betale avgifter for de offenltige tjenester de bruker og ellers ikke betale inntekts-skatt, så ville Norge tiltrukket seg _verdens beste innvandrere_ og produktive mennesker, og vår økonomi ville fått en gigantisk vitamin-innsprøytning – alles levestandard ville økt som en konsekvens. I tillegg ville alle nordmenn fått litt voksenopplæring i frihet, individuelle rettigheter og kapitalisme: når innvandrerne i hadde klart seg, blomstret, uten en oppblåst velferdsstat til å ta seg av dem – kun individuelle rettigheter til å beskytte dem – så ville også mange nordmenn etterhvert begynt å stille spørsmål ved de kollektivistiske sidene av vårt samfunnssystem.
I tillegg ville vi løst alle problemer med stats-subsidierte islamister, hardt arbeid eller politiet ville tatt hånd om dem.
Det at innvandrere kun flytter om de kan se frem til trygd eller jobb er en DLF myte. Ser man på virkeligheten så vil fattige flytte på seg der hvor de tror det er bedre for dem å slå seg ned, og siden de har de svært dårlig der hvor de allerede er skal det ikke så mye til før det tror det blir bedre for dem. I England oppsto faktisk sosiale velferdsorninger i sin tid for å holde de fattige i ro. Ser man på India og Brazil så flytter de fattigste i hopetall inn mot de mest velstående byene, der de misslykkes og havner i store ghetto områder rundt byene preget av fattigdom, arbeidsløshet og kriminelle gjenger. Det med privat veldelighet som sosialt sikkerhetsnett er alltid en dårlig ide som ikke funker i virkeligheten, men i vår situasjon er det enda værre. I midtøsten brukes nemlig islamistiske organisasjoner til å rekruttere islamister! Det vi raskt kunne få i Europa med Harald Waage sitt forslag er en horde av fattige muslimer som kommer hit, ender opp i fattigdom for så å få hjelp av muslimske veldelige organisasjoner finansiert av islamistiske ledere fra land som Saudia Arabia.
Det er også en myte at det tyske flertallet valgte Hitler. Hitler fikk makten fordi de brukte nødfullmakter til å terrorisere opposisjonspartiene SPD og kommunistene for senere å forby de partiene. Nazistene og deres allierte fikk aldri noe flertall i et fritt tysk valg. Dessuten, om man skulle få en situasjon hvor over halvparten av folket ble nazister eller kommunister ville ikke noe liberalistisk konstitusjon hatt noen verdi. Flertallet av nazister eller kommunister hadde da rett og slett tatt makten ved hjelp av væpnet opprør! En liberalistisk konstitusjon ved sin forhindring av ikke liberalister til å få gjennom endringer på fredelig måte hadde bare ført til at enda flere hadde sluttet opp om slike ideologier.
Dette rettighetsmaser bygger jo uansett på at arbeidsdelingen ikke eksisterer. Det at liberalistene ser bort fra noe så vesentlig viser klart at de ikke tror på tullet sitt selv engang.
(Ber moderator slette det første innlegget)
Peewee: “Det med privat veldelighet som sosialt sikkerhetsnett er alltid en dårlig ide som ikke funker i virkeligheten, men i vår situasjon er det enda værre. I midtøsten brukes nemlig islamistiske organisasjoner til å rekruttere islamister!”
Veldedighet som kommer fra tyranniske regimer (f.eks Iran og Saudi Arabia) eller i realiteten støtter kriminell virksomhet vil det være legitimt å forby. Dessuten er liberalister med mer objektivistisk orientering (motsetning til libertarianere, som jo ønsker å avskaffe staten og følgelig ikke ønsker et sterkt politi og forsvar) tilhenger av et sterkere og strengere politi og rettsvesen som slår ned på kriminell aktivitet og oppfordring til kriminelle handlinger.
Peewee: “Det er også en myte at det tyske flertallet valgte Hitler. Hitler fikk makten fordi de brukte nødfullmakter til å terrorisere opposisjonspartiene SPD og kommunistene for senere å forby de partiene. Nazistene og deres allierte fikk aldri noe flertall i et fritt tysk valg.”
Nasjonalsosialistene hadde relativt flertall i flere valg (dvs. var det største partiet), og det er ingen tvil om at de hadde absolutt flertall i det tyske folk gjennom hele resten av 30-tallet. En totalitær bevegelse med mer massivt flertall i folket har man vel i historien ikke sett.
Peewee: “Dessuten, om man skulle få en situasjon hvor over halvparten av folket ble nazister eller kommunister ville ikke noe liberalistisk konstitusjon hatt noen verdi.”
Nazister og kommunister må man stoppe med argumentasjon og politiske midler før de får for stor makt. Om man venter for lenge med dette, og de kommer til makten kan mer voldelig forsvar av konstitusjonen være nødvendig, slik som avsettelsen av Allende i Chile i 1973, eller Zelaya i Nicaragua i fjor. (I motsetning til hvordan venstremedia fremstiller det, var det Allende og Zelaya som gjorde statskupp, ikke opposisjonen. For rettspositivister er det tydeligvis vanskelig å forestille seg at innehavere av statsembeter kan misbruke sin makt, altså forbryte seg mot konstitusjonen.)
Som eksempel på at flertallet ikke av nødvendighet har rett eller noen moralsk autoritet til å vedta de “plikter” man måtte ønske, brukte jeg eksempelet Hitler og hvordan han ble valgt til makten av flertallet. Dette faller PeeWee (sic) tungt for brystet, han skriver:
“Det er også en myte at det tyske flertallet valgte Hitler. Hitler fikk makten fordi de brukte nødfullmakter til å terrorisere opposisjonspartiene SPD og kommunistene for senere å forby de partiene. Nazistene og deres allierte fikk aldri noe flertall i et fritt tysk valg”
Hitler tiltrådte som kansler – utnevnt av _riksdagen_ – etter å ha vunnet valget i 1932. President Hindenburg (som _ikke_ tilhørte nazistene) vedtok så, den 28 februar 1933 (etter riksdags-brannen), en unntaks-forordning som i prinsippet tilsidesatte Weimar grunnloven og alle individuelle rettigheter som denne beskyttet.
Samtidig, i det siste frie valget i Tyskland før annen verdenskrig – 5 mars, 1933 – fikk NSDAP 43,7 % av stemmene, altså ikke absolutt flertall, men sammen med det tyske nasjonale folkepartiets (DNVP) 8 %, kontrollerte Hitler riksdagen. Deretter, etter at riksdagen igjen hadde utnevnt ham til kansler, fikk Hitler igjennom i riksdagen den såkalte Ermächtigungsgesetz, som på juridisk korrekt vis de facto og formelt gjorde ham til diktator og avskaffet demokratiet. Stemmene i den siste demokratisk valgte riksdagen for å avskaffe demokratiet var overveldende 441 stemmer for og 84 stemmer mot. Det nest største partiet, sosialdemokratene SPD, med sine impotente 18, 3 % av stemmene, stemte mot, alle andre stemte for (kommunistene I KPD som hadde fått 12.3 prosent av stemmene, var i mellomtiden blitt forbudt med hjemmel i Hindenburgs dekret, etter riksdags-brannen. Dog, deres stemmer hadde ikke hatt noen innlfytelse på utfallet uansett).
Historiens dom er klar: Hitler kom til makten via demokratiet, som han så fikk demokratisk avskaffet, for så å innføre sitt tyranni.
Det bør ikke komme som noe sjokk at demokratiet ikke nødvendigvis er forenelig med frihet, for dagsaktuelle eksempler se bare på de mange valg i Midt Østen som Bush jr i sin naivitet presset frem, som kun resulterte i at totalitære, anti-frihets partier vant makt (der valgene ikke ble tilsidesatt).
Uansett, at flertallet ikke er noen garantist for sannhet og moral, er noe alle som har studert litt historie (og lest sin Ibsen!) burde fått med seg. For ikke å snakke om det man lærer av å studere litt vitenskaps-historie. Alle apeller til “flertallet” for å sanksjonere moral eller sannhet burde få oss til å tenke oss om to ganger. Sannhet og gode verdier er ikke et produkt av flertalls-avstemminger, men av god tenkning som klarer å gripe virkeligheten.
Først og fremst er det en ting som slår meg, mitt argument som ikke ble besvart. Nemlig at jeg påpeker at hvis over halvparten vil ha et ondsinnet styre som kommunisme eller nazisme, så vil ikke noen grunnlov stanse dem. Selvfølgelig kan de stoppes med argumenter, men det kan jo gjøres minst like bra i et demokrati som i et libertariansk diktatur. Libertarianere er forresten ikke tilhengere av å legge ned staten, men kun et lite mindretall av dem.
Når det gjelder å forby veldelige organisasjoner, så vil jo det i praksis bli veldig vanskelig. Hva om man da også slår ned på organisasjoner som ikke er ondsinnete? Hva med muslimske organisasjoner med visse likheter med fundamentalistene men som ikke har noen direkte offisielle kontakter? Når det gjelder å oppfordre til kriminalitet så vil jo det å fremme alle ideologier utenom libertarianisme være oppfordring til kriminalitet i et libertariansk samfunn fordi de på en eller annen måte betyr at man støtter det som på libertariansk ses på som “krenking av naturgitte rettigheter”. Dette gjør jo at man kan forby veldig mange organisasjoner. Ja, det vil endog føre til at man kan forby å fremme alle ideologier utenom libertarianismen! Når man i tillegg har en sterk politistat som slår ned på de mange kriminelle som må stjele for å kunne leve, og man får brazilianske tilstander hvor det nærmer seg krigstilstander mellom de fattige og politiet, så får man noe som minner faretruende om nettopp diktaturstater som Chile under Pinochet. Dette er en stat som nettopp gir slike forhold som gir grobunn for kommunisme. Det er nok heller slik at det eneste som kan få kommunistene til å komme til makten i den vestlige verden, er om noen gjennomfører DLF politikk først. Slik sett er DLF og Civita kommunistenes eneste håp!
Det stemmer at flertallet ikke er noen garantist for sannhet og moral. Derimot så er det den eneste brukbare måten man har å kunne bestemme hva som er rett og galt i politikken. Demokratiet gir nemlig alle ihvertfall en teoretisk mulighet til å nå frem med sine særinteresser. Det Harald Waage derimot ønsker er et mindretallsdiktatur hvor alt bygges opp etter særinteressene til den øvre middelklassen. Det er også derfor venstresiden flere steder ikke respekterer grunnlovene. Fordi grunnloven bare var utformet av den øvre middelklassen og de rike for å hindre andre grupper å gjennomføre sin politikk.
Det tyske valget i 1933 var dessuten ikke et fritt valg. Kommunistpartiet var forbudt og lederne for sosialdemokratene ble drevet i landflyktighet til Tsjekkoslovakia.
Nå ser jeg at denne debatten er ganske gammel nå, så jeg regner med at jeg ikke får noe svar. Men jeg prøver allikevel. Dette er en ekstremt interessant debatt, en debatt som burde gå igjen hele tiden.
Jeg er forøvrig enig med PeeWee når han sier “Når det gjelder å forby veldedige organisasjoner, så vil jo det i praksis bli veldig vanskelig.”.
Det er et MEN her:
I Brasil, som Peewee sier, så er det nesten krig mellom ghettoene og politiet. Kriminaliteten til disse fattige brasilianerne er en selvfølge som følge av at de ikke har penger til kjøp av mat vil jeg tro.
Men her kommer også dilemmaet: Er det riktig at det fungerende samfunnet skal betale for de som ikke gidder å gjøre noe?
Det er kanskje urettferdig i ghettoenes tilfellet, men la oss ta vårt eget eksempel Norge. Her har du regelrett asylanter og familigjenforeningsanter (fant på et nytt ord der) som snylter på det fungerende samfunnet. Vi prøver aktivt å lære de opp (somalierne spesielt) sånn at de kan bli en del av det produktive, fungerende samfunnet. Men de velger å ikke gjøre det, de overlever OG blomstrer tross alt allikevel på grunn av NAV. For å bruke det jeg vil kalle moderne rettighetterminologi, så kan man si at snylterne stjeler rettigheter fra de andre, altså det fungerende samfunn.
Bare for å forhindre forvirring; jeg snakker om regelrett snylting, ikke arbeidsuføre. De som permanent er ufør (si på grunn av alzheimers som min tante) så er vi moralsk ansvarlig for å betale for henne, hun har tross alt vært med på å bygge opp/holde ved like samfunnet vårt før hun ble syk. Det er DETTE trygdekassa var ment å betale for, ikke snyltere.
Jeg kommer tilbake til det jeg refererte til ista om veldedige organisasjoner(som NAV?); Hadde vi bare fjernet alt med en gang hadde vi fått et helvetes opprør fra alle snyltende asylanter og familiegjenforeningsanter(vi trenger et bedre uttrykk forresten)så å si med en gang. Helt plutselig hadde sofasitteren Ali blitt kastet ut av huset sitt nede på grønnland. Hva skal han gjøre da for å overleve? Han måtte ha blitt uteligger. Det vil han ikke, for det hadde han ansett som krenkende selvfølgelig. Men han ville heller ikke jobbe for den tidligere velstanden sin, så istedet gjør han opprør.
Hadde vi, etter en slik reform/revolusjon, hatt så mye innvandring her da? Det tror jeg vi vet svaret på alle sammen.
For å skrive om dilemmaet litte gran for å få en litt annen synsvinkel: Er det riktig at et samfunn skal brødfø snyltere bare fordi det kan?
Jeg mener svaret er nei.