All verdens avtaler om inkluderende arbeidsliv eller graderte sykemeldinger vil ikke kunne erstatte en incentivstruktur som belønner det å gå på jobb.
Det norske folk stort sett er ved god helse. Ett resultat av dette er at forventet levealder har økt kraftig både for kvinner og menn. Selvsagt er det slik at helsen kan svikte når årene siger på, men det er tross alt bemerkelsesverdig at de aller fleste er i relativt fin form, selv i høy alder.
På denne bakgrunn er det for mange et tankekors at vi har aldri hatt så mange som er sykmeldte og uføretrygdede som i dag. Det har derfor vært et sentralt politisk mål å få ned tallet på sykmeldte og uføretrygdede og å få flere av disse ut i arbeidslivet igjen.
For flere år siden ble det oppnådd enighet mellom organisasjonene i arbeidslivet og de politiske myndigheter om en avtale som hadde dette siktemål, å få flere ut av trygdesystemet og tilbake inn i arbeidslivet, den såkalte avtale om et inkluderende arbeidsliv. Det slås nå fast at avtalen har vært fullstendig mislykket. Utviklingen har gått i gal retning.
Nå har et nytt utvalg sett på saken og lagt frem sine forslag. Disse ble presentert og diskutert på et frokostmøte i Civita 5. februar. En ting som slo meg som tilhører, var at her var det gjort mange anstrengelser for å finne på tiltak som kanskje kan påvirke forholdene på en ønsket måte, men at man samtidig omhyggelig unngikk å drøfte det tiltak som virkelig kunne føre til målet – nemlig å sørge for at det skal lønne seg å arbeide.
Det var i 1970-årene at ulykken skjedde. Beruset av oljeinntektene og påvirket av drømmer om å skape et ”kvalitativt bedre samfunn” vedtok Stortinget flere sosiale reformer. Blant annet ble det vedtatt at sykmeldte skal ha 100 prosent lønn under sykdom fra første dag og at sykefraværet kan være basert på egenmelding. Der sto klart for temmelig mange allerede den gang at en slik bestemmelse nødvendigvis ville føre galt avsted. Og det kan ikke være tvil om at den har ført galt av sted. Ganske snart etter reformen ble vedtatt, dannet det seg normer for hvor mange sykedager hver enkelt kunne tillate seg. På mange arbeidsplasser var det temmelig vanlig å ta ut ”kvoten” sin.
Flere i Civita-panelet påpekte hvor viktig det var å ha en riktig incentivstruktur, en struktur som belønnet det å arbeide og som medførte at det ville koste noe å melde seg syk. Gunnar Axen fra svenske Moderaterna viste til den svenske modellen, med 80 prosent sykelønn. Ekspertutvalgets leder Arnstein Mykletun pekte på at politiske føringer gjorde at utvalget ikke foreslo redusert sykelønn, men utvalget slo fast at dette ville ha ført til redusert sykefravær. Frisch-senterets Simen Markussen tvilte på at ekspertgruppens forslag var nok, og mente at sykelønnen i tillegg måtte reduseres, kanskje til 70 prosent.
Får man 100 prosent lønn under sykdom lønner det seg, riktignok bare på kort sikt, å være syk. De kloke vil nok forstå at det lønner å holde seg oppegående, men vi er ikke alle kloke. Axen fortalte at det var gjort diverse eksperimenter for å kartlegge hvordan kompensasjonsgraden under sykdom påvirket fraværet. En gruppe kommuneansatte fikk anledning til å inngå en tilleggsavtale, som innebar at de fikk 90 prosent lønn under sykdomsfravær, og temmelig umiddelbart gikk sykefraværet for denne gruppen opp.
Karensdager var det ingen som snakket om. Det er visstnok en hellig, fremforhandlet rettighet å ikke bli utsatt for krav om karensdager. Men la oss likevel forestille oss et regelverk som sier at de tre første dagene man er sykmeldt, må dekkes av egen pung og at man deretter får 80 prosent av vanlig lønn. Hvordan ville et slikt regelverk påvirke sykefraværet? Det ville forundre meg meget om ikke en slik regel ville føre til at antall sykmeldte gikk ned. Ville en slik regel være urimelig eller usosial? Jeg har vanskelig for å se det.
Men det som formodentlig er hovedgrunnen til at organisasjonene i arbeidslivet vil motsette seg en slik regel, er at den fører makt og myndighet tilbake fra organisasjonene til den enkelte arbeidstaker. Det er han eller hun som må avgjøre om den aktuelle følelse av ikke å være frisk, er sterk nok til å akseptere de økonomiske ubehageligheter som følger av å melde seg syk.
All verdens avtaler om inkluderende arbeidsliv eller graderte sykemeldinger vil ikke kunne erstatte en incentivstruktur som får den enkelte til å velge riktig for seg og for samfunnet.
- Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.
Ingressfoto: Wikimedia Commons-bruker GAD. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen, versjon 1.2 eller senere.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Nils Harald Staff. Nils Harald Staff said: "De kloke vil nok forstå at det lønner å holde seg oppegående, men vi er ikke alle kloke" http://bit.ly/9b7qUK [...]
Denne artikkelen ser ut til å forutsette at man nærmest velger sykdom selv, og skiller dermed ikke mellom de som “tar seg en tredagers” eller som kan jobbe litt selv om de er snufsete, og de som er alvorlig syke. De første har bruk for et karensdagspark i baken, de sistnevnte vil bare lide om de får lønnen barbert med en femtedel ved sykdom. Hvilke tiltak vil Egil Bakke sette inn for å ivareta de sistnevnte? Og på hvilken måte vil han også ansvarliggjøre arbeidsgiverne?
Det er sikkert fint med karensdager og liknende fra en økonoms ståsted. Fra en leges ståsted, og ikke minst en pasient, så er det helt absurd. Det var nylig et innslag på TV om at sykefraværet i Nederland ble halvvert etter at arbeidsgiverne fikk en kraftig økning i ansvaret for sine arbeidstakere.
Hva forteller det deg? At jobben har en vesentlig del av skylda i dette?
Og det spørsmålet vi da kan la henge i lufta her blir : Er det arbeidsgiverne som skal betale for det?
Hilsen en som hadde så høy arbeidsmoral, selv uten incentivene, at han gikk på jobb til kroppen sa fullstendig stopp og bærer preg av det halvannet år ennå. Takken fra arbeidsgiveren var en permittering i tillegg. Hurra!
“Ville en slik regel være urimelig eller usosial? Jeg har vanskelig for å se det.”
Nei, med skylapper og kun fokus på “incentivene” så er det klart du har vanskelig for å se det. Jeg klarer faktisk ikke helt å se problemet. Folk flest føler at siden sykdom kan ramme ganske blindt, så vil de helst ikke ha noen risiko heller. Sykefraværsdebatten er helt ut av proporsjoner og styres heller av borgerlig sides iver etter å ta hull på denne ordningen. Så vidt jeg forstår ventes det at sykefraværet vil gå ned uavhengig av tiltakene så hvorfor ikke ha litt is i magen? Nei. Målet er heller å begynne å kutte i sykelønnsordningen. Og hvor stopper det? Hvorfor ikke kutte den ned til 50%. Da er det enda fler som går på jobb… Hvorfor ikke fjerne hele ordningen?
Vi kan kaste bort milliarder på alle slags andre idiotiske formål, så hvorfor starte med de som er syke? Hva med å kutte ut all stønad til aktivist-organisasjoner som f.eks miljøorganisasjoner? NOAS? SOS Rasisme? trossamfunn. (Islamsk Råd fikk jo for ikke lenge siden en stor ekstrabevilgning årlig) Det er mange små bekker her som fint dekker inn de 3-4 milliardene sykelønna gikk opp. Men for all del… Ta de syke, for når de ligger i respirator eller en MR-maskin så har de ikke så lett for å protestere.