Til tross for diktaturet levde millioner av mennesker sine egne liv. Da DDR kollapset, forsvant en hel kultur.
DDR – Det det var.
Østtysk kultur- og hverdagshistorie.
Sakprosa, 357 sider.
Abstrakt forlag 2009.
Benedikt Jager og Jon Raundalen (red.)
”I løpet av høsten 1989 løste strukturene i DDR seg opp, også på teateret. Det som beveget folk til å gå ut på gatene og demonstrere, ble gjenspeilt på scenen. Et av de ubestridte høydepunktene – ikke bare i sesongen 89/90, men kanskje også i hele DDR-teaterets historie – var da skuespilleren Ulrich Mühe leste utdrag fra Walter Jankas selvbiografi Schwierigkeiten mit der Wahrheit i et fullsatt Deutsches Theater 28. oktober. Få dager før muren ble åpnet kunne en tekst om sensur og forfølgelse, skrevet av et offer for DDRs regime, leses fra en av DDRs mest prominente scener av en av landets mest profilerte skuespillere. Teateret var ikke lenger et åsted for fiksjon, men for fakta; teateret ble et offentlig rom i ordets egentlige betydning.”
Mirakelet 9. november 1989
Kirken og kunstnere var sentrale bidragsytere til DDRs kollaps høsten 1989. Ulrich Mühes (for øvrig hovedrolleinnehaveren fra filmen De andres liv 2006) modige høytlesning i Deutsches Theater denne oktoberkvelden var vågal og potensielt farlig for de involverte aktørene.
Kulturen og hverdagslivet fungerte i en konstant spenning mellom overvåking, angiveri, håp og visjoner.
Den østtyske staten var inne i sin dypeste krise noensinne. Erich Honecker var blitt tvunget til å gå av som generalsekretær for Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), Solidaritet hadde i juni gjort et brakvalg i Polen, Ungarn hadde åpnet grensen mot Østerrike og demonstrasjonene i en rekke østtyske byer uroet makthaverne. På tross av dette var SEDs sverd og skjold, Ministerium für Staatssicherheit (Stasi), fullt operativt med sine 91 000 medarbeidere og utallige informanter.
Verken Stasi, kunstnerne, DDR-borgerne, regjering, verdenssamfunnet eller han selv visste at politbüromedlem Günter Schabowski på klønete vis skulle åpne Berlinmuren kun en uke etter Mühes høytlesning fra scenen på Deutsches Theater. 9. november 1989 markerte ikke bare Berlinmurens fall, det ble også nådestøtet til den tyske arbeider- og bondestat DDR.
Hverdagsliv under jernteppet
Benedikt Jager og Jon Raundalen har redigert en viktig og tankevekkende antologi om kultur og hverdagsliv i DDR: DDR – Det det var. Forfatterne betoner at de ikke ønsker nok en bok som går i Ostalgie- eller Stasi-fellen og fremstiller landet sort-hvitt. Og bidragsyterne får frem det Jager og Raundalen ønsker ved å vise til hvordan kulturen og hverdagslivet fungerte i en konstant spenning mellom overvåking, angiveri, håp og visjoner.
Mange østtyskere har vanskelig for å omtale det landet de vokste opp i som et urettsregime.
Innledningsvis gir Jager en kortfattet oversikt fra den østtyske kulturpolitikken 1949-1990. De sentrale hendelsene i republikkens eksistens ved Stalins død, arbeideropptøyene i Øst-Berlin, opprøret i Ungarn, bygging av Berlinmuren, Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia, paradigmeskiftet fra Ulbricht til Honecker, kampen for internasjonal anerkjennelse i FN og ekspatrieringen av visesangeren Wolf Biermann blir møysommelig knyttet opp mot de skiftende betingelsene for kulturlivet i DDR.
Antologien tar for seg teater, film, musikk, maleri og skulptur, barne- og ungdomslitteratur og språk. Kapitler om hverdagslivet, oppvekst, kjønnsrelasjoner og idrettens betydning bidrar til å befeste boken som norsk standardverk om hverdagsliv i DDR. Forfatterne klarer gjennomgående å beskrive sine ulike felt på en usminket og saklig måte.
Alt var mye bedre før
En fallgruve for skrifter som omhandler både hendelser, mennesker og regimer som har opphørt å eksistere, er faren for overdreven skjønnmaling. ”Alt var mye bedre før” sies om en rekke fenomener. I Norge er det den trygge, uegoistiske, sosiale og optimistiske etterkrigstiden som til stadighet trekkes frem, senest av NRK-journalisten Christian Borchs bok Sannhetens kår (intervjuet i Minerva).
Nostalgi gjelder i høyeste grad også i forhold til DDR. Det som under den kalde krigen var mangelfullt, innskrenkende eller ikke-eksisterende; dagligvarer, reisefrihet, ytringsfrihet, yrkesfrihet, overvåking også videre, blir i dag forvridd til noe trygt og godt fra mange tidligere østtyskere. – Angst for frihet er for mange blitt større enn lysten til frihet for mange østtyskere, uttalte leder for Stasi-arkivene, Marianne Birthler, i et intervju høsten 2009.
DDRs mest berømte byggverk, Berlinmuren, ble i øst omtalt som antifaschistischer Schutzwall.
Kampen om fortiden førte senest i 2009 til en intens debatt i Tyskland om hvorvidt DDR skulle omtales som en urettsstat. På dette området kommer de gamle skillelinjene mellom øst og vest frem. Mange østtyskere har vanskelig for å omtale det landet de vokste opp i som et urettsregime. Tidligere politikere og opposisjonelle i DDR, som blant annet Günther Schabowski, Marianne Birthler og Joachim Gauck, har i ettertid ytret seg svært kritisk overfor sitt daværende fedreland. De advarer sterkt mot å ufarliggjøre SED-regimets ettermæle.
Personifisert kynisme
Kjetil Berg Henjums bidrag om språket i DDR viser hvordan ord og begreper var ulike mellom Øst- og Vesttyskland. Volk ble kjennemerket på offisielle institusjoner i DDR. De militære styrkene het Volksarmee, parlamentet het Volkskammer, politi var Volkspolizei.
Vesttyskland brukte på sin side Bund for å illustrere samhold mellom de ulike forbundslandene: Militæret ble Bundeswehr, parlamentet het Bundestag og politiet ble Bundespolizei.
DDRs mest berømte byggverk, Berlinmuren, ble i øst offisielt omtalt som antifaschistischer Schutzwall (antifascistisk beskyttelsesmur) fra oppføringen i 1961 til dens fall i 1989. Den russiske innflytelsen på språket i øst kan illustreres med ordene Kombinat (storbedrift). Kosmonaut (astronaut) og Kader (personell). Disse ordene brukes ikke i vest.
Benedikt Jagers kapittel om Stasi illustrerer den myteomspunnede organisasjonen på edruelig vis. Etterretningstjenestens infiltrering i kunst- og kulturlivet var massiv, noe angiveriet fra den sentrale opposisjonsfigur og forfatter Sascha Anderson viser. Avsløringen av hans samarbeid med Stasi, som kom frem i 1992, sendte sjokkbølger blant tidligere DDR-kunstnere. Liknende historier og skjebner dukket opp utover hele 1990-tallet.
Soverommet var et av de få områdene hvor østtyskerne kunne gjøre noe ”ulovlig” uten at det fikk fatale konsekvenser for karriere og livskvalitet.
Det påfølgende kapittel om ”mannen uten ansikt”, Markus Wolf, er et bidrag som viser Stasis personifiserte kynisme og organisasjonens arbeid utover østtysk territorium.
Familielandet DDR
Historikeren Stefan Wolles kapittel oppsummerer kjærligheten, familie- og befolkningspolitikk i DDR. I 1989 var 86 prosent av østtyske kvinner i arbeidsdyktig alder i jobb. Dette tallet var skyhøyt og ville også være det i dag. Likestilling og selvstendige kvinner var et mål for det offisielle DDR.
Samtidig viser Wolle til de strukturelle skjevhetene som lurte under den imponerende overflaten. ”I årene mellom 1946 og 1989 var ingen kvinne fullverdig medlem av sentralkomiteen i SED, statens egentlige maktsentrum. Trass noen dekorative posisjoner var og ble SED-staten et patriarkalsk system (…).”
Kvinnene var sterkt overrepresentert i lavtlønnsyrker. Og arbeidsdagen deres innebar som regel dobbel belastning, da det var forventet at kvinnen hentet barn i barnehage, laget middag til familien og vasket hjemme. DDR dyrket kjernefamilien, dyder og anstendighet i forholdet mellom mann og kvinne.
Wolle viser også til at de sterke forventningene i samfunnet fikk utilsiktede virkninger. Østtyskerne debuterte tidligere seksuelt enn vesttyskerne, de skilte seg hyppigere og var oftere utro. En forklaring på dette kan være at staten stort sett lot en være i fred på soverommet, og at dette var et av de få områdene hvor østtyskerne kunne gjøre noe ”ulovlig” uten at det fikk fatale konsekvenser for karriere og livskvalitet.
Østtyske sleggekastere og andre idrettsstjerner
Å kalle en kvinne for østtysk sleggekaster tolkes ikke særlig positivt her til lands. Østtyske sleggekastere var, i likhet med en del andre idrettsutøvere fra østblokken, svære testosteronbomber som fikk tilført en del ulovlige prestasjonsfremmende preparater.
Men i ettertid kan man ikke bare le av idrettsutøvere fra østblokken. Idretten hadde stor betydning for DDR. Stefan Krankhagen og Partick Klein viser i bidraget sitt til at idrett var er nasjonsbyggende element. DDR var en medaljegrosisst av rang i mesterskapssammenheng. De var overlegene sine naboer i vest i de fleste idrettsgrener. En rekke av Tysklands største idrettsstjerner er østtyskere: Jens Weissflog, Katharina Witt, Kati Wilhelm, Jan Ullrich og Michael Ballack, for å nevne noen.
Gjenforeningen var en økonomisk og kulturell invadering fra vesttysk side.
To lag har preget tysk fotball fremfor noen i etterkrigstiden: Vesttyske Bayern München og østtyske BFC Dynamo Berlin. Sistnevnte vant serien i DDR sammenhengende fra 1979-1988. Lagets suksess skyldes hovedsakelig dets daværende styreleder: Stasi-sjef Erich Mielke. BFC Dynamo var svært upopulært blant østtyskerne, og i Berlin var FC Union folkets lag.
Konflikten vedvarer den dag i dag. Som Krankhagen og Klein skriver, ble det bråk da det tyske fotballforbundet i 2006 likestilte seriemesterskap vunnet i øst med dem vunnet i vest. For så vel østtyskere som vesttyskere var dette en upopulær avgjørelse. Sommeren 2009 takket FC Union nei til en sponsorkontrakt verdt millioner av kroner. Grunnen var at styrelederen i selskapet som ønsket å sponse klubben, var tidligere Stasi-medarbeider. FC Unions medlemmer har fortsatt ikke glemt eller tilgitt Stasis innblanding i østtysk fotball.
Landet som forsvant
Det finnes lite norsk litteratur som omhandler kultur- og hverdagsliv i DDR. Benedikt Jager og Jon Raundalens antologi er et tiltrengt faglig bidrag for å øke forståelsen og innsikten i livet på den andre siden.
Østtysk dagligliv, slik folket kjente det, forsvant samtidig med staten. Tilbake var millioner av mennesker i et hverdagslig vakuum. Tidligere forbundskansler Helmut Schmidt beskrev det presist da han kalte gjenforeningen en økonomisk og kulturell invadering fra vesttysk side.
- Erik S. Idsøe (f. 1981) er statsviter utdannet fra Universitet i Bergen og Freie Universität Berlin.
Vil du kommentere denne artikkelen, kan du gjøre det her.
