Et flertall for en annen kurs er innen rekkevidde, men vi trenger ingen regjeringserklæring nå.
I går offentliggjorde VG en meningsmåling som viste et knapt flertall på Stortinget for Høyre og FrP, og i dag gjør Aftenposten det samme. Mye kan skje frem mot 2013, og det er ikke lenger enn september siden vi så at flertall i meningsmålinger i en lang periode kan snus frem mot valgdagen. Likevel er det ikke dristig å spå at en blåblå regjering vil fremstå som et realistisk alternativ i tiden fremover, og langt mer enn i 2009, da meningsmålingene ikke var i nærheten av å vise noe slikt.
Fremskrittspartiet presser på for å få en klar erklæring fra Høyre om at partiet satser på regjering med FrP etter 2013. Noen ganger kommer de også med ultimate politikk-krav, og tonen er den sutrende som er Siv Jensens verste fiende.
Jeg, og flere med meg, har lenge tatt til orde for en blåblå regjering, og å kvitte seg med sentrum, særlig KrF. Høyre kom oss litt i møte på landsmøtet i fjor, da regjeringssamarbeid med FrP og sentrum ble likestilt som alternativer.
Høyre strategi med å erklære vilje til samarbeid med alle partier til høyre for Senterpartiet kommer ikke til å bli endret. Partiets selvforståelse er at det var dette som ga dem en greit valgresultat i 2009 og fremgang senere. Jeg er langt på vei enig. Høyre signaliserte som eneste parti at det viktigste var å få regjeringsskifte, og fremsto som garantisten for det, mens de øvrige partiene fremsto som sabotører.
Det finnes en god grunn til å fastholde dette også fremover. Høyre trenger handlingsrom dersom det ikke skulle bli et flertall sammen med FrP i 2013. Dersom Høyre da er største borgerlige parti, ja til og med dersom det er litt mindre enn FrP, og de rødgrønne mister sitt flertall, er det mest sannsynlige en ren Høyre-regjering.
Å danne en mindretallsregjering med det lille som er igjen av sentrum – en status quo-orientert Bondevik III- variant, vil provosere FrP, gjøre regjeringen avhengig av et vrangvillig Arbeiderparti og igjen skremme H-velgere i mengder over til FrP.
Å danne mindretallsregjering med FrP vil føre til at man først må gå harde runder om politikken innad i regjeringen, for så å bli nedstemt i det meste av et Storting som vil være veldig opptatt av et slikt prosjekt skal mislykkes.
Men blir det flertall sammen med FrP, er det ingen vei utenom regjeringssamarbeid, selv om den blågrå ”do nothing”-delen av Høyre vil gjøre sitt beste for å hindre det.
Selv om et blåblått flertall skulle etablere seg stabilt på meningsmålingene, er det alt for tidlig for de to partiene å lage noe som ligner en felles regjeringsplattform. Det kan de overlate til uforpliktende spekulasjoner fra folk som meg.
I lang tid fremover holder det med å peke på noen felles retningsvalg. Det hjelper også om de to partiene holder en god tone seg i mellom, og enda mer om de kan samarbeide konstruktivt om enkeltsaker i Stortinget.
De er umulig å si i dag om det vil være formålstjenelig med en felleserklæring når vi kommer ut i 2013. Det avhenger av hva meningsmålingene sier, av hvor mellompartiene står politisk og oppslutningsmessig, hvordan samarbeidstonen har vært i mellomtiden osv. Jeg antar at en slik erklæring ikke vil være nødvendig da heller.
Men det som er nødvendig, er at Høyre sier veldig klart ifra at dersom det blir flertall med FrP, og partiene er noenlunde jevnstore, så blir det en regjering av de to partiene. Høyre kan gjerne slenge på at Venstre og KrF er invitert til å delta, men det ligger ingen realitet i det.
Regjeringsplattformen
En snau uke etter valget skisserte jeg de grove trekkene i en regjeringsplattform for en blåblå regjering. Som nevnt ovenfor – selv om partiene ikke kan forventes å legge frem noe slikt, kan det være greit å ha en formening om hva en slik regjering vil innebære. Kommentariatet vil ha mye moro fremover med slike spekulasjoner.
Jeg har ikke behov for noen større oppdatering av min plattform. Et par bemerkninger er likevel på sin plass.
Jeg tror at sjansene for en reduksjon i sykelønnen har økt. Til fagbevegelsens store fortvilelse har de mistet kontrollen over debatten, etter at flere aviser, spesielt Aftenposten, har gjort en god jobb. Bløffen om ”brutalisering” av arbeidslivet er grundig avslørt. Det er i ferd med å vokse frem en bred enighet om at kutt i sykelønnen ville føre til redusert sykefravær. Neste skritt, å bli enige om at det er et tiltak man bør ta i bruk, sitter langt inne, men ikke så langt inne som for noen måneder siden.
Høyres ledelse har også miste kontrollen over sitt defensive ikke-budskap, der det nå er det avvikende synet til Michael Tetzschner som dominerer media. Det er i ferd med å feste seg en oppfatning blant velgere flest om at Høyre egentlig ønsker å redusere sykelønna, bare at Erna ikke tør si det. I så fall har Høyre allerede tatt ut en eventuell nedside ved et kutt, mens det gjenstår en viss oppside ved å bekrefte mistankene: Høyre står for tøffe, men nødvendig kutt. Sjansene for at Høyre skal tørre å programfeste kutt har økt betydelig.
Man skal likevel ikke undervurdere de blågrås makt til å utvannet enhver profil. Deres logikk er: Det går jo så bra på meningsmålingene. La oss ikke uroe velgerne, men surfe inn til en valgseier i 2013. Det blir i så fall en valgseier uten mandat for endring. Det passer de blågrå utmerket. Men det passer ikke Høyres velgere.
Budsjettbehandlingen i høst viste at Høyre og FrP brøt handlingsregelen omtrent like mye. Selv om det var litt juks i opplegget til FrP, bekrefter dette min spådom om at budsjettbalansen ikke vil være en uoverstigelig hindring for et regjeringssamarbeid. Riktignok understrekte FrP at de brukte mindre ekstrapenger i forhold til regjeringen fordi vi er innen i en økonomisk unntaksperiode, men uansett gir dette signal om nødvendig pragmatisme.
Det negative er selvsagt at verken Høyre eller FrP gjorde noe med et alt for høyt overforbruk av oljepenger.
Twitter: @jasnoen
Valgjerd Svarstad Haugland signaliserer nå at KrF bør søke samarbeide til venstre, med Arbeiderpartiet. Det ville være et stort fremskritt for alle som vil ha en ny politikk i Norge om de prøvde seg på det. KrF seiler uansett under falskt flagg når de kaller seg sentrumsparti. Både KrF og Senterpartiet er særinteressepartiet utenfor høyre-venstre skalaen. Sentrum i norsk politikk ligger i de fleste saker mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Jeg synes du er litt naiv nå og forskutterer for mye, Jan Arild Snoen!
For populister uten forankring i politiske bevegelser, flyr gjerne høyt mellom valg slik som nå, men blir pulverisert i valgkampene.
FrP lå lenge stabilt langt over 30 % før valgkampen i fjor, inntil venstresiden mobiliserte det tunge artilleriet sitt: miljøbevegelsen, kulturbevegelsen, fagbevegelsen, solidaritetsbevegelsen, bistandsbevegelsen, kvinnebevegelsen, ungdomsorganisasjonene, innvandrerorganisasjonene, kort sagt alle NGO’ene sine. Og så toppet de med å mobilisere massemediene sine.
Resultat: FrP ble skutt i fillebiter, som de alltid har blitt de siste valgkampene.
Jeg er en ivrig googler av politiske aktører, og jeg har merket meg at så å si alle med lederverv i de bevegelsene jeg nevnte ovenfor, også er medlemmer av partier på venstresiden i Norge.
De siste tiårene er det bygget opp et konglomerat av frivillige organisasjoner, nesten utelukkende styrt av aktører på venstresiden. Og disse frivillige organisasjonene blir brukt til å sette en rød agenda, og til å bombardere høyresiden.
Har skrevet mye om dette i et innlegg på VGD, scroller du litt nedover i denne debattråden, skriver jeg også mye om sosialistenes enorme nettverk av frivillige organisasjoner: http://vgd.no/samfunn/politikk-norsk/tema/1531260/tittel/avis-som-avsloerer-kommunister-i-norge
Kaderpartiene SV og Rødt har tilsammen 12.000 medlemmer. Samtidig er de fleste av disse 12.000 tordenskjold-soldatene medlemmer eller aktivister i 10-20 andre frivillige organisasjoner. De jobber politisk på bred front, og oppretter stadig nye organisasjoner som suger ut offentlig støtte, og som gir venstresidens aktivister godt lønnede verv og nye talerstoler for sin politikk.
Frp har nå 30.000 og Høyre har 25.000 medlemmer. Dersom disse to partiene ble litt mer kader-partier slik som sosialistiske partier, kunne de også “beordret” sine medlemmer inn i nystartede frivillige organisasjoner.
Dette ville svekket venstresidens organisering, for frivillige organisasjoner mottar offentlige midler fra faste årlige fellespotter etter antall medlemmer. Alle miljøorganisasjonene feks, mottar en fast pott i offentlig støtte til fordeling etter medlemstall. Nå som kun venstresiden danner miljøvernorganisasjoner, havner hele denne potten i lomma på venstresiden.
Samme gjelder for ungdomsorganisasjoner, de har en fast pott på fordeling. Høyresiden er så å si totalt fraværende når denne offentlige potten til ungdomsorganisasjoner skal fordeles. Derfor kan feks rabiate SOS Rasisme suge ut 10 millioner kroner i året i offentlig støtte, tiltross for at den er styrt av et femtitalls selverklærte stalinister fra en organisasjon kalt Tjen Folket. Som for øvrig i sin tid ble dannet som nok en kader-organisasjon for partiet Rødt (som kun har 1.700 medlemmer totalt, men disse 1.700 går igjen med lederverv i uendelig mange frivillige organisasjoner).
Hadde Frp/Høyre også holdt seg med massevis av miljøvernorganisasjoner, solidaritetsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, kulturorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, slik som venstresiden gjør, ville det politiske landskapet sett helt annerledes ut i Norge. Det er jeg sikker på.
Ikke minst FrP ville fått mye bedre stayer-evne i valgkampene kunne de mobilisert en stor politisk bevegelse, og ikke bare et simpelt lite populistparti.
Mitt forslag: Høyre og FrP oppretter 25-50 nye frivillige organisasjoner, innenfor alle områder hvor høyresiden har hjertesaker. Kopier gjerne venstresidens organisering, eller lag skyggeorganisasjoner for hver sosialistisk organisasjon. Sett en lav medlemskontigent i alle disse frivillige organisasjonene (feks 100 kr årlig), og “beordre” alle FrP’s og Høyres 55.000 medlemmer til hver å bli medlem av minst 5 hver av disse organisasjonene.
Fremtiden i Våre Hender og Naturvernforbundet har 20.000 medlemmer hver. Fordi de fleste med lederverv i disse organisasjonene har bakgrunn fra venstresiden, blir disse NGO’ene også brukt i kampen mot høyresiden. Dann derfor en ikke-sosialistisk miljøbevegelse som fokuserer på høyresidens miljøvernsaker, få feks 10.000 H/FrP-medlemmer til å melde seg inn,og vips har høyresiden en ny front i den politiske kampen.
Se feks på alle glimrende skribentene her på Minerva. Hadde disse tilhørt venstresiden, ville samtlige allerede hatt et godt lønnet lederverv i hver sin frivillige organisasjon, og gjerne med 5.000-20.000 medlemmer i ryggen. Noe som ville gitt dem klippekort til feks NRK og massemediene som ledere for tunge folkelige bevegelser.
Som ville gitt en helt annen gjennomslagskraft i politikken enn å være en tilfeldig skribent. Og som ikke minst ville gitt partiene FrP og Høyre mye større slagkraft mot venstresiden.
Om ikke høyresiden begynner å bygge opp folkelige bevegelser, så vil de nok klare å fly høyt på meningsmålingene mellom valgene, basert på populisme og godt politisk håndverk. Men de vil alltid bli knust i valgkampene, når venstresiden mobiliserer folkebevegelsene sine.