Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Norsk politikk ville hatt godt av et større ideologiske fokus. Man kan starte med å se at den liberale tradisjonen består av mer enn forsvaret for markedsøkonomien.

Liberalismen forbindes ofte med markedsliberalismen, tanken om at fri utveksling av varer og tjenester ikke bare skaper økonomisk vekst, men er en forutsetning for demokrati og menneskerettigheter. Det kan være vanskelig, nærmest umulig, å skille liberalisme fra det liberale, eller liberalister fra liberalere. Lars Fredrik Svendsen gjør en hederlig oppklaringsjobb i sin antologi om liberalismen, men først og fremst fordi han viser frem det enorme mangfoldet innen den liberale tradisjonen.

Det er et vesentlig poeng at for mange av de mest sentrale liberale tenkerne er markedsliberalismen av underordnet betydning. Ja, til og med gjenstand for kritikk. Det finnes en moderat, europeisk liberal tradisjon som kanskje best uttrykkes av firkløveret Karl Popper, Isaiah Berlin, Ralf Dahrendorf og Raymond Aron. Om man skal finne et felles begrep for å beskrive dem vil det være liberal moderasjon.

Popper og Berlin er kjent for de fleste med en interesse for politisk filosofi. Dahrendorf og Aron i mindre grad. Tyske Ralf Dahrendorf gikk nylig bort, men før det ble han intervjuet i Minerva. Franskmannen Raymond Aron er nasjonalhelt i sitt hjemland, men mindre kjent i utlandet, noe også den spinkle presentasjonen på Wikipedia bærer vitne om. En av dem som har skrevet om Aron er Øyvind Østerud. Artikkelen jeg lenker til her, som omhandler Arons teorier om internasjonal politikk, er vel verdt å lese.

Jeg tror norsk politikk ville hatt godt av et større ideologiske fokus. Et steg på veien er å se at den liberale tradisjonen er langt bredere og rikere enn forsvaret for markedsøkonomien.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Dette innlegget er også publisert på hans blogg, konservativ.no.