For å forstå korrupsjon må vi undersøke fenomenets kulturelle betingelser vel så mye som å forstå det som politisk systemsvikt. Det er en av konklusjonene til Misha Glenny, forfatteren av McMafia: Kriminalitet uten grenser.
Minerva 1-2010 går ut til våre abonnenter i dag! Temaet for utgaven er Globalisering 2.0, og denne artikkelen av Hans Erik Næss tar for seg den globale kriminaliteten. Ønsker du å abonnere? Send en mail til abo@minerva.as, så sender vi deg den nye utgaven allerede i dag.
Forestillingene om global kultur har etter hvert blitt mange. Ideen om en felles kultur uavhengig av landegrensene var en drivkraft bak både korstogfarende kristne og Napoleons infanteri, den reflekteres i Hegels verdensånd og Marx’ internasjonale proletariat, muslimens ummah og Coca-Colas markedsføringsplaner (Moses og Brigham, 2007: 95). Flere advarer imidlertid mot noe mindre synlig og langt mer farlig enn det at tenåringer drikker Coca-Cola. De tradisjonelle forestillingene om kulturell globalisering har fått følge av noe helt annet: en global ukultur, bestående av organisert kriminalitet.
Globalisering forstås her på to måter. For det første gjør teknologiske endringer og nyvinninger at et av de synligste kjennetegnene ved globaliseringen er frakobling. Avstand og sted blir mindre relevant, ettersom ideer, objekter og kapital flyter lettere og lar seg organisere uten at sentrale myndighetsinstanser har kontroll på samme måte som tidligere. For det andre innebærer dette en motreaksjon, nemlig tilbakekobling. Fragmenteringen av den sosiale verden får sin motsetning gjennom sterke, moralsk forpliktende nettverk, gjerne ispedd en bevissthet om lokal makt og lokale verdier (Eriksen, 2008: 21-23).
I skyggen av Vestens triumf befant utallige stater seg plutselig i den skjærsilden som ble kjent som ’overgangsfase’.
Det er i denne spenningen – eller vakuumet – mellom frakobling og tilbakekobling den globale ukulturen kommer til syne. Den er verken helt frakoblet, samtidig som den er tilbakekoblet på andre måter enn de vanligste formene for motreaksjoner på globalisering (trekke seg tilbake i stillhet eller ty til fundamentalistiske ”havner”). Rikelig med eksempler på hvordan dette foregår i praksis, finner vi i Misha Glennys bok McMafia: Kriminalitet uten grenser fra 2008.
En reise i ukulturens bakgater
Den tidligere BBC-journalisten Glenny begynner sin reise i ukulturens bakgater med en diagnose av verden i tiåret etter Berlin-murens fall og kommunismens sammenbrudd. I skyggen av Vestens triumf befant utallige stater seg plutselig ”i den skjærsilden som ble kjent som ’overgangsfase’, et territorium der grensene flyttet seg fra dag til dag. I dette karrige landskapet innebar økonomisk overlevelse ofte å gripe et maskingevær og raske med seg så mye som mulig” (Glenny, 2008: 12). Glennys personlige glede over østblokkdiktaturets fall og demokratiets seier ble derfor raskt etterfulgt av uro. Kriger og konflikter aktive under den kalde krigen sluknet ikke, de blusset opp, samtidig som nye ble startet. Etniske konflikter og religiøst baserte fiendebilder ble intensivert, snarere enn mildnet. Optimismen for det forente Europa fikk seg en på tygga da Jugoslavia eksploderte i vold og blod.
Optimismen for det forente Europa fikk seg en på tygga da Jugoslavia eksploderte i vold og blod.
Derimot var det en gruppe mennesker som utnyttet dette på det groveste. De forsto at høyere levestandard i Vesten, økning av varehandel og migrasjon, og mange regjeringers sterkt reduserte evne til å håndheve lover til sammen utgjorde en potensiell gullgruve. Disse menneskene var kriminelle, men de var organiserte sådanne – de var i Glennys tolkning kapitalister og entreprenører så gode som noen, klare til å etterleve prinsippene om tilbud og etterspørsel på markeder som ble stadig mer transnasjonale.
Skyggeverdenen globaliseres
Glenny begynte å undersøke denne utviklingen med fokus på balkansk mafia. Kroatiske, bosniske, albanske, makedonske og serbiske finansfyrster og gangstere samarbeidet tett utover på 1990-tallet for å utnytte det kaotiske Balkan som transittregion for smugling av prostituerte, våpen, dop og sigaretter. Den personlige tilliten mellom dem var ofte mye sterkere enn den hysteriske nasjonalismen eller etniske selvhevdelsen som ellers preget området, og når de slo mynt på den, var det primært for å dekke over egen korrupt virksomhet (Glenny, 2008: 43).
Skyggeverdenen, som Glenny kaller den, er på ingen måte adskilt fra sin partner i lyset.
Men Glenny skjønte snart at den organiserte kriminaliteten strakk seg lenger enn som så. For å forstå svartebørsmarkedet måtte han for det første utvide forskningshorisonten. Det resulterte i reiser til Sør-Amerika og Kina, så vel som innad i Europa og til Midtøsten. Edelstener, narkotika, mennesker og truede dyrearter (!) ble fraktet på kryss og tvers ved hjelp av et avansert logistisk apparat. Cyberspace ga kriminelle både en ny organiseringskanal og verktøy for lyssky virksomhet. For det andre oppdaget han at det var så mange gråsoner mellom legal og illegal virksomhet, at fokuset på forbryterne simpelthen ikke var nok. Skyggeverdenen, som Glenny kaller den, ”er på ingen måte adskilt fra sin partner i lyset, som selv ofte er langt mindre transparent enn man kunne tro eller ønske. Innenfor både bankvesenet og varehandelen er forbryterne mye mer på hjemmebane enn vi tror” (Glenny, 2008: 16).
Eksemplene på dette, som Glenny henter fra blant andre Russland, Nigeria, Brasil og Canada, leder til spørsmålet om denne skyggeverdenen har noen spesifikt kulturelle trekk? I første rekke gjelder dette korrupsjon og dens antropologiske kjennetegn. Edward B. Tylors klassiske definisjon av kultur i Primitive Culture fra 1871 kan brukes som utgangspunkt: ”Kultur, eller sivilisasjon, sett i sitt brede etnografiske vesen, er det komplekse hele som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, moral, lov, skikker, og alle andre muligheter og sedvaner ervervet av mennesket som et medlem av samfunnet” (Tylor, 1920 [1871]: 1). Med denne definisjonen begynner vi å sirkle inn det levesett som den organiserte kriminalitetens underverden fremviser. I den uklare grensen mellom legal og illegal virksomhet i Glennys skyggeverden har korrupsjon avgjørende betydning.
Korrupsjonens kulturtrekk
Økokrim definerer korrupsjon som det ”å gi/tilby eller kreve/motta/akseptere en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag”. Transparency International (TI), en organisasjon etablert for å bekjempe korrupsjon, har en annen definisjon: ”Korrupsjon er misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst”. TI skiller dessuten mellom korrupsjon ”ifølge regelen” og korrupsjon ”på tross av regelen”. Det første omfatter bestikkelser for å oppnå en fordelaktig behandling som mottageren er forpliktet av loven til å utføre. Det siste omfatter derimot bestikkelser for å oppnå en behandling som mottageren ikke har lov til å utføre.
Ifølge antropologen Finn Sivert Nielsen (1987) er korrupsjon imidlertid ikke bare en individuell egenskap, men et undertilfelle av det som ofte kalles uformell sosial organisasjon. Der den formelle organisasjonen er svak – for eksempel i form av en ineffektiv myndighetsutøvelse – tjener uformelle nettverk som fangnett. Tradisjonelle nettverk av denne type kan danne vidstrakte, men diffuse felter av gjensidig forpliktelse og solidaritet. ”Karusellsvindelen” i Europa er et eksempel. Bander importerer varer til EU eller mellom EU-land, for så urettmessig å kreve tilbakebetaling av merverdiavgiften før de eksporterer varene ut igjen. Anslagsvis tapte EU rundt 100 milliarder dollar årlig på denne virksomheten mellom 2002 og 2007. Det kunne ikke ha skjedd uten et korrupt stats- og bankapparat på den ene siden, og en mengde illegale råvareleverandører på den andre (Glenny, 2008: 380-81).
Korrupsjon forutsetter et nettverk av den uformelle typen. Nielsen påpeker at man verken kan ”kjøpe” en korrupt tjeneste, eller selv ”kjøpes” uten at man har ”kontaktene” i orden på forhånd. I slike nettverk er det ofte en patron – et begrep som opprinnelig stammer fra romertiden og som betegner en beskytter, som i bytte for sine kontakter får støtte. Studier av korrupsjon viser at patronen ofte innehar, eller kontrollerer, nøkkelstillinger i det formelle byråkratiske apparat som knytter lokalsamfunnet inn i en stat. Patronen er altså samtidig en mellommann. Som mellommann av denne typen kan han gi eller nekte adgang til goder som kommer utenfra, eller hjelpe sine ”forretningspartnere” til å unnslippe forpliktelser i forhold til utenverden (for eksempel skatt eller investeringsreguleringer) (Nielsen, 1987; Johnston, 2006).
Å henvende seg til politiet var nyttesløst. Statsmaktens førstelinje hadde resignert fullstendig.
Et eksempel som minner om dette finner vi i Helge Ryggviks bok Til siste dråpe. Aserbadsjan, et land preget av krig og militærkupp, stod i 1990 igjen med Hejdar Alijev som leder, en mann med fortid i det sovjetiske kommunistpartiets politbyrå. Med et Russland i oppløsning flokket multinasjonale oljeselskaper seg om den ressursrike regionen. Fire år senere skrev representanter for syv vestlige oljeselskaper – deriblant Statoil – under en såkalt ”Production Shearing Agreement” (PSA) for utbygging og drift av oljefeltet Azeri-Chirag, tolv mil ute i Det kaspiske hav. I avtalen lå det også en signaturbonus på 300 millioner dollar. Pengene ga ifølge Ryggvik ”selskapene et slags grønt kort eller fripass gjennom alle dagligdagse obstruksjoner man finner i en korrupt økonomi.” Signaturbonuser er i seg selv ikke korrupsjon. Slike overføringer blir imidlertid ansett som ”legal korrupsjon” i de tilfellene hvor mottageren er en udemokratisk stat, fordi det er umulig å etterprøve hvor pengene blir av (Ryggvik, 2009: 214-21). Aserbadsjans gjentatte bunnplasseringer på TIs anerkjente ”Corruption Perception Index” vitner om at situasjonen i liten grad har bedret seg.
Paralleller til denne utviklingen finner vi også i Japan. Midt på 1980-tallet falt en borgerkrig mellom yakuzaen, den japanske betegnelsen for mafiagrupperinger, sammen med USAs sterke press på Japan for åpne hjemmemarkedet samtidig som de holdt tilbake eksporten til USA. Japan ga etter, og ble taperen i spillet. Næringslivet var misfornøyd, og på slutten av 1980-tallet satte regjeringen derfor ned renten og tilbød voksne lån med rause tilbakebetalingsvilkår som plaster på såret. Mye av lånene ble investert i anleggsbransjen. Ordningen var slik: Investorene, deriblant fremtredende personligheter fra zaibatsuen (Japans store forretningsnettverk) satt med penger og ønske om å kjøpe opp eiendommer. Yakuzaen ble brukt som mellommenn for å lokke beboerne til å flytte mot en liten slump penger. Ville de ikke, var veien kort til vold. Lånene ble ikke tilbakebetalt, og et korrupt og lite effektivt politivesen kunne ikke gjøre stort. Resultatet var at banker, aksjespekulanter og politikere tjente milliarder på denne virksomheten. Japans regjering løste til slutt ut brorparten av misligholdte lån tilknyttet yakuza-virksomhet, hvilket i sin tur kanaliserte gevinsten ned i piratkopiering, gambling og menneskesmugling (Glenny, 2008: 323-28).
Russlands røverbaroner
Korrupsjon forutsetter altså et uformelt nettverk, delvis styrt av en patron, som inneholder visse nøkkelposisjoner. Tendenser til dette finner vi mange steder i Glennys bok, blant annet i Russland. I 1988 innførte Mikhail Gorbatsjov en lov om andelslag som gjorde det mulig å sette i gang private forretninger for første gang på over 60 år. I den raske og nokså ukontrollerte konkurransen som oppsto på brått lukrative markeder, ble vold snart et middel til gevinst. Å henvende seg til politiet var nyttesløst. Statsmaktens førstelinje hadde resignert fullstendig. Som alternativ begynte gründerne, med statens blikk velvillig vendt en annen vei og gjerne med en belønning på kjøpet, å kjøpe sikkerhetstjenester. Veteraner fra Afghanistan-krigen og tidligere KGB-offiserer påtok seg denne jobben med glede.
I 1991 kom så Boris Jeltsin til makten. Ifølge Glenny (2008: 75) ble hans liberaliseringsreformer på prissetting og produksjon en katastrofe for folk flest. Mens prisene på brød og husleie steg til værs, ble prisene på olje, gass, diamanter holdt nede. Dette gjorde at en ny klasse handelsmenn kunne kjøpe disse varene billig og selge dem dyrt på verdensmarkedet. På samme tid opphevet Jeltsin statsmonopolet for eksport og import. Ved å utnytte uoverensstemmelsen mellom de høye råvareprisene internasjonalt og de subsidierte hjemlige prisene, sikret denne politikken grunnlaget for de russiske oligarkene. Der staten tidligere tok overskuddet, gikk store deler av det rett i lommene på et fåtall lykkelig lottede røverbaroner (Glenny, 2008: 76).
For å beskytte sin versjon av kapitalismen, var nå oligarkene i stand til å kjøpe hvem de ville.
Problemet var ikke at disse folkene tjente penger, men at de gjorde det utelukkende på grunnlag av sine posisjoner i det tidligere kommunistregimet eller som gründere for mektige krysha – utpresservirksomhet. Parallelt med dette skyflet det internasjonale Pengefondet (IMF) milliarder inn i Russland for å stabilisere økonomien, samtidig som oligarkene byttet sin eksklusive tilgang på råvarer mot dollar og videresendte dem til hvitvaskingsmaskiner i India eller Sveits. Etter at den villeste pengeforflytningen var over, ble befestingen av det nye klasseskillet mer strukturert. For å beskytte sin versjon av kapitalismen, var nå oligarkene i stand til å kjøpe hvem de ville, inkludert fremtredende medlemmer av KGB/FSB og MVD (innenriksministeriet). Samtidig vokste sikkerhetsselskapene; innen 1999 var det registrert over 11 500 slike selskaper med over 800 000 ansatte (Glenny, 2008: 81-90).
Mer enn tilfeldige likhetstrekk
Mye er skrevet om hvordan McDonald’s angivelig forflater verdens kulturmangfold eller at kosmopolitiske ideer om et verdensparlament visstnok truer nasjonalstatenes selvråderett. Misha Glenny dokumenterer på sin side i McMafia et aspekt ved kulturell globalisering som jeg tror er langt mer skadelig for håpet om universelle verdier og normer. Når korrupsjonens antropologiske trekk blir en norm i en gitt kontekst, som i tillegg er mer enn tilfeldige likhetstrekk og som kan gjenfinnes på tvers av nasjoner, religioner og etnisitet, kan det sies at disse antropologiske trekkene er part av en globaliserende ukultur. Derfor er det grunn til å tro at strengere regulering og mer avanserte lover ikke er nok – det trengs også mer kunnskap om korrupsjonens kulturelle betingelser for å kunne bekjempe den.
Litteratur
Eriksen, Thomas Hylland (2008): Globalisering: Åtte nøkkelbegreper. Oslo: Universitetsforlaget
Glenny, Misha (2008): McMafia: Kriminalitet uten grenser. Oslo: Gyldendal
Johnston, Michael (2006): Syndromes of Corruption. Oxford: Cambridge University Press
Moses, Jonathon W. og Anne Margrethe Brigham (2007): Globalisering i Norge. Bergen: Fagbokforlaget
Nielsen, Finn Sivert (1987): ”Korrupsjon i et komparativt perspektiv”, prøveforelesning til magistergraden i sosialantropologi, Universitetet i Oslo, 24. januar. Tilgjengelig på http://www.fsnielsen.com/txt/art/korrupsjon.htm
Ryggvik, Helge (2009): Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi. Oslo: Aschehoug
Tylor, Edward (1920) [1871]: Primitive Culture. New York: J.P. Putnam’s Sons.
I korrupsjonsssammenheng er vår del av Europa og Nord Amerika den “unormale” del av verden hvor korrupsjon stort sett betraktes som en uting.I resten av verden betraktes korrupsjon – stort sett – som et litt ubehagelig fenomen som man er nødt til å leve med, og som et relativt normalt fenomen.
Det positive er imidlertid at man gjennom den seneste tid har kunnet observere visse motkrefter til denne tradisjonelle oppfatning. Mange politikere, NGOs og media har begynt å engasjere seg i kampen mot korrupsjon. Flere har etterhvert begynt å få øynene opp for korrupsjonens mange skyggesider ,så som at man stjeler fra fellesskapet og derigjennom
viser holdninger som hindrer fremskritt og modernisering
Det er riktig at korrupsjon henger sammen med kulturelle avleiringer og holdninger, kriminalitet og politisk systemsvikt. Den korrupsjon som henger sammen med gamle kuturelle oppfatninger er naturigvis vanskelig å komme til livs , og oppleves da strengt tatt heller ikke som korrupsjon.
En nyvalgt president forventes å belønne sine tilhengere og alliansepartnere som gjorder det mulig for ham å vinne valget, og her nytter det ikke å påberope seg Paulinske Damascus opplevelser. For å betale sin politiske gjeld må også presidenten motta visse sideinntekter.
Et beslektet fenomen er politikerenes tradisjonelle grådighet som gjør at han gjerne plyndrer statskassen. Det er ikke alltid like lett å skille mellom hva som er mitt og hva som er statens. Når slike holdninger er representative for de øverste skikt i samfunnet , vil slike holdninger lett bre seg nedover.
Det er imidlertid positivt at det nå er skapt holdninger og stengsler som etterhvert gjør det vanskeligere for landets øverste politiske ledere å foreta slike raids mot landets finanser. Men det er fremdeles en lang vei å gå selv om politiske ledere nå kan risikere å havne i retten for sine forbrytelser.
Rettsapparater er et område hvor korrupsjonen er spesielt utbredt – i hvert fall i den latinamerikanske del av verden. Underbetalt politi har lett for å motta bestikkelser. Dommere i rettsapparatet er også et ettertraktet mål. Både dommere og vitner trues til ikke å agere. I stor deler av Latinamerika er det bortimot umulig å få forbrytere dømt. Denne spesielle latinamerikanske “straffefrihet ” (impunidad) er en trusel mot rettsikkerheten.
Korrupsjon og penger henger alltid nøye sammen. Der hvor det er penger og velstand , er det også korrupsjon. Teknologi og globalisering/liberalisering har i mange tilfeller fremelsket korrupsjon. Slik har det alltid vært. Bil – og våpenteknologi var lenge de amerikanske gangsteres beste allierte.
Den ulovlige omsetning av våpen og narkotika har stimulert fremveksten av kriminelle nettverk som benytter seg av store mengder korrupsjon.
I Latinamerika gjelder dette spesielt narkotikahandelen. Korrupsjon i narkotika handelen får enorme ringvirkninger på den generelle rettssikkerhet,politi og sikkerhetsstyrkene , rettsapparatet og store deler av statsapparatet samt den offentlige moral. Narkotikaproblemene i land som Mexico og Colombia har ført til at mange politiske observatører
er nær ved å klistre etiketten “failed states” på disse land.
En sterkere stat ville ha kunnet føre en politikk som kunne ha redusert disse problemer.
Flere latinamerikanske land har tradisjonelt ført en økonomisk politikk som har lagt vekt på sterke halvstatlige monopoler og finansinstitusjoner (paraestatales) Gjennom den liberalisering som de fleste steder har funnet sted har det vært en enorm korrupsjon forbundet med salg av slike institusjoner.
Gode holdninger, etikk og moral har sammen med straffemessige og rettslige tiltak har i vår del av verden bidratt til å redusere korrupsjonen.
Det er dessverre et faktum at i mange latinamerikanske land er den tradisjonelle overklasse ofte preget av holdninger som legger stor vekt på muligheten til å berike seg og skaffe seg fordeler. Lover er noe som mange synes å mene primært bør gjelde for andre.
Skatteunndragelse er et utbredt fenomen og hindrer finansieringen av sosiale investeringer.
Slike holdninger setter ikke et nasjonalt eksempel og en standard som kan fremme den nasjonale vekst og samhold.
Men, som sagt er det tegn på at det vi kaller “good governance” og “good government” er i ferd med å vinne økende oppslutning i Latin Amerika. Men veien frem er lang.