Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Sykelønna burde reduseres til kanskje 70 prosent av inntekten. Dette er noe høyere enn det inntektsnivået vi i dag mener er akseptabelt for varig uføre og for arbeidsledige.

Siden 1980 har vår gjennomsnittlige levealder økt med seks år for menn og nesten fire år for kvinner. Samtidig har andelen som mottar helserelaterte trygdeytelser økt fra ca. 12 til 23 prosent. For meg er dette et paradoks. Dessverre er det sånn at vår kunnskap om sykefravær og trygd er noe begrenset før 1993 fordi vi ikke har tilgang til individdata. Siden 1993 har vi derimot ganske god oversikt over utviklingen. Spesielt tre forhold mener jeg er viktig å merke seg:

• Det legemeldte sykefraværet har vokst kraftig, først og fremst blant ”prime age” – 30 til 50-åringer, og det har økt kraftig for både menn og kvinner.
• Andelen som mottar andre trygdeytelser enn sykelønn har også økt kraftig – og også her har økningen først og fremst vært blant ”prime age” – 30 til 50-åringer.
• Det har vært diskutert, også blant forskere, om økningen i sysselsetting, eldres yrkesdeltakelse etc. kan forklare veksten i sykefraværet. Jeg mener det ikke kan det. I noen grad er det også et metodespørsmål. I aggregerte data samvarierer disse forholdene sterkt. Men, akkurat som med storken og barnefødslene, så betyr ikke korrelasjon det samme som kausalitet. Studier basert på individdata – som jeg mener trumfer aggregerte data – viser at økningen i fravær ikke kan bortforklares med slike forhold.

Nylig kom Regjeringens ekspertutvalg med sin innstilling. Jeg synes de har gjort en mesterlig jobb og har stor tro på deres forslag. Forslagene deres er i stor grad basert på erfaringene fra 2004 og jeg tror de vil fungere om de virkelig settes ut i livet. Spørsmålet er om det er nok. Utvalget har i realiteten vært gitt en ganske trang ramme: (1) Full lønn under sykdom, og (2) kun moderate endringer i bedriftenes medfinansieringsansvar.

Selv om det helt klart er utenfor det politiske handlingsrommet akkurat nå, mener jeg hele sykelønnsordningen er moden for revisjon. La meg forsøke å gi en helhetlig begrunnelse for hvorfor jeg mener sykelønnsordningen burde gjøres om slik at både arbeidstaker og arbeidsgiver får mer insentiver.

1. Helse er ikke ”svart/hvitt” eller frisk syk. Vi har alle helseproblemer, små og store. Hvordan vi lever med dem og hvordan de påvirker vår arbeidsevne er ikke åpenbart, og har et stort slingringsmonn. Det er med andre ord ingen absolutt kobling mellom helse og arbeidsmulighet. Hvorvidt en er i stand til å arbeide avhenger i mange tilfeller av tilrettelegging på jobben og av en selv. Selvfølgelig er det også sånn at i en del tilfeller gjør helseproblemer arbeid umulig, nær sagt uansett.

2. Insentiver virker. En rekke studier har dokumentert – og jeg mener dokumentert utover enhver tvil – at hvordan vi velger vedrørende sykefravær og uføretrygd påvirkes ganske betydelig av hvilke insentiver vi står ovenfor. Sett under et tror jeg det er rimelig å oppsummere disse studiene med at elastisiteten av sykelønn på sykefravær er -1, dvs. at et 10 prosent kutt i sykelønna reduserer fraværet med 10 prosent.

3. På andre områder er insentiver akseptert. At det skal lønne seg å arbeide er innarbeidet på de fleste områder i den norske velferdsstaten, selv om vi kanskje ikke alltid liker å prate om det. Hvorfor tjener ikke sosialhjelpsmottakere det samme en gjennomsnittlig lønnsmottaker? Hvorfor får arbeidsledige mindre i dagpenger enn de fikk i lønn i den forrige jobben? Hvorfor får uførepensjonister – i de fleste tilfeller – betydelig mindre i uførepensjon enn de får i lønn? Det er fordi det er allment akseptert at det må lønne seg å jobbe.

Unntaket er sykelønnsordningen som gir full lønn under sykdom. Begrunnelsen er at det ikke skal koste å være syk. Men jeg er ikke stand til å forstå hvorfor det er akseptert at uførhet skal ”straffes” mens sykefravær ikke kan straffes. For meg er det et paradoks. Vi har laget en ordning for ”innsiderne” i arbeidsmarkedet som begrunnes med hensynet til de svakeste. Men de svakeste er ikke en gang i jobb. Jeg mener altså at det er inkonsekvent å tviholde så hardt på full lønn under sykefravær når en aksepterer redusert lønn til varig uførhet.

4. Vi påvirker hverandre. De siste årene har det kommet flere empiriske studier som viser hvordan vi påvirker hverandre. Akkurat som at hvor mange som møter opp til dugnad i borettslaget sannsynligvis har noe å si for om du møter opp selv, viser disse studiene at kollegers og naboers sykefraværs- og trygdeatferd påvirker oss.

Dersom insentiver endrer vår atferd, og vi igjen lar oss påvirke av hverandre, kan det hende den fulle virkningen av en sjenerøs velferdsstat først sees etter lang tid. Og det kan hende vi behøver sterkere lut enn det sykelønnsutvalget har foreslått for å endre dette.

5. Dårlig medisin. I tillegg til å være kostbart, er sykefravær i mange tilfeller dårlig medisin. Det har lenge vært kjent at sannsynligheten for å komme tilbake i jobb faller dramatisk etter hvert som en har vært borte lenge. På en måte er jo dette trivielt, siden de som er lenge borte gjerne er sykere enn de som er borte en uke med influensa.

Ny forskning tyder imidlertid på at deler av denne effekten er kausal. Ved å sammenligne tilsynelatende like arbeidstakere; lik alder, kjønn, jobbsektor, bosatt i samme nabolag – men med ulikt strenge fastleger – finner jeg at det å få lenger sykmelding i seg selv reduserer sannsynligheten for å være i jobb to år etterpå. For dem som er i jobb straffes det også lønnsmessig. Sykefravær er i mange tilfeller åpenbart nødvendig, men dette sier oss noe om at det bør brukes med varsomhet.

Hva er så en mulig løsning?
Jeg er en varm tilhenger av å ha en sykelønnsordning, da jeg tror det er viktig at en tar seg tid og råd til å bli frisk, men jeg mener det må lønne seg å arbeide litt mer enn i dag. Jeg mener derfor sykelønna burde reduseres noe, kanskje til 70 prosent av inntekten. Hvor mye er jo en avveining, men 70 prosent er noe mer enn det en får i dagpenger og uførestønad i dag. Dette er altså et inntektsnivå vi mener er akseptabelt for varig uføre og for arbeidsledige. Basert på de estimatene vi har om virkningene av kutt i sykelønna ville dette trolig redusert sykefraværet med omlag 30 prosent, på lang sikt kan effekten være større.

Jeg mener også arbeidsgiver burde gis mye mer ansvar for sykefravær og utstøting enn det de har i dag. Slik det er i dag har arbeidsgivere ofte helt perverse insentiver og jeg frykter mange arbeidsgivere ser seg tjent med å la arbeidstakere med helseproblemer forsvinne ut av arbeidslivet. Jeg mener vi har mye å lære av det Nederlandske systemet der arbeidsgiver har ansvaret for sykepengene, men ikke bare det, de har også ansvar for utstøting til uføretrygd. Dersom bedriften sender få arbeidstakere ut i trygd får de lavere skatter og vice versa.

En innvendig en ofte hører er at små bedrifter løper en veldig høy risiko. En mulig løsning er å la arbeidsgivere forsikre seg mot dette hos selskaper som er kombinerte forsikrings- og rehabiliteringsinstitusjoner. Disse har både ansvar for sykepengene og de har ansvar for å behandle og hjelpe syke tilbake i jobb.

Akkurat som at når en kjører bil uten uhell bygger en opp bonus vil disse justere forsikringspremien etter hvordan bedriften gjør – og de kan bruke sine erfaringer til å forbedre arbeidsforhold og rutiner i bedriften. På mange måter skal de gjøre den jobben NAV og fastlegen i dag skal gjøre. Men det er klart at denne jobben er ikke så lett for en fastlege med 1500 til 2000 pasienter. Det er ikke mulig for ham å følge opp den enkelte arbeidsplass på en god måte. Jeg tror også et slikt system har bedre forutsetninger for å fungere enn det NAV-styrte systemet vi har i dag, rett og slett fordi disse private tilbyderne ville hatt insentiver til å gjøre det godt.

En annen innvending, som en så absolutt skal ta på alvor, er det som av flere kalles helsesiling. Når arbeidsgiver får større ansvar vil han antakelig også bli mer skeptisk til hvem han ansetter. Jeg tror det er riktig og det er en seriøs utfordring. I noen grad kan det løses ved at kronikere og andre med ”objektive diagnoser”, kanskje også eldre arbeidstakere skjermes for dette systemet, slik at det offentlig tar risikoen når disse ansettes. Det er også verdt å merke seg at problemet med helsesiling blir noe mindre i det arbeidstakere selv også betaler deler av fraværet.

Det norske systemet er på mange måter et system for å sikre inkludering i arbeidslivet. Det er en liten risiko ved å ansette folk, noe som gjør at mange blir ansatte. Men det norske systemet er ikke spesielt godt for å hindre utstøting. Vi inkluderer mange, men vi sender også mange ut igjen og inn i trygd. Det er et innebygd motsetningsforhold her, hvor Norge er nær det ene ytterpunktet og Nederland nær det andre. Ekspertutvalgets innstilling innebærer at vi beveger oss litt mer fra å sikre inkludering mot å motvirke utstøting. Jeg tror dette er riktig og skulle ønske vi gikk en god del skritt til.

• Simen Markussen (f. 1978) er stipendiat ved Frisch-senteret. Denne artikkelen er basert på en innledning ved Civitas frokostmøte 5. februar 2010. Mer fakta og synspunkter finnes i denne presentasjonen.

Ingressbilde: Felipe Micaroni Lalli. Publisert under Creative Commons Attribution-Share Alike 2.5 Generic-lisensen.