Amerikansk Høyesterett har fastslått at penger er tale og at selskaper er personer, og at selskaper derfor kan bruke ubegrensede midler på politiske budskap. Det er en tvilsom avgjørelse, som på sikt har potensiale til å undergrave tilliten til domstolene.
Den 21. januar avgjorde USAs høyesterett saken Citizens United v. Federal Election Committee. Med fem mot fire stemmer bestemte den at selskaper har rett til å bruke ubegrensede pengemidler på reklame og annen indirekte støtte til, eller mot, kandidater og partier. Rettslig hviler avgjørelsen på to særamerikanske juridiske skapninger: at pengebruk er ytringer, og at selskaper er personer.
Pengebruk har i USA lenge vært regnet som ytringer, som i likhet med tale, skrift og andre uttrykk er grunnlovsbeskyttet. Juridiske personer som selskaper har hatt grunnlovsbeskyttelse siden 1886, men Kongressen har likevel regulert selskapers pengebruk i valgkamper i vel 100 år, med den begrunnelse at for mye penger lett korrumperer politikere og gir valgkamper en udemokratisk slagside. Slike reguleringer er blitt opprettholdt i domstolene, inntil nå. Citizens United reverserer en antatt klarrettspraksis for å godta begrensinger på pengebruk ved valg.
Mot pengedominans?
Ytringsfrihet er tradisjonelt begrunnet i tre hovedhensyn: Ett individbasert – hensynet til den enkeltes frihet til å snakke uhindret av statlig inngripen – og to mer kollektive, nemlig troen på at slik frihet gir den nødvendige meningsbrytning for menneskehetens søken etter sannhet, og hensynet til demokratiet – uten frihet til å ytre og motta ytringer, intet demokrati. Kanskje tok den amerikanske ytringsfrihetsbeskyttelse et galt spor i saken Buckley v. Valeo fra 1976, da penger i seg selv ble å anse som grunnlovsbeskyttede ytringer. Når det som i utgangspunktet er enhver borgers like rett til å ytre seg eller la være å ytre seg, og offentlighetens mulighet til å få del i slike ytringer knyttes direkte til en ressurs som er helt skjevfordelt i samfunnet – og det bare blant de faktiske personer – undergraves de sider av ytringsfrihetens begrunnelse som ser ytringsfrihet som en mulighetsbetingelse for sannhetssøken og demokrati. En kan aldri sikre alle borgere lik innflytelse, men det er en lang vei fra den erkjennelsen til en fastlåsing av samfunnets mulighet til å forsøke å ivareta demokratiske idealer innenfor de rammer grunnleggende friheter setter.
Ytringsfriheten kan fint beskyttes uten at de som allerede har størst ressurser også skal ha ”høyest” stemme. For å ta et fremdeles aktuelt eksempel: Anti-pengedominanshensynet bak det omstridte totalforbud mot politisk TV-reklame i Norge ville lett kunne ivaretas ved at en tillot også TV-reklame (politisk reklame er ytringer, selv om de er betalte), men satte et tak på hvor mye som totalt kunne brukes av eller til fordel for politiske aktører– både i TV og andre medier. Derved ville en ikke forskjellsbehandlet ytringer på grunn av deres innhold (politisk reklame ville vært tillatt ettersom reklame med andre budskap var tillatt), man ville unngått den pengedominans som allerede finnes ved reklame i andre medier enn TV, og man ville også sikret en likebehandlende regulering av mediene. Ved å anse penger som ytringer direkte har man avskåret seg fra muligheten til slike reguleringer.
Ønsket resultat
I tillegg til å føre til økt pengebruk i politiske valgkamper, vil de talende selskaper også ha større innflytelse på dommervalg. USA har, i motsetning til de fleste andre land, direkte valg på dommere i flere stater Dommere velges imidlertid ikke til representasjon, men til uavhengighet. Det er fullt legitimt for en politiker å legge vekt på interessene til de velgergrupper og selskap som støtter hans eller hennes valgkamp ved utøvelsen av politikk. Men slik hensyntagen er uforenlig med dommerrollen.
Det mest problematiske ved dommen er imidlertid ikke den økte pengebruk i amerikanske valg – valgkampfinansieringslovgivningen har også før dommen vært både hullete og kronglete, og det har lenge vært umulig å hevde seg i amerikansk politikk uten en betydelig startkapital. Hovedproblemet, som gjør at dommen er bredt omtalt og kritisert, ligger i fornemmelsen av at dommen er begrunnet for å nå et ønsket resultat snarere enn å være en samvittighetsfull prøving av tilgjenglige kilder. Flere sentrale resonnementer i dommen virker nemlig lite troverdige.
Grunnleggende for flertallets votum er at siden vanlige mennesker har anledning til å ”snakke” med penger, og siden selskaper er å regne som personer, og siden personer ikke kan forskjellsbehandles, så må også selskaper ha lov å snakke med penger. Det er et spesielt resonnement. Til tross for at selskapers rett til å snakke er viktig, er det jo opplagt at vanlige personer og juridiske personer rent faktisk er forskjellige på en rekke områder, og således nødvendigvis må behandles forskjellig til tider. (Kan selskaper ikke oppløses uten ved offentlig rettergang fordi det strider mot retten til deres ”liv”? Har selskaper rett til å bære våpen?)
Ingen ubegrenset ytringsfrihet
Som mindretallet påpeker, finnes det uansett en rekke eksempler på at personer behandles forskjellig, også hva gjelder ytringsfrihetsbeskyttelse – statsansatte og militære har for eksempel ikke samme frihet til å ytre seg om hva de vil som andre personer. Slike begrensninger godtas endog for politiske ytringer som jo er i kjernen for ytringsfrihetsbeskyttelsen.
At valgkampfinansieringsreguleringene begrenser nettopp ytringer av politisk karakter, er brukt av flertallet som argument for at slike reguleringer ikke lenger kan opprettholdes. Og det gir jo mening – om en først mener at selskaper er personer, og at penger er ytringer. Penger er ikke ytringer per se, men det å bruke penger på en spesiell måte er uttrykk som kan tolkes som ytringer – en slags talehandling. Det er opplagt at uttrykk annet enn ren tale må vernes av ytringsfriheten, ellers hadde hverken kunst, skrift eller demonstrasjoner vært vernet. Den mest opplagte politiske talehandlingen i et demokrati, den som alle har mulighet til å bidra med, er stemmeretten. Stemmer du på et parti, har du også ytret deg om at det partiet bør vinne (eventuelt at et annet bør tape). Om selskaper er personer nok til å ha full ytringsfrihetsbeskyttelse for politiske meninger ytret gjennom pengebruk, hvorfor har de ikke også stemmerett?
Både domsresultat og begrunnelse åpner for kritikk. Vel så problematisk er imidlertid at flertallet på fem fraviker den tolkningsideologi de vanligvis promoterer for å kunne nå domsresultatet uten noen nærmere begrunnelse. De fem regnes som konservative i betydningen uvillige til å bedrive aktivistisk dommervirksomhet. Det var imidlertid nettopp aktivisme som måtte til for å reversere over hundre års etablert praksis – en aktivisme som i tillegg er svakt begrunnet. Dersom det er slik, som de fleste antar, at mer selskapspenger i neste valgkamp kommer flere republikanere enn demokrater til gode, svekker dommen tilliten til at domstolene bedriver upartisk juss.
Juss og politikk
Det finnes flere eksempler på avgjørelser som tilslører forholdet mellom juss og politikk, med saken Bush v. Gore som det kanskje mest talende eksempel. Saken utløste enorm kritikk da den ble avsagt, og debatteres fremdeles også langt utenfor juridiske kretser. Florida kom, etter sine regler for gjenopptelling av stemmer, til at Gore vant staten ved presidentvalget i 2000. Bush brakte saken inn for Høyesterett og fikk tellingen kjent ugyldig. Et flertall av dommerne – de som regnes som konservative og mest Bush-vennlige – besluttet at istedenfor å la Florida telle på nytt etter en ikke-grunnlovsstridig metode, skulle saken stanses. Forenklet sagt fravek de dermed den linje de vanligvis følger om at mest mulig selvstyre skal overlates delstatene, og kom slik til et resultat som gagnet Bush. Og motsatt mente det ”liberale” mindretallet, som vanligvis ville støtte en føderal overprøving av urimelige statsreguleringer, at Florida selv måtte få avgjøre saken ved nytelling.
Slike dommer undergraver tiltroen til dommere som upartiske, og sår mistanke om at juridiske avgjørelser, tross de mer snirklete vendinger, tross alt bare er partisk politikk. I tillegg til å svekke tilliten til domstolene, truer slike dommer i sin ytterste konsekvens en sentral bærebjelke i det amerikanske, og også det norske rettssystem, nemlig prøvingsretten.
Prøvingsrett, eller ”judicial review” er den rett og plikt domstolene i enkelte liberale demokratier har til å dømme etter konstitusjonen dersom det skulle være motstrid mellom den og en ”vanlig” lov.
Prøvingsretten er kanskje det institutt som klarest tydeliggjør spenningen mellom juss og politikk, mellom individfriheter og kollektive mål. Fellesskapets mål får sitt uttrykk gjennom flertallets vilje. Enkeltmenneskets frihet sikres ved rettslige skranker for hva et folkevalgt flertall kan beslutte. Gjennom prøvingsretten har domstolene vært en garantist for at det folkevalgte flertall overholder de bindinger og begrensninger som finnes i konstitusjonen. USA har praktisert prøvingsrett siden 1803, Norge siden rundt 1860, og ordningen har etter hvert bredt om seg i Europa – først som svar på annen verdenskrig, og så med en renessanse etter murens fall.
Rettsstaten og demokratiet
Allerede om konstitusjonen hadde gitt rimelig entydige svar på hvilke lover som var og ikke var i overensstemmelse med den, ville prøvingsinstituttet utfordre den demokratiforståelse som består i folkesuverenitet alene – hvorfor skal en elitegruppe som dommere kunne overprøve hva folkeflertallet bestemmer? Greit nok at noen rettigheter er så grunnleggende at de ikke bør trås for nære selv med gode kollektive begrunnelser, men det må da folkeflertallet være vel så godt egnet til å vurdere som dommere? Særlig når konstitusjoner – slik tilfellet er de fleste steder – er utformet som prinsipper med rom for flere rimelige tolkninger?
Forutsetningen for at prøvingsrett skal ha en plass i et demokrati, er at juss er noe annet enn politikk. Legitimiteten til de juridiske avgjørelser avhenger av at de er tuftet på andre overlegninger enn rent politiske. At juss inneholder politiske elementer, er opplagt. Politikk er i bunn og grunn moralske valg om ulike samfunnsprioriteringer, og slike moralske valg er uunngåelige også for dommeres vurdering og tolkning av rettskilder som grunnlover, lover og rettspraksis. Og slike moralske valg er også bestemmende for hva slags rettspolitiske eller tolkningsideologiske synspunkter en dommer har. Men jussens egenart ligger i at dens rolle er en annen enn politikkens.
Der politikk er kamp om knappe goder og utvikling av nye samfunnsløsninger, er jussen vurdering av enkeltsaker på bakgrunn av rettskilder og prinsipper. Der politikken er gassen, er jussen en bremse. Dommerfremferdens normale vesen er skrittvis, de store reformer er for politikerne. Den juridiske metode er en trening i prinsipiell tenkning, der rettferdighet, hva nå det måtte være, og hensynet til sammenheng mellom rettslige prinsipper er sentralt. Der det politiske ideal er motivert av velgere og styrt av en representasjonstanke, er domstolenes ideal uavhengighet. Uavhengigheten understrekes ved en avstand til den opphetede politiske debatt, og en uavhengighet av velgere, lobbyister og pressgrupper. Sentralt for jussens egenart er domstolenes særlige dobbeltrolle; de skal både håndheve de flertallsavveininger politikere gjør på vegne av fellesskapet, og sikre rettighetene til de enkeltindivider som tross politikernes overveininger måtte bli urimelig behandlet. Hvor godt den jevne befolkning synes domstolene lykkes med denne balansen er i stor grad bestemmende for hva slags tillit de har i et samfunn.
Dommer som Citizens United og Bush v. Gore kan virke undergravende på tilliten til domstolene og prøvingsretten. Men kanskje er enkelte slike saker ikke bare er av det onde. Nettopp ved sin tvilsomme karakter kan de tvinge den demokratiske debatt til en vedvarende gjennomtenkning av forholdet mellom juss og politikk, og derigjennom befordre større bevissthet omkring hva som er – og bør være – jussens egenart og samfunnsfunksjon.
- Anine Kierulf (f. 1974) er jurist og forfatter.
Bush v. Gore: Det er ikke riktig at Florida etter gjenopptelling kom til at Gore vant staten og Høyesterett satte resultatet til side. Det Høyesterett gjorde var å stoppe gjenopptellingen. http://en.wikipedia.org/wiki/Bush_v._Gore
Et mediekonsortium kom i etterkant til at Bush ville ha vunnet også dersom Høyesterett hadde gitt Gore medhold. http://en.wikipedia.org/wiki/Florida_election_recount
Forøvrig er det verdt å nevne at Citizens United ikke bare omfatter selskaper, men også fagforeninger.
Første tillegg til den amerikanske grunnloven: “Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; OR ABRIDGING THE FREEDOM OF SPEECH, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances.”
Her er en kommentar av George Will om denne avgjørelsen i Høyesterett: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/01/27/AR2010012703909.html
Et lite utdrag om systemet Høyesterett nå satte en stopper for:
The Federal Election Commission, which administers the law that rations the quantity and regulates the content and timing of political speech, identifies 33 types of political speech and 71 kinds of “speakers.” The underlying statute and FEC regulations cover more than 800 pages, and FEC explanations of its decisions have filled more than 1,200 pages.
Ikke å kunne vite hva slags begrensninger på ytringer som eksisterer må da også være et demokratisk problem?
Og når det gjelder penger i amerikanske valgkamper, så er det relativt små beløper. I alle valgkamper fra laveste (borgermestre etc.) til høyeste nivå (presidentvalget) i 2008 (fra valgkampene begynte året før) ble det brukt ca. like mye penger som amerikanerne bruker på potetgull i løpet av ett år.
Den mest tvilsomme konstruksjonen er etter min mening mindretallets – at individers ytringsfrihet skal beskjæres fordi de velger å ytre seg i fellesskap gjennom et selskap. Analogien mellom militære/statsansatte og privateide foretak er ikke spesielt god. Det sentrale spørsmålet er på hvilken måte selskapsorganiseringen skiller seg fra andre måter å organisere seg på – i forhold til utgangspunktet at politiske ytringer er en individuell rettighet? Hvorfor skal man tillate organisasjoner som Amnesty eller Greenpeace å finansiere politiske ytringer – de har jo ikke stemmerett? Og hva med fagforeninger?
Videre, betyr ikke mindretallets konstruksjon at aviser og forlag organisert som selskaper ikke har en grunnlovsfestet rett til politiske ytringer, men at pressefriheten for disse organisasjonene tvert i mot er et resultat av godvilje hos et simpelt flertall hos lovgiver? Svaret på dette er “jo”, hvilket er implisitt innrømmet i det lovgiver gjorde unntak for medieforetak gjennom lovgivningen som ble kjent grunnlovsstridig. At medieforetaket var eiet av et ikke-mediaselskap var uten betydning. Resultatet er ikke kun forskjellsbehandling, men vilkårlighet. (Eks.: Måten GE har benyttet sin majoritetsposisjon i NBC til å fremme sine interesser er etterhvert nokså godt dokumentert.)
Mindretallet tok ikke utgangspunkt i ordlyden, som beskytter “speech” og ikke “speakers”, og valgte å overse at ordlyden også omfatter retten “to assemble” i denne sammenheng. De søkte i stedet å dokumentere at det forelå en negativ holdning overfor selskap i tiden etter revolusjonen, for i forhold til dette materiale å kunne tolke ordlyden innskrenkende overfor selskaper. Hverken kildevalg eller -bruk i denne sammenheng var imidlertid særlig overbevisende.
En en liten snutt om hvorfor det ikke er noe å bekymre seg over:
http://reason.tv/video/show/citizens-united-1
Jan Arild Snoen:
Takk for presiseringen, det er riktig at Gore ikke hadde vunnet Florida, og at det US Sct gjorde var å stanse gjenopptellingen. Da opptellingen ble stanset, var det imidlertid mye som tydet på at Gore ville vinne etter den pågående nytelling. På dette tidspunkt hadde de som holdt med Bush mest å vinne på at tellingen stanset, og de som holdt med Gore på at den fortsatte. Og det er i dette lys dommen er interessant som politisk fenomen, ettersom både flertallet og mindretallet fravek sine sedvanlige tolkningsideologier for å nå sine respektive resultater. De to fløyer nærmest byttet strategi i en situasjon der den ”andre ideologien” var den som på det tidspunkt dommen ble avsagt så ut til å gavne det som var antatt å være deres politiske kandidat.
Mediekonsortiets konklusjon er interessant som innspill til hva gjenopptellingen kunne vist, men ikke til forklaring av domspremissene.
Fagforeningsdelen av loven som ble prøvet var ikke tema for dommen, og det er ikke eksplisitt sagt at fagforeninger også er omfattet. Selv om en slik konsekvens er sannsynlig, er den omstridt. http://www.scotusblog.com/2010/01/analysis-a-few-open-or-not-so-open-questions/ Den største pengekapitalen ligger uansett i selskapene.
Are:
Kronglete og utilgjengelig lovverk er et demokratisk problem, særlig når lovene begrenser ytringer. Dette var imidlertid ikke tema for dommen.
Jeg vet ikke helt hva potetgullignelsen sier for vurderingen av om mye eller lite penger brukes i valgkamper, men den kan tyde på at en av synderene i USAs fedmebølge er funnet.
Chr. E.:
En sentral forskjell ligger jo nettopp i selskapsformens mulighet for pengeopphopning. Austin v. Michigan, som tidligere styrte spørsmålet om selskapers rett til pengebruk i valgkamper, begrunnet den annerledes behandling med “the corrosive and distorting effects of immense aggregations of wealth that are accumulated with the help of the corporate form and that have little or no correlation to the public’s support for the corporation’s political ideas” http://caselaw.lp.findlaw.com/scripts/getcase.pl?court=US&vol=494&invol=652
En annen forskjell ligger i den juridiske skapningens formål. Der interesseorganisasjoner nettopp vil ha et uttalt politisk eller i alle fall ideologisk formål, omfatter vedtektene i alle fall i ordrinære selskaper sjelden uttalte politiske syn. Hvorfor skal et styre valgt for å ivareta selskapets kommersielle interesser kunne bruke selskapets midler på å støtte en politisk kandidat som aksjonærene er mot?
Kjemper videre der Jan Arild slapp, og til din kommentar:
“Da opptellingen ble stanset, var det imidlertid mye som tydet på at Gore ville vinne etter den pågående nytelling.”
Som Jan Arild har påpekt, har mediene i USA funnet at Gore uansett ikke ville vunnet. Medier som er særdeles vennlige mot demokratene, vel verdt å merke.
Det er heller ikke korrekt slik du påstår at 100 år med jus har blitt omgjort; det var deler av McCain-Feingold fra 2002 som fikk fyken, og de er virkelig ikke 100 år gamle.
Det som er 100 år gammelt er regelen om at selskaper ikke kan donere penger direkte til politikere, en regel som fremdeles består.
Å skille mellom personer og selskap blir en tullete oppgave. Bare ta enmannsforetak som eksempel. Hvordan skal du kunne skille mellom dem? Du kan ikke det. Hvis et selskap virkelig vil få frem et budskap, kan vel CEO av dette selskapet finansiere en valgreklame på “egenhånd” som “person” og da har du kommet like langt.
Dette er to rettsavgjørelser som går imot demokratenes interesser, men er begge solid forankret i grunnloven, lovene, og juridisk presedens.
George:
Om det nå var slik at alle medier sprang direkte ut fra det demokratiske parti, har jeg fremdeles vanskelig for å se undersøkelsens relevans forvurderingen av domspremissene, all den tid den kom etter dom var avsagt. En substansiell støtte til Jan Arild Snoens innspill ville være å dokumentere en undersøkelse som viste at den jevne oppfatning også på tidspunktet da saken ble prosedert og avsagt var at Bush ville vunnet frem selv ved en gjenopptelling. Den ville i tilfellet ha kastet et underlig lys over Bush’ kamp for å få US Sct til å stanse gjenopptellingen, snarere enn å pålegge Florida å telle med grunnlovsmessige regler, slik den kunne gjort.
Det er ikke noe ukorrekt i det jeg ”påstår”; jeg skriver er at Kongressen har ”regulert selskapers pengebruk i valgkamper i vel 100 år”, og at slike reguleringer er blitt opprettholdt inntil Citizens United. Selv om det var McCain-Feingold fra 2002 som stod til prøve i denne saken, er det altså over 100 års praksis for å godta ulike begrensninger på selskapers pengebruk ved valg.
Hvis det er en tullete oppgave å skille mellom selskaper og personer, har US Sct bedrevet dette tullet et drøyt århundre. Og når det er slik, som du sier, at selskaper fremdeles ikke kan donere penger direkte til kandidater, er ikke det nettopp en opprettholdelse av dette skillet?
Jeg er uenig i at mye tydet på at Gore ville vinne da opptellingen ble stanset. Det er selvsagt umulig å dokumentere hva som var den ”jevne oppfatning”. Hvem skulle man legge vekt på: En klart venstreorientert presse? Et juridisk miljø som heller mot venstre (og som for øvrig gir langt mer penger til demokratene enn til republikanerne)? Et statsvitenskapelig miljø der sympatien for demokratene er overveldende?
Poenget er at uten rettslige skritt, ville Florida ha sertifisert Bush som vinner. Så lenge det var en viss sjanse for at en omtelling ville gi et annet resultat, var det derfor rasjonelt for Gore å gå til rettslige skritt, og for Bush til å motsette seg dette.
Striden rundt Gore v Bush og Kierulfs fremstilling illustrerer det grunnleggende problemet: Er vi enig med dommernes beslutning, har vi lett for å kalle dem dyktige og upartiske. Er vi uenige, kaller vi dem udyktige og partiske.
Kierulf knytter den føderale Høyesteretts flertall ideologisk til høyresiden, mens det ikke sies noe om at Høyesterett i Florida, som den Føderale Høyesterett overprøvde, med like stor rett kan nyttes til venstresiden. Kierulf tar det for gitt at Gore hadde Grunnloven på sin side. Høyesteretts flertall var altså uenige. For Kierulf bekrefter det at dommerne var partiske.
Kierulf forklarer Høyesteretts flertall i Citizens United med at dommen (muligens) vil tjene republikanerne. Men det ”demokratiske” mindretallet kan jo også ha lignende motiver?
Jeg leser Kierulf som en advarsel mot at dommerne lar sine politiske og ideologiske preferanser styre avgjørelsene, og tror vi er enige om at dette ikke noe nytt eller eksklusivt knyttet til høyresiden.
For øvrig: Scotusblog har interessante partsinnlegg fra Lawrence Tribe http://www.scotusblog.com/2010/02/2010/01/what-should-congress-do-about-citizens-united/
og Bradley Smith.
http://www.scotusblog.com/2010/02/citizens-united-shareholder-rights-and-free-speech-restoring-the-primacy-of-politics-to-the-first-amendment/
http://www.scotusblog.com/2010/02/citizens-united-shareholder-rights-and-free-speech-restoring-the-primacy-of-politics-to-the-first-amendment-2/#more-15793
Legg også merke til Smiths argument om at 26 delstater – for valg på delstatsnivå – heller ikke i dag har de restriksjonene som Citizen United fjernet, uten at han kan se negative virkninger av det.
Snoen:
Nei, i denne sammenhengen er ikke poenget hva Florida faktisk ville talt seg frem til, poenget er hva US Sct kunne overskue som konsekvens av å stanse tellingen da de avgjorde saken.
Du trenger ikke å ”tro” at vi er enige om at politisering av domstolene ikke bare er et høyrefenomen. Det fremgår uttrykkelig i artikkelen, og utpensles endog i min replikk til deg over, at jeg mener det problematiske med dommen er at BÅDE flertallet og mindretallet i Bush v. Gore fravek sine sedvanlige tolkningsideologier for å nå sine respektive resultater.
“..hvorfor skal en elitegruppe som dommere kunne overprøve hva folkeflertallet bestemmer? Greit nok at noen rettigheter er så grunnleggende at de ikke bør trås for nære selv med gode kollektive begrunnelser, men det må da folkeflertallet være vel så godt egnet til å vurdere som dommere?”
Du er en jurist, men i dette avsnittet ser det ut som at ikke bryr deg om, eller ikke forstår, viktigheten av en grunnlov, rettstat og maktdeling.
Jeg skal ikke kjede deg med hvorfor vi har grunnlov som krever mer enn simpelt flertall for å endres. Eller hvorfor vi har en rettstat som også de folkevalgte er underlagt. Men jeg tror mange av dine standpunkter har sin rot i noe stor tillit til flertallsstyre og noe liten tillit til et moderne konstitusjonelt demokrati.
PS:
“..det har lenge vært umulig å hevde seg i amerikansk politikk uten en betydelig startkapital”
En skulle tro det var vanskeligere å fastslå slike axiomer om amerikansk politikk, nå med en president som beviser for det motsatte.
Sondre R:
”Du er en jurist, men i dette avsnittet ser det ut som at ikke bryr deg om, eller ikke forstår, viktigheten av en grunnlov, rettstat og maktdeling.”
Du er en kommentator, men i dette avsnittet ser det ut som at du ikke bryr deg om, eller ikke forstår, betydningen av retoriske grep i en artikkel. Mitt budskap er jo nettopp at grunnlov, rettsstat og maktdeling er sentralt – så sentralt at selv ikke tvilsomme juridiske avgjørelser bør få rokke ved den bærebjelke prøvingsretten er. Selv synes jeg det er en ganske naturlig lesning av artikkelen lest i sammenheng. En utdypning av mitt syn på domstolenes betydning for det liberale rettsstatsideal finnes her: http://www.minerva.as/2009/11/17/8080/
Det er for øvrig forfriskende å bli lest som en som har ”en noe stor tillit til flertallsstyre” på det konstitusjonelles bekostning, det er sjelden det skjer. Vil du være grei å gjøre Klassekampens redaktør oppmerksom på din vurdering, han er blant dem som ikke leser meg slik: http://www.klassekampen.no/56094/article/item/null
Ditt PS skjønner jeg ikke helt – mener du det faktum at Obama slo alle rekorder i å skaffe penger til sin kampanje var uten betydning for resultatet?
“Ditt PS skjønner jeg ikke helt – mener du det faktum at Obama slo alle rekorder i å skaffe penger til sin kampanje var uten betydning for resultatet?”
Ordet “startkapital” er naturlig å forstå som kapital man har før man starter storstilt valgkamp. Tror Sondre i likhet med meg leste din påstand Anine som at “man må være rik for å kunne bli president”. Obama er ikke rik, pengene til valgkamp har han skaffet gjennom donasjoner. Slike penger kan vel knappest kalles “startkapital”. Forøvrig ser man ofte at de som har en slik pengebinge/startkapital ikke gjør det så bra som man skulle forvente. Det viser seg nemlig ofte at behovet for å be folk om donasjoner også presser kandidatene til å “selge” inn budskapet til velgerne. Det gjør at kandidatens budskap er mer i tråd med hva velgerne etterspør.
Takk for presiseringen! Jeg ser at ”betydelig startkapital” kan leses slik; jeg burde isteden sagt ”betydelig kapital”. Ordvalget skyldtes at kapitalen er på plass før valg skjer. Jeg deler ditt syn på at de som er pengerike i utgangspunktet ikke nødvendigvis stiller noe sterkere, og synes Obamas kampanje viser betydningen av innsamling som mobilisering.