Surrealismen ville skape den absolutte virkelighet i en sammensmelting av drøm og virkelighet. Aldri har vi vært nærmere enn i dag, men det overser Stenersenmuseets utstilling.
God natt da du…
Surrealisme i norsk kunst 1930-2010,
Stenersenmuseet,
5. februar – 2. mai
I det daglige språket forbindes det surrealistiske med noe bisart, absurd, sirkusaktig, drømmende og merkelig. Få er klar over er at surrealismen først og fremst var en revolusjonær ideologisk bevegelse som gjorde opprør mot rasjonalismens og logikkens virkelighet og dennes kulturelle uttrykk.
Flere pågående utstillinger aktualiserer vår tids surrealisme. På Stenersenmuseet er det en stor utstilling av surrealistiske og surrealistisk inspirerte verker. På Henie Onstad kunstsenter er det en utstilling med surrealistiske verker fra Anne-Eva Bergman.
Stenersenmuseets utstilling forsøker å koble den klassiske norske surrealismen til norsk samtidskunst, men resultatet er utydelig og utvannende. Utstillingens mål om å gjenopprette den norske surrealismens plass i kunsthistorien er godt, men det er for snevert å trekke en utelukkende norsk virkningshistorie slik utstillingen gjør. Norske kunstnere har aldri levd i et vakuum utenfor rekkevidden til internasjonale impulser.
Dessuten overser museet surrealismens brede innflytelse på postmodernismen og populærkulturen på en internasjonal skala, som igjen har hatt og har stor innvirkning på kunsten.
Klassisk norsk surrealisme: Kai Fjell, 'Rosemaleren', 1947. På Stenersenmuseets utstilling.
Overvinne borgerlig rasjonalitet
Kunstneren og poeten André Breton la grunnlaget for surrealismen da han publiserte det første surrealistiske manifestet i 1924. Breton fikk med seg en rekke sentrale kunstnere fra den dadaistiske bevegelsen. De tidlige surrealistene videreførte en del av dadaismens tankegods og metoder, men brøt satte seg klare målsettinger der dadaismen i stedet fremhevet opprøret for opprørets egen del.
Inspirert av Sigmund Freud og hans psykoanalyse, rettet surrealistene blikket inn mot menneskets indre liv: våre drømmer og begjær.
Surrealismen, sammen med dadaismen, utgjør kjernen i den historiske avantgarden. Bevegelsene førte den borgerlige kulturen inn i ”… selvkritikkens stadium. Dadaismen, den mest radikale bevegelsen innenfor den europeiske avantgarden, kritiserer ikke lenger retningene innen kunsten som går forutfor den, men selve kunstinstitusjonen” (se Peter Bürger, Om Avantgarden (1974)).
Dette skiller avantgarden fra modernismen, som hadde som mål å rendyrke sitt eget medium, ikke kritisere institusjonen. De første avantgardistiske bevegelsene danner grunnlaget for store deler av etterkrigstidens kulturproduksjon og var et tidlig uttrykk for en holdning som senere blomstret opp i kjølvannet av modernismen gjennom de mange postmodernistiske uttrykkene.
Inspirert av Sigmund Freud og hans psykoanalyse, rettet surrealistene blikket inn mot menneskets indre liv: våre drømmer og begjær. De mente dette var vel så viktig som den faktiske sansbare verden. Den indre og den ytre virkeligheten skulle sammen utgjøre en overvirkelighet, en sur-realitet. Gjennom surrealiteten skulle de revolusjonere det borgerlige synet på verden ved å overvinne den borgerlige rasjonaliteten.
Forbløffende estetiske resultater
I billedkunsten utkrystalliserte det seg to hovedretninger. Den ene retningen søkte å uttrykke en indre verden med et konvensjonelt formspråk. Den aller mest kjente av disse er nok Salvador Dalis ”realistiske” gjengivelser av uvirkelige gjenstander, landskaper og tilstander.
Drømmene er frie, en helt uavhengig indre verden, som må uttrykkes med egne metoder.
Den andre retningen ville minimere den bevisste kunstnerens mulighet til å påvirke skapelsen av verket. Dette oppnådde de ved å utvikle en rekke metoder som brukte tilfeldighet som et vesentlig element i utøvelsen. Disse metodene ble kalt automatisme. Poeter skrev dikt ved å klippe ut ord og la dem ramle ned i en tilfeldig rekkefølge. Billedkunstnere lot blyanten ”gå av seg selv”. Nøyaktig hvordan en penn, pensel eller blyant beveger seg av seg selv, kan synes vanskelig å forstå. Men de ville overlate ting til tilfeldighetene, ofte med forbløffende estetiske resultater.
Drøm og virkelighet skulle forenes
Surrealismen er mest kjent gjennom det førstnevnte uttrykket. Maleriene til kunstnere som Salvador Dali og René Magritte er kjent også utenfor kunstmiljøene. Men innad i den surrealistiske bevegelsen kom det visuelle i andre rekke. Surrealismen handler på mange måter mer om surrealitet i seg selv og metodene de utviklet for å oppnå surrealiteten, metoder som skulle kombinere motsetninger som drøm og virkelighet, fortid og fremtid, det kommuniserbare og det ukommuniserbare, det avbildede og det fysisk virkelige, livet og døden.
Breton selv var opptatt av hvordan minnene har en disiplinerende effekt, mens drømmene er ubegrensede. Han skriver om hvordan tanken ikke er raskere enn språket, knapt nok raskere enn pennen. Man kan ikke tenke fortere enn man snakker, tanken sprenger hverken språkets grenser eller en penns hurtighet. Og siden tanken og språket henger sammen, er minnet og tanken kun en indre manifestasjon av den indre verden. Men drømmene er frie, en helt uavhengig indre verden, som må uttrykkes med egne metoder.
Der Freud ville kurere og gjenopprette de skadede sinnenes plass i borgerskapet, ville surrealistene bryte ned det borgerlige samfunnet.
Forfatteren Louis Aragon var også en sentral skikkelse blant de tidlige surrealistene. Han var opptatt av selve arbeidsmetoden rasjonalismen er avhengig av. Han mente at den moderne filosofiens metode, med å resonnere seg frem til standpunkter ved å fremheve svakheter i andres argumenter, var selvmotsigende. For konsekvensen var at ny kunnskap i utgangspunktet bygget på svake eller gale argumenter. Han var også opptatt av å fremheve det personlige i virkelighetsoppfatningen. Vitenskapen kan beskrive virkeligheten, men den kan aldri beskrive hvordan en selv oppfatter virkeligheten. ”Nothing, neither strict logic nor overwhelming impression, can convince me about reality, can convince me that I am not basing reality on a delirium of interpretation.”
Drømmene skulle bringes til overflaten og forenes med livet. Automatismen skulle avsløre ens sanne vesen og opprette direkte kontakt med det underbevisste. De fulgte Freuds overbevisning om at bevisstheten slipper taket under søvnen og drømmetilstanden dermed uttrykker det underbevisste. Men de fulgte ikke Freuds tanker om at kunnskap om tilstanden kunne brukes til å kurere et skadet sinn, og de skilte seg fra psykoanalysen i måten de dyrket begjæret og seksualdriften på.
Surrealistene søkte ikke kontroll eller kurering av menneskets sinn. Tvert imot hadde underbevisstheten og seksualdriften en verdi i seg selv og skulle slippes fri fra den borgerlige undertrykkelsen. Der Freud ville kurere og gjenopprette de skadede sinnenes plass i borgerskapet, ville surrealistene bryte ned det borgerlige samfunnet.
Utydelig begrepsbruk og fokus
Stenersenmuseets utstilling rommer både klassiske surrealistiske kunstnere og samtidige uttrykk for surrealistiske strømninger i norsk kunst. Museet vil gi den surrealistiske bevegelsen en mer rettmessig plass i den norske kunsthistorien ved å plukke frem en rekke sentrale, surrealistiske kunstnere.
Ny, norsk samtidskunst: Jon Gundersen, 'Aftenbønn', ca 1980. På Stenersenmuseets utstilling.
Gjennom en utfyllende, historisk og teoretisk gjennomgang i utstillingskatalogen, og ved å stille ut en rekke kunstnere som på ulike måter trekker surrealistisk tankegods inn i samtidige verker, viser kurator Lars Toft-Eriksen en surrealistisk virkningshistorie helt frem til i dag.
En av hovedutfordringene til utstillingen er at surrealismen som begrep allerede er utydelig. Det er få som har klart for seg hva surrealismen egentlig gikk ut på.
Til Kulturnytt på NRK 5. februar sier Toft-Eriksen at de mer samtidige kunstnerne som er utstilt selvfølgelig ikke er surrealister. De er med fordi kuratoren ser klare spor etter surrealismen i verkene. For eksempel i valg av strategi, motiver eller tematikk.
En av hovedutfordringene til utstillingen er at surrealismen som begrep allerede er utydelig. Det er få som har klart for seg hva surrealismen egentlig gikk ut på, spesielt i norsk sammenheng. Den noe utydelige grensegangen mellom surrealismen som bevegelse, idé og ideologi, og det samtidige fokuset på en surrealistisk virkningshistorie, svekker fokuset på å gjenopprette de norske surrealistenes plass i kunsthistorien.
Hvis utstillingen søker å formidle den norske surrealismen til flere enn personer med god kjennskap til kunstfeltet, og det vil man jo forvente av et kommunalt museum, er grepet med de samtidige ikke-surrealistene utydeliggjørende. Det er merkelig å starte en diskusjon som gjør budskapet mindre tydelig og utvanner surrealismen som begrep.
Utelater det viktigste
Ser man utstillingen i sammenheng med Henie Onstad kunstsenters utstilling av Anna-Eva Bergmans surrealistiske verker, får man en bredere forståelse av surrealismen generelt og surrealistbevegelsen i Norge spesielt. Toft-Eriksens forsøk på å strekke surrealismens virkningshistorie inn i den mer samtidige kunstsfæren kan også utvide perspektivet på andre pågående utstillinger, for eksempel Christer Karlstads utstilling på Kunstnerforbundet eller den leketøysinspirerte utstillingen Holy Toy på Haugar Vestfold Kunstmuseum.
Toft-Eriksens grep er isolert sett forvirrende, men i en større sammenheng gir det en bedre forståelse av mye som skjer på utstillingsfronten akkurat nå.
Men et annet problem er at Toft-Eriksen, med utvanningen av surrealismen, særlig fokuserer på en noe overfladisk side av surrealismen, som ikke primært handler om jakten på en ny virkelighet, men om å skape et estetisk uttrykk for drømmer og begjær.
Dagens reklameindustri ønsker ikke å informere, men heller vekke følelser, skape tilhørighet og visualisere et image.
Dette utelater den viktigste delen av surrealismens virkningshistorie. Som en del av den historiske avantgarden kom surrealismen til å ha en massiv innvirkning på den internasjonale kunstutviklingen utover 50-, 60- og 70- tallet da kunsten for alvor brøt med modernismen. Surrealismens innflytelse på norsk kunst er i forlengelsen av dette en del av internasjonale trender og ikke bare en konsekvens av norsk surrealisme. Toft-Eriksen argumenterer ikke overbevisende nok for viktigheten av de norske surrealistene i forhold til andre strømninger som påvirker samtidskunsten.
Moderne image- og merkevarestrategi
Kunsthistorien har en tendens til å snevre seg inn mot seg selv og utelukke samfunnet den virker i. Skal man først trekke en virkningshistorie inn i samtiden, må en også undersøke virkningshistorien utenfor kunsten. Hvordan har den surrealistiske bevegelsen påvirket samfunnet generelt i løpet av sin snart 90 år lange virkningshistorie?
Har surrealismen hatt noen innvirkning på moderne image- og merkevarestrategier? I jakten på nye måter å selge produkter på har mye av dagens reklameindustri endt opp med et formspråk som ikke ønsker å informere, men heller vekke følelser, skape tilhørighet og visualisere et image. Budskapet er at du ikke bare kjøper et produkt, men et helt image.
I musikkindustrien ser man mye av det samme. Musikkartister bygger et image som ikke nødvendigvis har mye med virkeligheten å gjøre. De skaper et uttrykk for seg selv som går langt utover deres faktiske egenskaper, formidlet i et surrealistisk formspråk gjennom musikkvideoer, lydteknikker og spektakulære sceneshow.
Mer aktuelt enn noensinne
Kanskje er det teoretiske grunnlaget til surrealismen mer aktuelt enn noensinne? Målet er ikke å skape en representasjon av det underbevisste. Drømmen skal ikke avbildes, det underbevisste skal ikke visualiseres. Det underbeviste og virkeligheten skal forenes i noe nytt, en høyere virkelighet.
I dagens imagedrevne medievirkelighet er vi nærmere enn noensinne å skape en overvirkelighet: Sammensmeltingen av det underbevisste og drømmeverdenen med det virkelige livet, det ytre med det indre. Den absolutte virkelighet.
- Thomas André Syvertsen (f. 1981) er masterstudent i medievitenskap og har en bachelorgrad i kunsthistorie.
