Regjeringen vil snakke og samarbeide med folket. Men nettdebatt, blogginnlegg, tvitringer og dialog vil ikke få ned sykefraværet.
På mandag lanserte regjeringen nettstedet Samarbeid for arbeid, og både Stoltenberg, Halvorsen og Navarsette deltok på nettmøte i samarbeid med VG.
Prosjektet er i og for seg eksemplarisk. Det er hevet over enhver tvil at digitalisering og utvikling av plattformer for diskusjoner og dialog har et enormt potensial for å redusere avstanden mellom de styrende og de styrte, og for å styrke demokratiet. I fjor intervjuet jeg samfunnsforsker Bernard Enjolras blant annet om mulighetene teknologisamfunnet gir for maktdeling.
Mange av sidene ved digitaliseringen er tunge å fordøye, ikke minst blant min egen stand, lærerne. Nettdebatter og blogger drar vekk det sløret av uvitenhet og hemmeligholdelse som tidligere har ligget som en harmoniserende kraft mellom foreldre- og ungdomsgenerasjon og elite og folk. Nå er mye blitt langt mer synlig. Idioti, klokskap, aggresjon og ektefølt engasjement blandes sammen i en suppe hvor det er umulig å vite hva som egentlig representerer det vanlige og generelle. Og det vanskeligste spørsmålet er: Hvordan fremme kunnskap og dannelse i en slik verden?
At mulighetene må tas på alvor og at potensialet er enormt, illustrerer ikke minst det faktum at ungdom selv anser nettet som sin ytringskanal nummer 1. I fremtiden vil det aller meste av organisering, innflytelse, påvirkning, diskusjon og ikke minst journalistikk foregå på nett. Også forholdet mellom stat og individ vil i langt større grad kanaliseres digitalt.
Men akkurat hvordan digitaliseringen skal bidra til demokratisering i praksis, gjenstår å se. Regjeringens nye prosjekt inviterer til dialog og kunnskapsbygging og signaliserer absolutt mange positive intensjoner.
Ikke minst er det man må tolke som hovedintensjonen, spennende: Ønsket om å styre et samfunns utvikling ved å opplyse og oppmuntre til samarbeid. Som Simen Markussen skriver på Minerva tirsdag, i forbindelse med nettopp sykelønnen, er det ingen tvil om effekten av gjensidig påvirkning. Diskusjon, argumentasjon og sosialt press bidrar til å styre våre handlinger.
For en liberalkonservativ er jo poenget egentlig åpenbart: Sosialt samspill og argumentasjon betyr noe. Og i den sammenhengen burde også regjeringens markering av verdier og de gode argumenter kunne bety noe. Det er på mange måter en god tanke: Å styre ikke ved å bruke forbud eller bare økonomiske insentiver, men ved å få folk til å innse det beste.
Problemet er bare at det nok absolutt, høyst sannsynligvis ikke vil fungere slik regjeringen håper. Markussen skriver også at økonomiske insentiver spiller en stor rolle. At enkeltindivider planlegger ut fra økonomiske vurderinger er da også svært rasjonelt.
Sykefraværet og antall trygdete har bare økt de siste årene, til dels dramatisk. Jo senere vi gjør noe med det, jo vanskeligere blir det. I forlengelsen av dette blir regjeringens digitale satsing ikke et uttrykk for demokratisk åpenhet og innovasjon, tvert imot.
Et demokrati handler ikke bare om at den enkelte borger skal ha innflytelse over eget liv og over politikken som føres. Like fullt handler det om ansvarlige politikere som handler på bakgrunn av kunnskap, selv om dette utfordrer folkemeninger og truer kortsiktig oppslutning.
Når regjeringen vil ”snakke” og ”samarbeide” i stedet for å handle, er det ikke et eksempel på vårt svært velfungerende demokrati, heller noe ganske annet: handlingslammelse.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva.
Nå er jo ikke høyresiden selv helt uskyldige når de gjelder trygdingen. Det er jo i stor grad Høyre stemmende sjefer som ikke vil ansette noen som er eldre enn 40 år og det var høyresiden som ønsket den økonomiske globaliseringen og innvandringen som setter mye større press på de ressurssvake i de rike landene.
PeeWee har et godt poeng her. Tross alt er det de samme sjefene som heller vil ha underbetalte østeuropeere som ikke kjenner sine rettigheter her i landet. Arbeidsgiverne har så godt av å måtte jobbe litt for å få tak i ansatte slik de måtte i 2007.
Det var en annen kar her som hadde en smart vinkling på sykefraværet: Istedetfor å stikke fingeren i været og tenke på et tall for hvor mye syke skal trekkes i lønn, så bør det vel kanskje heller være definert et mål om hvordan vi vil vi skal ha det og deretter justere sykelønnsordningen.
Jeg klarer rett og slett ikke å forstå hvorfor det å ta fra folk sykepenger er det eneste som hjelper. Det får meg til mistenke at motivet ikke nødvendigvis er å få flere folk i jobb eller å gjøre det mindre atraktivt å ta seg en langhelg, men istedet rett og slett bare spare penger på de syke så vi kan få litt skattelettelser istedet. Ellers synes jeg det er litt rart at dere skriker opp om en økning i sykefraværet på 3-4 milliarder, altså ca 10% så vidt jeg forstår, når UDIs budsjett hoppet fra 9,5 mrd til 11,5 mrd (pluss diverse andre utgifter relatert til det samme fenomenet)
“Når regjeringen vil ”snakke” og ”samarbeide” i stedet for å handle, er det ikke et eksempel på vårt svært velfungerende demokrati, heller noe ganske annet: handlingslammelse.”
Denne forstår jeg ikke. Er det udemokratisk at de partiene som er valgt inn og har majoriteten faktisk bestemmer seg for at nei, vi vil ikke kutte hos de svakeste men vi vil heller ta inn litt mer skatt? Det ER demokrati. Så kan du være uenig, men jeg synes ikke akkurat du fremstår som noen demokrat. I det hele tatt, synes jeg det er fryktelig mye sutring over sykefraværet. Er det noe jeg faktisk setter pris på i dette landet og som gjør at jeg har sympatier for AP (Selv om jeg ikke stemmer dem), så er det dems kamp for folk som står litt på siden av systemet… Problemet er bare at de ikke greier å se begrensningene.
Er det ikke mulig å dra inn velkjente momenter for å få ned utgiftene ved sykefravær som vil gagne den enkelte og hele samfunnet.
En professor i sosialmedisin ved NTNU uttalte for et par år siden at i Norge er det ikke et helsevesen men et sykevesen. Hans argumentasjon var som følger: vi bruker 99% av budsjettet til å reparere mennesker og 1% til forebyggende helsetiltak og dette må bli galt og svært kostnadskrevende.
Hvis samfunnet og enkeltindividet er villig til å ta problemstillingen på alvor, er sykelønnsdebatten en ikke sak.
Masseinnvandringen presser de norske lønningene og sender nordmenn ut i arbeidsløshet. I tillegg har enkelte innvandrergrupper et sykefravær som er skyhøyt. Men dette snakker vi selvsagt ikke om. Vi er da siviliserte!