Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Er det for mye å håpe på at det skal komme noen virkelig gode norske krimserier?

Jeg skjønner meg ikke på norske serieskapere.  Jeg skjønner ikke hvorfor de insisterer på å fylle hele stua mi med drønnende skuddsalver, macho-aktig politiprat og helikopterklapring. Jeg skjønner ikke at det skal være en troverdig skildring av politiets arbeid når en Tomboy-tøff Ane Dahl Torp blir trukket inn i karateslagsmål på gaten, eller truet inn i en bil med ordene ”nå har du en Glock 9 millimeter i nakken.” Kodenavn Hunter, som eksemplene er hentet fra, er typisk for en hardkokt, actionpreget – og, må vi vel si – dominerende trend innen norske krimserier. Det samme gjelder Torpedo, Ran og flere andre. Hvem synes at dette er bra?

Mange, tydeligvis. Hunter-serien hadde på det meste over 850 000 seere. Den var ikke langt unna en Emmy-nominasjon, og Ane Dahl Torp vant en Gullrute-pris for sin rolle i serien i 2006. En annen ”hardkokt” serie, Svarte penger, hvite løgner, vant samme pris i klassen for beste TV-drama i 2004. Kritikk av sjangeren har det vært heller lite av. Det fokuseres heller på det teknisk imponerende ved produksjonene. På NRKs egne hjemmesider skryter man uhemmet  av hvordan Hunters produksjonsteam klarte å forvandle Nationaltheatret til en kopi av Brussels Airport. Gjesp.

Det store frislippet
Midten av 80-tallet var et viktig tidsskille i norsk mediehistorie. I boken Den norske filmbølgen av Gunnar Iversen og Ove Solum hevdes det at Orions belte fra 1985 markerte et paradigmeskifte i norsk film, fra nokså stillestående, realistiske eller eksistensielle filmer til fokus på handling og action. Denne trenden trakk antagelig i samme retning som en annen utvikling på mediefeltet. Lars Roar Langslet var som kulturminister i Willoch-regjeringen ansvarlig for avviklingen av NRK-monopolet og frislippet i eteren.  Det ble åpnet for nye, lokale medieaktører, men viktigst var utvilsomt at avskaffelsen av monopolet banet vei for kommersielle fjernsyns- og radiosendinger.  En gang vil det kanskje vise seg at dette var den aller viktigste konsekvensen av den mye omtalte høyrebølgen på 80-tallet.

Teknologiske nyvinninger, særlig satellittfjernsyn, var en viktig drivkraft bak dette – Sky Channel, Super Channel og hva det nå het alt sammen kom simpelthen seilende ned fra sfærer utenfor norske myndigheters kontroll.  I tillegg var det en ideologisk tilbøyelighet til å definere kultur og medier ”mer som en type forbruksvarer, enn som folkeopplysning,” som samfunnsviteren Sture Kvarv har uttrykt det. Profetiske ord!

Med dette fikk vi også et skred av mer eller mindre masseproduserte amerikanske underholdningsserier, ikke minst innenfor krimsjangeren. Magnum P.I. er ett av mange eksempler. En annen serie mange husker, om så bare fordi den har gått i et uendelig antall repriser, er The Rockford Files. James Garners mimikkfattige “private eye” virker litt mer sliten for hver gang han dukker opp på skjermen med sitt kostebinderi av glorete 70-tallsbiler, nitriste motellrom og sjarmløse småskurker med gull-lenke og åpent skjortebryst. Andre serier spiller på det glamorøst uvirkelige, det gjelder ikke minst Miami Vice med sitt pastellunivers av flamingoer, art deco-hus og kritthvite dresser. Et annet eksempel er CSI- seriene, med etterforskere som så ut som om de kom rett fra en stylingtime hos Jan Thomas snarere enn fra politiskolen.

Det var mye bra fjernsynshåndverk i disse seriene. Miami Vice var frapperende i all sin gjennomdesignede glatthet. Men krimsjangeren er først og sist tynget av klisjeer. Sjangerens underliggende premiss er alltid moralistisk, for så vidt som krimhistoriens strukturelle, spenningsskapende kjerne bygger på at samfunnsordenen rokkes av en forbrytelse, og gjenopprettes av oppklaringen. Historien blir dessuten alltid fortalt fra de “godes” synsvinkel; det er politiets eller privatdetektivens etterforskning som er det sentrale, strukturerende element i handlingen. Den retrospektive fortellerteknikken er den siste og mest skjebnesvangre klisjeen: Det hele begynner med en forbrytelse – gjerne et drap – og vi vet at resten vil dreie seg om å klarlegge hvem, hva, hvordan og hvorfor.  Gjeeesp.

Tegneserie-univers
De siste 25 årene er vi altså blitt teppebombet med denne typen serier, i et stadig større antall kanaler.  Enda så mange vi har sett av dem, har knapt noen i det norske fjernsynsmiljøet villet forholde seg til at det meste av dette er ganske dårlig. Tvert i mot – i tråd med det filmatiske paradigmeskiftet som er nevnt, har norske fjernsynsdramatikere tatt etter sine amerikanske kolleger. Ut med 70-tallets byråkratiske Helmer og Sigurdsson, inn med fart og spenning. Kodenavn Hunter var for så vidt typisk. Handlingen – et sammensurium av diamantsmugling, internasjonale konflikter, forsvunne diplomater og attentatmenn som ble skutt før de kunne avsløre noe som helst – fremsto som et syltynt påskudd for å presse inn flest mulig eksplosjoner og skuddvekslinger på kortest mulig tid. Persongalleriet spente fra en ”brysom” gravejournalist til testosteronstinne tøffinger på begge sider av loven, og kan enklest beskrives som dramaturgiske pappfigurer, like nennsomt skåret til som sløydarbeidene til en åtteåring. Dialogen var et slags elementært snakkeboble-språk, uten noen annen funksjon enn å drive handlingen frem mot neste dundrende høydepunkt.

Det er lett å raljere over denne hjemmestrikkede versjonen av amerikansk spenning. Noen timer med skyting og krampaktig ”tøff” politisjargong kan ikke forvandle Norge til en troverdig skueplass for ”æksjen”, like lite som Plaza og Postgirobygget kan forvandle Oslo til Manhattan. Den nøkterne, sosialdemokratiske virkeligheten skinner igjennom hele veien. En Bruce Willis-aktig replikk som ”nå har du en Glock 9-millimeter i nakken” virker komisk når den fremsies på klingende nordlandsdialekt.  Og når Ane Dahl Torp slår, sparker og skyter seg gjennom skurke-universet, aner vi hva hun har i håndvesken – to med brunost og kontaktlærerens innkalling til foreldresamtale.

Midt oppe i alt dette er det lett å overse noe enda mer grunnleggende. ”Kodenavn Hunter” og lignende serier utspiller seg i et tegneserie-univers milevidt unna enhver gjenkjennelig virkelighet.  Et univers der alt er såre enkelt, fordi alt til syvende og sist bare handler om å holde i gang den evigvarende, adrenalin-pumpende liksom-dramatikken. I Hunter-serien understrekes dette Donald Duck-preget av at de internasjonale konfliktene dreier seg om det oppdiktede landet Mogatu. Man aner en regresjon, en lengsel tilbake til en enklere verden – en verden av tresverd, vannpistoler og skrubbsår på knærne.  Actionserier av denne typen er teknisk imponerende, men kunstnerisk nitriste iscenesettelser av gutteårenes pang-panglek. Til alt det som er sagt over, kan vi føye enda et ankepunkt mot krim- og actionsjangeren: Den er i det store og hele temmelig virkelighetsfjern. Og på sitt verste ulidelig barnslig.

Dødelig såret av livet
Tilbake til 1985. Orions belte var en svært god film. Dramatikken ble sannsynliggjort gjennom høyst realistiske, storpolitiske overtoner – ikke tøysete påfunn om selvmordsbombere på Oslo S med forgreninger til ikke-eksisterende land. Actionsekvensene var akkurat kreative nok til å være underholdende, og samtidig akkurat realistiske nok til å holde på seernes interesse. Filmen hadde vakre arktiske naturscener og matchende musikk; ”Svalbardtemaet” har levd sitt eget liv i de 25 årene som er gått, og skiller seg da også markant fra den iltre dunk-dunk-dunkingen som vanligvis signaliserer at nå blir det SPENNING her!

Filmen illustrerer noe viktig: Siden krimsjangeren så å si vrir seg i klisjeenes og konvensjonenes håndjern, er det svært viktig at sjangeren fornyes av forfattere, filmskapere og andre som klarer å tilføre den noe nytt og overskride dens begrensninger. Flere eksempler kan gis. Philip Marlowe er den arketypiske privatdetektiv, forløperen for Magnum, Rockford og alle de andre. Raymond Chandlers finslepne prosa lodder likevel mye dypere enn det som er vanlig i sjangeren ”Jeg har levd på randen av det store intet” – slik oppsummerte den dødstrette forfatteren sin akkumulerte livsvisdom i et av sine siste brev. I bøkene hans klinger noe vi kjenner fra den helt store diktningen – den klassiske pessimismens dype mollakkord. Chandlers personer er dødelig såret av livet, ikke av skudd eller knivstikk.

Også i norsk krimlitteratur har det vært mye bra. Konrad Sejer og Cato Isaksen er ingen Ibsen-figurer, men de foretrekker å la Glocken ligge i våpenskapet, og bruker i stedet hodet for å oppklare til dels svært fantasifullt konstruerte hendelsesforløp. Går vi tilbake til fjernsynsdramaet, finner vi for eksempel den Emmy-nominerte danske Forbrydelsen, der mistanken i løpet av den 20 episoder lange serien i tur og orden falt på en rekke personer, og skapte et enestående engasjement hos seerne. For ikke å snakke om Sopranos, som vant 57 fjernsynspriser etter 217 nominasjoner og må regnes som en av de aller beste fjernsynsseriene noensinne.  Her er politi- og etterforskningsdimensjonen nærmest helt borte, og det konvensjonelle, retrospektive perspektivet er snudd 180 grader rundt, i en handling som utvikler seg på uvisst og skremmende vis, drevet av gåtefull menneskelig psykologi snarere enn av stivnede dramaturgiske formler.

Alt dette er eksempler på genuint innovativt arbeid innenfor en sjanger som skriker etter fornyelse. Skriket når åpenbart ikke inn til NRK Drama, ei heller til de andre film- og produksjonsselskapene som fyller TV-kanalenes sendeflater. Der går det i det i det kjente og trygge. Enkelt plot, personer du vet hvor du har, fancy eksplosjoner og spesialeffekter for smågutter i alle aldre, og en forhåndsprogrammert kurs mot full oppklaring.  You have the right to remain silent. Eller sovne i sofaen, når det blir for forutsigbart.

Habil middelmådighet
Fjernsynsmediet er en viktig del av norsk kulturliv. Målt ut fra publikumsoppslutning er fjernsynet den viktigste visningsarenaen for norske audiovisuelle produksjoner, kunne vi lese i stortingsmelding nr. 22 for noen år tilbake. Noen tall kan illustrere dette. Kvinnen i mitt liv er en av de største norske filmsuksessene i nyere tid. Den ble sett av 224 000 personer på kino, mot 696 000 som så den på fjernsyn. Men dette var likevel færre enn de mer enn 850 000 som på det meste fulgte med på Hunter-serien. Målt med kvantitative mål kan det virke som om fjernsynsdramatikk betyr mer for folk flest enn spillefilmer. Samtidig er fjernsynsdramatikk, minutt for minutt, like dyr å lage som filmer – og en lengre serie kommer fort opp i en spilletid som tilsvarer 6-7 langfilmer eller mer.  Likevel har vi knapt noen offentlig debatt om TV-serienes kvalitet – og det til tross for at tilstanden i norsk film diskuteres både ofte og heftig.  Det som lages for fjernsyn er, som nevnt over, forbruk og underholdning, og skal vurderes ut fra helt andre kriterier enn de som gjelder for filmkunsten.

Norsk Filminstitutt er et statlig organ som forvalter viktige tilskuddsordninger for film- og fjernsynsproduksjon. Det kan være interessant å se hvilke målparametre kulturbyråkratene legger til grunn. Ifølge vedtektene skal ordningene bidra til å skape ”bred publikumsoppslutning” om produksjonene, i tillegg til at man vil sikre et ”profesjonelt” produksjonsmiljø og ”kostnadseffektive” produksjoner, samt ivareta ”idé- , talent- og kompetanseutvikling.” Her skinner det tydelig gjennom at det er publikumsfrieri og kremmermentalitet som står i sentrum, til tross for forsikringene om at talenter skal ivaretas. Ord som ”profesjonell” og ”kompetanse” gir assosiasjoner til den habile middelmådighet snarere enn til genuin kreativitet. Og disse intensjonene blir altså virkeliggjort av serieskapere hvis ”kompetanse” knapt består i annet enn at de har byttet ut vannpistolen med en dreiebok. De infantile spenningsseriene som har dundret og gått over de tusen skjermer de senere år, representerer en interessant syntese mellom sosialdemokratiets middelmådighetstyranni og mediekapitalismens krasse fokus på inntjening og seertall.

Likevel finnes det mye godt å ta utgangspunkt i, særlig innenfor bokverdenen.  Er det noen som husker at den beste norske krimserien noensinne, ”Blindpassasjer” fra 1978 (egentlig en crossover mellom krim- og sci-fi-sjangeren) ble skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, to navn fra forfattermiljøet? De senere års filmatiseringer av krimbøker – som Unni Lindells Sørgekåpen – har kunstnerisk vært langt mer vellykket enn de påkostede action-seriene. Hvorfor ber ikke fjernsynsselskapene norske forfattere om å skrive originalmanus til dramaserier? Det er tross alt forfatterne våre som sitter på den virkelige kompetansen når det gjelder å skape originale, spennende og dype historier, i motsetning til den samlebåndstenkningen som dominerer blant landets mange profesjonelle manusforfattere og regissører – livets og klippebordets nest eller tredje beste kvinner og menn.

Norsk fjernsynsdramatikk, og særlig krimseriene, trenger fornyelse. Den trenger visjonære kunstnere med evne til å sprenge konvensjoner og skape noe helt nytt. Det er lov til å tenke utenfor boksen, selv om man skriver for en boks.

• Eystein Halle (f. 1968)  studerer medievitenskap og er skribent.