Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Gledelig demokratiforakt

Ikke bare Mohyeldeen Mohammad utviser demokratiforakt – nå anklages også Høyesterett, som ga rederne medhold mot statens skattekrav.

Jeg er ikke begeistret for at rederiene nyter godt av et nullskattregime. Det er selvfølgelig slik at skal næringen overleve i Norge, må man ha et særskattregime, slik situasjonen er internasjonalt. Men jeg er langt fra overbevist om at det ikke er mulig å finne ordninger der rederiene betaler noe, uten at det maritime miljøet i Norge dør. Dessuten er det mye annet man kan tjene penger på her i verden enn å seile på de syv hav.

Derimot er jeg glad for at Høyesterett har fastslått at bare fordi selskaper eies av en gruppe mennesker som er urimelig rike, og nyter godt av urimelig skatteordninger, kan ikke staten gjøre hva som helst. Mer presist: Den kan ikke gjøre ting som strider mot de rammene Grunnloven har satt for statens makt, heller ikke når mange synes statens inngrep er rimelige, og heller ikke om det er i tråd med Arbeiderpartiets almene rettsoppfatning. Det er dette som er prøvingsretten: At Stortingets lover skal kunne prøves opp mot Grunnloven.

Egentlig er jo dette elementær opplæring i maktfordeling: Vi har en lovgivende makt og en dømmende makt, som dømmer ikke bare etter de alminnelige lover, men også etter Grunnloven. Grunnloven setter rammene for hva politikerne kan gjøre overfor borgerne. Men de siste årene har flere miljøer i Norge begynt å se med økende skepsis på domstolhåndhevelse av grunnleggende rettigheter. ”Rettsliggjøring” ble av Maktutredningen sett som en utfordring for demokratiet. Særlig har flere klaget over Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som tillater seg å dømme Norge når vi bryter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) slik EMD tolker den. Minerva har tidligere publisert en artikkel av Anine Kierulf som går sterkt i rette med kritikerne.

Med Høyesteretts dom i rederiskattsaken trekkes kritikerne av domstolenes makt til hjemligere egner. Kritikken mot EMD har ofte vært at den er fjernt fra norske forhold, at EMK, som det dømmes etter, er vanskelig å endre, eller som Trond Giske beklaget seg over, at EMD har dommere fra rare land som Aserbajdsjan. Mens disse innvendingene mot EMD etter mitt syn stort sett bommer på mål, er det åpenbart at de i forhold til Norges Høyesterett er fullstendig ubrukbare. Hva er så argumentene denne gangen?

Amerikanske tilstander?

Man kunne tenke seg at jurister ville være de første til å hegne om domstolenes uavhengighet, men flere jurister som uttalte seg om dette til Klassekampen i forrige uke advarte mot utviklingen. Kritikken består ikke av juridiske innvendinger mot selve dommen. Slike innvendinger er selvsagt ønskelige og velkomne. I stedet går angrepet mer direkte på prinsippet om at domstoler overhodet skal kunne overprøve de folkevalgte. Professor Fredrik Sejersted, for eksempel, er bekymret for en utvikling der Høyesterett dømmer i politisk kontroversielle saker: ”Man kan si at vi nærmer oss amerikanske tilstander, der politiske kontroversielle rettssaker avgjøres med én stemmes overvekt i en mer politisert Høyesterett”.

Men det kan ikke lett tenkes at Stortinget vedtar en grunnlovsstridig lov uten at det vil være kontroversielt, herunder også om den er grunnlovsstridig. Og det kan ikke lett tenkes at vanskelige juridiske spørsmål ikke stundom fører til jevne stemmegivninger i domstolen. I den høyesterettsdom som uttrykkelig befester prøvingsretten i Norge, en sak fra 1866 om erstatning til en embedsmann, delte retten seg 4-3. Også den saken var politisk omstridt, og også den saken hadde å gjøre med Grunnlovens §97 om tilbakevirkende kraft.

Hadde det vært slik at Høyesterett var delt i permanente blokker, utnevnt av ulike regjeringer, som bare utgjorde en forlengelse av stemmegivning i Stortinget, og hadde det vært slik at disse blokkene ga helt urimelige tolkninger av Grunnloven for å etterkomme politiske ønsker, da ville det være grunn til bekymring. Men slik er det overhodet ikke; og det er vanskelig å tro at Sejersted skulle mene noe slikt. Det er dermed uklart hvor han vil med sine uttalelser.

Professor emeritus Carl August Fleischer mener en årsak til at disse konfliktene er tydeligere nå enn før, er at staten tillater seg mer enn før. Samtidig er han bekymret for at Høyesterett blir mer uavhengig, fordi han mener det vil svekke demokratiet, og fordi han mener det finnes ”holdninger i det juridiske miljøet som nedvurderer betydningen av samfunnsmessige hensyn hos en del norske jurister”. Det later til at han ønsker seg en Høyesterett som lytter til politiske signaler. Rettshistoriker Nils Rune Langeland synes å være enig, og kaller de mer uavhengige juristene ”nyliberalister”. Han vil ikke gå så langt som å si at de lider av ”demokratiforakt”, men det skinner relativt klart gjennom at det er omtrent det han mener.

Disse merkelappene er sterkt negativt ladet, uheldige og misvisende: Det er ikke et ”nyliberalt” påfunn å slå ring om maktfordelingsprinsipper. Det er et helt sentralt konservativt prinsipp – men enda viktigere er det en helt grunnleggende bestanddel i den vestlige rettsstatstradisjonen, og i den norske politiske konsensus slik den vokste frem etter 2. verdenskrig. Det ligger ingen forakt for det vestlige rettsstatsdemokratiet i å insistere på maktfordeling og rettsstat – men selvfølgelig ligger det et syn om at ikke alle avgjørelser er legitime bare fordi et flertall fatter dem. Dette er ikke en nedvurdering av samfunnsmessige hensyn eller en abstrakt og teoretisk jus: Opprettholdelsen av rettigheter for enkeltmennesker er et sentralt samfunnsmessig hensyn. Det er rammene for dette hensynet som defineres av Grunnloven og EMK, det er i disse rettighetene avveiningen mot andre hensyn i all hovedsak skal tas, nettopp slik at ikke Fleischer eller andre i tide og utide anfører sine egne ”samfunnsmessige hensyn” for å begrunne rettighetskrenkelser. I EMK er standardfrasen at visse type inngrep kan tillates dersom det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. Og det er vanskelig å se at de inngrep Norge er blitt dømt for i EMD, eller i den foreliggende dommen fra Høyesterett, er ”nødvendige”, eller på annet vis av en samfunnsmessig betydning som kan rettferdiggjøre dem.

Dersom Fleischer har rett, og norske politikere nå går lengre i å utfordre grunnlovsfestede rettigheter enn tidligere, er den forståelsen av forholdet mellom rett og politikk Sejersted og Fleischer gir uttrykk for, dypt bekymringsfull.

Ufine angrep

Man skulle tro jurister hegnet om domstolenes rolle i demokratiet, mens politikerne kanskje ønsket å øke sin makt på bekostning av retten. I Norge har det stort sett ikke vært slik, politikerne har stort sett støttet opp om rettsstatsprinsippene, også når Regjeringsadvokaten og andre har gått imot. Men de siste årene har det skjedd en glidning også her. SVs sekretariatsleder på Stortinget, Thor Egil Braadland, forsøker på sin blogg å så tvil om avgjørelsens legitimitet ved å insinuere at det ligger partipolitiske forhold bak den. Tre av de elleve dømmende dommere er nemlig utnevnt av regjeringer der Høyre var med (to med en statsråd fra Venstre, Odd Einar Dørum), og ytterligere én av sentrumsregjeringen. Sammen med to AP-utnevnte dommere utgjorde disse fire flertallet i saken. Aftenposten har også et tendensiøst oppslag om dette. (At Rødts Torstein Dahle utviser en total mangel på forståelse eller respekt for rettsstaten er mindre egnet til å overraske, og kan forbigås – nesten – i stillhet.)

Men skulle man følge dette sporet, ville det logiske jo være å snu dette på hodet: Til tross for at Arbeiderparti-statsråder har utnevnt syv av de elleve dommerne, og til tross for at disse dommerne tenderte mot å støtte lovforslaget fra dem som utnevnte dem, tapte staten saken. Om noe skulle dette styrke avgjørelsen, ikke svekke den, hvis man mente at det fantes slike små, men av og til viktige forskjeller i rettsfilosofi mellom dommere utnevnt av ulike regjeringer.

Men dette er feil fokus. Aftenposten referer en undersøkelse som viser en sammenheng mellom regjeringsutnevnelse og visse typer dommer. Men undersøkelsen tar ikke inn over seg at høyesterettsdommere innstilles av Innstillingsrådet for Høyesterett. Dette rådet er ikke politisk, og har ikke samme flertall som det sittende storting. Høyesterett selv gir deretter sitt råd blant de innstilte til regjeringen. Justisministeren er i prinsippet fri til å overprøve rådet, men dette har ikke skjedd i moderne tid. Ikke minst mot den bakgrunn er det hårreisende at SVs sekretariatsleder sår tvil om Høyesteretts legitimitet i denne saken.

Braadlands utfall følger opp en ubehagelig trend hos enkelte rødgrønne politikere. Sist var det Trond Giske som forsøkte å undergrave EMDs dom om totalforbudet mot politisk TV-reklame ved å henvise til at en av dommerne kommer fra Aserbajdsjan. I realiteten viser historien bak totalforbudet at det norske systemet stundom har vært lite innstilt på reell maktfordeling, til det punkt hvor det har gått på bekostning av friheter og rettigheter – og det måtte faktisk en dommer fra Aserbajdsjan til for å minne oss om det.

Riktige rettigheter

Det interessante er at jeg er ganske overbevist om at mange av rettighetsjussens kritikere, ikke minst på venstresiden, ville ha et annet syn i saker der de selv mener rettighetene er viktige. Minaretforbudet i Sveits er et eksempel der flere har ytret sitt håp om at enten Sveits selv finner dette grunnlovsstridig, eller at EMD dømmer dem for brudd på EMK.

Slike situasjoner kan godt bli aktuelle i Norge. En mer aggressiv innvandringsdebatt gjør at det kommer forslag om rettighetsinnskrenkelser fra ulike hold, mot klesplagg, minareter eller religionsfornærmelser. Jeg har en mistanke – og også et håp – om at Braadland, Sejersted og Fleischer ville synes det var i orden om Høyesterett satte foten ned om en fremtidig innvandringsfiendtlig regjering forsøkte å forby minareter. Men da er det avgjørende at de erkjenner at rettsstaten ikke er der for å ivareta deres politiske syn (som Fleischer evfemistisk kaller ”samfunnsmessige hensyn”) her og nå, ikke for å sikre at alle utfall er det man synes er riktig politikk, men for å beskytte enkeltmennesker mot vilkårlig bruk av statsmakten. Og prinsippene som beskytter dem, må gjelde, like mye om det er snakk om rike redere, som om det er snakk om minaretbyggende muslimer eller korankritiserende kristne, og de skal gjelde også når hvert enkelt utslag ikke virker nødvendig, fordi ellers snakker vi ikke lenger om rettigheter og prinsipper.

Til syvende og sist ligger selvsagt makten hos de folkevalgte: Med tid og møye kan de endre Grunnloven, de kan melde oss ut av EMK, de kan endre Høyesteretts rolle – men det er krevende, og det skal være krevende, å iverksette lover som strider mot de prinsipper som vi lar ligge til grunn for statens virke. Rett nok, en rød regjering ville slite med å få grunnlovsflertall for å svekke grunnlovsvernet for å gi lover med tilbakevirkende kraft slik at rederne kan tas. Men da er systemet vårt slik at det bør de heller ikke få lov til. Tilsvarende vil det vært krevende å få grunnlovsflertall for å svekke religionsfriheten slik at minareter kan forbys. I en tid hvor en tredjedel av befolkningen ønsker et slikt forbud er det betryggende.

Støtt demokratiforakten!

I mellomtiden vil flere regjeringer i tiden fremover kanskje være i et mer kontinuerlig spenningsforhold til domstolene, og da særlig Høyesterett og EMD. Da kan det være vært å huske den amerikanske høyesterettsdommer Louis Brandeis kloke ord fra en dissens i en dom fra 1926:

The doctrine of the separation of powers was adopted by the convention of 1787 not to promote efficiency but to preclude the exercise of arbitrary power. The purpose was not to avoid friction, but, by means of the inevitable friction incident to the distribution of the governmental powers among three departments, to save the people from autocracy.

Saken gjaldt hvorvidt en postmester kunne sparkes av presidenten eller ikke. Postmesteren tapte saken – men det er dommer Brandeis dissens som er blitt stående som en milepæl i amerikansk rettshistorie.

Jo, rettsstat innebærer selvsagt på ett vis noe av en slags ”demokratiforakt” som Nils Rune Langeland frykter. Men det er en demokratiforakt av et slag som har vært et bærende element i vårt styresett, og som politikere fra forskjellige partier heldigvis stort sett har visst å sette pris på. Når Høyesterett – og EMD – nå undermineres av visse juridiske miljøer, og av folk som Braadland og Giske, er det viktig at andre politikere er tydelige på at det er greit at jurister utviser et visst monn av denne såkalte ”demokratiforakten”.

Ikke minst bør en slik tydelighet komme fra justisminister Storberget eller statsminister Stoltenberg. Om ikke annet kan en tydelig og prinsippfast holdning i avgjørende rettstatsspørsmål – også når man taper en sak – i hvert fall bidra til å forebygge en mer alvorlig forakt: Politikerforakten.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.

Ingressfoto: Wikimedia Commons-bruker Bjoertvedt. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen, versjon 1.2 eller senere.