Min analyse av vestens storhet – og totale overlegenhet vis a vis for eksempel den muslimske verden – er at vestens kultur essensielt sett er en rasjonell kultur som har avvist overtro og mystisisme (religion) som metode for hvordan mennesket kan oppnå kunnskap. Vestens kjerne-verdier er rasjonalitet, vitenskap, teknologi, individuelle rettigheter og kapitalisme. Uten disse verdier og institusjoner ville aldri vesten oppnådd sin fantastiske (kulturelle og materielle) suksess. Sammenligner vi vesten for eksempel med den muslimske verden, vel så er det klart at den muslimske kultur er en total fiasko på alle områder sammenlignet med vesten. (Den lille økonomiske suksess de har, nemlig sin olje-industri, er et produkt utviklet av vestlige land). Om menneskets liv og velbefinnende skal være vår moralske målestokk – og hva annet kan vi ha som moralsk standard? – ja så er vestens kultur en ubetinget suksess og ingen andre kulturer kan måle seg opp mot denne. Den islamske verden på sin side er tilbake-stående fordi den, essensielt sett, avviser rasjonalitet og vitenskap til fordel for religion og mystikk.

Da Europa lå under for religion i den mørke middelalder – ja det forekom viktige arbeider i blant annet klostre som konserverte den antikke arven, men denne arven hadde ingen kulturell innflytelse – så blomstret, komparativt sett, den arabiske. Vi hadde da slike antikk-influerte tenkere (falsafa) som blant annet Al-Farabi, Avörres og Avicenna, men den arabiske kultur tok et oppgjør med slike filosofer og avviste dem. Det var ikke den antikke filosofi som fikk dominere, men den ortodoks mystiske. Den persiske teolog Al Ghazali er hovedmannen bak denne avvisning (han virker blant annet som professor i Baghdad ca. 1090). Mon tro om ikke den arabiske verden hadde fått sin renessanse om Avörres’ filosofi hadde vunnet frem.

Jonas H skriver at jeg deler «historiesyn med Dagbladets Marte Michelet. Som Michelet serverer han den samme falske påstand som går ut på at den vestlige sivilisasjon står i gjeld til araberne, og at vi har islam å takke for at vi fortsatt kan lese Aristoteles.» Jonas H. viser så til en artikkel av professor i middelalderhistorie Ole Jørgen Benedictow. Dette er en utmerket artikkel som jeg anbefaler alle å lese:

http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=54&tekstid=1828

Jonas H ser ikke ut til å forstå at jeg kan fremheve de få positive aspekter ved den arabiske kultur under den Europeiske mørke middelalder og samtidig være en forsvarer av vestens kjerneverdier (rasjonalitet, vitenskap, teknologi, frihet). La meg derfor sitere fra den utmerkede artikkelen til professor Ole Jørgen Benedictow:

«Grunnlaget for å føre videre og utvikle den antikke kulturarven i kunst og vitenskap ble lagt i Vesten selv. Et viktig sivilisasjonstrekk ved Vesten er dets villighet og evne til å suge til seg verdifulle impulser fra andre sivilisasjoner, også bidragsytere fra de muslimske områdene som Averroës og Avicenna. Dette har vært sentralt for den dynamiske utviklingskraft og mangfold i Vestens kultur i vid forstand.»

og

«Det er riktig at det i noen århundrer ble gjort mange avskrifter også i muslimske erobrede områder. Dette gjaldt blant annet antikke verker som ikke var kjent eller var gått tapt i Vesten, og slik bidro til å gjøre overleveringen mer fullstendig. Men det hadde ingenting med arabisk-muslimsk kultur å gjøre, men som ettervirkninger etter den døende østromerske kulturkrets.»

Dette rimer godt overens med min historie-forståelse. Og leser man Benedictows artikkel så vil man også få med seg at renessansen var en gjenfødelse av antikke ideer, ikke kristne ideer. Med renessansen får vi, slik jeg ser det, en introduksjon av antikke ideer inn i den kristne verden. Rasjonalitet vektlegges på en helt ny måte. Det er dette jeg mener forklarer hvorfor vesten så klarte å karre seg til en såkalt «Age of Reason» og tilslutt omskape seg til den suksessen det er idag.

En tenker som opponerte mot denne nye vektlegging av rasjonalitet i sen-middelalderen og renessansen , er den kristne teologen Martin Luther. Både Blomstedt og Jonas H ser ut til å beundre Luther og ser ham som en god representant for kristendom. Blomstedt skriver at Luther var en av de store tenkere «som brukte det kristne budskapet til å bringe storhet til den vestlige sivilisasjon». Jonas H lurer på hva jeg mener om Luther for hans «lære var jo nettopp forankret i kildene til en “historisk kristendom”, en kristendom som Waage ikke evner å se som annet enn versjoner av tilstanden ‘mørk’.»

Luther er et godt eksempel på alt hva jeg mener er feil med kristendommen slik denne har virket opp gjennom historien. Luther var en svoren fiende av fornuft og rasjonalitet, selve kjernen i vestens sivilisasjon. Han sier:

“Reason is the Devil’s greatest whore; by nature and manner of being she is a noxious whore; she is a prostitute, the Devil’s appointed whore; whore eaten by scab and leprosy who ought to be trodden under foot and destroyed, she and her wisdom… Throw dung in her face to make her ugly. She is and she ought to be drowned in baptism… She would deserve, the wretch, to be banished to the filthiest place in the house, to the closets.” Works, Erlangen Edition v. 16, pp. 142-148.

“Reason is the greatest enemy that faith has; it never comes to the aid of spiritual things, but—more frequently than not—struggles against the divine Word, treating with contempt all that emanates from God.” Table Talks in 1569.

Om Kopernicus vitenskapelige oppdagelser hadde han dette å si:

“People gave ear to an upstart astrologer [Copernicus] who strove to show that the earth revolves, not the heavens or the firmament, the sun and the moon. Whoever wishes to appear clever must devise some new system, which of all systems is of course the very best. This fool wishes to reverse the entire science of astronomy; but sacred scripture tells us [Joshua 10:13] that Joshua commanded the sun to stand still, and not the earth.” Works, Volume 22, c. 1543

Martin Luther er en svoren fiende av rasjonalitet og vitenskap. Han mener mennesket må ofre sin fornuft til fordel for mystisk tro. Fornuft, rasjonalitet og vitenskap er for ham religionens fiende, og må ofres og underkastes den blinde tro. Dette i motsetning til Aquinas som mener rasjonaliteten og troen ikke er gjensidig utelukkende, men utfyller hverandre. Heldigvis var det Aquinas sin epistemologi som vant frem, og ikke Luthers. Hadde Luthers filosofi vunnet, så ville vi ikke fått noen opplysningstid (Age of Reason), men stagnert og vendt tilbake til den mørke middelalder.

Dersom man skal forsvare vesten så må man først og fremst forsvare fornuft og rasjonalitet. Det er dette som er vestens kjerne. Vitenskap, teknologi, individuelle rettigheter og kapitalisme er kun implementeringen av denne rasjonalitet. Å forsvare vesten ut fra at den er basert på overtro og religion er å innrømme at man ikke har et rasjonelt forsvar for vesten og dens suksess.

Snoens “Kort bibeltime” minner om kampanje, og når den er basert på vrangforestillinger, bør du som redaktør være glad for at noen påpeker svakhetene. Din antydning om at vårt kristendomsforsvar sidestiller oss med enhver som forsvarer islam, illustrerer, som Blomstedt påpeker, ditt eget relativisme-problem. Som Bante skriver er det grunn til å undre seg over hvorvidt det er egenskaper ved vår statsreligion som har gjort det mulig å utvikle et samfunn som ikke bare tåler at Snoen og kulturradikalerne kritiserer kristendommen sønder og sammen, men som også forsvarer dem når de gjør det. Du kan kanskje være enig med oss i at den evangelisk-lutherske kristendom, tross all grusomhet begått i kristendommens navn, likevel har kvaliteter, for eksempel at den ikke hindrer det sekulære – en helt grunnleggende forutsetning for demokratiet. Det er i lys av en slik erkjennelse at Snoens kristendomsransakelse fremstår merkelig, for det finnes ingen større spenningsforhold mellom de etablerte frihetsrettene og vår statsreligion i dag.

På denne bakgrunn ender Snoens bibeltime opp som en slags brønnpissing. Den er uheldig av særlig to grunner:

1) Dersom Snoens kampanje får oppslutning, risikerer vi å miste viktig forståelse av hva som støtter et demokrati og hva som motarbeider det, et demokrati der et politisk forsvar for frihetsrettigheter inngår, homofili inkludert. Andre samfunn, som typisk bekjenner seg til andre religioner har utviklet seg annerledes, og dette er empiri man ikke kan se bort fra.

2) Det vil ikke være mulig å gi en skikkelig analyse av problemene knyttet til en religion på fremmarsj i Norge og Europa – islam – med Snoens religionsforståelse. Hans bibeltimeoppskrift, som går ut på at muslimene bare kan “tolke seg vekk” fra de problematiske sidene av sin religion, er som tidligere påpekt, svak. Hvis det er så lett som Snoen vi ha det til, bør han forklare hvorfor det er så mange land som har institusjonalisert “barbariske utslag av en bok og en tradisjon de holder hellig”, samtidig som de, uten å skjemmes, snakker varmt om menneskerettigheter.

Det har allerede vært nevnt mange ganger, men kan vel fortsatt gjentas: Kristendommen er ingen lovgivende religion, det er islam. Jeg tror det kan være fruktbart å starte med å tenke litt over akkurat denne forskjellen. Kanskje er det også mer fruktbart enn å forsøke å plassere kritikken mot to av Snoens artikler i en eller annen bås.

Jeg stikker fingeren i jorda og konstaterer at den kristne eller “kristne” verden om du vil, ligger sivilisatorisk et lysår foran den arabisk-muslimske. Så spør jeg meg: kan dette ha noen med de to religionene som sådan å gjøre?

Mitt svar er “ja, sannsynligvis”.

Jeg er ikke interessert i et professoralt, flisespikkende krangling om teologiske spissfindingheter. MEN jeg søker å forstå hvorfor noen kulturer stopper opp, mens andre går i revers, og andre igjen sjangler videre.

Religioner som annet menneskelig representerer ulike forstillinger om virkeligheten. Noen av dette er hensiktsmessig og modent, annnet er det ikke. Når Sovjet kollapset, er det fordi deres menneskesyn var feilaktig – man tok blant annet ikke høyde for at egoismen er en essensiell del av menneskenaturen. Spiller man ikke på lag med en slik tvingende realitet, taper man.

Jeg mener å se at kristendommen har kvaliteter som islam mangler.

Akkurat som man må spørre seg om konfusianismen hadde “skyld” i at Kina ikke klarte å utvikle seg, til tross for sitt sivilisatoriske forsprang på mange områder.

“Jeg tror ikke det er tilfeldig at den moderne verden vokste frem i det kristne Europa.”

Forklar hva du mener.

“Men kristendommen som en menneskelig religion er ikke uforanderlig.”

Nei, og du vil vel føye til, som mange, at “islam er heller ikke uforanderlig”?

Nei, greit nok som en påminnelse, men denne posisjonen blir fort til “the hypothetical fallacy” som mang en anti-essensialist gjemmer seg bak.

Ingenting er hogd i stein, heller ikke et menneskes personlighetstrekk, men du verden hvor vanskelig det er å endre sin personlighet (vet den som har prøvd). Som individ har usynlige men tvingende trekk, har familier det, har lokalsamfunn det, har stammer det, har nasjoner det, har religioner det. Noe av dette er modent og hjelper en til å utforske livet, noe er umodent, det hemmer en.

Er så kristendommen en bemerkelssesverdig moden religion slik jeg ser det. Nei, jeg er ingen Blomstedt. Jeg er ingen Jesus-fan. Kristus er for lite meditativt orientert etter min smak. Heller en Lao-Tzu eller Shankara. Jeg har et passe ambivalent forhold til kristendommens grunnlegger, uansett om man da sikter til Jesus eller Paulus. (Men om en Shankara-dyrkende kultur hadde vært i stand til å utvikle et kapitalistisk-industrielt samfunn, er jeg ikke sikker på. Men er ikke livet verdt å leve uten et moderne forbrukssamfunn som dyrker individualismen som en fetisj?)

All mulig historisk dævelskap skal forklares med kristendom, mens man ikke skal få påpeke at enkelte faktisk fulgte i Kristi teologiske fotspor likevel. Nyansering må ikke finnes.

F.eks. så handlet religionskrigene i Frankrike vel så mye om huset Condé og huset de Guises maktstilling som den handlet om det var paven eller calvin som var best. 30 års krigen var en allianse mellom det katolske Frankrike og det protestantiske Sverige mot en keiser som bare nominelt hadde pavens backing. Sverige hadde større strategiske interesser i krigen enn religiøse. Det var forskjell på en Østersjö kontrollert av Sverige og en av kontrollert av keiseren.

Redaksjonen synes å argumentere for at religionen påvirker samfunnet entydig negativt. Man griper begjærlig etter den hellige Galilei når man får problemer. Det virker mer som en teologi enn som en historieforståelse. En skyldteologi som likner på en hjernevask fordi den ikke tillater nyanser i sine fordommer.

Jeg mener at Kristus aldri oppfordret til f.eks. en inkvisisjon. Derimot var det et selvstendig valg av Ferdinand og Isabella opprette en slik, sannsynligvis ihvertfall delvis som et hevnprosjekt kontra Islam. Noe som bringer oss til det neste nemlig at til tross for likhetene med en apologi for Islam. Så er problemet at Muhammed har hatt en annen virkningshistorie når det gjelder positiv innflytelse på vesten. Kristus har imidlertid hatt mest virkning på VESTERLANDETS tenkning. Islam har kun et diskutabelt bidrag her. Men jeg er sikker på at en muslimsk apopoget kan levere et glimrende forsvar for Islams hsitoriske innflytelse på ARABISK tenkning. Dessuten tjener jo din påpekning av Saladin som et glimrende utgangspunkt for dialog. Så kan vi jo tenke oss at Buddhismen har hatt stor innflytelse på f.eks. Japan. Din problemstilling blir relativistisk, man kan ikke forholde seg til religioner som om de skulle være det samme. De har beviselig hatt ulik innflytelse på ulike steder i verden. De er ikke like.

Så kan det jo selvfølgelig innvendes at det dreier seg om tolkning. Men det nye testamente er ikke så vanskelig å lese og se sporene av det den europeisk tenkningens historie. Hva ellers inspirerte personene på min liste.

Så bidrar du med en myte som historikere ikke lenger så etablert som du prøver å vise. Norge ble ikke beviselig tvangskristnet. Det var sannsysnligvis vold involvert i prosessen, men ikke beviselig mye. Slaget på Stiklestad stod faktisk ikke med kristne mot hedninger. Det var langt flere kristne slåsskjemper på Tore Hunds side enn på Olavs Digres. Tore Hund sloss dessuten på vegne av den danske Kristne kongen Knut den Mektige. Olav hadde for det meste hedenske soldater i sin hær. Så historien er ikke så svart og vit som du vil ha det til.

Du er interesserer deg for pavestatens politiske historie, men glemmer å gjøre deg opp en selvstendig mening om dens rolle som aktør virkelig er i pakt med Jesu ord. Eller er det forbudt? Du gjemmer deg bak at tolkning forandrer seg. På hvilken måte tolket Frans av Assisi Jesu ord feil, når du hevder at pavestaten i rettsaken mot Galilei har rett. Assisi forholdt seg til ting Jesus selv hadde kommentert. Jesus er taus om temaet for Galileis rettsak. Teologisk var altså Assisi på tryggere grunn enn Galileis dommere.

Du henviser til England og Nederland. Har du glemt at pietismen og kalvinismen i disse landene faktisk ga bensin til moderniseringen og industrialiseringen? Har du virkelig glemt det? At denne liberaliteten du hevder faktisk vokste fram hånd i hånd med klavinistisk teologi som krever et standpunkt.

Det er denne selektive lesningen av historien og religionen jeg vil kommentere. Det er denne feilaktige og mytiske lesningen av kristendommens virkningshistorie Snoen har levert. Jeg har bare påpekt at den er langt mer positiv enn den svartmalingen som bedrives av redaksjonen. Man vil altså forandre vestens historie for bedre å passe de rådende liberale fordommer.

Jonas H skriver “Det kan være vondt å få sine egne intellektuelle dogmer utfordret.” Men villigheten til å diskutere disse spørsmålene virker lav. K.D.: Å tro at Snoen skriver om dette for å gi Vesten dårlig samvittighet, vitner om svak kjennskap til Snoen. Les for eksempel hans seneste artikkel – http://www.minerva.as/2010/02/25/om-stigmatisering-av-innvandrere-2/ . Det er altså mulig å ha mer enn én tanke i hodet på en gang. Det er klart: En erkjennelse av at kristendommen på komplekst vis blandet seg med kultur, intolerante varianter av teologi og politisk maktspill KAN brukes som en nøkkel til å forstå at også med andre religioner kan det forholde seg slik; at også i islam kan det være mange som oppfatter sin egen tro som mild og tilgivende, til tross for forekomsten av streng teologi og korrupte herskere. Men en erkjennelse av kirkens og kristendommens historie, også de mer negative delene av den, MÅ ikke lede til det synet; det er selvsagt mulig å mene at kristendommen og andre religioner er forskjellige på dette punktet, også selv om det kan finnes likheter.

Bante: Jeg tror ikke det er tilfeldig at den moderne verden vokste frem i det kristne Europa. Men kristendommen som en menneskelig religion er ikke uforanderlig. Jeg tror heller ikke det er tilfeldig at det moderne gjennombrudd kom i England og Nederland på 1600-tallet, og ikke i Pavestaten, som brente vitenskapsmenn på bål på den tiden; og jeg tror ikke det er tilfeldig at det kom i England på slutten 1600-tallet, da man begrenset undertrykkelsen av annerledestroende til at det var visse yrker de ikke kunne ha, og etter at man etter mye diskusjon hadde latt jøder få adgang til riket i 1655 – og ikke på 1200-tallet, da kirken deltok i antisemittiske kampanjer der man anklaget jøder for å drikke barneblod, som endte med at jødene ble forvist i 1290.

“Doktrinen om de to sverd, av Lars F. Eklund.
…
Jeg har prøvd å sette fokus på vår politiske kulturs avhengighet, idéhistorisk sett, av den kristne tradisjonen… Så problemet handler nok ikke om de kristne ideenes fortsatte relevans. Den burde ved nærmere ettertanke være uomtvistelig. Problemet handler snarere om at mange av disse ideene, etter at de i århundrer har bidratt til å forme våre samfunn, på bare et par generasjoner ser ut til å ha blitt glemt av alle untatt noen få spesialister. Iblant ser det ut som om Vesten, og særlig Nord-Europa, har havnet i en slags kollektiv amnesi i forhold til sin kristne arv.
…
Å ta oss opp av den gropen vi har ramlet ned i, kommer ikke til å gå uten anstrengelse. … Hjelp finner man i en, tross alt, voksende overflod av gammel og og ny litteratur ok den kristne arven. Jeg tenker for eksempel på Christopher Dawkins klassiker ´The making of Europe´, Rodney Starks ´The Victory of Reason – How Christianity Led to Freedom, Capitalism, and Western Success´, James V. Schalls ´At the limits of Political Philosophy´ og sist, men ikke minst Thomas E. Woods strålende, men kanskje for mange provoserende, ´How the Catholic Church built Western Civiliation´.”

Bøkene er enkelt og rimelig tilgjengelig fra f.eks. Amazon; jeg har lest noen av dem og slutter med til Eklunds anbefaling av dem som patent motvirkning mot amnesien, for ikke å si hjernevasken. Nei, de gir selvsagt heller ikke det hele og sanne bilde – men de bidrar til en større balanse, og et langt mere troverdig helehetsbilde.

På denne bakgrunn forundres jeg overhodet ikke av alle “Waagene” med deres oppfatning av kristendommens “virkningshistorie”. Deres analyse er fullt ut rasjonell ut fra det bitte lille de kjenner av den historien – et nøye utvalgt skrekkgalleri av almenmennesklig dævelskap som av didaktive hensyn tilskrives kristendommen. For å ta et mer eller mindre tilfeldig eksempel, de kjenner de villeste historier om den Spanske Inkvisisjonen (et ytterst beklagelig, men historisk kort kapittel, som frikjente flere enn de dømte, og i løpet av hundre år i samfunn der dødsstraff var noe ordinært forårsaket færre drepte enn kommunistene eller nazistene klarte på en dårlig dag), men vet ingenting om de millioner av mennesker som i kristendommen fant – og finner – idéen og motivasjonen til å vie sitt liv til å hjelpe andre, i klostervesenets rammeverk (som etablerte og i århundrer var den rådende (eller eneste) tilbyderen av syke- og alderspleie for de ubemidlede, opplæring i lesing of skriving, kopiering av bøker, som sto for en mengde utvikling av produksjonsmetodene og sørget for at slike nyvinninger ble effektivt spredt over Europa, osv. osv.)

I det minste burde de som kaller seg “liberalister” – i den grad de mener det – være veldig interesserte i å trenge gjennom de vrengebilder av kristendommen og historien som går for almenkunnskap nå for tiden. De er laget med en klar hensikt. Det er ikke for ingenting at kristendommen var og er hovedfienden for såvel kommunistene som våre hjemlige kulturradikale: måten den slår fast hvert enkelt individs unike, metafysiske egenverdi, ansvar og selvstendighet er ren (mot)gift for deres kollektivisme.