Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Nye Dramatikkens Hus på Grønland i Oslo har ”det norske” som utgangspunkt. Teateret skal la multikulturell ungdom utvikle egne versjoner av Shakespeare-stykker, men vil ikke ta opp temaer som for eksempel ytringsfrihet og henteekteskap for å være aktuelt i lokalmiljøet.

Denne artikkelen er hentet fra kulturdelen av Minerva 1-2010, som er i butikkene fra og med 1. mars.

– Vi har en historie som definerer hvem vi er, et språk som berører måten vi føler og tenker på og en natur som påvirker oss, sier Kai Johnsen til Minerva.

Johnsen er ansatt som kunstnerisk leder for scenetekstutvikling ved nye Dramatikkens Hus i Oslo. Han har lang erfaring som regissør for moderne, norsk dramatikk og har satt opp stykker av både Cecilie Løveid, Finn Iunker og Liv Heløe. Særlig kjent er han for sitt lange samarbeid med forfatter Jon Fosse.

I et intervju i Vinduet 3/2009 ga Johnsen følgende erklæring: ”For å skape ny kunst må vi ta utgangspunkt i våre forutsetninger – norsk kultur, norsk natur.” Hva mener han? Er han nasjonalist eller kulturkonservativ? Har han samarbeidet for lenge med Jon Fosse?

Minerva møtte en forklaringsvillig og energisk mann i de nye lokalene til Dramatikkens Hus.

Nasjonsbygging
I januar måtte Det Åpne Teater vike for stiftelsen Dramatikkens Hus. For 11 millioner statlig finansierte kroner skal ledertroikaen, bestående av Marit Solbu, Jon Tombre og Kai Johnsen, i 2010 gjøre Dramatikkens Hus til et verksted hvor kvalitetsfylt, ny, norsk dramatikk skal utvikles og dyrkes. Det er altså snakk om en unik satsing på norsk teater.

– Det finnes allerede flere scener for frie teatergrupper i Norge. Hvorfor trenger vi Dramatikkens Hus?

– Fokuset på tekst skiller oss fra andre teaterscener, som for eksempel Black Box og Teaterhuset Avant Garden. Vi ønsker å diskutere hvilken plass teksten har i moderne teater, og vi vil undersøke ulike strategier i forhold til hva tekst kan være.

”Publikum skyr unna fordi de er redde for å føle seg dumme.”

– Med deg får teateret en egen kunstnerisk leder for utvikling av scenetekst. Hvorfor er tekst så viktig?

– I det store nasjonsbyggingsprosjektet Norge har teateret spilt en avgjørende rolle. Vi har i dag en av de tetteste teaterstrukturene i Vest-Europa. Parallelt med satsingen gikk norsk og internasjonalt teater i stor grad vekk fra å være litterært teater til å bli mer teatralt teater. Først nå ser vi en gradvis tilbakevending til tekst, både i teateret og andre kunstformer som billedkunst og dans. Vi mennesker kommuniserer og uttrykker oss veldig mye gjennom språk, derfor er teksten viktig i teateret, selv om teater ikke lenger er iscenesatt litteratur.

– Du nevnte nasjonsbygging. Er Dramatikkens Hus en del av et slikt prosjekt?

– Selv om Dramatikkens Hus kanskje smaker av nasjonsbygging på mindre nivå, er vi ikke konservative. Det nasjonale er bare en kunstnerisk ramme. Vi skal undersøke hvordan de menneskene som bor på denne nordlige pletten skriver og tenker. Men det går selvsagt ikke an å gjøre dette uten å ha et øye utover. En viktig del av et nasjonalt perspektiv er å jobbe internasjonalt.

Spesielle nordmenn
Johnsen mener altså at det er viktig å ha et øye utover og jobbe internasjonalt. I Vinduet uttalte han samtidig at all god kunst er lokal: ”[Jon] Fosse skriver ikke om prinser og prinsesser i Tyskland på 1800-tallet, han skriver fra sitt perspektiv på Vestlandet, men paradoksalt nok blir dette relevant for tyskere i dag.”

– Er ikke disse to uttalelsene selvmotsigende?

– Det er en dobbelhet der. Vi lever i en globalisert tidsalder og får inn verden gjennom medier, reiser og kunst. Vi er en del av verden og verden er en del av oss. På den annen side er vi som nordmenn helt spesielle.

– Hva mener du med det?

– Vi har en historie som definerer hvem vi er, et språk som berører måten vi føler og tenker på og en natur som påvirker oss. Jeg er ikke opptatt av det nasjonale eller det nasjonalistiske, jeg er mer opptatt av ulike identiteter. Én identitet er den norske identiteten, og den er det interessant å ta utgangspunkt i. Vi skal forske på ulike teatrale uttrykk, med vesentlig bruk av tekst, som på ulike måter problematiserer denne spesielle identiteten.

I Norge har vi allerede Nationaltheatret som formidler den norske teaterarven, fra Per Gynt av Henrik Ibsen til Dødsvariasjonar av Jon Fosse. Kan ikke et fokus på ”det norske” fort bli en klisjé eller et begrensende utgangspunkt for et nytt teater?

”Teaterets prosjekt er å vise det mislykkede mennesket.”

Johnsen avfeier dette.

– Når man selger Norge i utlandet, snakkes det om fjorder og fjell. Fosse blir ofte knyttet til slike begreper, men etter min mening er Jon Fosse minst like urban som en som bor på Frogner i Oslo. Men det er klart at omstendighetene du lever, arbeider, tenker og elsker innenfor påvirker deg. Derfor er det så viktig å skape ny dramatikk.

– Er det viktigere å sette opp ny dramatikk enn det er å fornye gamle klassikere?

– For hundre år siden var dramatikken et samtidsmedium, men med tiden ble teateret mer og mer utøvende, i likhet med Operaen og Filharmonien. Dette er en begrensning. Ibsen kan være samtidig, men det holder ikke bare å fornye hans stykker.

– Hvorfor ikke?

– Nordmenn snakker i dag grunnleggende annerledes enn på hans tid. Vi har helt andre måter å være sammen på. Ibsen må settes opp, men vi må også skape noe nytt.

Publikum ikke et marked
En av hovedmålsetningene til Dramatikkens Hus er å sikre kvaliteten innen ny, norsk dramatikk. Johnsen har fått hovedansvaret for utvelgelsen av scenetekster. Han har en sterk oppfatning om hva som er god dramatikk i Norge i dag.

– Dramatikk er møtet mellom det talte og tause, slik menneskelivet også er det. Meningen finnes mellom ordene. En kan sammenligne dramatikk med sjakkspill: De første trekkene er ofte de samme, men deretter finnes det utallige muligheter. En merker rask at god dramatikk skal et sted. Har et mål. Hvis et stykke er godt de ti første sidene, er som regel også de nitti følgende sidene det.

Det er ingen nyhet at det kan være vanskelig å få det brede lag til å gå på kunstnerisk utfordrende teater. Særlig de frie scenene har fått erfare det.

– Publikum skyr unna fordi de er redde for å føle seg dumme, mener Johnsen.

Samtidig har Dramatikkens Hus som uttalt målsetning å utvikle nye scenetekster ”til beste for et stort publikum”.

”Jeg er sikker på at mennesker ikke går i teateret for å leve seg inn i en illusjon.”

– Hvordan skal dere være nyskapende og samtidig ta hensyn til publikum?

– Mye god litteratur blir anerkjent først flere år etter at den har kommet ut. Sånn kan man ikke jobbe med teater, som foregår her og nå. Et stykke må være så interessant for folk i gatene at det får dem inn i teateret på det tidspunktet det settes opp – ikke ti år senere.

Johnsen forteller at interessen selvsagt ikke skal oppnås gjennom billige triks, nakne damer og haloi.

– Dramatikkens Hus har ikke et press på å spille for et stort publikum. Vi ser ikke publikum som et marked.

– Hvis dere ikke ser publikum som et marked, hva er de i så fall da?

– Vi ønsker å gjøre publikum til en ressurs og vesentlig del av den dramatiske skaperprosessen. På Dramatikkens Hus skal det skje overraskende og uventede ting. Folk skal bli brakt inn i prosesser så vel som ferdige stykker.

Motsatt av perfekt
Satsningen på Dramatikkens Hus signaliserer at moderne, norsk dramatikk har betydning for samfunnet. Men hvilket samfunnsansvar har dramatikken?

– For at et moderne samfunn skal være konkurransedyktig i økonomisk forstand, eller være et godt sted å leve i kulturelt og åndelig, er det nødt til å føre mange ulike samtaler. I vår tid ser vi globalisering på den ene siden og ensretting på den andre. Kunstneriske og kulturelle uttrykk blir stadig likere.

Johnsen mener at det er der Fosse skiller seg ut

– Han snakker globalt, men skriver ut fra en identitet som er knyttet til noe lokalt. I den grad teateret har en samfunnsoppgave, må det altså være å skape nyanserte samtaler som undersøker ulike aspekter ved vår tid.

– I intervjuet med Vinduet sier du at det er viktig å sette fokus på ”vår tid, vårt språk og vår politikk”. På hvilken måte bør moderne dramatikk speile samtiden?

– Dramatikk skal ikke speile, så mye som det skal reflektere. Refleksjon sier noe om en type bearbeidelsesprosess, en filtrering eller disseksjon av speilbildet. En god dramatiker setter søkelys på det som ikke er åpenbart i bildet.

”Teateret er et meget dypt, humanistisk prosjekt.”

– Hva mener du med det?

– I enhver tid har man et marked som dyrker det vellykkede. På kino ser vi verdens vakreste mennesker i produksjoner som koster milliarder. I teateret vil du alltid se den 7895. beste skuespilleren som svetter og sliter og prøver å være god. Teateret er et kollektivt fenomen, men prosjektet er å vise det mislykkede mennesket. Her speiler ikke publikum seg i Nicole Kidman, men i noen som til en viss grad har de samme forutsetningene som en selv.

– Hva om publikum forventer noe vakkert og illusorisk også på teater?

– Jeg er sikker på at mennesker ikke går i teateret for å leve seg inn i en illusjon. Det moderne publikum har flere måter å vurdere et kunstverk på enn det rent illusjonspregede. I en tid som er kommet så langt i forhold til representasjon, rommer teateret i sin kollektivitet, i sitt her og nå og i sitt levende møte med mennesker det motsatte av det perfekte. Teateret er i så måte et meget dypt, humanistisk prosjekt.

Ikke bruksteater
Dramatikkens Hus ligger i de gamle lokalene til Det Åpne Teater på Grønland i Oslo sentrum. Med en så urban lokalisering kunne teateret ha inkorporert storsamfunnet eller det multikulturelle som en grunnleggende del av sin kunstneriske profil.

Anerkjente internasjonale teaterscener som Hebbel am Ufer i Berlin, går aktivt inn for å skape samarbeid på flere plan med den tyrkiske lokalbefolkningen i bydelen Kreuzberg. Teaterets tema eller nøkkelord er ”realitet”. Med fokuset på det ”norske” går Dramatikkens Hus en annen vei. Eller?

– Det flerkulturelle er stort sett knyttet til de urbane områdene i Norge. Vi skal hente inn grupper fra hele landet og samtidig være et lokalt teater. Som lokalt teater ønsker vi å utvikle forbindelseslinjer inn i ulike miljøer.

”Det er misforstått å gå inn og vise hva som er galt med andres kulturer, og mer interessant å finne ut hva man har til felles.”

– Hvilke konkrete prosjekter skal gjøre det?

– Et konkret prosjekt til våren er å få multikulturelle ungdommer til å utvikle egne versjoner av Shakespeare-stykker, der de blander inn egne uttrykksformer som rap og street-dance. Vi skal også jobbe med komikeren Shabana Rehman og ganske sikkert prosjektet Den Mangfoldige Scena. Vi håper at vi kan bidra på en substansiell måte.

– Blir det vanskelig å bli en integrert del av lokalsamfunnet på Grønland?

– Ja, svarer han straks.

– Vil Dramatikkens hus sette fokus på problematikker som er aktuelle i nærområdet, for eksempel henteekteskap og ytringsfrihet?

Johnsen drar på det.

– Dramatikk og teater kan brukes aktivt, men jeg er ikke interessert i bruksteater. Det er misforstått å gå inn og vise hva som er galt med andres kulturer, og mer interessant å finne ut hva man har til felles. Kanskje kan vi bygge på nysgjerrighet og inspirere til en dialog som gjør det interessant for dem å jobbe med oss like mye som det motsatte.

– Er det ikke en fare for at dere ender opp som en tradisjonell, borgerlig og elitistisk scene som ikke tar tak i konkrete temaer som opptar store deler av samfunnet?

– Nei, forsikrer Johnsen og humrer. – Det er det ingen fare for.

• Karen Thue (f. 1984) har masteroppgave i litteratur og er teateransvarlig i Minervas Kulturessayråd.

Ingressbilde publisert under GNU Free Documentation-lisensen, versjon 1.2.