DIALOG ELLER KONFRONTASJON? I anledning lansering av Minerva nr 1/2010 – som har tema “Globalisering 2.0” – inviterer Minerva og Civita til frokostmøte onsdag 10. mars kl 08.00-9.30 om Norges forhold til autoritære regimer.
Tid: Onsdag 10. mars 08:00-09:30.
Sted: Café Christiania, Nedre Vollgt. 19 – inngang i Stortingsgaten.
Demokratiet har vært på fremmarsj etter murens fall. Men de siste ti årene har vi opplevd at noen av de autoritære landene er blitt langt sterkere, og i noen grad mer autoritære. Den største veksten har selvfølgelig Kina hatt. En rekke problemer er knyttet til at verdens nest største økonomi, med ambisjoner om å påvirke de globale spillereglene, har et helt annet syn på demokrati, frihet og menneskerettigheter enn Vesten: Taiwan, et demokratisk land som vi ikke anerkjenner av frykt for reaksjoner. Dalai Lama, fredsprisvinneren som vestlige land ikke kan møte uten å møte trusler om sanksjoner fra Kina. Ytringsfrihet, som Google-saken har vist.
Samtidig har Norges nære nabo, Russland – og andre petrostater – vokst kraftig på høye oljepriser. I Russland blir opposisjon slått stadig hardere ned på. Norge har valgt en engasjementslinje overfor Russland, og er blant annet med på gassprosjektet Stockman. Hvordan påvirker det vår handlefrihet?
I PANELET:
Espen Barth-Eide, statssekretær i Forsvarsdepartementet
Jan Tore Sanner, 1. nestleder i Høyre
Morten Høglund, utenrikspolitisk talsmann i FrP
Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved UiO
Debatten ledes av Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant for Høyre og samfunnsredaktør i Minerva. Du kan melde deg på her.
Dalai Lama, lederen for et religiøst diktatur i Tibet. Et ekstremt autoritært regime.
Taiwan, et område som naturligvis ble gitt tilbake til Kina etter at Japans okkupasjon opphørte. Anerkjent når det var et militærdiktatur under som representant for det rette Kina, men ikke lenger anerkjent når USA så at kommunist-Kina kunne brukes som motvekt til Sovjet.
Kina er fremdeles i stor grad et bondesamfunn og trenger selvsagt lenger tid med industrialisering for å liberalisere det politiske systemet. Men ingen bør ha noen illusjoner om at et demokratisk Kina noengang vil anerkjenne Taiwan, Tibet eller andre seperatistregioner som selvstendige stater. Da hadde det blitt folkeopprør. Heller ikke USA ville ha anerkjent et selvstendig California.
Norge er paa grunn av Statoil den nest stoerste utenlandske investoren i Aserbajdsjan. Selv om landet er medlem av Europaraadet og OSSE, ser man i oekende grad at basis menneskerettigherer ikke blir respektert av det sittende regimet. Norges engasjement i olje-og gassrike regioner langt hjemmefra er helt klart ikke uproblematisk, men er det riktig aa legge samme premisser til grunn for et kommersielt selskap som for et land (som jo maa antas at har en politisk agenda)? Finnes det og boer det finnes noen minste felles standarer for hvordan norske selskaper skal operere “ute”? Sammenblandingen mellom politiske og kommersielle interesser i statseide energiselskap blir bare tydeligere i internasjonal sammenheng, men jeg tror ikke at oekt politisk styring av selskaper er veien aa gaa…vi oensker jo ikke at Statoil skal bli et norsk Gazprom! Multilaterale initiativ for oekt transparens (for eksempel EITI) og tyngre fokus paa internasjonale organisasjoners rolle i de beroerte landene, samt stoerre vekt paa sammfunsansvar hos bedriften selv er en mer konstruktiv tilnaerming..
God debatt!