Å styre politikken etter et aggregert mål for lykke er toppen av økonomisme.
I boken Ligningen for lykke skriver Morgenbladets Maria Reinertsen om forsøkene på å måle lykke. Hun starter med den selvlærte matematikeren Francis Edgeworth som i 1881 fantaserte om en maskin som kunne måle lykke. Hvis en la sammen målingene for hvert enkelt individ, skulle hedonimeteret vise om samfunnets lykke gikk opp eller ned. Dagfinn Høybråten har foreslått noe av det samme i Norge, men da basert på spørreskjemaer.
Målet er nobelt. Han vil oppmuntre til en politisk debatt som handler om noe mer enn BNP og effektivitet. Materialisme er på ingen måte et særtrekk ved kapitalistiske samfunn, men materialismen kan kanskje virke mer påtrengende i en tid hvor det å vise frem sin rikdom synes å ha en egenverdi for mange.
Det er også en rimelig antagelse at høyere forbruk ikke automatisk gjør oss lykkeligere (selv om alternativet, lavere forbruk, kanskje ikke vil gjøre det heller). En bil kan gjøre folk glad. Et kjøleskap kan gjøre folk glad. Men det er ikke sikkert at to kjøleskap gjør folk dobbelt så glade. Det er pussig at nettopp rike Vesten har et så ekstremt fokus på materiell fremgang. Vi har fortsatt å fokusere på materielle ting selv om det ikke lenger utgjør den største mangelen i våre liv. Om vi gjør det bra på jobben er det bare én form for belønning som gjelder – lønnsøkning. Om det er mangler i eldreomsorgen er det bare én form for innsats vi diskuterer – mer ressurser til eldreomsorgen. Penger kan naturligvis gi oss mange gode stunder, gjennom reiser, nye bilder, uteliv og god mat. Men i lengden blir det ikke fest, men hverdagssløveri om vi drikker champagne hver kveld, som den svenske samfunnsdebattanten Dick Erixon skriver i sin bok Svaghetens Moral. Dessuten gjør en slik materialisme oss blinde for alle utfordringene i samfunnet som ikke simpelthen kan løses ved å tjene eller bruke mer penger. Både omsorg, nærhet og medmenneskelighet, er verdier som verken kan bevilges over politiske budsjetter eller kjøpes på et marked.
Den materialistiske standarden påvirker også vårt syn på hvem som er vellykket eller ikke. Har du mange penger i banken, stort hus og stor bil, så er du ikke bare vellykket, du er en ”sterk” person, uavhengig av dine personlige egenskaper. Et materialistisk samfunn vil måle deg etter hva du har, ikke etter hva du er. Paradokset er selvfølgelig at de ”svake”, de som har få økonomiske ressurser, på denne måten fratas respekt og verdighet. Hvis du ikke er gjennomsnittlig rik så er du heller ikke vellykket eller sterk. Slik kan en familiefar som jobber hardt for familien sin, eller en alenemor som forsøker å sjonglere arbeid og oppdragelse, bli satt under playboy-millionærenes bekymringsløse liv i rang.
Så hvorfor ikke styre samfunnet inn mot maksimal lykke i stedet for maksimal BNP? Fordi lykke er individuelt. Politikernes oppgave er ikke å skape mer ”lykke”, om det i det hele tatt var mulig, men å sikre stabilitet og rammer så samfunnet kan utvikle seg. Maria Reinertsen sier det godt i sin bok: ”Én ting er forskere som måler lykken, noe annet er politikere som legger opp politikken sin deretter. For sett at en av dem fikk gjennomslag for sin definisjon: er ikke lykken da bare en måte å skjule et spesielt sett av verdivalg på?” Reinertsen kaller det ”drømmen om tallet”. Slik sett er forsøkene på å måle og styre etter lykke et radikalt utslag av økonomisme.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er stortingsrepresentant for Høyre og samfunnsredaktør i Minerva.
Det at en person som skriver en bok kalt “svakhetens moral” er mot en ide er vel i seg selv et tegn på at ideen kanskje har noe for seg? For min del er det egentlig åpenbart hvorfor liberalister og konservative er mot lykke som mål for politikken. Det er kort og godt fordi en politikk tuftet på lykke ikke er egnet til å gi de beste mulige forholdene for de særinteressegrupper som konservative og liberalistiske ideologer tjener.
Du hevder at de fattige fratas verdighet med et slikt materialistisk syn, men får de samme menneskene virkelig mer verdighet av enda lavere lønn og enda dårligere arbeidsforhold, noe som sannsynligvis blir en konsekvens av en liberal politikk?
Mest mulig BNP eller LYKKE.. Hva ville folket valgt??
Jeg har alltid beundret danskene litt. Ikke fordi landet er så flott, men fordi folket er så laid back og virker rett og slett lykkelige. Det er vel det som er målet for folk? Å være lykkelig?
Så er spørsmålet om vi er til for staten og bedriftene eller om staten og bedriftene er til for menneskene.
[...] bok som utgangspunkt for noen tanker om forholdet mellom materialisme og lykke. Disse kan du lese her. [...]
Det er nok riktig det tidligere var en god idé at politikere holdt seg unna å forsøke å føre en politikk for å gjøre folk lykkeligere, men heller fokusere på å lage en politikk som gjorde mennesker friere. I ettertid har empirisk forskning støttet viktigheten av grunnleggende friheter for menneskers opplevelse av lykke.
Det som har skjedd, er at lykkevitenskapen har modnet. Psykologien har fått en ny gren – den positive psykologien, som forsker empirisk på lykke og dyder. Den positive psykologien kommer som en reaksjon på ensidig fokus innenfor psykologien på psykopatologi. Man har forsket mange ganger mer på hvordan man kan hjelpe mennesker som er virkelig langt nede, fremfor hvordan man kan hjelpe helt vanlige mennesker til å få det enda bedre. Det krever radikalt forskjellige tilnærminger. Man har også begynt å forske på hvordan man kan drive forebygging mot psykiske lidelser, som for eksempel depresjon, som koster samfunnet milliarder hvert år.
Hva er lykke? Lykkeforskningen studerer i liten grad lykkerus. Det man studerer er opplevelsen av å leve gode, meningsfylte, tilfredsstillende liv. Det er denne opplevelsen som er kjernen i lykke, og den varierer i liten grad over tid (så lite man kan se på som et personlighetstrekk), selv om humøret gjør. Hvilke strategier er gode for å oppnå en opplevelse av å leve tilfredsstillende liv? Det forskningen viser er at det såvisst ikke er sanselig nytelse, opplevelser eller søken etter lykketopper – en hedonistisk livsstil så alt for mange i Vesten streber etter. Det som derimot predikerer lykke, er å ha en jobb og hobbyer som involverer, absorberer og utfordrer en. Den andre viktige predikatoren er å dedikere seg til noe større enn seg selv, enten det da er et politisk parti, veldedig arbeid, eller å ha en meningsfylt jobb hvor man fokuserer på å være til så stor hjelp som mulig for andre. Når vestlig kultur dyrker en hedonistisk livsstil, dyrker vi samtidig vår egen ulykke.
Martin Seligman er grunnleggeren av positiv psykologi, og tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen. Han har bred erfaring fra eksperimentell psykologi, og sto blant annet bak banebrytende studier på lært hjelpesløshet, et kraftig skudd i baugen for behaviorismen. Dette er hans foredrag om positiv psykologi på TED: http://www.youtube.com/watch?v=9FBxfd7DL3E
Ellers anbefaler jeg boken Stumbling on Happiness av Daniel Gilbert. Den fikk Royal Society sin pris for beste populærvitenskapelige bok i 2007. http://www.amazon.com/Stumbling-Happiness-Daniel-Gilbert/dp/1400077427/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1267497452&sr=8-1
Politikere bør holde seg unna å føre en politikk som skal gjøre mennesker lykkeligere dersom tiltakene er basert på egne spekulasjoner og antagelser om hva som gjør mennesker lykkelige. Dersom tiltakene er basert på solid forskning, stiller imidlertid saken seg helt annerledes, og faktum er at vi nå ser en eksplosjon i forskningen på lykke, som følge strenge metodiske krav. Dette vil ha viktige implikasjoner for hvilken politikk man bør føre.
Selv ville jeg for eksempel foreslå meditasjon i skolen. Elevene takler da stress og angst bedre, blir lykkeligere, roligere i klasserommet, får økt konsentrasjon, viser økt kreativitet, bedre resultater på IQ-tester (sannsynligvis en konsekvens av økt konsentrasjon), samt senker mengden atferdsproblemer og får bedre faglige resultater. http://www.tm.org/benefits-classroom
Dette innlegget overbeviser ikke helt i sin argumentasjon.
Særlig merker jeg med denne setningen i siste paragraf.
“Politikernes oppgave er ikke å skape mer ”lykke”, om det i det hele tatt var mulig, men å sikre stabilitet og rammer så samfunnet kan utvikle seg.”
Hvor Isaksen ganske freidig definere en politikers oppgave. Han er politiker selv, og står dermed fritt til å fortelle hva han bruker dagene sine til. Vi i publikum, som er hans ”kunder”, leser dette med interesse.
Publikum er også politikernes oppdraggivere og det står oss helt fri å bestemme hva politikerne skal drive med. Om vi ønsker at de skal måle sine resultater ett oppnådd lykke i befolkningen. Så skal de det, eller forklare hvorfor ikke.
Her svikter Isaksen. Han sier at han vil skape ”stabilitet og rammer”. Uten å klargjøre hvorfor dette er en god ting. ”utviking” skriver han.
Hva er denne utviklingen han snakker om? Stabilitet og utvikling er nærmest en selvmotsigelse. Rammer og utvikling er det vel noe mer koblig mellom. Men hva slags utvikling er det han ønsker å åpne for ?
Fri fly av varer og tjenester; Ganske sikkert. Fri narkotika; Kanskje. Fri flyt av barne prostituerte; Ganske sikkert ikke.
Så fri flyt av varer og tjenester er ikke det eneste prinsippet som gjelder. Det kommer andre ting inn også . I dette eksempelet overgrep , som jeg i denne sammenheng vil kalle u-lykke. Det vil si at å minimere u-lykke er ett mål politikere ønsker å oppnå.
Minimere ”u-lykke” er det samme som å maksimere ”lykke”.
Det eneste som gjenstår er da er de konkrete manifestasjonene av lykke og u-lykke vi ønsker å maksimere/minimere. Og ikke minst, hva slags trade-off vi skal ha mellom dem.
Jeg hører gjerne på kritikk av metode og effektivitet. Om uheldige sekundær effekter. Om ideologisk drevne lykke og velstands definisjoner. Om klassekamp maskert som kultur debatt.
Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. I Norge har vi har mye erfaring med ugang begått av dem som hevder at de bare ønsket å hjelpe.
Men å si at politikere ikke styrer etter ”lykke” er sprøyt.