IMDi klager over at problematiseringen av innvandringen er for dominerende i norsk presse. Men kanskje det skyldes at problemene er betydelige?
Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. Allerede i tittelen i sin årsrapport offentliggjort tirsdag har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet presentert sin konklusjon og sitt budskap. IMDis grunnlag for å konkludere med at islamfrykten er medieskapt er så vidt jeg kan skjønne kapitlet der ti innvandrere i ledende stillinger bli satt til å vurdere norsk presse (s. 83-87). Det er i hvert fall her denne konklusjonen er lettest å gjenfinne. Det står mye fornuftig i denne rapporten, men IMDi har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å gi den en slik innpakning. Det skaper mistanke om at IMDi ikke ønsker en realistisk fremstilling av innvandring og innvandrere i mediene, men en forskjønnet en.
Grupper med størst problemer fremstilles negativt
I forordet trekker IMDi-direktør Osmund Kaldheim frem at det er muslimer og personer fra Afrika som får mest negative omtale i media. Han kobler dette til at de samme gruppene sterkest føler seg diskriminert i Norge. Kaldheim kunne ha gjort en annen kobling, nemlig at den negative omtalen kan skyldes at dette er de gruppene som er sterkest overrepresentert blant kriminelle, blant mottakere av sosiale ytelser, har lavest utdanningsnivå (s. 32) og som i minst grad yter noe tilbake ved å jobbe.
IMDi utgir også et utmerket faktahefte. I den siste utgaven av dette kan vi f.eks. lese (s. 44) at sysselsettingsandelen blant dem med bakgrunn fra Afrika er snaue 50 prosent, fra Asia snaue 57 prosent, mot 76,2 for innenlandskfødte og nesten like høy blant innvandrere fra vestlige land.
Hvorfor så mye skriverier om somaliere?
Videre (s. 11) gjøres det et poeng av at somaliere får tre ganger så mange medieoppslag som polakker, selv om polakkene er dobbelt så mange, og at oppmerksomheten stort sett er negativ. Kan det ha noe med at somalierne er gruppen med lavest arbeidsdeltakelse, høyest avhengighet av trygd og sosialhjelp, mens polakkene i langt større grad jobber, tar høyere utdanning og betaler sin skatt?
På samme side pekes det på at dekningen av somaliere i Norge særlig er knyttet til kriminalitet, kulturell praksis (som vel er IMDI-språk for kjønnslemlestelse) og manglende integrering, som jeg antar har som viktig bestanddel økonomisk utenforskap. Rapporten stopper ikke opp for å nevne at dette i høy grad er faktiske, og ikke medieskapte problemer.
Statistisk Sentralbyrå utga en rapport i 2007 der byrået gjennomgikk levekårene til 18 forskjellige innvandrergrupper. Inntektsregnskapet på s. 82 er interessant lesning: Et gjennomsnittlig par med barn i Norge hadde en yrkesinntekt på 635.000 kroner, og betalte snaue 205.000 i skatt. For somaliere var tallene henholdsvis 150.000 og 42.000. Gjennomsnittsparet fikk snaue 74.000 i overføringer fra staten, hvorav 1600 kroner i sosialhjelp, mens somalierne fikk 194.000 hvorav mer enn 61.000 i sosialhjelp. (Polakkene finner dere på s. 147).
Skal fakta retusjeres vekk?
Mener IMDi at SSB aldri burde ha offentliggjort et slikt regnskap, eller at mediene burde ha tiet det i hjel? På side 51 skriver bidragsyterne Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen:
Som en av de sist ankomne gruppene til Norge har somaliere vært utsatt for en gjennomgående mistenkeliggjøring, som «de som ligger dårligst an på alle statistikker» når det gjelder tilpasning til det norske samfunnet. De har blitt rapportert om som gruppen med høyest arbeidsledighet, størst forbruk av sosial trygd, dårlige resultater på skolen, høy grad av kriminalitet og blitt knyttet til fenomener som tvangsekteskap, omskjæring, khatrøyking og vold.
Men dette er jo fakta! Skulle pressen la være å fortelle om negative forhold knyttet til en gruppe, fordi dette er ”mistenkeliggjøring”?
Og så pynter vi litt på det!
På samme side (11) som uthengning av somaliere først fremheves, gjengis et foto fra eldreomsorgen, der en ung afrikansk jente, som meget vel kan være somalier, hjelper to etnisk norske eldre.
Billedteksten er: ”Innvandrere i Norge har en relativt høy deltakelse i arbeidslivet sammenlignet med andre europeiske land, det gjelder særlig for kvinner.” Er det denne typen medisin mot ”mistenkeliggjøring IMDi ønsker seg? Eller skal vi tro at valget av illustrasjonsfoto er helt tilfeldig? Legg merke til valget av sammenligningsgrunnlag – ikke den norske gjennomsnittsbefolkningen, men innvandrere i andre land.
I denne rapporten finner vi ikke mange upassende fakta, men vi behøver ikke å gå lenger enn til IMDis eget faktahefte (s. 45) for å finne ut at yrkesdeltakelsen blant somaliske kvinner i Norge er 25 prosent, som faktisk er en viss fremgang fra tidligere år, men fremdeles er desidert lavest av alle nasjonaliteter.
Overdrives kriminalitetsfaren?
Vi vet at fjernkulturelle innvandrere er betydelig overrepresentert blant kriminelle. Tar vi hensyn til sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler – unge menn med lav utdanning er mer kriminelle etc. – reduserer overrepresentasjonen betydelig, men den ”ujusterte virkeligheten” er tross alt den som folk flest møter. Derfor er det ikke rart at kriminalitet er en viktig faktor i dekningen av innvandring.
Likevel er det grunn til å spørre om skjevheten i mediedekningen på dette punktet står i forhold til skjevheten i kriminalitetsstatistikken. Generelt mener jeg at kriminalitetsstoffet får alt for stort rom i media, og bidrar til å skape et inntrykk av at Norge er et langt farligere sted enn det som faktisk er tilfellet.
En relevant eksempel er forholdet mellom stort fokus på (relativt få) overfallsvoldtekter, der ikke-vestlige innvandrere de tre siste årene sto bak samtlige 41 anmeldte forhold i Oslo, og mindre fokus på de langt flere øvrige voldtektene, der overrepresentasjonen er mindre. Men skyldes denne oppmerksomheten at gjerningsmennene bak overfallsvoldtektene er innvandrere? Jeg synes ikke det er så merkelig at mediene i den perioden der disse voldtektene skjedde gjorde mer ut av at unge damer ikke turde gå over Grünerløkka på grunn av redselen for vilt fremmede, enn at vi har et stort underliggende problem med voldtekter begått i hjemmene av bekjente. Det første fenomenet er utgangspunkt for nyhetssaker, det andre for mer dyptgående analyser, som pressen faktisk også bringer, men det er langt færre av dem.
Problemfokuset dominerer
Hovedfunnet i medieanalysen som er gjort av Retriver for IMDi er at 71 prosent av oppslagene om innvandring eller integrering har negativ vinkling, altså at de er problemorienterte. Det kan virke mye, men som vi har sett ovenfor står det ikke til å nekte at det er betydelig reelle problemer knyttet til sosioøkonomiske forhold og kriminalitet. Og pressen, og formodentlig lesere og seere, er nå en gang mer opptatt av hendelser og problemer enn av ”hverdagsliv”.
Kulturmotsetninger er også sterkt fokusert de senere år, men også disse er i høy grad reelle, selv om man kan diskutere om de gis uforholdsmessig stor plass. Mediene og leserne er for eksempel interessert i at muslimer protesterer mot karikaturtegninger, særlig fordi disse protestene gjerne er knyttet til trusler eller krav om sensur.
En presisering er nødvendig her: Andelen på 71 prosent gjelder de artiklene som har innvandringsrelaterte emner som hovedfokus. Tar man med alle artikler som berører temaet, også de der dette er mer perifert, faller andelen til 40 prosent. Derfor blir det også feil når Hilde Haugsgjerd i Aftenposten i går skyver leserinnleggene foran seg, og viser til at av nyhetsartiklene er bare 37 prosent problemorientert. Denne andelen relaterer seg altså til totalen på 40 prosent, ikke 71 prosent. Lederer og kommentarartikler er etter denne målestokken, altså artikler der innvandring er hovedfokus, overrepresentert, med 53 prosent problemorientert, men ikke så mye som innsendt stoff (70 prosent). På den annen side er bare 11 prosent av reportasjestoffet problemorientert.
Minerva publiserer mye stoff knyttet til innvandring og religion, og en stor del av dette er problemorientert. Det mener jeg speiler virkeligheten og forhold som det er viktig å debattere. Men vi har også publisert flere artikler som viser en mer positiv utvikling, blant annet en reportasje om innvandrernes middelklasseaspirasjoner, og den høye og voksende andelen innen høyere utdanning.
Ingen presseorganer kan si med hånden på hjertet at de til enhver til finner den riktige balansen mellom problemfokusering og å speile også positive utviklingstrekk, eller vet akkurat hvor dette balansepunktet ligger. Det ligger i en kritisk og undersøkende presses natur å være mer opptatt av det som trenger forbedring enn det som er i orden.
- Journalisten er også kritisk til IMDis vinklinger.
Twitter: @jasnoen
IMDI er som snytt ut av sannhetsministeriet fra Sovjet. Dette skandaløse direktoratet skyr ingen midler. Myndigheter skjelver selvsagt i buksene over at folk skal få et riktig bilde av den multikulturelle ideologi sine enorme kostnader og det blir derfor viktig for myndighetene å føre folket bak lyset gjennom propaganda.
En ting er ihvertfall sikkert. Ingenting vil knuse velferdsstaten og det likestilte samfunnet raskere enn dagens innvandring fra bygda i den islamske verden. Myndighetene er rett og slett ondskapsfulle.
Det er jo ikke overraskende at Jan Arild Snoen kritiserer IMDI….
Beklager, men måten IMDi bruker disse tallene på er simpelthen vrøvl. For det første: Hvordan vet vi at 71, 40, 37, eller hva det skal være, prosent er mye eller lite? Hva sammenligner man med? Hvor mange ikke-problemfokuserte oppslag lages det om trøndere, østlendinger, samer, SV´ere, Frp´ere, katolikker, ateister, kapitalister, marxister, prester, soldater, bygdefolk, byfolk, redere eller ambulansesjåfører? Finnes det et materiale med tilsvarende tall utarbeidet etter nøyaktig samme metodikk for andre emner? Inntil vi har det, er det nøyaktig like (u)gyldig å si at 71% er veldig lite, som å påstå at det er veldig mye – jfr. Snoens siste avsnitt.
For det andre, hvis man tenker seg at en slik sammenligning gjøres, og det skulle vise seg at at det faktisk er en overrepresentasjon av problemfokuserte oppslag om innvandrerrelaterte emner – hvordan har man tenkt seg å avgjøre hvorvidt denne overrepresentasjonen skyldes journalistisk skjevvridning, og ikke bare gjenspeiler en reell overrepresentasjon av problemer i virkeligheten? Og her nærmer vi oss sakens kjerne – IMDi har overhodet ikke vurdert dette spørsmålet, ganske enkelt fordi de ikke anser virkeligheten som interessant – de har nemlig en annen agenda:
“Direktør Osmund Kaldheim i IMDi nekter ikke for at de har hatt en agenda med sin presentasjon av rapporten.
– Vår store ambisjon og vårt lille forsøk med denne rapporten var å få journalistenes øyne opp for hvordan mediene påvirker forholdene for integrering.”
Så: enten forutsetter IMDi a priori at virkeligheten er mindre problemfylt enn media gir inntrykk av (mens det altså egentlig like gjerne kan være tvert imot, de gjør de ikke det minste forsøk på å belegge en slik antagelse), eller så mener de at sannheten skal underordnes de ideologiske målsetninger (den stadig mere utflytende og unnslippende “integrering”). Og dette bruker de skattebetalernes penger på – say no more.
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=56&tekstid=3334
Apropos IMDi, Snoen, her er et tips til en gravende journalist: IMDi gjennomførte i 2005 og 2006 ganske omfangsrike, landsomfattende meningsmålinger som ble presentert under tittelen “Integreringsbarometeret”. På tross av at praktisk talt hver eneste spørsmålsformulering avslørte en klar agenda, lot det seg ikke skjule at befolkningens holdninger var ganske anderledes enn ideologene på IMDi skulle ønske. Ikke bare dét, men en tendens kunne anes fra det ene året til det andre (det var hovedsaklig de samme spørsmålene som ble stilt, så man kunne sammenligne, ennskjønt visse, der svarprosentene tydeligvis ble for pinlige, ble fjernet i den siste). F.eks. ble det vist en klart større skepsis blant unge enn blant eldre – og det strider jo diametralt mot den politisk korrekte virkelighetsdefinisjonen.
Men her er poenget: Etter 2006-utgaven er det lagt ut flere slike rapporter fra IMDi. Men et leserbrev i Afetenposten i 2008 (av Finn Erik Vinje, no less) avslører i forbifarten at meningsmålingen ble foretatt i det minste også dét året. Spørsmålet er: Hvor er det blitt av resultatene av den/de senere meningsmålingene?
http://imdi.essens.no/?querytext=integreringsbarometeret
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2662051.ece
Ugh, trykkleif: Etter 2006-utgaven er det _IKKE_ lagt ut flere slike rapporter fra IMDi, som man kan se av lenken.
(og “Afetenposten” skulle selvsagt være “Nye Dagbladet”, beklager).
Det er interessant at høyreadvokatene her får øynene opp for at det presses på fra statens side for å få aviser til å bedrive selvsensur i innvandringsspørsmål. Man kan jo også merke seg at et par av de mest innvandringsvennlige avisene, Dagbladet og Dagsavisen, er begge aviser som sliter stort om dagen.
Jeg tror folk blir litt lei av at nyheter om innvandrere farges penere enn det egentlig er grunnlag for slik det er i dag. Redaktøren i Stavanger Aftenblad skrev selv i en leder at de gikk ekstra varsomt når det gjaldt innvandrere. Likevel kommer de dårlig ut i avisene og altfor dårlig ut hvis man spør IMDI. Slik det er nå står folket og vil vite hva som foregår der ute. Avisene forteller dem lite og myndighetene synes avisene sier for mye allerede. Dette er en skremmende utvikling, men ikke så skremmende som innvandringsspørsmålet i seg selv.
Rett skal være rett. IMDi har sannsynligvis de edleste motiver for å ønske å dreie fakta slik at enkelte innvandrergrupper kommer mindre dårlig ut. Noen merkelapper fastner hurtigere og sitter hardere enn andre, spesielt når det gjelder grupper hvor mistenksomheten hos de innfødte er ekstra stor. Stigma blir ikke heller nødvendigvis borte selv om oppførselen som bidro til stigmaet endres. Problemet med denne strategien for å unngå stigmatisering av svake grupper er at den kan oppfattes som tåkelegging av reelle problemer, hvilket selvsagt øker skepsisen til de aktuelle gruppene. Jeg tror at noe av problemet bunner i at de som skal hjelpe ser på feks somaliere som ressurssvake individer som må beskyttes fra konsekvensene av uheldige valg.
Det er selvsagt ikke rettferdig at somaliere som oppfører seg eksemplarisk blir mødt med mistenksomhet pga at så mange av deres landsmenn ikke gjør det. Men samtidig kanskje det kan føre til et sosialt press som gjør at flere føler behov for å endre adferd? Det ser unektelig ut til at den nåværende integreringsstrategien ikke bare mangler positive effekter, men også at den gjør vondt verre.
Snoen, kan ikke du med din skarpe penn skrive en Minervaartikkel om Labours bruk av masseinnvandringen for innenrikspolitiske formål? Man skulle visst “Rub the rights nose in diversity”. Der har det jo kommet frem at det var en uttalt politikk å stigmatisere kritikere som “rasister”. Nå gikk Labours kyniske eksperiment feil, de fikk innvandrerstemmer, men deres tidligere kjernevelgerne forsvant til rasistene i BNP. De fikk ikke i pose og sekk, som de hadde trodd.
Og hvem i all verden tror at det som kommer frem i UK nå er unikt? Den norske politikken under de rødgrønne på dette området ligner mye på den engelske.
Jeg vil bare spørre om EN ting. Hører Osmund Kaldheim, Statistisk sentralbyrå og IMDI til den venstre-orienterte side av samfunnet. Det vil si utgått av Arbeiderpartiet eller SV…?. Da har jeg allerede trukket mine slutninger. Same procedure as ALWAYS….
Kommentator i Fædrelandsvennen Mari Horve Reite skriver drivende godt om Når kulturene ikke gifter seg: Siv Jensen frykter snik-islamisering. Men hun kan ikke være på langt nær så redd som enkelte innvandrermiljøer er for snik-norskifisering.
IMDi forsøker å distansere seg fra eget ansvar for at integrering ikke lykkes- toss milliardsatsinger.
IMDi ser at deres bestrebelser for integrering ikke lykkes.
Istedet for å rette beskyldninger mot media- som i for stor grad faktisk er “politisk korrekt”, burde IMDi begynne å interessere seg for hvorfor integrering ikke lykkes.
Hvilke grupper av minoriteter er det som ikke lar seg integrere?
Krav om at vi skal ha et “flerkulturelt” Norge- er i realiteten en omskrivning av krav på desintegrering og utvikling av parallelle samfunn i Norge.
Innvandrerer ofte i realiteten pendlere mellom verdensdeler.
Opphold i Norge gir grunnlag for livsgrunnlag i hjemlandet- og er ikke ønske om å bli “nordmann” tross norsk statsborgerskap.
Et norsk pass gjør det bare enklere å pendle.
Det er den norske velferdsstaten som trekker ikke-vestlige innvandrere til Norge- og som bevirker at 71% av ekteskap blant folk med pakistansk opprinnelse inngår med en partner fra Pakistan. Andelen fra Somalia er høyere.
Derfor har vi hele tiden 1. generasjonsinnvandrere i Norge- og det vil aldri komme i stand en relle integrering.
Innvandringsstoppen av 1975 blir effektivt omgått ved hjelp av “familiegjenforening” og søknad om asyl.
Derfor trenger vi et nytt og realistisk regelverk på dette feltet-slik at innvandringsstoppen blir reell.
Islam omtales konsekvent som “religion”.
Islam er mer politikk enn religion.
Islam bruker religion til å legitimere en politikk som går på tvers av våre vestlige og demokratiske verdier.
Islam er i direkte motsetning til demokrati, likestilling og ytringsfrihet.
Muslimene selv er ikke i stand til å skille mellom det verdslige og det religiøse.
Muslimene har tatt med seg sine tradisjoner til Norge- blant annet klansystemet og diverse “æresbegreper” – samt at kvinnen skal avsondres fra samfunnet omkring- spesielt i Norge.
Konklusjon:
Med muslimske innvandrere som i realiteten er pendlere vil det derfor aldri finne sted en reell integrering i det norsk samfunnet.
Motsetningen mellom ulike verdier, normer og holdninger er for store.
Vi kan legge ned hele IMDi- og samtidig endre lovverk for “familiegjenforening” og asyl.
Milliardene kan heller brukes til skole og idrett som gjelder alle brupper barn- i fellesskap.
Bestrebelser på integreing viser seg å føre til segregering.
Det burde de også forstå i IMDi.
Dessuten- når kan vi forvente oss en korrekt og realistisk statistikk fra SSB på områder som gjelder innvandring og minoriteter?
Statlig mediekritikk.
Veien til fascisme er kortere enn man skulle ønske.
Avisene skal og bør være sannhetsformidlere. Om befolkningens reaksjoner ikke samsvarer med elitens politiske ambisjoner er helt og holdent irrelevant.