Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

”NSB varsler togkaos i 30 år”. ”Norge har de dårligste veiene i Europa”. Dette er kun to av den siste tidens overskifter i norske aviser. Hvorfor har Norge blitt en sinke i satsningen på samferdsel?

Det er et faktum at tilstanden på norske veier og jernbanestrekninger er blant de dårligste i Europa. Stamveiene mellom de store byene er i liten grad effektive firefelt motorveier. Regionale toglinjer mellom større byer er ikke konkurransedyktige på verken pris, tid eller komfort sammenlignet med buss, bil og fly. Og lokaltogene og øvrig kollektivtransport i de store byene er vits med mindre befinner man befinner seg i det absolutte sentrum.

Et spørsmål om distriktspolitikk
Årsaken til dette er først og fremst strukturell, og skyldes sammensetningen av samferdselskomiteen i etterkrigstiden. I 2005 presenterte forskerne Sverre Knutsen og Knut Boge ved Handelshøyskolen BI banebrytende forskningsresultater om norsk samferdselspolitikk i boken Norsk vegpolitikk etter 1960. Stykkevis og delt? Deres konklusjon var entydig: Norsk samferdselspolitikk er blitt et spørsmål om distriktspolitikk, snarere enn et spørsmål om kollektive nasjonale goder. Blant annet hadde de sett på sammensetningen av samferdselkomiteen post 1960, og tendensen var klar: Motsetningene i ”veg-og samferdselssaker går (…) på tvers av partiene, og lojaliteten følger ofte fylkes- og landsdelsgrensene”.

Samferdselskomiteens sammensetning etter 1960 har i stor grad bestått av representanter fra distriktene og utkantstrøk. Ganske enkelt søker representanter fra mindre befolkningstette fylker seg til denne komiteen, mens representanter fra mer sentrale og befolkningstett fylker som Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold, Sør-Trøndelag, Rogaland og Hordaland mer sjelden sitter i samferdselskomiteen. Dette har hatt innvirkning på utforming av samferdselspolitikken i Norge, fordi for representanter fra distriktsfylkene er den sikreste måten å bli gjenvalgt til Stortinget å skaffe hjemfylket eller hjemkommunen noen nye veier i inneværende periode.

Det mest groteske tilfelle på det sistnevnte finner man i Arbeiderpartiets Kjell Opseth, som har satt på Stortinget 20 år fra 1981 til 2001 og var samferdselsminister fra 1990 til 1996. Han hadde en uttalt policy om å ikke bygge veier i Oslo-regionen. I stedet overøste han hjemfylket Sogn og Fjordane med kostbare tunneler og broer, deriblant den etter hvert så kjente Lærdalstunnelen – Europas lengste tunnel. Opseths påvirkning på norsk politikk er et eksempel på Knutsen og Boges tese. Han jobbet først og fremst for hjemfylkets interesser, ikke landet som helhet. Hans ettermæle vil forhåpentligvis bli deretter: Mye å skrive hjem om, men lite å skrive til resten av landet om.

Nasjonalt anliggende
Somrene tilbringer jeg aller helst bak rattet kjørende rundt i vårt vakre og langstrakte land. Under slike turer blir samferdselspolitikkens manglende helhetstenkning tydelig. I fjor kjørte jeg først til Trondheim langs riksvei 3 gjennom Hedmark – en stamvei mellom to av landets største byer med en standard som kan karakteriseres en kjerrevei. Videre fra Trondheim kjørte jeg ut til Orkanger og tok riksveien til Kristiansund. Også det en vei som neppe kan beskrives som annet enn en kjerrevei, og også her snakker vi om en vei mellom to av landets store byer. Det påfallende var imidlertid hvordan veistandarden hevet seg betraktelig i det jeg nådde Møre og Romsdal. I Møre og Romsdal var veiene imponerende brede og dosert i deilige kurver og med flotte tunneler gjennom det praktfulle landskapet. Straks jeg var ute av Møre og Romsdal og inne i Oppland var veiene like dårlige som jeg var vant til fra Buskerud, Hedemark og Akershus.

Med en slik tur får man føling med at en stor andel av veiinvesteringene de siste tiårene har gått til Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Først når lokalpolitikere i Vestfold og Østfold og Oslo har krevd bedre veier i Østlandsregionen har ting skjedd her, slik som Oslopakkene og utbyggingen E18 og E6.

Samferdselspolitikken må bli et nasjonalt anliggende, og ikke et arnested for lokalpolitikere som primært tenker lokalt. Riktignok er det slik at Stortingsrepresentantene velges fra sine respektive hjemfylker, men her må partiene ta ansvar i organiseringen av samferdselskomiteen og sørge for det ikke skapes flere Kjell Opsether her til lands. Det vil være direkte ødeleggende for det norske samfunnet i lang tid fremover.

• Erik Lundesgaard (f. 1980) er styreformann i Lundesgaard forlag og medlem av Gamle Oslo Høyre.