Den danske avisen Politiken har bedt Muhammeds etterkommere om unnskyldning for karikaturene. Men kritikken fra øvrig dansk presse er hul. I praksis har de også gitt etter.
Dansk presse er i dag full av fordømmelser av Politikens redaktør Tørger Seidenfaden, som har inngått et forlik med åtte muslimske organisasjoner som hevder å representere 94.923 av Muhammeds direkte etterkommere. Disse har truet med rettslige skritt, og det er tydeligvis et poeng at de føler seg krenket ikke bare som ordinære muslimer, men som en slags Super-muslimer, det dreier seg nærmest om familieæren her.
Forliket dreier seg om gjenopptrykkingen av karikaturene i 2008 i forbindelse med trusler mot Kurt Westergaard. Politiken understreker at disse ble trykket som et ledd i nyhetsdekningen – et argument vi gjenkjenner fra årets to karikaturstrider i Norge – og ikke som uttrykk for redaksjonelle holdninger og verdier.
Men det problematiske kommer deretter: Det har aldri vært Politikens hensikt å krenke muslimer, avisen innser at mange muslimer er blitt krenket, og unnskylder derfor.
Det er ikke troverdig når Seidenfaden påstår at dette ikke innebærer at Politiken frasier seg retten til å trykke karikaturene i fremtiden. Det vil jo være like krenkende da, og man kan vitterlig ikke si unnskyld samtidig som man sier at man godt kan tenke seg å gjøre om igjen det man ber om unnskyldning for.
Som Politiken skriver på redaksjonell plass i dag, har ingen danske aviser gjenopptrykket tegningene i forbindelse med truslene først mot Jyllandsposten i fjor, og så attentatet mot Kurt Westergaard på nyåret. Jyllandsposten begrunner dette eksplisitt med sikkerhetssituasjonen for sine ansatte.
Argumentet som jeg, Minervas redaktør og mange flere har brukt i Norge, om at det åpenbart er nyhetsmessig naturlig å vise karikaturene i en slik sammenheng, gjelder også for Danmark. Når samtlige danske aviser gjør en annen vurdering, er den naturlige konklusjonen at de i praksis er skremt til taushet. De åtte organisasjonenes advokat har skjønt dette:
“Det viste sig i oktober og siden igen i januar efter det afskyelige mordforsøg på hr. Westergaard, at tegningerne ikke blev genoptrykt. Jeg forstår endvidere, at alle redaktører i de sammenhæng var enige om, at tegningerne ikke skulle genoptrykkes, og de har et klart ønske om ikke at fornærme muslimer”, siger Faisal Yamani. På den baggrund føler han sig overbevist om, at danske aviser ikke igen vil bevæge sig ud i en kollektiv fornærmelse mod muslimer og islam.
Politiken har inngått et forlik, men hevder uten troverdighet at det ikke binder dem i fremtiden. De øvrige aviser har ikke inngått noe forlik, og kritiserer Politiken, men følger samme praksis. Mitt tips er at ingen danske aviser av betydning kommer til å trykke Jyllandspostens karikaturer igjen på minst ti år. (Men jeg trodde ikke Aftenposten kom til å trykke dem igjen heller, og tok heldigvis feil).
Dansk presse har altså kapitulert i striden om JP-karikaturene. Dette er i seg selv ikke et stort problem, dersom det ikke speiler en mer generell holdning – at religiøse følelser, spesielt muslimers, ikke skal krenkes.
Det danske journalistforbundets formann er redd for at Politikens handling kan få politiske følger:
Journalistformanden frygter, at Politikens forlig vil blive brugt af en organisation som Organisation of The Islamic Conference (OIC), der arbejder for, at FN’s Menneskerettighedsråd vedtager en resolution, der skal forbyde forhånelse af religion.
»Vi har hele tiden afvist at gå ind i nogen former for resolutioner eller aftaler med organisationer som OIC og andre, der ønsker at begrænse vores pressefrihed, og derfor er det et problem, at de kan bruge det aktivt. Skal der laves aftaler, skal vi gøre det i fællesskab«, siger Mogens Blicher Bjerregård.
Men heldigvis har Danmark politikere som evner å uttrykke seg uten den ullenhet som er utbredt i Norge. Unntaket er Radikale Venstre. Her er sosialdemokratenes formann – ja, det heter fremdeles det i Danmark – Helle Thorning-Schmidt: ”Det er vanvittigt. Der er krænkelser i medierne hver eneste dag. Sådan er det med ytringsfriheden”.
Muhammeds nattlige reise
Siden jeg de siste ukene har ertet på meg mange i kommentarspaltene hos Minerva ved å sitere Bibelen og skrive om kristendommens historiske forhold til homofili, passer det før helgen med en aldri så liten islam-kritikk.
En sentral hendelse i Koranen, utmalt i stor detalj i hadith, er historien om Muhammeds himmelferd til Jerusalem på ryggen av et fabeldyr, brakt til ham av erkeengelen Gabriel (en duft av fru Behn her). Han fløy så frem og tilbake fra Mekka i løpet av en natt, og hadde også tid til en avstikker for å besøke blant annet Jesus og Moses i Himmelen. Historien er viktig blant annet fordi den knytter islam nærmere til Jerusalem, og bidrar til å gjøre denne byen, og særlig den svært omstridte Tempelhøyden, ”hellig” også for muslimer.
Men historien er åpenbart oppspinn. Enhver rasjonell person skjønner at Muhammed ikke bokstavelig talt kan ha foretatt denne ferden. Det finnes da tre mulige tolkninger, som jeg har skrevet om tidligere:
1. Muhammed er en løgner.
2. Muhammed tror på dette selv, noe som må bety at han led av hallusinasjoner eller annen form for vrangforestillinger, kanskje fordi han nylig hadde mistet sin favoritthustru og en annen viktig slektning.
3. Historien skal ikke tas bokstavelig, men må oppfattes billedlig. Dette er den “liberale” tolkningen, som f.eks. å forklare historien med at reisen var en drøm.
Wikipedia beskriver den vanlige fortolkningen i islam slik (mer detaljer her):
After Muhammad returned to Earth and tells his story in Mecca, the unbelieving townspeople regard it as absurd. Some go to Muhammad’s companion Abu Bakr and tell him, “Look at what your companion is saying. He says he went to Jerusalem and came back in one night.” Abu Bakr in replies, “If he said that, then he is truthful. I believe him concerning the news of the heavens — that an angel descends to him from the heavens. How could I not believe he went to Jerusalem and came back in a short period of time — when these are on earth?” It was for this that Abu Bakr is said to have received his famous title “Us-Siddiq”, The Truthful.
Dette er typisk for religiøs tro: Dersom man er i stand til å tro på selv det mest absurde, og preke det med frimodighet, opphøyes man selv til Den Sannferdige. Og innvendingen mot min henvisning til naturlover er alltid den samme: Gud kan gjøre alt, og sette alle fysiske lover til stede.
Historien om himmelferden skriker etter å bli karikert.
Twitter: @jasnoen
De ber ikke om unnskyldning for å ha trykket tegningene, men unnskylder at noen kan ha følt seg krenket.
Svært mye tyder på at Muhammed hadde epilepsi i tinninglappen, som skaper hallusinasjoner og opplevelser av religiøs art. Når det er sagt, så hadde trolig Moses og en lang rekke andre skikkelser i religionene samme medinsinske diagnose.
MUR, hva vil det si å be noen om unnskyldning for at de føler seg krenket? Det er en absurditet. Enten unnskylder man en handling, et utsagn, el.l. eller man lar det være. Hvis jeg sier unnskyld til Y for at at X føler seg krenket, er det det samme som å si til Y at X er ikke helt god og vet ikke hva han gjør. Det endrer ikke noe om X og Y er samme gruppe mennesker.
Ja, jeg er enig i det, men det var samme type utspill som Støre presset Selbekk til å si. Formålet er vel å forsøke å gi inntrykk til muslimer at man har sagt unnskyld, men vil stå på sitt om at man ikke har innrømmet å ha gjort noe feil som en reell beklagelse ville medført.
Jeg er dypt krenket over Politikens unnskyldning, og forlanger en unnskyldning.
Mur: Jeg er uenig i din tolkning av Politikens erklæring. Den avsluttes:
“Imidlertid anerkender og beklager Politiken, at vores genoptrykning af Karikaturtegningen af Profeten Muhammed har krænket muslimer i Danmark og i andre lande rundt om i verden. Vi undskylder over for alle, der er blevet krænket af vores beslutning om at genoptrykke Karikaturtegningen.”
Hvis det bare hadde vært første setning, kunne dette tolkes som å beklage at noen føler seg krenket, uten at det ligger noen unnskyldning i det. Men den andre setningen er helt klar. Siden trykkingen er oppfattet krenkende, ber Politiken om unnskyldning for sin beslutning.
Er det ikke nettopp det som ligger i Vestens frihet? Nettopp at man må tåle å føle seg krenket? Selv føler jeg meg krenket stadig vekk ved holdninger i vårt samfunn som kommer til uttrykk gjennom media. Men jeg vet at det eneste jeg kan gjøre er å engasjere meg i debatten og komme med mine synspunkter. Jeg kan ikke forlange, eller forvente at andres holdninger som strider mot mine, ikke skal trykkes? Hva er dette for noe egentlig? At vi har endt opp med gi etter for press, trusler og brenning av ambassader? Og ber om unnskyldning for at noen er blitt krenket? Hva med alle oss andre som stadig vekk blir krenket? Vi som er vokst opp i et vestlilg demokrati er vant til dette, og VET at dette er en del av frihetens pris.
Feigt og skammelig, men forståelig.
Politikerene derimot, danske som norske, burde stått mer rakrygget enn hva de har gjort. Selv Fogh-Rasmussen beklaget vel til slutt.
Fatter og begriper ikke at det ikke er et sterkere samarbeid mellom nordiske myndigheter i innvandringsspørsmålet.