I sak etter sak vinner venstresiden kampen om premissene – i debattene om sykelønn, likelønn og den påståtte brutaliseringen av arbeidslivet. Det er på tide at høyresiden tar opp kampen mot virkelighetsfjerne virkelighetsbeskriver.
Det mest ydmykende i en politisk debatt er ikke å tape konkurransen om opinionen, men å være nødt til å underkaste seg virkelighetsfjerne premisser som baserer seg på en nærmest mytisk tilnærming til samfunnet rundt oss. Høyresiden har lykkes i å vinne valg, og vi stiger på meningsmålingene. Men gjør vi det på egne premisser, eller aksepterer vi premissene som kommer fra venstresiden? Her er noen eksempler.
”Vi har høy sysselsetting, derfor må vi tåle et høyt sykefravær”
I sykelønnsdebatten hører vi stadig om at vi må akseptere et høyere sykefravær i Norge enn i sammenlignbare land, ettersom vi har så høy sysselsetting. Underforstått: I Norge er vi flinke til å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, og andelen kvinner i arbeidslivet er også høy. Men hva skjer når dette ikke stemmer?
Mange av våre naboland har like høy sysselsetting som oss i Norge. Innslaget av kvinner i arbeidslivet er ikke noe som vi kun driver med her til lands, heller. Dessuten er det sånn at i mange land er det vanlig å ta omsorgsjobben for mennesker man er i familie med, i stedet for denne noe snedige konstruksjonen hvor vi først overlater for eksempel bestemor til et offentlig sykehjem, for så å selge vår arbeidskraft til det samme sykehjemmet for å pleie bestemor.
Men der vi skiller oss ut er blant annet på inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Venstresiden fremholder det som om vi for det første er flinke til å inkludere disse i norsk arbeidsliv. Det er feil. I Norge er det dessverre blitt en skammelig vane å skyve funksjonshemmede ut på trygd. Videre finnes det ikke dekning for å hevde at funksjonshemmede som jobber faktisk har høyere sykefravær enn andre.
I forhold til alderssammensetningen påstås det også at ettersom vi har økt pensjonsalderen (litt), så må vi tåle høyere sykefravær. Men hva når det viser seg at seniorer i arbeidslivet faktisk har et lavere sykefravær enn andre aldersgrupper?
Saken er ganske enkel: Mytespinnerne på venstresiden, med folk som Magnus Marsdal og organisasjoner som LO i spissen, vil ikke diskutere sykelønnsordingen. Mytespinnernes taktikk er derfor å bygge opp om etablerte myter (høy sysselsetting = mange med svekket helse i arbeidslivet), og å bygge opp nye. Kan høyresiden bryte dette mønsteret?
”Likelønn”
Et stadig tilbakevendende krav i lønnsutviklingen er kravet om såkalt ”likelønn”. Kravet om likelønn baserer seg på den feilaktige oppfatningen av at kvinner tjener mindre enn menn for samme type arbeid. Ettersom dette kravet har vært så sterkt over så lang tid, har sågar myndighetene satt ned et utvalg til å skrive en NOU om problemstillingen. Hva denne kom frem til?
Enger-utvalget kom frem til at det ikke var lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Men hvorfor opprettholdes kravet og argumentasjonen, når en omfattende utredning har kommet frem til at problemstillingen ikke eksisterer i virkelighetens verden?
Mytespinnerne har egentlig en oppsiktsvekkende (og imponerende!) påvirkning i å skape et etterlatt inntrykk av noe ”galt”. Det vises til at kvinner i snitt tjener 75 øre for hver krone en mann tjener. Men, alle som både vet hva gjennomsnittsverdier kan brukes til (og hva det ikke kan brukes til) å fortelle, og de som har et gram kjennskap til statistikk og variabler, vet at man med en slik metodisk tilnærming kan sette opp statistisk understøtting for nær sagt en hvilken som helst påstand.
Det gjør ikke påstanden riktigere. Utfordrer høyresiden disse mytene? Det virker ikke veldig oppløftende. I valgkampen 2009 gikk alle partier inn for likelønnspott, selv om Høyre riktignok gjorde en riktig prioritering i å si at dette skulle komme utdanningsgruppene til gode. Men utdanningsgruppene må faktisk tvinges til å bestemme seg: Dersom de vil ha en bedre lønnsutvikling i offentlig sektor, må de skille lag med LO sin dogmatiske lønnspolitikk. Vil UNIO og andre ha bedre betalt for utdanningen, må de kreve mer til lokale forhandlinger. Men det gjør de ikke.
”Vi har lav arbeidsledighet i Norge”
Under finanskrisens tid i Norge er det mye snakk om vår lave arbeidsledighet. Sammenlignet med andre land, hvor den registrerte ledigheten kan være både 10 og 15 prosent, er en ledighetsprosent på 3 prosent lav. Også i et godt fungerende arbeidsmarked, er dette nesten ned mot bunnen av det normale nivået.
Men har venstresiden rett når den sier at vi har ”lav ledighet” og at vi er flinke til å ”skape jobber” og ”inkludere”? Ved årsskiftet til 2010 var det om lag 95 000 yrkeshemmede jobbsøkere, i tillegg til de som i Norge regnes som arbeidsledige. Legges disse på ledighetsstatistikken, noe et enstemmig Storting gjorde i budsjettbehandlingen høsten 2009, vil det si at vi har en ledighet på oppunder 7 prosent. Ikke fullt så bra da, hva?
Men det blir verre.
I sykelønnsdebatten er det vist til at sykefraværet i enkelte sammenhenger blåses opp for å holde arbeidsledigheten nede. Ikke så rart med tanke på at utsiktene til full lønn er bedre å venne seg til enn 64 prosent, som arbeidsledige dagpengemottagere får. Vi har et sykefravær på godt over 7 prosent i Norge. Hvor mange av dem kan og bør jobbe? I tillegg er ca 11 prosent av befolkningen uføretrygdet. I Sverige førtidspensjonerte man som bare rakkeren på slutten av 1990-tallet, for å holde arbeidsledigheten lav. Det samme har skjedd i Norge. Prisen for dette er høy, men den må betales. Og alle er nødt til å bidra.
”Brutaliseringa”
Den beste myten er myten om det brutaliserte arbeidsliv. Når man hører venstresidens budskap om hvordan arbeidslivet i Norge har utviklet seg, kan man nesten få inntrykk av at vi hadde det bedre da vi var livegne bønder i middelalderen. ”Brutaliseringa” – eller forjæveligseringa – brukes til å beskrive hvorfor folk støtes ut av arbeidslivet. Myten brukes til å beskrive hvorfor sykefraværet er høyt. Den brukes i forhold til samtlige forslag som ønsker en smidigere arbeidsmiljølov enn dagens når det kommer til stillingsvern, midlertidige ansettelser og overtid.
Når det gjelder overtid sprakk en av de bedre mytene i valgkampen i 2009, da noen mytespinnere i fagbevegelsen hadde en diger plakat i avisene hvor det ble sagt at ”Bondevikpartiene” ønsket å innføre en normalarbeidsuke i arbeidsmiljøloven på 60 timer. Og en normalarbeidsdag på 13 timer. Bare sprøyt, selvfølgelig, og ut fra fagbevegelsens svekkede forståelse for logikk, skulle dette bety at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker en normalarbeidsuke på 54 timer og en normalarbeidsdag på11 timer. Det faktum at disse tidsanvisningene gir et ytre rammeverk for arbeidstidsbestemmelser, synes å ikke bry mytespinnerne særlig mye når det kommer til omtale av denne ”forferdelige Bondevikregjeringa”.
På egne premisser
Jeg er i utgangspunktet positiv til at vi har et velorganisert arbeidsliv i Norge, men jeg er uhyre skeptisk til utviklingen hvor fagbevegelsen, med sine mytespinnere, skal sitte med definisjonsmakten og komme med virkelighetsfjerne påstander om hvordan det norske samfunnet er og hvordan ulike forhold faktisk henger sammen. Først og fremst fordi disse mytene i all vesentlig hovedsak er feilaktige, og i beste fall grove forenklinger av virkeligheten:
- Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.
- Vi har ikke lav ledighet i Norge. Vi har i likhet med for eksempel Sverige en situasjon hvor omtrent én av fire i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidslivet.
- Vi har likelønn i Norge. En mannlig sykepleier tjener det samme som en kvinnelig sykepleier.
- Vi har høy sysselsetting, men ikke noe høyere sysselsetting enn mange andre EU- og OECD-land. Derimot har vi nesten dobbelt så høyt sykefravær som for eksempel Sverige og Nederland.
Men kanskje er den største skepsisen knyttet til hvor mange som kjøper mytene. Pressen er helt på linje med mytespinnerne, i alle fall om veien til en tøff overskrift er til stede. Arbeidsgiversiden toer sine hender, i engstelse over større medansvar for sykefravær og produksjonstap ved streiker. Hvilke premisser skal høyresiden legge til grunn? For det kan vel i alle fall ikke være disse?
- Torbjørn Sølsnæs (f. 1975) er politisk rådgiver i Høyre.
Her fremsetter jo høyresiden en av sine egne myter, nemlig at Norge har lav arbeidsdeltakelse. Sannheten er heller at de nordiske land på tross av den høye andelen på trygd fortsatt har noen av de høyeste yrkesdeltakelsene i verden. Dette påpekes jo ironisk nok i det siste punktet, men hvorfor gjentar høyersiden gang på gang at vi har mange utenfor arbeidslivet når dette slettes ikke er tilfellet? Det virker rett og slett som en moderne økonomi rett og slett ikke skaper jobber til mer enn rundt 70 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder.
Du leser med gode briller, forstår jeg. Jeg skrev at sysselsettingen i Norge ikke var noe høyere enn i andre land. Videre at det er hull i myten om at et høyt sysselsettingsnivå skaper flere sykepengetilfeller, rett og slett fordi de menneskene mytespinnerne da mener vi inkluderer, allerede er satt utenfor arbeidslivet.
Hvorvidt det er høyt eller ikke når en fjerdedel av Norges befolkning i arbeidsfør alder, vet jeg du har bestemte meninger om, men det var faktisk ikke hovedpoenget i artikkelen. Heller ikke om det er naturlig at så mange faller utenfor, eller om det er ønskelig og moralsk forsvarlig, men det er forsåvidt en interessant diskusjon. Føl frihet til å opplyse oss.
Helt enig i at høyrepartiene snarest mulig bør penneføre den politikken som de som stemmes inn faktisk står for og ønsker å gjennomføre. Redeligst slik.
For å få oppslutning (framgangen som Sølsnæs her nevner) må høyrepartiene legge retorikken til venstre. Men så leser man da stadig vekk at høyrefolk ønsker seg noe aldeles annet enn det retorikken impliserer.
Frp- og Høyrepolitikere – trojanske hester?
Om høyrefolks oppfatning av sykelønna og arbeidslivet er den som her målbæres – hvorfor i alle dager står man da for venstresidas politikk? Det blir litt billig å dunke “Marsdal og LO” i hodet. Dette burde man jo fint klare å ordne opp i helt på egen hånd.
17.feb 2010: “Erna og Siv: – Vi kutter ikke i sykelønna”
http://www.abcnyheter.no/nyheter/100217/erna-og-siv-vi-kutter-ikke-i-sykelonna
Dine innvendinger er nærmest barnslige, Sølsnæs, så jeg syns du bør være litt forsiktig med å være så kjepphøy i kommentarfeltet. Innlegget ditt er nærmere petiten enn artikkelen i sjanger.
Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for? Har det slått deg at ingen av debattantene som snakker om brutalisering snakker om arbeidstid, men heller om effektivitetskrav?
Så prøver du på nytt: “Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.” Disse to setningene henger ikke sammen, verken logisk eller argumentativt. De verken styrker eller svekker hverandre som påstander. Men påstander hentet fra løse luften, det er de. Jeg tror jeg kommer til å klø meg i hodet i hele dag for å skjønne hvorfor det er formildende for eventuelle problemer i arbeidslivet at arbeidslivet “påvirkes internasjonale trender som finanskrise” (sic).
Vi har høyere yrkesdeltakelse enn alle land utenom fire: Sverige, Danmark, Sveits og Island. Det mest relevante kjennetegnet for disse landene er svært generøse sykelønnsordninger sammenlignet med internasjonale snitt. Hvordan får du det faktum til å henge sammen med din teori om at den norske modellen skaper høyt sykefravær og utstøting? Top of the league er landene som ligner mest på den norske modellen, Norge inkludert.
Når det gjelder ledighetstall, så er det gode grunner til å tro at du har rett i at sykefravær, uføretrygd og uformelt arbeid glir over i hverandre. I og med at landene har ulike ordninger, vil dette slå ulikt ut i ulike land. Mitt forslag til løsning på denne statistiske floken er å holde oss slavisk til Labour Participation Rate, altså hvor mange som er yrkesaktive dividert med antallet mennesker mellom 15 og 64 år. Da slipper vi å forholde oss til noen uløselige problemer knyttet til å modellere de endogene effektene i systemene knytta til uføretrygd, sykefravær og uformelt arbeid. Vi måler ren output: I hvor stor grad evner de forskjellige systemene (i konteksten av de enkelte økonomiene) å gjøre at folk jobber?
Måler vi slik, er det igjen Island, Sveits, Sverige og Danmark som slår oss, med en svært knapp hårsbredd.
Måler vi rent på sykefravær, slik du ser ut til å ønske, er det selvsagt optimalt å fjerne all sykelønn. For mange arbeidstakere er dette realiteten i f.eks. Japan og USA. Men disse landene har ikke høyere total yrkesdeltakelse, kanskje fordi syke mennesker aldri begynner å arbeide, slik at de kan bli sykemeldte. Jeg forventer, når du skal “angripe myter”, at du forholder deg langt mer saklig til nettopp denne typen svært viktige mekanismer i kjernen av samfunnets kanskje viktigste system: arbeidslivet.
[...] Torbjørn Sølsnæs vil avsløre venstresidas myter om arbeidslivet. Det er en form jeg liker og syns er spennende. Cut to the chase, ikke la hemninger styre [...]
Indregard:
Du skriver: “Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for?”
Dette handlet om myter. Myten om at Bonevikregjeringen ønsket normalarbeidsuke på 60 timer. Myten er blitt såpass sterk at aktører man i andre sammenhenger oppfatter som seriøse og redelige, ikke går av veien for å komme med direkte løgnaktige fremstillinger.
Men ja; jeg vet at det _også_ snakkes om effektivitetskrav. Samtidig viser altså arbeidslivsundersøkelser at nordmenn synes arbeidsmarkedet er blitt bedre – ikke verre – de siste tyve årene. I kombinasjon med krav om høyere effektivitet i arbeidslivet, har også velferdsordninger for de som jobber blitt styrket, som f.eks. mer ferie, mer fleksibel arbeidstid for flere, bedre permisjonsløsninger etc.. Den uheldige effekten av høyere effektivitet er imidlertid at de som ikke kan levere 100 pst., og de som har mangelfull grunnkompetanse, faller utenfor. Dette er ikke et eksempel på et brutalisert arbeidsliv, men snarere at arbeidslivet ikke er godt nok på tilrettelegging. Enda viktigere er det et utrykk for en utvikling hvor skole- og utdanningssektoren ikke har klart å følge med. Svært mange av dem som aldri kommer inn i, eller faller permanent ut av arbeidlivet, er også blant dem som ikke lærte å lese og skrive skikkelig på skolen.
Når det gjelder sammenhengen mellom sysselsetting og sykefravær, så kan kanskej dette være noe å se på: http://www.frisch.uio.no/pdf/SykefravariNorge.pdf
En annen viktig grunn til at mange faller utenfor arbeidslivet og kanskje blant de viktigste er at veldig mange bedriftseiere og ledere helst ikke vil ansette noen som er over 40 år gamle. I likhet med mange innvandrere er det her snakk om fordommer hos arbeidsgiverne heller enn noen objektive mangler ved de aktuelle arbeidssøkerne. Noe Høyre og Frp tydeligvis ikke synes er så farlig?
Frp får forsåvidt svare for seg selv, men fra Høyres side så har vi lenge påpekt at det er de bedriftene som lykkes i å inkludere seniorer og dem som i dag er utenfor arbeidslivet, som vil være fremtidens suksessbedrifter. Simpelthen fordi konkurransen om arbeidskraften kommer til å være kjempehard. Så, jo. Det er vi opptatt av. Men kan ikke vedta holdninger, det må jobbes systematisk med kulturbygging, både i bedriftene og i samfunnet forøvrig.
Mulig konkurransen om arbeidskraften blir stor om noen år, men det ser man lite til enn så lenge. Greit nok at politikere ikke kan lovfeste holdninger, men de kan påvirke dem. Saken er jo at Høyre helt konsekvent aldri fremhever ting som aldersdiskriminering, etnisk diskriminering og andre slik ting som årsaker til at noen faller utenfor arbeidslivet, kun til svakheter ved de som faller utenfor.
“den påståtte brutaliseringen av arbeidslivet.”
Jeg veit ikke hvor forfatteren av artikkelen har jobbet, men jeg er langtidssykemeldt PGA jobben der man ble pålagt å jobbe til alle døgnets tider så lenge det passet arbeidsgiveren. Ulovlig mye….
Arbeidstilsynet??? De sier at det er best man blir enige.. De vil ikke bli innvolvert… Altså bli enig om GRADEN av lovbrudd…. Så galt det enda høres ut som og hvis jeg ikke husker feil var det de borgerlige partiene som myket opp arbeidsmiljøloven, var det ikke?
Så ja, de 15 åra jeg har vært i arbeidslivet er det merkbart. Dette bør være åpenbart. I det hele tatt
Nå må Høyre bare begynne å si tingene du skriver, Sølsnes, så blir det litt debatt om disse tingene
Er lei av disse mytene som presenteres oss til stadighet.
Peewee: Disse diskusjonene tror jeg vi har hatt før også, så det blir litt håpløst med påstand om at Høyre (kun) fremhever svakheter med dem som faller utenfor. Det er simpelthen ikke tilfelle, tvert i mot er det grunn til å påpeke at det er mange systemer som bidrar til å holde folk utenfor, eller bidrar til å skyve folk ut. Nettopp derfor er det viktig å sørge for en reform av så vel skattesystem, pensjonssystem og velferdssystem på en slik måte at aktivitet blir et hovedpremiss, at rask og tett oppfølging blir praksis og at det lønner seg å jobbe.
Spaceman Spiff: Det er mange grunne rtil at folk blir langtidssykmeldt. Jeg utelukker selvsagt ikke at det kan skyldes forhold på arbeidsplassen, hvor det legges for mye ansvar på den enkelte arbeidstager. Men det er en overforenkling å opphøye dette til en generell, hovedbærende årsak til at vi har det høeste sykefraværet i OECD-området.
Ja, jeg er for en oppmyking av arbeidsmiljøloven. AML er i dag tilrettelagt nesten utelukkende som rettighetsbærende for dem som har jobb, og er derfor ikke på samme måte inkluderende overfor dem som ikke har jobb, men som gjerne skulle hatt en. Oppmykingen du sikter til, ble dessverre reversert av den rødgrønne regjeringen, med andre ord har vi hatt mer eller mindre de samme bestemmelsene i løpet av både din og mine år i arbeidslivet. Så det kan ikke være det som er (den eneste) årsaken? Ikke desto mindre: Arbeidsgivere skal selvsagt ikke drive rovdrift på ansatte. Strengt tatt skal de forholde seg til den ansettelsesavtalen som man signerer, til AML og andre regulerende forskrifter. Om så ikke skjer så skal Arbeidstilsynet inn. Og det er ikke sånn at de ikke _vil_ bli involvert, Arbeidstilsynet har ne plikt til å gå inn i saker hvor det foreligger brudd på AML og forskrifter. Om de ikke har fulgt opp deg så bør du ta dette videre på egnet måte, f.eks. gjennom domstolene.
Jeg vil sette spørsmålstegn om hvorvidt folk er “inne i systemet” bare fordi de jobber. Ser man på andre land, så kan man godt hevde at de som tjener minst i USA for ikke å snakke om Japan er minst like sosialt ekskludert som de som er uføretrygdet i Norge, kanskje er. Jeg tror dessuten det å bare peke på hva som lønner seg blir litt galt i denne sammenhengen. Ja, det vil nok fungere på 45 åringer som er drittlei jobben og ønsker å bruke uføretrygden som en slags førtidspensjon. Det vil derimot ha mindre effekt på de unge uføre, hvor mange rett og slett faller utenfor fordi de rett og slett ikke takler å forholde seg til sjefer og kunder over tid. Dette kan godt være mobbeoffer eller “pøbler” med lang historie med konflikter med lærer og foreldre. Disse vil nok unngå å jobbe så lenge de ikke sulter, og i endel tilfeller heller ende som hjemløse eller kriminelle heller enn å jobbe.
Dette er jeg faktisk helt enig med deg i, Peewee. Det er selvsagt viktig å ikke havne helt over i den andre grøfta, da blir man jo selv en mytespinner – bare altså på høyresiden. Når det gjelder unge uføre, f.eks. de som uførtrygdes som funksjonshemmede, så er det mange av disse som faktisk ønsker en mer liberal arbeidsmiljølov, med mer midlertidige ansettelser. Årsaken til det er at det er dette som kan være døråpneren for disse inn i arbeidslivet. Dette uttrykket drukner helt bak myten om et brutalisert arbeidsliv.
Du skriver i enn kommentar: “Svært mange av dem som aldri kommer inn i, eller faller permanent ut av arbeidlivet, er også blant dem som ikke lærte å lese og skrive skikkelig på skolen.”
Har du tall på dette, eller er det bare noe du tror?
Ja, det finnes det solid dokumentasjon på – både blant unge uføre og blant de som faller ut av arbeidslivet. De med kompetansemangler er blant de som har størst sannsynlighet for å bli arbeidsledige også, og som har størst problemer med å finne seg en ny jobb. Du kan sjekke både hos NOVA, SSb og Nav. Og du kan kikke på dette programmet i NRK: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/49775
Her er en fin myte, fra andre mytespinnere:
Statens inntekter fra skatter og avgifter øker – hvis de settes ned.
Tja, Fredrik. Denne voodoo-myten som sosialdemokratene forsøkte seg på i valgkampen, står ikke til troende, hverken i forhold til fakta – eller for den saks skyld i forhold til Arbeiderpartiets tidligere skattepolitikk. SSB har regnes ut at for hver krone som gis i skattelette, så kommer 56 øre tilbake igjen. Hvis man greier å se mer enn ett budsjettår fremover – noe jeg vet er fryktelig komplisert for enkelte – så bidrar dette til en økonomisk vekst som i løpet av en gitt periode vil generere mer inntekter til staten. Dette så man ganske tydelig når det kom til statens inntekter i 2005/2006, etter at Bondevikregjeringen hadde redusert skattene med mer enn 20 mrd. i den foregående fireårsperioden.
Men det er jo selvsagt lett å glemme dette. Eller overse det, selv for samfunnsøkonomer som Jens Stoltenberg. Da er det jo kanskje verdt å minne om formålet bake bruk av oljepenger gjennom handlingsregelen, hvor det er nedfelt at disse skal brukes til hovedsakelig tre formål: Forskning, investeringer i infrastruktur, og vekstfremmende skatteletter. Så stor tro på dette hadde Stoltenberg tidligere i århundredet, at hans Stoltenberg I-regjering i budsjettet for 2002 foreslo skatteletter på 7,2 mrd kroner.
Vi kan gjerne diskutere hva som er et riktig skattenivå – hvor jeg ser at Arbeiderpartiet har låst seg fast på 2004-nivå. Dette avhenger kanskje vel så mye av hva man mener staten og det offentlige faktisk skal foreta seg, hvor grensene for politikk bør være etc.. Dette er en interessant debatt, som det settes en stopper for, når mytespinnerne definerer debattrammene og høyresiden blir mer opptatt av å forsvare seg mot mytene enn å peke på hva som er visjonen for samfunnet.
Når det gjelder unge uføre, så synes jeg at både høyre og venstresiden på hver sin måte har en gal forståelse av det. Hvis man ser på land uten skikkelige trygder og en godt utviklet samfunn slik som Taiwan ihvertfall til inntil noen år siden, så er det faktisk ikke de funksjonshemmete det går vært for. De får enten hjelp av noen eller så klarer de å tjene nok penger til å leve på en eller annen måte. De som det går værst for er faktisk de som vi ironisk nok her stempler som “arbeidsføre trygdete”. Det er folk med psykiske lidelser eller “bare” sosial mistilpasning som gjerne havner på gata som uteliggere eller kroniske kriminelle. I tillegg ser man i f.eks. Japan at enslige menn over 50 år kan havne som uteliggere selv om de verken er syke eller har noen rusproblemer. Hvem som faller helt utenfor i land som dette er egentlig en god måte å finne ut hvem som virkelig er minst istand til å klare seg selv, og hvem det egentlig er mest fruktbart å hjelpe/presse inn i jobb.
Istedet burde man jobbe hardere for å hjelpe folk som har en sykdom, men som fortsatt har både arbeidslyst og evne til å jobbe med en kombinasjon at tilpasning og kamp mot fordommer. Ellers så må folk hjelpes tidligere i livet når det er snakk om unge uføre. De fleste av disse er nok allerede menneskelige vrak når de runder 20 år. De trenger hjelp seneste på ungdomsskolen men helst i barneskolen.
Det var forresten galt av meg å si at høyresiden blåser i de virkelige årsakene til at mange faller utenfor arbeidslivet. Dette gjør selvfølgelig venstresiden også, og det er faktisk vanskeligere for de som sliter å få jobb i privat sektor enn offentlig sektor.
Jeg syns ikke verken artikkelforfatter eller andre på høyresiden har noe å unnskylde eller forsvare i denne saken. Den politiske debatten har etterhvert blitt enormt forflatet og ideologiske forskjeller har krympet til å handle om prosenter og justeringer.
Jeg er nok mer liberal enn de fleste her, for jeg mener at sykelønn i utgangspunktet ikke er statens ansvar. For debattens skyld vil jeg likevel si at høyresiden snart må våge å snakke høyt om et av grunnprinsippene, nemlig en klar begrensning av statens ansvar, utgifter og størrelse.
Det er dessverre riktig at debatten nå føres på venstresidens premisser. De har lykkes i å klientifisere store deler av befolkningen og å spre frykt hos mange av de gjenværende om de grusomme følgene av en mindre dominerende stat. Naturlig nok blir høyresiden spak i møtet med dette stadig fetere trollet, men lar de seg kue på denne måten får venstresiden fortsette uforstyrret med halvsannheter og hersketeknikker.
Grunnen til at det politiske bildet kan synes snevert er vel at det ikke er mange nok som er dumme nok eller “lider av” psykopati at det blir noen særlig oppslutning for partier som ønsker å legge ned sykelønna…
[...] Sølsnes skrev i Minerva om venstresidens myteskaping 26.02.10. Explore posts in the same categories: [...]
Jeg er glad når jeg hører unge mennesker mer og mer leser nyheter og tidsskrifter på internett, enn at de kjøper og leser tabloid-pressen som Aftenposten, VG og Dagbladet. Sistnevnte har jo vært hardt ut å kjøre når det gjelder løssalget. En SÅ ensidig mediedekning gjennom flere år har mange ganger gjort meg helt fortvilet. En sak ses kun fra EN SIDE, venstresiden. Dette har vært hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter mange års lesning. Carl I. Hagen har jo skrevet utførlig om dette i boka si Ærlig talt. Viktige ting som befolkningen bør være kjent med blir utelatt, og ting som strengt tatt ikke er nødvendig å vite noe særlig om, blir det fokusert stort på. For å få et noenlunde balansert mediebildet så leser jeg avisene Idag og Dagemagazinet som i det moderne mediebildet, eller blant de tabloide nærmest blir sett på som en kuriositet, kristen-aviser som de er, og liksom ikke å ta noe særlig alvorlig. Det blir jo sjelden eller aldri referert til disse aviser. Jeg synes de er meget viktige for et balansert mediebildet. HVILKE ANDRE medier har vi som har et helt annet syn enn den venstre-orienterte presse. Dette skulle jeg gjerne visst noe om.
Jeg leser også med stor interesse tidsskriftet Document.no – som jeg synes tar opp ting som man aldri får servert i tabloid-pressen, men som er nødvendig for å se og skjønne hvordan tingenes tilstand er og fungerer. Jeg tar samtidig med meg Minerva og Civita. Det er helt nødvendig for befolkningen at vi får et nyansert bilde av nyhetene. Selv radio- og tv-mediene følger jo trofast venstre-sidens ånd. Synes det meste er politiker-styrt og da mener jeg styrt av kreftene innen Arbeiderpartiet med følge av søstrene SP og SV. (Hadde de enda vært søstrene Bjørklund…..).
Håper at unge mennesker sakte men sikkert våkner opp og ser at det iallefall TO side av samme sak. Ikke bare EN – venstre-sidens syn.
Torbjørn Sølsnæs
“Arbeidsgivere skal selvsagt ikke drive rovdrift på ansatte”
Selvsagt ikke… Men hva hindrer dem om det ikke er en lov? Ta en titt til USA der man har et helt annet vern av arbeidstakerne f.eks. (dvs fraværende vern) Det er det som er poenget med arbeidsmiljøloven. Hvordan rammer den de som står utenfor arbeidslivet? Om en arbeidsgiver trenger arbeidskraft vil han måtte ta inn nye, hvis da ikke overtidsreglementet blir uthulet fullstendig. AML er det eneste håndfaste man kan møte en arbeidsgiver med, men selv der svikter jo arbeidstilsynet fullstendig.
Men tilbake til kjernen her: Hva skal forhindre arbeidsgivere i å drive rovdrift på de ansatte? Jeg har selv hørt en ganske suksessrik næringlivsleder si at de “klemmer de ansatte som en appelsin til det ikke er mer saft i dem igjen. Da kaster vi dem”. Og jeg har hørt historier fra folk som har jobbet i det firmaet som ble presset til å jobbe det DOBBELTE av det de hadde lov til. (Fyren som sa det jeg opprinnelig siterte er nå en mangemillionær i Stavangerområdet) Dette er jo et ekstremt tilfelle, men ingenting tyder på at det ikke lænner seg å være kynisk. For hvem betaler når folk er helt ødelagte?? Jo, det er staten, så for bedriftene så er det veldig greit å ha minst mulig forpliktelse men likevel presse dem til å jobbe mest mulig.
Et konkret tilfelle er en bekjent av meg som har fått 60% stilling, men som jobber 160% mesteparten av tiden. Arbeidsgiveren ville ikke ha lønnsforpliktelser for han hvis det var lite å gjøre en dag, så dermed var det veldig beleilig å ha han som deltidsansatt men siden han aldri visste når eller hvor lenge han måtte jobbe, var det ikke bare bare å komme i banken å få lån. Garantiene for lønn var ganske beskjedne, men likevel ble han pålagt å jobbe rundt 12 timers dager. Det er en hel del mer å si om denne saken her, men bottom line er at det er alt for mange arbeidsgivere som har det altfor godt. Dessuten er det skjeldent tariffavtale i mindre bedrifter, så AML er den eneste rammen som finnes.
“Men det er en overforenkling å opphøye dette til en generell, hovedbærende årsak til at vi har det høeste sykefraværet i OECD-området.”
Det har jeg vel heller ikke sagt, men at arbeidsmarkedet har strammet seg til bør det være liten tvil om. Kanskje gjelder det spesielt i Norge som har hatt strammere arbeidsmarked enn de fleste andre europeiske land.
“Om så ikke skjer så skal Arbeidstilsynet inn. Og det er ikke sånn at de ikke _vil_ bli involvert,”
Ånei. Når jeg pratet med dem så ville de IKKE bli innvolvert og jeg fikk beskjed om at det var best om man ble enige selv. Og når man ringer fordi man har jobbet altfor mye overtid i flere uker og kroppen er i ferd med å si stopp, så vil de at vi skal bli enige med arbeidsgiverne. Det blir som å forhandle med en raner: Man kan kanskje avtale å jobbe mindre ulovlig overtid, men det blir like herlig for mye. Faktisk til det punkt at kroppen til slutt sier nei. Og da skal dere på Høyresiden på toppen av alt straffe meg med karensdager og kutt i sykepengene. For hvorfor i all verden skal jeg få penger for å snylte på sykepengeordningen??
Jeg gir ikke mye for arbeidstilsynet. De kommer først hvis det har vært alvorlige ulykker og gir blanke F. i resten.
“Om de ikke har fulgt opp deg så bør du ta dette videre på egnet måte, f.eks. gjennom domstolene.”
Ja, hvem går til domstolen mot arbeidsgiverne sine når de knapt orker å skifte bleier på ungene sine? (Ja, dette kan du tolke bokstavelig!) Jeg har skifta bleie på minstejenta så få ganger at du kan telle det på to hender, og nå er hun over et år.
“AML er i dag tilrettelagt nesten utelukkende som rettighetsbærende for dem som har jobb, og er derfor ikke på samme måte inkluderende overfor dem som ikke har jobb, men som gjerne skulle hatt en.”
Dette skulle jeg likt å se virke i praksis. Mulighetene for midlertidige ansetelser er allerede ganske gode, så jeg klarer ikke helt å se problemet. Likevel, hvor lett er det for noen som er midlertidig ansatt å få seg et boliglån? Jeg tror Göran Persson frarådet Norge å følge etter Sverige på dette området. Overtidsbestemmelsene var mitt eneste vern for 1-2 år siden. Disse vil dere vel også myke opp? Når jeg sier de var mitt vern, så var det fordi de ihvertfall PRØVDE å unngå lovbrudd. (selv om det sprakk hele tiden)
Men jada, la oss kutte i sykelønna så vi må gå fra hus og bil i tillegg. Da blir Norge et bedre sted å være.
Paal,
“Jeg er nok mer liberal enn de fleste her, for jeg mener at sykelønn i utgangspunktet ikke er statens ansvar.”
Dette er jo interessant nok. Hvorfor i all verden skal jeg betale sykepengene dine eller motsatt?? Dette blir litt som å si at det ikke er noen god idè med forsikring fordi det som regel går til å betale for andres hus som har brent ned. Folk bør heller legge til side nok penger slik at de kan bygge et nytt hus om det brenner ned?
Så skal staten betale for innbyggernes sykdom? Tja, det blir jo en ideologisk sak, men man kan stille det spørsmålet på andre områder: Skal staten betale for folks sikkerhet (politiet) eller bør de gjøre det selv? Tross alt verner jo politiet om folks verdier, eller ihvertfall så var det intensjonen, og hvem har mer å miste enn de som har mest? Skal vanlige “fattigfolk” betale for dems sikkerhet? Dette kan jo trekkes enda lengre til forsvaret, men poenget er at for at et samfunn skal være et SAMFUNN, så innebærer det at man går sammen om en del ting. Sykepenger er langt på vei en slags forsikringsutbetaling. Så er spørsmålet om man skal forsikre hele huset eller bare en del av det slik Høyre vil.
Å tro at folk flest vil sette til side nok penger til at de kan dekke det resterende er naivt, for i tråd med at folk får penger mellom hendene vil de også bruke det, spesielt i et presset marked som f.eks boligmarkedet.
Jeg synes ikke tanken om at staten ikke skal ta ansvar her er liberalistisk. Jeg synes den er egoistisk. Det er i og for seg en ærlig sak, men det bør neppe gjemme seg bak ordet liberalistisk. Jeg tror desverre du er i godt selskap, for jeg tror nok høyresidens kampanje for å ta hull på dagens velferdsordninger bare er en begynnelse.
Det kan jo være på noen områder arbeidslivet er brutalisert, selv om det egentlig ikke er det. Det har jo de siste tiårene blitt mer fokus på sosial status. Kanskje det er slik at visse ufaglærte jobber har fått så lav sosial status at det rett og slett er helseskadelig å ha dem? Ikke fordi jobbene i seg selv er skadelige, men på grunn av den sosiale stigmatiseringen man opplever ved å ha dem. Jeg har hørt om to faktiske tilfeller hvor en dame har dumpet typen fordi hun ble mobbet fordi hun var sammen med en bussjåfør. Kanskje det rett og slett er dette som får mange til å heller søke seg mot uføretrygd? Fordi de vet de blir sett like mye ned på som en uføretrygdet og kanskje mer selv om de jobber fulltid? Det er ikke arbeidslivet men samfunnet som har blitt brutalisert.
[...] Sølsnæs, politisk rådgiver i Høyre, avslørte venstresidemyter om arbeidsliv og sykefravær hos Minerva. Jeg svarte på små bruddstykker av dette, og svaret falt [...]