Dessverre lider artikkelen under et par utsagn som “Det er stadig færre som bestemmer stadig mer, beslutninger fattes alle andre steder enn der de skal fattes, og stadig flere føler seg mer fremmedgjort ovenfor politikk og samfunnsutvikling.” Utsagn som dette gir liten mening.

Slike småfeil til side, poenget om å gjøre politikken mer tilgjengelig og mer interessant er et godt forslag. Men det betyr ikke at det vil bli lett. Selv Borten Moe fanges i nettet han prøver å ordne opp i.

Samtidig som Borten Moe med en kritisk penn skriver at “Politikk har blitt profesjon, med et eget stammespråk og egne koder for suksess,” viser han at han selv forstår politikken innen denne rammen når han spør hvem som “lykkes som politikere i dag, hvilken bakgrunn har de og hva skal til for å gjøre suksess?” Det synes klart at Borten Moe her, med begreper som å lykkes og suksess, forstår politikk som en profesjon.

Det blir også litt ufrivillig komisk når Borten Moe gjør den amerikanske nominasjonsprosessen til et godt eksempel på hvordan “hvert enkelt individ, hver velger, blir viktig”. Dette i en nominasjonsprosess hvor de som stemmer i de siste nominasjonsvalgene er praktisk talt verdiløse.

Borten Moe ønsker tydeligvis å styrke Stortinget til fordel for Regjeringen. Men er dette for å gjøre “politikk og samfunnsutvikling” mer interessant for velgerne, eller for at stortingspoltikere skal få mer makt? Denne usikkerheten vokser når Borten Moe skriver at “Ifølge Grunnloven er Stortinget sentrum i vårt politiske univers”, mens det i Grunnlovens § 49 heter at “Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget”.

Jeg forstår derfor ikke helt hvor Borten Moe vil med dette forslaget. Han har utvilsomt rett i at det vil være et gode å skape mer folkelig interesse og engasjement rundt politiske spørsmål, men virkemidlene og enkelte av eksemplene han virker malplasserte. I noen grad virker derfor Borten Moe fanget av problemet han peker på – profesjonelle politikere som ønsker å ha makten selv i Stortinget.

En ting er Dagsavisens forside før siste valg der det stod: “Stem rødgrønt!” Dagsavisen har flagget tydelig hvor de står og blør kraftig pga dems vinkling på saker.

Værre er det med Dagbladet som nå står så langt til venstre at Klassekampen ser ut som en partiavis for Høyre. De sier de er partiuavhengige, men likevel fremstår også de som aktivister. Også de blør kraftig pga dette.

Likheten for begge de overnevnte er at de holdes i live av pressestøtten. Disse avisene burde fått lov til å dø slik at vi kanskje hadde fått aviser som er mer i tråd med folkeopinionen. Jeg har tidligere vært tilhenger av pressestøtten, men etter å ha sett hvilken aktivistisk linje de har lagt på under sist valgkamp spesielt har jeg snudd 180 grader. Det er jo allment kjent at journalister står langt ute på venstresiden og at ved et valg utelukkende blant journalister ville vi trolig hatt et større Rødt enn FRP.

Mange vil fremheve at Aftenposten er en mer borgerlig avis, men i realiteten er det også en gammel myte. Det var kanskje riktig for 2-3 tiår siden, men med Hilde Haugsgjerd som redaktør har også Aftenposten tatt en ny kurs. Haugsgjerd har tidligere hatt AKP/ML-sympatier. (ref Wiki) Under forrige valgkamp unngikk et samlet mediekorps å rapportere fra opptøyer og bilbranner i store deler av Sverige. Det som nesten kunne se ut som en lavintensitetskrig ble ikke offentliggjort på Aftenpostens nettsider før på valgdagen, og da hadde det pågått i nærmere 1 mnd. Blogger som Document.no rapporterte om dette, men avisene var nok for redde for at FRP skulle nå regjeringskontorene og dysset over denne bølgen av trøbbel i innvandrertette områder.

Toppen av kransekaka var NRK som en uke før valget sendte et 10 minutters innslag om negative virkninger av FRPs politikk, med spesielt fokus på utenrikspolitikken. De la ut om hvordan vi ville miste vårt rykte som bistandsnasjon (og selvfølgelig ble det NGOene som skulle stå til doms over det) og FRP ville fjerne begrensninger slik at oljefondet kunne investere i et firma som lager overvåkingsutstyr som KAN brukes til å overvåke grenser mot palestinerne. I det hele tatt, en timinutters flau oppvisning fra NRK i hvor langt de er villig til å gå for holde FRP unna makta. Det hadde ikke overrasket meg om dette kom fra Dagsavisen, men fra NRK burde vi forvente bedre. Hvis NRK virkelig mente at dette innslaget var en nyhetssak, så bør de ta en titt på sine venner på venstresiden. SVs politikk har også fått uheldige konsekvenser. Men ingen slik drittpakke til dem.

Dette synes jeg var så grovt at jeg som egentlig er i høyre halvdel av sosialdemokratiet, denne gang stemte FRP.

Ofte blir mange land kritisert fordi de ikke har fri presse eller at opposisjonen ikke slipper til og at det av den grunn blir et urettferdig og udemokratisk valg. Står det egentlig bedre til her i landet?

Nope!

Den er forsåvidt i tråd med de konklusjonene som ble gitt i civita publikasjonen “Det overadministrerte Norge” (http://www.civita.no/publikasjoner/view/21/)- selv om utangspunktet var en annen.

Jeg tror nordmenn flest har en urealistisk forventning om hva demokrati er. Det tror de har mer innflytelse enn hva de har. Samtidig føler de samme folkene at de ikke mulighet til å påvirke det politiske bildet (!).

Den politiske makt har utvilsomt korrumpert, og forhåpenligvis får Moe gjennomslag for sin tankegang.