Nils August Andresen har skrevet en glimrende artikkel om Grunnloven, EMD og prøvelsesretten. Den trenger imidlertid et par presiseringer.
Artikkelen «Gledelig demokratiforakt» viser god innsikt i problemstillingene rundt enkeltes oppfatning av at demokrati kun innebærer en form for folkesuverenitet. Likevel synes jeg det bør nevnes noen tilleggspoenger for tydeliggjøre for Minervas lesere hva saken dreier seg om.
Andresen beskriver domstolenes prøvelsesrett som en slags overprøving av våre folkevalgtes lovgivning. Dette er for så vidt ikke galt. Jeg velger likevel å vurdere prøvelsesretten noe annerledes. Istedenfor å mene at prøvelsesretten er overstyring, velger jeg heller å se på den som en opprydning i lovjungelen som er gitt av våre folkevalgte. Også Grunnloven og menneskerettighetenes forrang (gjennom menneskerettsloven) er jo gitt gjennom politiske beslutninger.
Problemstillingene knyttet til prøvelsesretten kommer nemlig på spissen når det foreligger motstridende lovvedtak. Kanskje kan man derfor heller se på domstolenes prøvelsesadgang som et forsøk på å finne ut hva våre folkevalgte egentlig har ment. Det er sjeldent politikere klarer å tenke ut et fullstendig konsistent rettssystem. Prøvelsesretten bidrar til stabilitet, ro og forutsigbarhet.
Når domstolene «prøver» om en bestemmelse er i samsvar med Grunnloven, betyr det ikke annet enn at de dømmer på grunnlag av gjeldende rett. Dersom en formell lov er vedtatt med et innhold som strider mot Grunnloven, har man rett og slett ikke hjemmel for å binde borgerne. Terminologien kan derfor fort overskygge at debatten om domstolenes prøvelsesrett grunnleggende sett knytter seg til legalitetsprinsippet – man skal ha hjemmel for å kunne gripe inn i individenes private sfære.
Det er for øvrig noe kuriøst å se politikere klage over at Grunnloven eller EMD setter skranker for deres lovgivningsvirksomhet. Hvis man er så skeptisk til disse rammene for handlefriheten, går det fint an å endre dem. Men noen ganger dreier politikk seg mest om å kunne si noe, selv om det ikke alltid henger sammen med tidligere oppfatninger. En kjent jurist påpekte lakonisk at dersom Stortinget de siste årene er blitt vingeklippet, er det politikerne selv som har ført saksen.
Det bør imidlertid presiseres at domstolenes prøvelsesrett ikke innebærer at de kan erklære en lov ugyldig. Dersom en domstol finner en lov grunnlovsstridig, betyr det bare at de unnlater å anvende en lovregel som strider mot Grunnloven. Dette sender et kraftig signal til våre folkevalgte om at en lovendring bør finne sted.
Hvor langt domstolene kan gå i å sette en lov til side, varierer også etter hva slags rettsområde man befinner seg på. I den betydningsfulle Kløfta-saken som Høyesterett behandlet i 1976, ble det slått uttrykkelig fast at Grunnovens gjennomslagskraft vil være mer betydelig på vern om enkeltmenneskets frihet og sikkerhet enn på det økonomiske område. Når rene økonomiske rettigheter er blitt krenket, har man også noen ganger valgt å gi erstatning fremfor å tilsidesette en lovbestemmelse.
Andresen skriver at «den høyesterettsdom som uttrykkelig befester prøvingsretten i Norge, [er] en sak fra 1866 om erstatning til en embedsmann». Om dette foreligger det imidlertid svært mye tvil. Enkelte teoretikere mener prøvelsesretten ble fastslått allerede i en dom av 1.februar 1854, som gjaldt erstatning til skifteforvaltere som ved en ny lov mistet sportelinntekter. Andre har hevdet at prøvelsesretten først ble introdusert gjennom Aschehougs lærebok om norsk statsforfatningsrett fra 1885.
- Ove A. Vanebo (f. 1983) er jurist og formann i Fremskrittspartiets Ungdom.
Mye bra her, Vanebo. Men forklar meg hvordan norske parlamentarikere kan endre EMD ?
Takk for det, Arve. Man kan neppe få gjort særlig mye for å endre selve EMD-traktaten. Men politikerne kan fjerne forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven § 3, som gir EMD “forkjørsrett” dersom det er kollisjon mellom dennes regler og andre lovregler. Da blir man nødt til å anvende de ordinære kollisjonsprinsippene mellom lovregler, noe som da vil føre til at EMD ikke alltid vil gå foran. Dette er forøvrig ikke noe jeg anbefaler. Men det er fullt mulig for norske politikere å gjøre dette om de mener alvor med klagingen om at EMD knebler nasjonalt handlingsrom.
EMD-trakten = EMK, Den europeiske menneskerettskonvensjon…
Er det ikke et større problem enn forrangsbestemmelsen i MR-loven at Høyesterett har lagt seg på en linje der deres forståelse av EMK er tilnærmet lik EMDs? Høyesterett vil vel ikke forstå EMK annerledes dersom forrangsbestemmelsen fjernes? Problemet stikker dypere, det er ikke bare for de folkevalgte justere, slik Vanebo antyder. Det går ikke “fint an” å endre verken EMK eller EMDs/Høyesteretts forståelse av denne.
Her er en god artikkel om EMK og EMD skrevet av Arne Ryssdal:
http://www.nkmr.org/menneskerettighetene_ved_norske_domstoler.htm
Den gir en god illustrasjon på hvordan de nasjonale Høyesterettene i Europa utvilsomt over tid har blitt svekket i saker som kan subsummeres under EMK’s verdier. Et godt eksempel er at til tross for at Stortinget hadde bestemt at ligningsmyndighetene kunne gi tilleggsskatt etter at skatteyteren var idømt straff, hadde MD en annen oppfatning. Det innebar at Norge måtte endre praksis. En fjerning av MRL § 3 vil etter min mening ikke endre dette, og er uansett politisk urealistisk.
Overnasjonale rettslige standarder har nok kommet for å bli, like det eller ikke.
Jonas H: Jeg har ikke på noen måte sagt at man kan endre innholdet i EMK og EMDs forståelse av innholdet. Det jeg har sagt man kan forandre, hvis det er ønskelig, er hva slags gjennomslagskraft EMK har i norsk rett. EMK er gitt forrang, som nevnt, ved en egen paragraf i menneskerettsloven. Dette er et politisk vedtak, gjort av Stortinget. Det samme Stortinget kan fjerne forrangsbestemmelsen. Da ville man ved en kollisjon mellom en ordinær lovregel og menneskerettslovens konvensjoner (som EMK) måtte bruke de alminnelige prioritetsreglene – noe som i så fall ikke alltid ville betydd at EMKs innhold vant frem.
Arve Edvardsen: Hvorfor vil ikke en fjerning av forrangsbestemmelsen endre på det du nevner? Det er jo NETTOPP forrangsbestemmelsen i mrl. § 3 som har gjort at EMK har så stor innflytelse. Og igjen: jeg har ikke tatt til orde for å fjerne § 3; jeg bare konstaterer hva man kan gjøre om nasjonalt handlingsrom er så viktig som enkelte ser ut til å ytre.
Vanebo: Takk for svar, men jeg mener fortsatt at du overvurderer betydningen av § 3. Det er hele loven som er problemet, da den gjør en rekke MR til norsk lov. § 3 er mer en symbolbestemmelse med svært begrenset praktisk gjennomslagskraft. Den hindrer f.eks. ikke lovgiver å vedta en lov som går mot MR, forutsatt at det gjøres klinkende klart (en annen sak er at lovgiver ikke tør dette i dag, av frykt for meningseliten, Gutmenschen og resten av velgerne). Dessuten vil jo HRs presumpsjonsprinsipp gjelde uavhengig om § 3 eksisterer eller ikke.
Du viste baller med artikkelen “Menneskerettigheter som et problem”, men det virker som du etterhvert har inntatt en mer unnvikende holdning. Det er synd hvis du har latt deg tukte av Anine Kierulf, for hennes innlegg tar ikke brodden av kritikken mot MR, din egen inkludert. Det er behov for et oppgjør med dagens MR-tenkning, også innenfor jussen. En god start er å oppheve hele MR-loven, den har i realiteten overført både lovgivende og dømmende makt til Europarådet/EMD og FN.
[...] Les også Minervas redaktør Nils August Andresens støtte til høyesterettsdommen, og kommentarer av John Christian Elden og Ove Vanebo. [...]