Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Adrians Goldsworthys nye bok etterlater ingen tvil om at Roma faktisk falt, på tross av hva en del revisjonistisk historieforskning har påstått de siste femti årene.

How Rome Fell
Adrian Goldsworthy
Yale University Press, 2009

Romas fall fascinerer, fortsatt. For over 200 år siden startet moderne, vesteuropeisk historieskriving med Gibbons The Decline and Fall of the Roman Empire. Gibbon sier selv at ideen kom i den evige stad:

It was at Rome, on the fifteenth of October, 1764, as I sat musing amidst the ruins of Capitol, while the barefooted fryars were singing Vespers in the Temple of Jupiter, that the idea of writing the decline and fall of the City first started to my mind.

Både ruinromantikk og fascinasjonen ved uunngåelig og skjebnebestemt undergang og fall spilte og spiller fortsatt en rolle i enhver utforskning av dette emnet. Nå viser nok også Gibbons tanker om inspirasjonen til sitt verk at heller ikke historikere er troverdige når det gjelder egne følelser, for hans dagbok nevner ikke dette epokegjørende øyeblikk og om stunden ved Capitol skulle være så skjellsettende kan man lure hvorfor han ikke begynte arbeidet med skrivingen før fire år senere. Samt at Capitol slett ikke var i ruiner. Men faktum er i hvert fall at Gibbon skapte en sjanger som fortsatt er i beste velgående.

En supermakts endelikt
Det siste skuddet på stammen er Adrian Goldsworthy, How Rome Fell. Death of a Superpower. Som undertittelen antyder, har interessen for Romas fall også noe med vår egen tids imperier å gjøre og Goldsworthy begynner og slutter da også sin godt og vel 400 siders tekst med referanser til imperiers vekst og fall generelt, og til supermakten USA spesielt. Dette er nok ikke bare for å spre litt moderne ferniss på et gammelt emne, men har mye å gjøre med den fascinasjonen for Roma og romersk imperialisme som bestandig har vært nærværende i amerikansk samfunnsliv. Dette har ikke bare med inspirasjonen til den amerikanske konstitusjonen og grunnlovsfedrene å gjøre, men også med bruken av Roma i amerikansk populærkultur. En bruk som oftest har hatt klare moralske overtoner, som i såpestjernen Joan Collins kommentar om AIDS-epidemien i et intervju i Playboy på 1980-tallet: ”It’s like the Roman Empire. Wasn’t everybody running around just covered in syphilis? And then it was destroyed by the volcano.”

Vesentlig mer seriøs i tonen var Cullen Murphys Are We Rome? The Fall of an Empire and the Fate of America fra 2007, som med bred pensel trakk fram likhetspunkter mellom romernes og amerikanernes imperium, med et særlig fokus på nedgangstendensene i den sene romerske keisertid.

Goldsworthy har en solid bakgrunn for å skrive om både politisk og militær historie i romersk tid, blant annet med sine bøker om den romerske militærmakten, slaget ved Cannae, og sist, men ikke minst, sin biografi om Caesar. Flere av bøkene har som ambisjon å skrive for et bredt publikum, uten at det skal gå på bekostning av verken detaljrikdom eller grundig analyse. Dette er en vanskelig øvelse, for både antikkhistorikeren og den interesserte leser kan ha sine innvendinger. Men Goldsworthy skriver til tider glitrende og morsomt og er i hvert fall en av de få som kommer i nærheten av ambisjonen.

Falt Roma?
Mye vann har rent i Middelhavet siden Gibbon skrev sitt monumentale verk og vårt bilde av supermakten Romas vei mot nedgang og fall er vesentlig mer nyansert i dag. Godt over 200 mer eller mindre veldokumenterte årsaker til Romerrikets fall har vært lansert og noen har til og med spurt seg om Roma egentlig noensinne falt. Et hovedtrekk ved de siste 50 års forsking på det senromerske keiserriket, dvs. perioden ca. 200-500 e.Kr., har nettopp vært å poengtere at alt snakk om et ”fall” kamuflerer transformasjonen av den antikke verden mot middelalder. Flere generasjoner historikere og arkeologer har nå blitt skolert i tanken om at senantikken er en periode som er interessant i seg selv, ikke som et stadium i en negativ utvikling fra noe høytstående i tidlig keisertid til noe vesentlig mindre hyggelig i tidlig middelalder. Den første professor i klassisk arkeologi i Norge og grunnleggeren av Det norske institutt i Roma, Hans Peter L’Orange, var på mange måter en av pionerene i denne retningen, gjennom sine studier av senantikkens kunst, kultur og samfunnsstruktur. Oppgraderingen av senantikken som forskningsobjekt har imidlertid også gitt en bieffekt, og det har lenge vært vanskelig å fokusere på Romas fall som et vesentlig poeng i tidlig europeisk historie.

De siste årene har pendelen snudd. I 2005 kom arkeologen B. Ward-Perkins’ bok med den megetsigende tittel The Fall of Rome and the End of Civilization. Her er det ikke mye plass til verken transformasjon eller lydløs overgang til middelalderen. Romerrikets fall i vest var ifølge briten Ward-Perkins ikke bare ”extremely unpleasant” for dem som gjennomlevde det, men kastet Europa materielt sett omtrent tilbake til prehistorisk tid.  Dette setter ikke bare tidlig middelalder i Europa i et nytt lys, det innebærer også at det romerske imperium sees på som et meget komplekst og avansert samfunn som har mer til felles med Europa rett før industrialiseringen enn med middelalder. Dette betyr at antikken, og særlig det romerske imperium, også blir en mer sentral del av europeisk historie og ikke det anderledeslandet som bl.a. Moses Finley hevdet på 70- og 80-tallet gjennom sin inspirasjon fra Karl Polanyi og Max Weber. Og dermed blir også det romerske imperium mer interessant for sammenlikning med senere imperier

Selvforskyldt fall
Goldsworthy deler på mange måter synet på romersk keisertid som komplekst og ”moderne”, selv om hans fokus er et annet, nemlig å forklare hvorfor imperiet falt. Dette gjør han gjennom en relativt tradisjonell, narrativ historieskriving med en klar vektlegging av romerrikets interne utvikling. For Goldsworthy var det ikke den militære trusselen fra barbarene som var hovedårsaken til romerrikets fall. Det var i stedet uforutsigbarheten ved keiserskifte med intern strid og ofte åpenlys borgerkrig som førte til at de romerske keiserne måtte prioritere strategier for å overleve på tronen framfor fornuftige strategier for rikets ve og vel.

Den østlige delen av riket hadde det bedre enn den vestlige. Ikke fordi strategiene nødvendigvis var så mye bedre, men fordi barbarinvasjonene ble mindre alvorlige takket være Bosporos-stredet og de sterke befestningene rundt Konstantinopel, som skjermet de østlige provinsene, og en bedre økonomisk basis i den østlige delen av Middelhavet. Utbyggingen av et mer komplekst byråkrati, med mindre og flere provinser, bedre kontroll og mer effektiv skatteinnkreving sees på denne måten i sammenheng med keiserens behov for trygghet og kontroll.  Ikke først og fremst kontroll med grensene og barbarene, men med potensielle utfordrere til tronen.

Her er det mye godt og spennende stoff, en god del av det med ny vri. En av de lange, røde trådene i romersk historie er om senatsadelens dalende betydning politisk og militært. I tidlig keisertid var senatet fortsatt en maktfaktor som keiserne måtte ta hensyn til, ikke minst fordi det var blant denne gruppen potensielle usurpatorer kunne komme fra. Når senatsadelen etter hvert dyttes ut av både militære og sivile ansvarsområder i senantikken, mister keiseren en del konkurrenter til tronen, men Goldsworthy poengterer at senatsadelens sorti faktisk gjorde saken verre. For de sosiale gruppene som erstattet senatsadelen i administrasjon og det militære var langt mer tallrike og gjorde at keiseren ble prisgitt et hav av potensielle utfordrere fra ridderstand i senantikken. Dermed måtte man i stedet sørge for at ingen kommandant eller administrator fikk kontroll over så store områder eller hæravdelinger at han ble fristet til å gjøre opprør. Dette førte i sin tur til økende byråkrati og større svinn i skatteinntektene og dermed i neste omgang mindre penger til hær og forsvar.

Økonomisk forfall
Goldsworthy er i sitt ess når han analyserer keisermakt, hær og karakteren av den romerske administrasjonen. Langt mer vagt blir det når han skal beskrive økonomi, sosial sammensetning og levekår. Dette skyldes nok at Goldsworthy befinner seg mer vel med skriftlige enn arkeologiske kilder. Dette kildevalget fører til at det er relativt lite fokus på hvordan det økonomiske grunnlaget for det romerske imperium forandrer seg utover i keisertid. Igjen og igjen poengteres det hvordan det økonomiske og militære potensialet til disposisjon for den romerske keiseren var på et helt annet og høyere nivå enn det som barbarledere eller andre stater utenfor imperiet hadde. Sikkert mye riktig i dette, men bildet blir likevel så statisk at det blir problematisk å forstå hvorfor keiseren på 400-tallet knapt klarer å stable en hær på 20-30 000 mann på beina når man 300 år tidligere klarte å opprettholde en stående hær som var ti ganger større. Noe går galt med den grunnleggende økonomiske strukturen i det romerske samfunnet, særlig i vest, mellom det 3. og det 5. århundre. Selv om Goldsworthy ikke er fremmed for tanken, går han ikke i nærkamp med de arkeologiske kildene som kunne gitt mer informasjon om nettopp disse grunnleggende faktorene.

Problemet med senantikken er også at de skriftlige kildene byr på svært forskjellige utfordringer. En kilde som Ammianus Marcellinus, i en klar tradisjon fra Tacitus og Thukydid, gir detaljerte, analyserende, men også høyst subjektive bilder av politikk på toppnivå i perioden 353-378. Et ganske annet historisk bilde gir mange helgenvitaer, med sin vekt på mirakler og Guds plan for romerne og menneskeheten. Og et ekstremt byråkratisk verk som Notitia Dignitatum fra slutten av 300-tallet, med sin oppramsing av alle embedsposter og hæravdelinger, hvorvidt de nå var operative eller ikke, gir igjen en helt annen utfordring for historikeren. Her er imidlertid Goldsworthy på hjemmebane og turnerer det meste med både sikkerhet, eleganse og humor.

Særlig det siste er en bedrift, for i bunn og grunn er jo dette en ganske tragisk og dyster fortelling om hvordan vår verdensdels største imperium går under og etterlater arenaen til en horde ganske så usiviliserte bander på et lavere sivilisasjonstrinn. Eller våre forfedre, om man vil.

• Knut Ødegaard (f. 1959) er førsteamanuensis i antikkens historie ved Universitetet i Oslo.

Ingressfoto: Jerzy Strzelecki. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen, versjon 1.2.