Biologien spiller sikkert en rolle, men det er lov å bruke hodet.
”… om jeg beskriver meg selv om mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke,” skriver Geir Gulliksen i et essay i nyeste nummer av Samtiden. Avslutningsvis utbryter han: ”Se, jeg har kjole på meg. Jeg er en sånn mann som må gripe etter det kvinnelige for å kjenne igjen min egen mannlighet.”
Jeg siterer fra essayet, som absolutt bør leses i sin helhet, fordi Gulliksen på en så god måte viser frem alt det ved å være mann og kvinne som det biologiske på ingen måte angår.
Første episode av Hjernevask er virkelig bra (les også Tversovers kommentar). Samtidig kommer Ole-Martin Ihle og Harald Eias forsvar for biologiske forklaringer på så utrolig mange måter til kort når det gjelder å forklare kjønnsforskjeller i våre virkelige, levde liv. Dette sier de også selv når de understreker at biologi på ingen måte dikterer atferd. Om biologi er relevant eller ei, betyr lite for praktiske likestillingsspørsmål, som Minervas redaktør Nils August Andresen skriver godt om i ukens leder.
Poenget kan trekkes enda lengre: Biologiske forklaringer spiller overhodet ingen rolle når det gjelder å forsvare kjønnsforskjeller. Det kan bare gjøres moralsk, og likestilling forblir derfor et moralsk ansvar. Ettersom liberale og konservative er naturlig skeptiske til statlig inngripen, er det opp til hver av oss å ta aktiv stilling. Det er vår plikt. La meg ta et par eksempler.
Fordeling av foreldrepermisjonen diskuteres mye. Hovedskillet går mellom dem som argumenterer for statlig regulering og dem som vil ha frivillighet. Argumentet som høres sjeldnere er at jo, selvfølgelig må det være opp til hvert enkelt par å fordele som de selv ønsker, men like fullt bør det være et mål at permisjonen fordeles likt.
I dag er det naturlig for arbeidsgivere å ta hensyn til kjønn og alder, rett og slett fordi det er mer sannsynlig at unge kvinner i fødealder tar ut lengre permisjoner. For mange er dette et problem. Ikke et problem som staten trenger å blande seg opp i, men et problem som man selv bør ta ansvar for å løse ved å fordele permisjonen likt. Hvis staten setter reglene, mister man også, som mange har påpekt, fleksibiliteten som gjør at par som ønsker det annerledes, faktisk kan velge annerledes. Men lik fordeling bør være logisk for par hvor begge har jobbambisjoner.
Et nesten mer spennende tema er barneoppdragelse. Er det greit at barn blir en del av stereotype forestillinger om kjønn? Aftenposten skrev nylig interessant om dette, og Gulliksen konkluderer pessimistisk: ”Den kjønnsmessige todelingen har bare blitt dypere i de årene jeg har vært voksen, ungene mine lever under en enda sterkere kjønnsmessig apartheid enn jeg vokste inn i.”
Det er ikke et problem at gutter spiller fotball eller at jenter leker med Barbie. Det er et problem først når kjønnene ikke rommer mer enn dette. Gulliksen kaller sitt essay ”Se min kjole”. Når gutter ikke tør å være sarte og forsiktige og foretrekke å snakke fremfor å slåss, når jenter helst ikke skal være skitne, stygge i språket og like fysiske reaksjoner, først da er det et problem. Da blir de sosiale strukturene innskrenkende, helt uavhengig av biologi. Er det slik i dag? Ja, det er godt mulig, og det er godt mulig at guttene opplever de snevreste kjønnskategoriene.
Skal kjønnsrollene være fleksible og åpne for barn og ungdom, kan de ikke låses til forventninger om bestemte holdninger og interesser. Det moralske ansvaret for dette ligger hos foreldrene.
Uavhengig av biologiske forklaringer er det lov å bruke hodet. Hvis forskjeller mellom kjønn gjør at frihet innskrenkes, er det vår plikt, som enkeltindivider, å gjøre noe med det.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.
“Poenget kan trekkes enda lengre: Biologiske forklaringer spiller overhodet ingen rolle når det gjelder å forsvare kjønnsforskjeller.”
Er ikke poenget at det kan være naturlig med vedvarende kjønnsforskjeller – at kvinner, når de står fritt til å velge, i større grad enn menn velger seg inn i tryggere, lavere betalte jobber i for eksempel omsorgssektoren? I så fall er resultatet kjønnsforskjeller. Er ikke det noe du vil godta?
“Argumentet som høres sjeldnere er at jo, selvfølgelig må det være opp til hvert enkelt par å fordele som de selv ønsker, men like fullt bør det være et mål at permisjonen fordeles likt.”
Hvorfor skal det være et mål? Hvis (hvis) det er sånn at kvinner i større grad ønsker å ta seg av barna det første leveåret, hvorfor skal det være et mål at permisjonen fordeles likt?
“Skal kjønnsrollene være fleksible og åpne for barn og ungdom, kan de ikke låses til forventninger om bestemte holdninger og interesser.”
Hvorfor skal kjønnsrollene være “fleksible og åpne” for barn? Hvorfor er det et mål?
1. Biologi kan sikkert brukes til å forklare kjønnsforskjeller, som jeg sier. Og da vil jo de være det du kaller “naturlige”.
Problemet oppstår hvis gutten din kommer til deg og spør: “Pappa, jeg liker ikke å sloss og vil heller sitte og snakke om hyggelige ting med vennene mine, som jeg liker å leve meg inn i og forstå. Er det noe galt i det?”
Skal man da svare at: “Oi, gutten min, det er nok unaturlig, for som gutt bør du like å sloss.” Altså bruke biologi – på et statistisk, aggregert nivå – til å forsvare kjønnsforskjeller overfor individer på en moralsk måte? Nei, det går ikke.
Jeg kjenner menn som er sykepleiere og har vært lærer for jenter som utdanner seg til bilmekanikere. Selvfølgelig er ikke de enkeltindividene “unaturlige”.
2. Foreldrepermisjon. Problemet er igjen at man opererer på et aggregert nivå. Dessuten har jeg ikke sett forskning (selvfølgelig kan den finnes, jeg kjenner bare ikke feltet godt) som viser at kvinner har MER lyst til å være en nær forelder enn menn. Finnes den?
For meg, og for mange andre menn, er det i hvert fall slik at den emosjonelle betydningen av å være (bli) en god forelder, med nær og intim kontakt til egne barn, veier svært tungt. En kamerat av meg som nylig ble pappa kan illustrere poenget. Engasjement og lyst til å ha permisjon.
På individnivå blir det altså igjen meningsløst å skulle mene at det er mer “naturlig” at kvinnen har mer permisjon. Derfor bør likefordeling være et mål (selvfølgelig frivillig, selvfølgelig uten statlig inngripen).
3. Fordi variasjonene innenfor gruppen er så stor at når kjønnskategoriene blir snevre er den nødvendige effekten at mange menneskers frihet blir innsnevret.
1. Tror ikke vi er så uenige ift. eksemplet du kommer med her. Selv om det nok kunne vært anderledes dersom gutten hadde spurt om han kunne ha på seg kjole eller leke med My Little Pony.
Og selvsagt finnes det kvinnelige bilmekanikere og mannlig sykepleiere. Det er statistiske tendenser vi snakker om her.
2. “Mer lyst til å være nær forelder enn menn”. Tja, gitt for eksempel at kvinner ofte ammer i det første leveåret, er det vel naturlig at kvinner tar ut en større del av foreldrepermisjonen. I mange tilfeller spiller penger også en rolle, og ofte tjener mannen mer enn kvinnen. Slik sett blir det meningsløst at det skal være et slags moralsk imperativ at begge kjønn skal ta ut like mye.
Jeg vil også anta at det finnes forskning som viser at kvinner, som du formulerer det, “har mer lyst til å være enn nær forelder” i det første leveåret (i den betydning at de tar ut en større andel av permisjonen). Gitt millioner av år med evolusjon ville noe annet vært merkelig.
(Og igjen, dette er selvsagt ingen fordømmelse av enkeltindivider som tar valg som er statistisk utypiske for sitt kjønn – jeg ville selv ikke sett bort ifra en 50-50 løsning dersom jeg var i den situasjonen.)
3. For de aller, aller fleste er ikke kjønnskategoriene snevre, de føles naturlige – det er nettopp derfor de oppstår som kategorier. Dersom noen ikke passer inn i disse kategoriene vil de ofte føle seg sosialt utilpass. Sånn er verden. Lev med det. Dersom det innskrener “frihet” – ja, da kan like gjerne all sosialisering som mennesket går gjennom defineres som inskrenkning av frihet.
3. Det er et typisk konservativt argument, som later som om det gjelder universelt. Men man må teste hver enkelt norm eller kulturell praksis opp mot våre moralske verdier, ikke bare unnskylde ting med at jo, det er jo sosialisert og dermed legitimt innskrenket. Det er for eksempel forskjell på tvangsekteskap og en tro på kjærlighet og frie valg.
Eller mener du at for eksempel arkaiske kjønnsmønstre er ok, siden de jo er overlevert kulturelt og sikkert for de fleste oppleves “naturlig”? Ulempen er jo, som du sier, at de som ikke passer inn føler seg “sosialt utilpass”.
I dette tilfellet må vi da vurderer kjønnskategorier blant norske barn i Norge i dag. For eksempel er guttekategorien slik at den har store problemer med å romme homofili.
Homofile føler seg fort “sosialt utilpasse”. Det synes jeg er uheldig. Barn bør møte homofili som noe naturlig og greit. Dvs: Det må være større åpenhet rundt at seksualiteten kan finne ulike veier. Og at det er flott. Ansvaret for at noe slikt kan skje er hovedsaklig foreldrenes.
Her er et utdrag fra artikkelen i Aftenposten du viser til i innlegget ditt:
Selv om industrien produserer blå og rosa ski til barna, er det ikke gitt at det får så store konsekvenser. Skiutfoldelelsen kan bli akkurat den samme. Barna kan gjøre like mye i prinsessekjoler som i bukser.
–Mye tyder på at barna selv er mindre kjønnsdelte nå enn tidligere, sier Harriet Bjerrum Nielsen.
I en masteroppgave som sammenlignet barn på 60-tallet med dagens barn, var funnene at til tross for prinsesse- og Batman-tøy, er barn mindre strenge med kjønnsgrensene nå enn før.
–På 60-tallet ble jenter ertet for å leke med gutter. Det skjer sjelden i dag, sier hun.
–Hva slags konsekvenser kan kjønnsdelingen få?
–Heldigvis er det ikke sikkert at det påvirker dem så mye. Kjønn har ikke så stor betydning, men det er blitt en estetisk lek. Og dermed sendes det også en melding om at grensene er viktige. Det kan føre til en innskrenking i barnas utfoldelse.
Mens barna frigjør seg fra kjønn, virker markedet og foreldrenes litt bevisstløse holdning til markedet mot barnas frigjøringsprosess. (sitat slutt)
For å oppsummere: Det er ikke gitt at det får store konsekvenser. Barna er blitt mindre kjønnsdelte enn tidligere, og er mindre strenge på kjønnsgrensene enn før. Kjønn har fått mindre betydning, gutter og jenter blir ikke lenger ertet for å leke med hverandre. Allikevel er kjønnsforskeren redd for at dette skal virke begrensende, og at foreldrene har en bevisstløs holdning. Hvem mener hun da det er som har oppdratt disse barna til å bli mindre strenge på kjønnsgrensene, om ikke de bevisstløse foreldrene? Hva er egentlig problemet med blå gutteski, rosa jenteski og estetisk lek om det ikke gjør barna mer kjønnsdelte? Med mindre man ønsker at alle skal gå kledd som maoister, gjør ikke nettopp norske foreldre det absolutt helt riktige? Nemlig at de lar barna kle seg som barna selv ønsker, samtidig som de lærer dem at både gutter og jenter har like stor verdi og at kjønn egentlig ikke betyr så mye? Kan man komme lenger?
En annen ting, hvor du skriver:
Barn bør møte homofili som noe naturlig og greit. Dvs: Det må være større åpenhet rundt at seksualiteten kan finne ulike veier. Og at det er flott. (sitat slutt).
Det ER svært stor åpenhet i dag om at seksualiteten kan finne ulike veier. Det må vi godta og respektere. Men verken du eller andre kan forlange at vi skal synes og mene det er naturlig, greit og flott – det er diktatur, litt skremmende å måtte minne deg om det.
@Ove: Gitt at din beskrivelse av dagens virkelighet stemmer, er det supert og flott. Selv er jeg ikke helt overbevist om at alle deler dine liberale holdninger.
Du sier: “Det ER svært stor åpenhet i dag om at seksualiteten kan finne ulike veier.” Tja, fra de homofile jeg kjenner hører jeg historier om ungdom og seksualitet som ikke helt stemmer overens med din beskrivelse.
Til spørsmålet om hvorvidt jeg har lyst til å være diktator: Jeg er ikke politiker, altså ikke lovgiver. Jeg befinner meg i det sivile samfunn, i et tidsskrift. Langt vekke fra all reell makt (kanskje dumt å innrømme). Hvis jeg mener høyt i offentligheten at folk BØR gjør ditt eller datt, er det faktisk ganske langt vekke fra et diktatur. Hvis jeg også mener at mange politikere tar feil, og det gjør jeg jo, er det kanskje heller det motsatte av diktatur. Nemlig en fritt samfunn hvor folk kan ytre meninger.
En observasjon fra den store interessen Eia’s relativt uskyldige program har medført er at flere ser ut til å være overrasket over at ikke alle er like eller en gang ønsker å være like. Selv kvinner har nå begynt å bruke biologi for å begrunne at de ikke kan slippe mennene for mye til i hjemmet eller med barnet “deres”. Det blir nesten full sirkel i det klassiske likestillingsfremtoget som kanskje kunne beholdt navnet kvinnekamp. Menn som ønsker like rettigheter får ikke samme oppmerksomhet eller respekt. De siste årene er min observasjon at vi blir mer tradisjonelle, fordi mange vil ha det slik. Når familien tjener bedre, har noen råd til å være hjemme og det er som regel kvinnen som får (og ofte ønsker) den rollen.
Norge har en besettelse med likhet. Jeg kjenner ikke noe annet land der politikere kan si “skolens viktigste oppgave er utjevning”. Med det argumentet har mattelekser blitt avlyst, for eksempel. Så, hvis vi begynner å akseptere biologiske forskjeller og preferanser, ikke bare mellom kjønn men individer, vil vi kanskje kunne åpne døren på gløtt for mangfold, debatt, innovasjon, og andre verdier som kommer med forskjellighet. Kanskje det til og med blir OK å hjelpe flinke barn til å bli enda flinkere – selv om de er gutter!
@Karsten Sund: Besettelse med likhet kan gi mange ulike utslag. Klare normer for kjønnsroller kan være et av dem
Vi har formell og juridisk likestilling i Norge.
Unntatt når det gjelders menns rettigheter mtp barn og militærtjeneste, selvfølgelig.
Mer trenger man egentlig ikke å si fra et liberalistisk ståsted.
Hmm.. Der forstår jeg deg ikke helt. Jeg viser til artikkelen du viste til, og utsagnene kommer fra kjønnsforskeren Bjerrum Nielsen. Det er alstå ikke nødvendigvis min beskrivelse av dagens virkelighet, men kjønnsforskerens. Poenget mitt var at jeg mente hun var selvmotsigende. Forøvrig er jeg selvfølgelig klar over at svært mange ikke deler mine liberalistiske holdninger.
Og ja, det er svært stor åpenhet om seksualitet i dag. Åpne en avis, et blad… Min yngre kusine på videregående hadde nylig to dagers undervisning om fetisjer på skolen, to dager om gummi, lær, pisk – så bekymre deg ikke over det – den oppvoksende generasjon får bred opplæring mht seksuell praksis. Homofili er pensum i barneskolen, og ikke særlig sjokkerende nytt for norske barn, er mitt inntrykk. Men det du mener er kanskje at mange homofile får negative reaksjoner når de står frem? Det er selvfølgelig trist, men kommer neppe av at folk ikke kjenner til homofili eller at det er for lite åpenhet om seksualitet. Selv tror jeg vi aldri vil komme dit at alle er snille og forståelsesfulle, så hvis vi ikke er i mål før den dagen det aldri mer blir sagt noe som oppleves forulempende for en homofil… Jeg har en bekjent som driver et firma som nekter å ansette nordlendinger, jeg vet om en dame som hater og forakter trøndere – og som har sagt det på TV, jeg kjenner menn som ser ned på kvinner og jeg leser innlegg fra mange som avskyr muslimer etc. Vi møter alle fra tid til annen negative holdninger ift hvem vi er og hva vi står for. Det er lite å gjøre med – bortsett fra å se til at alle har sine fundamentale rettigheter i behold, og forsøke gjøre skam på de fordommer vi møter. Og ok, du er ingen diktator, men du hørtes ikke ut som noen liberalkonservativ heller når du går ut med hvordan folk BØR TENKE om homofili – der skvatt jeg til i godstolen. Målet er vel i bunn og grunn at vi skal opptre sivilisert også mot de vi ikke nødvendigvis liker, men hva folk tenker og føler må de nesten få ha i fred.
@Ove: Ok, da forstår jeg. Selv er jeg nok redd for at for at om man, som du sier, skal kunne lære barn “at både gutter og jenter har like stor verdi og at kjønn egentlig ikke betyr så mye”, så krever det noe mer enn bare å la dem gjøre slik de selv ønsker.
Ja, i forhold til homofile tenkte jeg på det å stå frem. Og fra individets ståsted, det å bli kjent med sin egen seksualitet som grei og naturlig.
Det er sant, jeg er verdinormativ. Du mener at man kun kan være normativ i forhold til handlinger, ikke holdninger eller verdier? Tror det er i god liberalkonservativ tradisjon å ønske at bestemte normer og verdier bør prege et samfunn, og dermed også individene i samfunnet.
Unnskyld, men sa du verdinormativ… ??!
Jeg er riktignok en skarve realist og har ikke mer formell filosofi enn gamle ex phil innenfor snippen, men *verdinormativ* forekommer meg litt sånn: ridende rytter til hest, eller var det kanskje: ridende rytter på flesk?
Du mener kanskje normalnormativ?
Kanskje du kan bistå med en forklaring slik at jeg litt trygere kan utvide ordforrådet mitt?
Med (normaldeskriptiv) hilsen