Max Manus er utrolig dårlig. Den mangler personlighet, distinksjon og intensjon. Norsk film kunne blitt bedre dersom den ble laget nesten uten penger.
Minerva ønsker med dette Gaute Brochmann velkommen som ny, fast spaltist.
Max Manus er en utrolig dårlig film. Dette er ikke et polemisk krumspring, men en faglig vurdering, og et nødvendig punkt for å forstå hvorfor en opposisjonell tendens er så sterkt etterspurt. Og for å summere opp kritikken: Fraværet av en tydelig fortellerstemme og mangelen av en bevissthet utover det dokumentariske er så prekær at Max Manus knapt kan kalles annet enn en påkostet undervisingsfilm.
Dette er ikke et angrep på det kommersielle formatet eller sjangeren, da jeg setter for eksempel Spielbergs Saving Private Ryan svært høyt. Men det er ikke teknisk uovertruffenhet og historiske etterrettelighet som er filmens store fortrinn. Motoren i foretaket er en personlig agenda der de moralske spørsmålene rundt det å ofre mange manns liv for å redde én, samt en inngående utforsking av krigens – og krigerens – vesen, gir all teknisk finesse betydning og relevans.
En slik motor er det essensielle i enhver film; personlighet, distinksjon og intensjon. Og det er ikke bare i Max Manus fraværet av dette er totalt, da svært mange norske filmer lider under samme problem, hvilket må sies å være vår nasjonale bransjens klart største svakhet akkurat nå.
Fra top-down til bottom-up
En svakhet jeg tror kan forbedres langt enklere utenfor enn innfor det etablerte produksjonsapparatet. Og det gledelige er at enkelte av de som lager film begynner å ta dette innover seg. La oss kalle tendensen Den Nye Dugnadsånden, for å gi den et navn. En trend som, slik navnet tilsier, handler om å lage film nesten uten penger. Og dermed uten restriksjoner. Jeg sier ikke at dette alltid er den beste måten å lage film på, men poenget er at når alt det kostnadskrevende er skrelt vekk, er det bare den essensielle kjernen som står tilbake uten noe å gjemme seg bak.
Det hittil beste eksemplet på effekten av dette er Tommy Wirkolas filmer. Man kan mene hva man vil om Kill Buljo og Død Snø, men mens Max Manus knapt har blitt sett i sin helhet av et menneske uten norsk pass, er Død Snø solgt til intet mindre enn seksti land. Og er dermed de siste års utvilsomt største internasjonale filmsuksess. Uten et rødt øre fra det offentlige.
Unngår å drukne i den Vest-Svenske Bølgen
En stund så det ut som om dette var en ensom eksponent her til lands, mens svenskene som vanlig tok innersvingen på oss med det som har blitt kalt den Vest-Svenske Filmbølgen. Der Gitarmongo, Farvel Falkenberg, De Ufrivillige og nå senest Apen er strålende filmer lagd på utsiden av et svensk system som ikke har produsert mer interessant film enn den norske ekvivalenten de siste ti årene. Og mange av oss tenkte at det var dét. Slått igjen.
Men slik ble det ikke. Høsten 2009 tok Ole Giæver med seg et mikroteam på syv stabsmedlemmer pluss to skuespillere opp på Norefjell for å produsere langfilm. Budsjettet på 300.000,- er i prinsippet lik null – i alle fall om man tenker innenfor tradisjonell filmproduksjon. Men det er akkurat det dette ikke er. Og for å ha det nevnt med én gang. Ole er ikke noen hvem som helst. Kortfilmene hans er bredt anerkjente og novellefilmen Sommerhuset fikk kinodistribusjon, noe som er meget uvanelig. Det er liten tvil om at Gieæver er en som vil få produksjonsstøtte så det monner. Saken er at dette tar tid, og i stedet for å vente, dro altså mannen til fjells og gjorde det selv. Og mon ikke det er et lykkelig valg for både ham selv, oss som publikum og bransjen han snart blir en del av.
En ny trend?
I Fjellet, tittelen på filmen, jobbet noen for litt penger, andre gratis – mot eierandeler i selve verket og betaling ved eventuell inntjening. Litt nødvendig utstyr ble lånt, venner og venners venner deltok med teknisk bistand der det trengtes. Og dette er ikke snakk om skolefilm; det er den unge generasjonens beste som velger å arbeide på denne måten.
En arbeidsmetode som flere og flere søker seg mot. Av de unge filmskaperne som kommer ut fra Lillehammer sier mange rett ut at dette er måten de ønsker å jobbe på. Kollektiver dannes fremfor at det skrives kontrakter med etablerte produksjonsselskaper. Inspirasjonen foredles gjennom andre instanser enn ordnede møter med konvensjonelle spillefilmkonsulenter.
Og endrete produksjonsformer er selvsagt ikke en garanti for bedre film. Men en god grunn til optimisme.
Tommy Wirkolas nye film Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa har premiere 5. mars, Ole Giævers ”Fjellet” kommer høsten 2010. Begge distribuert av Euforia film.
- Gaute Brochmann (f. 1980) er filmredaktør i Natt & Dag
Jeg forundres stadig over enkeltes forakt for markedet. Max Manus er norges nest mest sette film. Den har åpenbart truffet et marked. Min tese er at dette indikerer at bety at filmen har kvaliteter. Det er grensende til arroganse å påstå noe annet.
Ellers er jeg enig i at filmer som “save menig Ryan” har mange gode kvaliteter selv om den dessverre skjemmes av for mange militærtekniske mangler (urealistiske scener, historisk feil materiell, mm)
Klart er det lov ikkje å like ein film, men ein burde passe seg for fella “alle liker dette, altså må det vere dårleg”. Å kalle Max Manus for en utrolig dårlig film er ingen fagleg vurdering, det er synsing.
Eg mistenker kritikaren for ikkje å ha lest bøkene til Max Manus, når han påstår at filmen mangler “en bevissthet utover det dokumentariske”. Det var nok av kunstneriske fridomar i denne filmen, og ein kan stille spørsmålsteikn ved utsiling/val av figurar og hopping fram og tilbake i tid, og ikkje minst skyteepisoden etter brenninga av listene (desse personane blei i røynda skoten ei tid etterpå). Eg kunne også ønske meg at manusforfattaren tok med somme kvinnelege kvardagsheltar som Manus har med i bøkene sine, samt at Tikken kunne sloppe å bli framstilt som ei sippe i Stockholm, dette er typisk Hollywoodsk degradering av kvinner for å framheve den mannlege helten.
Men det er ingen tvil om at Manus var ein helt. Ikkje minst etter krigen, der han til og med tilsette landssvikardømte folk i firmaet sitt.
Det er vanskeleg å snakke om heltar, ikkje minst i egalitære Norge. Stort sett er jo livet og dei fleste menneske i ei eller anna gråsone. Men av og til, eksempelvis 9.april 1940 får folk tilfeldigvis ein sjanse til å gå opp til “eksamen”. Og somme gjorde det betre enn andre, ut i frå personlege val. Dette kom godt fram i filmen. Dei var faktisk heilt vanlege folk, frå øvre mellomklasse og arbeidarklasse/bønder.
Eg synst absolutt Max Manus har personlegdom og intensjon. Ikkje minst skilnaden mellom den jordnære, litt pain- in -the- ass- Sønsteby og klovne-forrykte Manus kom godt fram. Men dei klarte ikkje å dokumentere slitet,tolmodet, kulda og sjukdommar godt nok. Den neste siste scena, der dei døde skåler for Manus,og han må halde fram å leve utan ein krig, var meisterleg.
Fraver av fortellerstemme? Hm, ja det kjem kanskje an på kor mye ein kan om krigen /okkupasjonen frå før.
Max Manus er ein god film. Les fleire bøker og sjå filmen ein gong til om 10 år, så skiftar du meining.