I forlengelsen av Høyesteretts plenumsdom der Stortingets lovvedtak om rederibeskatning ble underkjent, har det vært en diskusjon om prøvelsesretten. Er det riktig at Høyesterett overprøver Stortinget?
Mitt svar på dette er entydig og åpenbart ja.
Den faktiske situasjonen synes for en utenforstående observatør å være omtrent slik: Dagens Næringsliv oppdaget før valget i 2007 at det var uklarheter om rederbeskatningen etter et Stortingsvedtak i 1996, og formulerte en sak der inntrykket var at rederne nå ville slippe skatt med den rødgrønne regjering. Kristin Halvorsen – som leder i SV – likte ikke oppslaget, og skrev en bloggkommentar i VG om at det skulle selvsagt ikke regjeringen gjennomføre. Redere spiser man som kjent til frokost i SV. Det Norske Arbeiderpartiet ble tatt litt på sengen, men i en valgkamp måtte man jo støtte SV-lederens utgangspunkt. Senterpartiet, som synes å være uenig om man skal tolke Ola Borthen Moes utspill etter Høyesteretts dom, ble ofret på samarbeidsregjeringens alter. Og vips så fikk Halvorsen stemmeflertall på Stortinget for sitt syn.
Det ble gjennomført saksforberedelse og høringer på Stortinget med vektige innvendinger i forhold til Grunnlovens bestemmelse om tilbakevirkningsforbud av lover. Stemmeflertallet på Stortinget representert ved regjeringspartiene trumfet imidlertid gjennom en lov der de også ”vedtok” at loven deres ikke var i strid med Grunnloven.
Slik fikk et egentlig mindretall blant de folkevalgte vedtatt en rederlov.
Grunnlovens bestemmelse er imidlertid innført ikke bare for å sikre at et mindretall ikke trumfer gjennom sine lovforslag. Den er innført slik at også et klart, ekte og velmenende flertall på stortinget ikke skal kunne trumfe gjennom lover som kommer i strid med Grunnloven.
Skal først Grunnlovens regler om forbud mot tilbakevirkning utfordres, er et minimum at det skjer ved en endring i selve Grunnloven. Dette krever 2/3 flertall på Stortinget, og et mellomliggende Stortingsvalg der folket gjennom valget kan si sin mening om endringsforslaget. Det er en grunnleggende spilleregel i det norske demokrati at et tilfeldig sammenrasket knapt flertall på Stortinget ikke skal eller kan bestemme hvordan Grunnloven er å forstå. Da ville jo hele poenget med spillereglene være borte. Dersom flertallet til en hver tid skal fortolke Grunnloven slik at den passer med deres politikk og ønskede vedtak, kan Grunnloven kastes på skraphaugen.
Derfor har vi en dynamisk og rettskaffen Høyesterett, som uavhengig av et til enhver tid knapt Stortingsflertallets navlebeskuende forsøk på å bortforklare Grunnloven for å tilpasse den sitt eget syn, løfter seg over politiske forhold og ønsker, og i stedet setter seg i de høye grunnlovsfedres stoler. Samfunnet skal ikke ha for store forandringer i et jafs. Vi skal være sikret mot at lovgiver vil endre fortiden til borgernes ugunst. Det får være nok at de ser fremover og regulerer fremtiden.
Hva som er riktig juss ved prøvingen av Grunnloven, vil juristene ha ulik oppfatning av. Det har fremstående jurister i begge leire også i denne saken. Og rederiskatten skal jeg ikke legge meg opp i.
Høyesteretts flertall kom til at Stortingsflertallets argumentasjon for hvorfor de mente at Grunnloven ikke var krenket var uten betydning, all den tid det fremgikk som klart for dem at Grunnloven faktisk var krenket. Dette er prøvingsrett i praksis. At Høyesteretts mindretall kom til at Grunnloven ikke var krenket, innebærer ingen reduksjon av prøvingsretten. Uenighet skal det alltid være rom for.
Men spillereglene må følges.
På den måten ble fasiten at Høyesterett stanset et statskupp i Norge – begått av en mindre del av landets egne folkevalgte.
- Jon Christian Elden (f. 1967) er advokat med møterett i Høyesterett.
Store Norske Leksikon: Statskupp, omveltning som settes i verk «ovenfra» i strid med forfatningen, f.eks. ved at statsoverhodet avskaffer nasjonalforsamlingen. Rettslig må statskupp bedømmes som en revolusjon, men det siste betyr i vanlig språkbruk oftest en omveltning «nedenfra», ved at folket eller partier griper makten.
Jeg opplever ikke at debatten dreier seg om hvorvidt Høyesterett i prinsippet skal ha rett til å sette til side stortingsvedtak. Debatten om rederskatten har handlet om Stortingets vedtak er i strid med Grunnloven eller ikke. At en skadeskutt høyesterett ender opp omtrent delt på midten viser med all mulig tydelighet at Stortingets vedtak ikke åpenbart utgjør noe grunnlovsbrudd.
Og hvis du mener at alle fremforhandlede regjeringshestehandler er statskupp, tror jeg du er i opposisjon til folks språkforståelse, for å si det sånn.
Det som er det virkelig rare med saken, er at flere av Høyesterettsdommerne har risikert store riper i lakken for å støtte regjeringen i denne saken. De satt jusen til side da de av en eller annen grunn stemte mot grunnloven. Det er vel kanskje for å være “lojal” mot regjeringen som plasserte dem der i første omgang. Vi forventer at slikt ikke skal skje i Norge 2010.
hei sigve,
statskupp-begrepet knytter seg juridisk ikke til at det er en hestehandel eller et mindretall. jeg legger til grunn at det er et flertall som ved sitt lovvedtak forsøkte å bryte konstitusjonen. dette er etter læreboken et statskupp. et annet ord er flertallsdiktatur
at det i denne saken dessuten er et mindretall som faktisk står bak, gjør det verre faktisk, men er ikke avgjørende for begrepsbruken
jce
Ganske bastant å slå fast at regjeringa “forsøkte å bryte konstitusjonen”. Mange handlingar har blitt utførte i god tru, for så å bli kjent rettsstridige i etterkant.
Meiner du at 6 dommarar i Høgsterett ønskte å godkjenna eit grunnlovsbrot?
hei eirik,
står det du skriver noe sted i innlegget mitt?
Nei, det står i kommentaren du skriv til Sigve.
[...] også tidligere artikler om rederibeskatningsdommen av Nils August Andresen, John Christian Elden og Ove Vanebo. Av: Hans Petter Graver – 22. [...]
Høyesteretts oppgave er jo bl.a. å kontrollere at Stortinget må rette seg etter det Stortinget har bestemt med grunnlovsflertall.
Stortingspolitikerne må gjerne seg på seg selv som bukker, men Grunnloven er heldigvis ikke en havresekk.