Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Økonomien er i stadig forandring, men hverken politikere eller ”unge ledere” kan spå hva vi skal leve av i fremtiden. Politikerne bør holde seg til å legge forholdene til rette for vekst.

”Giske samler yngre ledere” heter det på Næringsdepartementets hjemmeside. Gruppens medlemmer skal dele erfaringer om trender og utviklingstrekk som vil påvirke hvordan norsk næringsliv vil se ut i fremtiden, og være en arena for å drøfte hva Norge kan leve av i fremtiden.

Tvilsom utnevnelse til tvilsomt råd
Allerede før gruppen har holdt sitt første møte, har den fått stor medieoppmerksomhet, fordi Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen var oppnevnt blant de 20 medlemmene. Dette vakte, med rette, stor oppmerksomhet. Flere spørsmål ble stilt. Er H.K.H. en yngre leder? Hvem leder han så i tilfelle? Ligger en slik utvalgsdeltakelse innenfor den rolle H.K.H. kan spille?  Et spørsmål som så vidt jeg har notert ikke ble stilt, er hvilken kompetanse og erfaring H.K.H. i tilfelle vil bidra med.

Nå er disse spørsmål ute av verden og heller ikke mitt anliggende med denne blogg. Det er et ganske annet spørsmål jeg ønsker å stille.

Er det tenkelig at et slik ”fremtidsråd” vil kunne bidra med noe av verdi? Mitt svar er nei. All erfaring, og for den saks skyld mye god teori, indikerer at vi ikke noensinne vil kunne forvente å se inn i fremtiden. Markedet er for komplisert, for desentralisert, for uberegnelig, til at et klokt råd vil kunne si hva som kommer til å skje.

Vanskelig å spå om fremtiden
For vel 100 år siden ble det nedsatt et tilsvarende råd i USA. Dets oppgave var å finne ut av hva landet skulle leve av de kommende 100 år. Utgangspunktet var at landbruket, som inntil da hadde sysselsatt de fleste, på grunn av den produktivitetsvekst som hadde funnet sted, ville trenge vesentlig færre mennesker i fremtiden. Hva kunne sysselsette befolkningen i de kommende 100 år?

Etter mange alvorlige møter kom det ressurssterke utvalget frem til at produksjon og drift av luftskip ville kunne være et svar. Mens utvalget var i sving hadde enkelte innovatører i USA begynt å sette sammen noe de kalte automobiler. Det skjedde i bakgårdsgarasjer og i forlatte låvebygninger, og fanget ikke utvalgets oppmerksomhet. Hva som skjedde i virkeligheten vet vi. 1900-tallet ble automobilens århundre. Da den perioden var på hell, vokste det frem noe nytt i Silicon Valley – noe heller ingen bekymret politiker hadde tenkt på eller forutsett.

Det er forståelig at mange synes det er en morsom beskjeftigelse å tenke på hva som kanskje kan skje. Det kan ikke gjøre noen skade. Eller kan det det? Faren ved slike øvelser er at styringsglade politikere – folk som tror deres oppgave er å lede landet, å sørge for at vi treffer de riktige beslutningene, folk som ikke forstår det markedsøkonomiske systems desentraliserte karakter – blir ansporet til å tro at nå har de fått noen klare mål å styre mot.

Jernverk og koksverk
Det er mulig at denne faren er liten, at min frykt er overdrevet og ikke vel begrunnet. Men sporene skremmer, selv om det er lenge siden våre politiske makthavere satset på jernverk og koksverk.

Det synes imidlertid klart at det politiske beslutningssystemet har vansker med å treffe de vedtak som må treffes, for at forholdene skal legges til rette for vekst. Det er ikke vekst de først og fremst har i tankene. Vår fysiske infrastruktur er bygget ut etter distriktspolitiske hensyn. Vårt skattesystem er basert på behovet for omfordeling. Vårt utdanningssystem er basert på ønsket om å dekke til at elever har forskjellige egenskaper. På denne bakgrunn vil det være fristende for politiske intervensjonister å håpe på at deres generelle unnlatelsessynder kan kompenseres ved bevisste valg av vekstområder.

• Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.