Klimaendringer, vold, geriljakrig, diamanter, action og pandemi. Guro Sibekos siste roman har et sterkt idealistisk fundament. Men det blir som når mamma maste om at jeg skulle rydde på rommet: Jeg blir trassig og vil ikke.
Ctrl+alt+delete
Guro Sibeko,
Roman, 286 sider,
Gyldendal Forlag
Jeg elsker idealister. Jeg mener det helt uten et snev av ironi. Det eneste aberet med idealister er deres evige og absolutte insistering på å ved enhver anledning påpeke hvor jævlig tingenes tilstand egentlig er. Men la meg begynne et helt annet sted. Verden går til helvete. På den ene eller andre måten. Vi vet det alle sammen, men likevel ser fiksjonsskapere uendelige muligheter til å fortelle oss det, igjen og igjen og igjen.
I januar begynte NRK å vise en britisk serie, Etter katastrofen. I februar publiserte Guro Sibeko sin nye roman Ctrl+alt+delete. De burde kommet i motsatt rekkefølge, fordi de sammen tegner et større bilde.
Budskapet er at menneskene har gjort så mye dårlig, så lenge, at de fortjener døden.
Sibekos roman: En gruppe radikale frihetskjempere har gått sammen og dannet et ”forskningsinstitutt”, som i hemmelighet har utviklet er virus som skal ta knekken på verdens befolkning (bortsett fra de enkelte som får vaksine). Målet er ”the greater good”: Å bevare planeten jorden. NRKs serie: Én prosent av befolkningen overlever og vi følger deres bestrebelser på å knytte relasjoner, organisere seg og skape seg nye liv.
Viruset tar oss uansett
Etter katastrofen har tilsynelatende ingen idealistisk kjerne. Den er basert på et katastrofe- og pandemitema for å skremme. Det er et dødelig virus som kommer for å ta oss. I katastrofelitteraturen med klimaendringer som tema, er det tradisjon med advarsler om at våre handlinger fører oss til den sikre undergang.
Etter katastrofen virker mer oppsatt på å sparke i retning av høstens politiske krisemaksimering og mediehysteriet omkring svineinfluensa. Persongalleriet inneholder en regjeringsrepresentant som skyter folk som straff, og en lederskikkelse som har en blanding av god gammeldags moderlighet og litt jesuskrefter.
Men budskapet er ikke at vi må skjerpe oss om vi skal kunne redde verden. Viruset kan ta oss uansett hva vi gjør, og det er tilfeldig hvem som overlever.
James Bond-plot og akademisk konspirasjon
I Ctrl+alt+delete har bokens hovedperson(er) tatt på seg ansvaret for å utvikle og slippe dommedag løs over oss gjennom et dødelig virus. Budskapet er at menneskene har gjort så mye dårlig, så lenge, at de fortjener døden.
Dette virkeliggjøres gjennom et slags James Bond-plot blandet med en dose akademisk konspirasjon som, i stedet for å ta for seg tiltak for å redde menneskeheten, har som målsetting å redde kloden.
Sibeko forsøker å forsere distansen til skrekken, men dette forsøket utgjør også bokens irritasjonsmoment.
Men dette er ikke det eneste betydningslaget i boken. Det finnes også et underliggende og oppriktig ønske om å problematisere fakta og å vise oss hvilket ansvar vi mennesker egentlig har her i verden.
All verdens elendighet
Vi lever i en katastrofisk verden. Historier om svartedauden og spanskesyken får vi inn gjennom barneskolen. Den kulturelle arven kristendommen viderefører er også en eneste stor fortelling om apokalypsen. Det er hevet over enhver tvil at ”publikum” trekkes mot katastrofer og konspirasjoner. Det er noe som slår an en streng i oss som frykter for fremtiden, og som skaper den deilige skrekkblandede fryden. Noe som viser oss skrekken, men som vi fortsatt kan forholde oss til i trygg distanse.
Sibeko forsøker å forsere distansen til skrekken, men dette forsøket utgjør også bokens irritasjonsmoment.
Den idealistiske fortelleren påpeker hvordan menneskene er med på å skape klimaendringer som kan ødelegge planeten. Hun problematiserer frigjøringskamp og geriljakrig i Afrika. Hun viser oss hvordan kvinner blir mishandlet av mennene sine og ikke har noe sted å søke tilflukt. Hun beskriver hvordan gamle mennesker i Norge blir sittende isolert når bussruter blir nedlagt, hvordan folk produserer enorme mengder søppel, bidrar til å øke utslippene gjennom sydenturer, og hun forteller om homohetsen i Frelsesarmeen. Hun slår et slag for objektivering av menn, nyanserer russerkonemyten og kritiserer FNs fredsbevarende innsats.
Hovedpersonen i romanen irriterer seg over ”folk flests” manglende integritet og forståelse for alle tingene som er moralsk feil her i verden. Deres blindhet.
Masete og overfladisk
Men i stedet for å gjøre romanen kompleks og vekke refleksjon og engasjement, blir det hele dessverre bare masete. For overfladisk berørt. Den eneste gangen jeg føler hun lykkes og faktisk treffer meg et annet sted enn i hodet (jeg tenker på hjertet) er når hun beskriver frykten hun vet hun kommer til å føle, marerittene hun kommer til å våkne av om nettene, etter å ha blitt banket av nynazister.
Likhetene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren Sibeko gjør at jeg blir redd for at det kan være selvopplevd. Både dette og inderligheten i beskrivelsen vekket en voldsom empati i meg. Jeg engasjerte meg et øyeblikk for hovedpersonen. Det er synd at dette er det eneste temaet som slo gjennom.
Selv jeg, som i utgangspunktet er både positivt innstilt og enig med henne i så mangt, blir lei av masinga.
Jeg tror det er følelsen av ”ulv, ulv” som legger en demper på formidlingen av bokens engasjement. For det er jo ingen tvil om at Sibeko har rett: Det er store klimautfordringer, det er et for stort problem med vold i nære relasjoner. Norge ligger på toppen når det gjelder drap på kvinner (også uten hjelp fra våre nye landsborgere), FNs fredsbevarende innsats er problematisk og rasisme er et økende problem. Alt dette er sant, men hva skal til for at hver enkelt tar dette inn/innser dette fullt og helt og faktisk tar sitt ansvar?
Selv jeg, som i utgangspunktet er både positivt innstilt og enig med henne i så mangt, blir lei av masinga.
Overveldende idealisme, ukritisk kritikk
Det er en pekefinger nesten på hver side. Bokens hovedperson lar ikke den minste anledning gå fra til å kritisere andre mennesker og verdens manglende moralske bevissthet. For selv om hovedpersonen argumenterer for å drepe verdens befolkning, så har Sibeko forsøkt å skildre henne som en empatisk, men traumatisert person.
Hun er som en venninne jeg egentlig liker, men som jeg ofte er litt overbærende med i hennes overveldende idealisme. Den ukritiske kritikken smitter over og farger alt i den fargen. I stedet for å gå i dybden av problematikken, behandler Sibeko store og viktige emner ganske overfladisk. Kvantitet vinner nok en gang over kvalitet.
Jeg ville anbefalt Sibeko å dele opp temaene. Skrive én roman om miljøtrusler, én roman om internasjonal politisk problematikk og én roman om vold mot kvinner. Men jeg blir samtidig usikker på om hun har dybden og innsikten til å formidle det på en måte som får meg til å ville reise meg fra sofaen og gå ut for redde verden. Hun burde legge tyngden bak sitt engasjement og engasjere meg også. For det er viktige spørsmål, hun formidler dem bare ikke på en god måte.
Dette vekker det heller motstand mot hele katastrofefiksjonen og den underliggende moralen.
Motstand mot katastrofesjangeren
Hva gjør egentlig bøker som dette, og serier som Etter katastrofen, med tilhøreren? Vekker de stadige påminnelsene om forestående katastrofer annet enn frykt? Eller: Vekker det i det hele tatt frykt? Formidles idealisme på en god måte når side opp og side ned fylles med pekefingre av ulik karakter?
I dette tilfellet vekker det heller motstand mot hele katastrofefiksjonen og den underliggende moralen. Jeg ender opp en mistanke om at det egentlig ikke er min aldersgruppe denne romanen er skrevet for. Hadde jeg bare vært sytten og raddis igjen, så kanskje.
- Ellen Reiss (f. 1979) har mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med oppgaven Ibsens menn og underviser på Blindern.
Ingressfoto: Rick Martin. Publisert under Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported-lisensen
“Norge ligger på toppen når det gjelder drap på kvinner”
.. det var nytt for meg. Sammenlignet med hvilket land?
I en statistikk utarbeidet avFNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) over nærmere 40 vestlige land, er Norge det eneste landet som mer enn én gang har rapportert inn at det er drept flere kvinner enn menn i løpet av et år.
I Sverige, Danmark og Finland utgjør kvinner drøyt 30 prosent av drapsstatistikken. I Norge er tallet ofte over 50 prosent.
Her må drepes flere menn, forstår jeg…:)
Reiss: Det virker svært merkelig å trekke konklusjonen at Norge ligger “på toppen når det gjelder drap på kvinner” utifra statistikk som viser en høy andel kvinner blant ofrene. En av hovedårsakene til den høye andelen kvinnelige ofre er jo utvilsomt at vi generelt har en svært få drap. (Se for eksempel denne oversikten – Finland ligger nesten tre ganger så høyt som oss.) Siden kriminelle – for det meste menn – dreper hverandre såpass sjelden, står man igjen med den typen drap det er vanskeligst å stoppe – menn som dreper partnerne sine i affekt.
Følger man din logikk, ville Norge ikke lenger ligge “på toppen når det gjelder drap på kvinner” dersom drap på menn tredoblet seg, mens drap på kvinner bare doblet seg. Det virker som merkelig og villedende bruk av statistikk.
@Magnus: Jeg mener fortsatt det er mer enn litt interessant at det er så mange kvinner som drepes, spesielt siden vi har så få drap i utgangspunktet. Siden vi har få drap knyttet til kriminalitet, så kommer det til syne et annet mønster i drapsstatistikken: “menn som dreper partnerne sine i affekt”. Og det er vanskelig å stoppe og derfor ikke relevant? Til forskjell fra kriminalitetsdrap mener du?
Jeg mener at denne statistikken viser noe om kvinnesyn og om mannlighet (eller frykt for umannlighet) som man ikke kan se bort fra.
Reiss: Hvor sier jeg at drap på kvinner ikke er relevant? Jeg sier bare at de er svært vanskelig å stoppe, ikke at de ikke er relevante eller at man ikke bør gjøre sitt beste for å stoppe dem.
Jeg ser ikke helt hva du er ute etter her. Hva nøyaktig mener du statistikken sier om mannelighet og kvinnesyn? I Finland drepes flere kvinner av sine partnere enn i Norge. Er det irrelevant bare fordi det også drepes flere menn?
Er det ikke bare fint at norske kriminelle tar likestillingen alvorlig og dreper like mange kvinner som menn?
Peewee, litt humor kler deg faktisk.
Den godeste Guro var intervjuet på Sånn er liver i forrige uke. Hun var i passiar med en 17-årig muslimsk jente ved navn Sara, som var iført hijab.
Det var en interessant samtale.
Det avtegnet seg etterhvert en pussig dissonans. Guro er både brun og lesbe, og vi skjønte at hun ønsker å bekjempe fordommer. Men dette utgangspunktet ble noe forstyrret av at det etterhvert kom fram at Guro selv var i stand til den mest forenklete og unyanserte “skjæring over en kam”. Det var særlig “frpere” og “kristenkonservative” som var ekle mennesker, ifølge forfatterinnen. Ingen nyansering. Ingen forståelse av verdens grader av grått. I det hele tatt fremstod Guros verdensbilde som veldig fjortis-raddis i all sin overforenkling.
Det ble særlig pussig å høre Guro raljere over “kristenkonservative” all den tid at hennes samtalepartner, den 17-årige hijabkledet, åpenbart har mer til felles med konservative kristne enn med radikale lesber. Dette paradoks slo åpenbart ikke Guro et øyeblikk. Hun sitter godt fast i den post-koloniale betraktningsmåte. Og i den står konservative muslimer og radikale lesber sammen mot konservative kristne og sekulære frpere.
I sum fremstod Guro med et pubertalt verdensbilde. At denne umodenhet også forplanter seg til hennes skriverier, vel det følger med nødvendighet.
Lørdag 13. Februar hadde Magasinet intervju med Sibeko. Hun fremstår som politisk langt over på venstresiden og har blant annet bakgrunn fra Blitz. Hun har også vært nestleder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, og dannet foreningen for partnerbarn (som slik sett egentlig er foreningen for foreldre med partnerbarn?)
Hvor tragikomisk og historieløst er det ikke da at Sibeko ustyrer sin sønn, som bor sammen med to lesbiske kvinner, med en t-skjorte med et motiv av Che Guevara. Mannen som selv egenhendig drepte homofile fordi de var homofile, og som institusjonaliserte homohatet på Cuba. For ikke å snakke om at han forestod noen tusen summariske henrettelser og opprettet konsentrasjonsleire, der blant annet homofile ble sendt. I tillegg kjempet han for en totalitær og morderisk ideologi. Et godt forbilde for barn.
Det er kanskje greit at Guro Sibeko holder seg til den skjønnelitterære fiksjonen fremover, selv om den er aldri så mislykka og politisk totalitær
Jeg er enig med de to siste kommentarene. Hun har potensiale til å utøve kritikk og skape forståelse, men skyter hele tiden seg selv i foten. Dette gjelder debatter jeg har hørt og nå denne boken. Dette synes jeg er synd, for jeg er i utgangspunktet sympatiske i forhold til kampsakene hennes.