Klimaendringer, vold, geriljakrig, diamanter, action og pandemi. Guro Sibekos siste roman har et sterkt idealistisk fundament. Men det blir som når mamma maste om at jeg skulle rydde på rommet: Jeg blir trassig og vil ikke.
Ctrl+alt+delete
Guro Sibeko,
Roman, 286 sider,
Gyldendal Forlag
Jeg elsker idealister. Jeg mener det helt uten et snev av ironi. Det eneste aberet med idealister er deres evige og absolutte insistering på å ved enhver anledning påpeke hvor jævlig tingenes tilstand egentlig er. Men la meg begynne et helt annet sted. Verden går til helvete. På den ene eller andre måten. Vi vet det alle sammen, men likevel ser fiksjonsskapere uendelige muligheter til å fortelle oss det, igjen og igjen og igjen.
I januar begynte NRK å vise en britisk serie, Etter katastrofen. I februar publiserte Guro Sibeko sin nye roman Ctrl+alt+delete. De burde kommet i motsatt rekkefølge, fordi de sammen tegner et større bilde.
Budskapet er at menneskene har gjort så mye dårlig, så lenge, at de fortjener døden.
Sibekos roman: En gruppe radikale frihetskjempere har gått sammen og dannet et ”forskningsinstitutt”, som i hemmelighet har utviklet er virus som skal ta knekken på verdens befolkning (bortsett fra de enkelte som får vaksine). Målet er ”the greater good”: Å bevare planeten jorden. NRKs serie: Én prosent av befolkningen overlever og vi følger deres bestrebelser på å knytte relasjoner, organisere seg og skape seg nye liv.
Viruset tar oss uansett
Etter katastrofen har tilsynelatende ingen idealistisk kjerne. Den er basert på et katastrofe- og pandemitema for å skremme. Det er et dødelig virus som kommer for å ta oss. I katastrofelitteraturen med klimaendringer som tema, er det tradisjon med advarsler om at våre handlinger fører oss til den sikre undergang.
Etter katastrofen virker mer oppsatt på å sparke i retning av høstens politiske krisemaksimering og mediehysteriet omkring svineinfluensa. Persongalleriet inneholder en regjeringsrepresentant som skyter folk som straff, og en lederskikkelse som har en blanding av god gammeldags moderlighet og litt jesuskrefter.
Men budskapet er ikke at vi må skjerpe oss om vi skal kunne redde verden. Viruset kan ta oss uansett hva vi gjør, og det er tilfeldig hvem som overlever.
James Bond-plot og akademisk konspirasjon
I Ctrl+alt+delete har bokens hovedperson(er) tatt på seg ansvaret for å utvikle og slippe dommedag løs over oss gjennom et dødelig virus. Budskapet er at menneskene har gjort så mye dårlig, så lenge, at de fortjener døden.
Dette virkeliggjøres gjennom et slags James Bond-plot blandet med en dose akademisk konspirasjon som, i stedet for å ta for seg tiltak for å redde menneskeheten, har som målsetting å redde kloden.
Sibeko forsøker å forsere distansen til skrekken, men dette forsøket utgjør også bokens irritasjonsmoment.
Men dette er ikke det eneste betydningslaget i boken. Det finnes også et underliggende og oppriktig ønske om å problematisere fakta og å vise oss hvilket ansvar vi mennesker egentlig har her i verden.
All verdens elendighet
Vi lever i en katastrofisk verden. Historier om svartedauden og spanskesyken får vi inn gjennom barneskolen. Den kulturelle arven kristendommen viderefører er også en eneste stor fortelling om apokalypsen. Det er hevet over enhver tvil at ”publikum” trekkes mot katastrofer og konspirasjoner. Det er noe som slår an en streng i oss som frykter for fremtiden, og som skaper den deilige skrekkblandede fryden. Noe som viser oss skrekken, men som vi fortsatt kan forholde oss til i trygg distanse.
Sibeko forsøker å forsere distansen til skrekken, men dette forsøket utgjør også bokens irritasjonsmoment.
Den idealistiske fortelleren påpeker hvordan menneskene er med på å skape klimaendringer som kan ødelegge planeten. Hun problematiserer frigjøringskamp og geriljakrig i Afrika. Hun viser oss hvordan kvinner blir mishandlet av mennene sine og ikke har noe sted å søke tilflukt. Hun beskriver hvordan gamle mennesker i Norge blir sittende isolert når bussruter blir nedlagt, hvordan folk produserer enorme mengder søppel, bidrar til å øke utslippene gjennom sydenturer, og hun forteller om homohetsen i Frelsesarmeen. Hun slår et slag for objektivering av menn, nyanserer russerkonemyten og kritiserer FNs fredsbevarende innsats.
Hovedpersonen i romanen irriterer seg over ”folk flests” manglende integritet og forståelse for alle tingene som er moralsk feil her i verden. Deres blindhet.
Masete og overfladisk
Men i stedet for å gjøre romanen kompleks og vekke refleksjon og engasjement, blir det hele dessverre bare masete. For overfladisk berørt. Den eneste gangen jeg føler hun lykkes og faktisk treffer meg et annet sted enn i hodet (jeg tenker på hjertet) er når hun beskriver frykten hun vet hun kommer til å føle, marerittene hun kommer til å våkne av om nettene, etter å ha blitt banket av nynazister.
Likhetene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren Sibeko gjør at jeg blir redd for at det kan være selvopplevd. Både dette og inderligheten i beskrivelsen vekket en voldsom empati i meg. Jeg engasjerte meg et øyeblikk for hovedpersonen. Det er synd at dette er det eneste temaet som slo gjennom.
Selv jeg, som i utgangspunktet er både positivt innstilt og enig med henne i så mangt, blir lei av masinga.
Jeg tror det er følelsen av ”ulv, ulv” som legger en demper på formidlingen av bokens engasjement. For det er jo ingen tvil om at Sibeko har rett: Det er store klimautfordringer, det er et for stort problem med vold i nære relasjoner. Norge ligger på toppen når det gjelder drap på kvinner (også uten hjelp fra våre nye landsborgere), FNs fredsbevarende innsats er problematisk og rasisme er et økende problem. Alt dette er sant, men hva skal til for at hver enkelt tar dette inn/innser dette fullt og helt og faktisk tar sitt ansvar?
Selv jeg, som i utgangspunktet er både positivt innstilt og enig med henne i så mangt, blir lei av masinga.
Overveldende idealisme, ukritisk kritikk
Det er en pekefinger nesten på hver side. Bokens hovedperson lar ikke den minste anledning gå fra til å kritisere andre mennesker og verdens manglende moralske bevissthet. For selv om hovedpersonen argumenterer for å drepe verdens befolkning, så har Sibeko forsøkt å skildre henne som en empatisk, men traumatisert person.
Hun er som en venninne jeg egentlig liker, men som jeg ofte er litt overbærende med i hennes overveldende idealisme. Den ukritiske kritikken smitter over og farger alt i den fargen. I stedet for å gå i dybden av problematikken, behandler Sibeko store og viktige emner ganske overfladisk. Kvantitet vinner nok en gang over kvalitet.
Jeg ville anbefalt Sibeko å dele opp temaene. Skrive én roman om miljøtrusler, én roman om internasjonal politisk problematikk og én roman om vold mot kvinner. Men jeg blir samtidig usikker på om hun har dybden og innsikten til å formidle det på en måte som får meg til å ville reise meg fra sofaen og gå ut for redde verden. Hun burde legge tyngden bak sitt engasjement og engasjere meg også. For det er viktige spørsmål, hun formidler dem bare ikke på en god måte.
Dette vekker det heller motstand mot hele katastrofefiksjonen og den underliggende moralen.
Motstand mot katastrofesjangeren
Hva gjør egentlig bøker som dette, og serier som Etter katastrofen, med tilhøreren? Vekker de stadige påminnelsene om forestående katastrofer annet enn frykt? Eller: Vekker det i det hele tatt frykt? Formidles idealisme på en god måte når side opp og side ned fylles med pekefingre av ulik karakter?
I dette tilfellet vekker det heller motstand mot hele katastrofefiksjonen og den underliggende moralen. Jeg ender opp en mistanke om at det egentlig ikke er min aldersgruppe denne romanen er skrevet for. Hadde jeg bare vært sytten og raddis igjen, så kanskje.
- Ellen Reiss (f. 1979) har mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med oppgaven Ibsens menn og underviser på Blindern.
Vil du kommentere dette innlegget kan du gjøre det her.
